Et oppgjør med ambisjoner

Spørsmål jeg til stadighet får, og som mange jeg kjenner er opptatt av, er: «Hva er din masterplan – hvilke ambisjoner har du?» Spørsmål det er vanskelig å finne gode svar på – i hvertfall om jeg skal ta hensyn til hva slags svar som forventes av de som elsker å snakke om sine egne, og som har en gjennomtenkt plan for alt de gjør.

Mitt svar er langt,  det kan sikkert oppleves naivt – og det er en slags stille protest: Må jeg virkelig ha ambisjoner og en større plan for alt? Må jeg ha gjort meg tanker om hvor jeg er om fem år? Holder det ikke at jeg til enhver tid forsøker å være så god som mulig, og stadig bedre i det jeg allerede holder på med? At jeg trives med det jeg gjør, og at jeg aldri har vært drevet av hverken status eller penger, men av et inderlig ønske om å være med å forandre verden – om så bare litt hver dag? At jeg føler meg heldig som alltid har hatt- og har mulighet til å ha en jobb som gir meg følelsen av å gjøre noe viktig, alltid være i utvikling og få utgjøre en forskjell? Holder det ikke at jeg bare griper noen få, av alle de sjansene livet byr meg?

Jeg liker å tenke at jeg er bra nok som jeg er, og at jeg ikke til enhver tid må strebe etter noe større og antatt bedre utenfor meg selv for å få det bekreftet.

Jeg lever det livet jeg elsker. Det skal jeg gjøre også om fem år. Dèt er min masterplan. Ambisiøs som jeg er.