Besøk til ettertanke

I formiddag var barna og  jeg på besøk hos mine besteforeldre. Et nært og godt besøk til ettertanke.

Bestefaren min på 78 hadde (etter mormors instrukser) laget karbonader, eggerøre, dandert spekemat og kokt deilig kaffe. Vel tilbords kom vi i snakk om det kommende valget. Minsteprinsessa erklærte at hun ikke forstår seg på folk som Stein Erik Hagen, som tjener så mye og ikke skjønner at han derfor må bidra med mer – fordi han har mer. Jeg så hvordan Far, som jeg kaller ham, formelig vokste på stolen der han satt, og med stolthet fortalte han at har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 1945 og at han er svært imponert over at hun i en alder av 9 år, forstår seg på slikt. Han fortalte barna med stolthet at han er æresmedlem i partiet og at han i den anledning fikk et personlig brev fra Martin Kolberg og Jens Stoltenberg. Videre fortalte han at han fortsatt har partiboka fra den gang han ble medlem og at han i sin ungdom tilbrakte mange somre på Utøya. Han blunket lurt til Minsteprinsessa og sa at han tror hun kommer til å bli politiker en dag. Hun på sin side fortet seg å understreke at hun fortsatt helst vil bli popstjerne, men hvis hun skal bli politiker, så skal det være for et parti som kjemper for at alle skal ha det bra og at det i hvert fall ikke blir Siv Jensen’s parti.

Underveis kom vi også inn på Mobbeboka og dens stadige tilblivelse. Plutselig sier bestefaren min:  Det var ikke noe som het mobbing da jeg vokste opp. Det er et moderne ord. Den gangen het det erting, da – og jeg var en av dem som virkelig ble erta. Både jeg og kameraten min ble det.

Jeg må innrømme at jeg ble en smule overrumplet over samtalens dreining. Jeg har aldri hørt min Far snakke om slike temaer i en personlig kontekst. Ungene ble nysgjerrige og stilte umiddelbart spørsmål om hva slags erting han ble utsatt for og om det var alvorlig. Da forteller Far:

Jeg ble ertet – det som er mobbing i dag – hver eneste dag når jeg gikk til og fra skolen. Jeg og kameraten min ble sett på som fattige fordi vi gikk i papirsko, ikke eide så mange ting og ikke hadde fine klær. Dette var under krigen og det var rasjonering på alt. De tøffe gutta mente vi var søppel og vi måtte tåle mange stygge ord i tillegg til at vi måtte slåss for å forsvare oss nesten hver eneste dag. Vi kunne ikke si det til noen, for dere kan skjønne – ingen av oss ville bli sett på som svake eller tapere. Og vi var redde for hva foreldrene våre ville tro om oss. Dessuten tror jeg de som var verst, egentlig var misunnelige fordi vi hadde et helt spesielt vennskap og hang sammen hele tiden, bare vi to.

Minsteprinsessa ble stille en liten stund før hun sa:

Jeg skjønner deg godt jeg, oldefar. Jeg har jo også blitt mobbet. Og ofte så tror jeg det er sånn at de som mobber andre, gjør det fordi de ikke har det godt inni seg. Det hjelper dem på en måte at andre får det vondt, så derfor sørger dem for å prøve å ødelegge det som er bra.

Jeg ble sittende rørt og nesten ute av stand til å si noe. Sterke, fine og tøffe Far – som jeg bestandig har hatt en forestilling om at har vært forskånet fra slike ting i livet. Plutselig sårbar og nær rundt bordet sammen med oss.

I bilen hjem ble jeg sittende å tenke på en samtale jeg hadde med minstejenta i ferien – en morgen hvor bare hun og jeg hadde stått opp. Jeg spurte henne om hvorfor det gikk flere måneder før hun fortalte meg om det som skjedde på skolen – hun som vanligvis forteller meg alt når det skjer. Svaret hennes var tankevekkende og hjerteskjærende:

Du skjønner det, mamma – jeg skammet meg så veldig over det som skjedde. Du vet jo hvordan du, helt fra jeg var liten – jeg er jo fortsatt litt liten da – har sagt at du synes jeg er god, nydelig, smart og flink og sånt? Du skjønner – jeg ville jo fortsatt at du skulle synes jeg var det. Og tenkte at om du fikk vite hva de andre syntes om meg, så ville kanskje ikke du mene det lenger heller og kanskje du ville bli flau over meg og sånt. Men jeg er glad jeg ikke klarte å holde på det til slutt. Det er lettere når man kan dele det med noen, selv om det er vondt. Og heldigvis hadde jeg fått noen venner da, så da gjorde det ikke så mye å si det heller. Da var det i hvert fall noen som likte meg, og det trengte jeg da.

I kveld sitter jeg og tenker på hvor lite som egentlig har forandret seg de siste 60-70 årene…

Reklamer

Limousin eller taxi?

Under fredagstacoen ble det i går snakket om den forestående mobbeboka for voksne, og om gjentatt bruk av uttrykk som «din dompapp, pakkis og polakk», er uttrykk som kan karakteriseres som mobbing. Ganske raskt kom vi (nok en gang) inn på Nina Karin Monsen og Fritt ord-prisen. Vi voksne er rimelig enige om at det hun fikk prisen, er konskevensen av demokrati og ytringsfrihet i praksis. Vi føler oss sikre på at hun representerer fåtallet her i landet, og at det har blitt synliggjort gjennom at hun fikk prisen. Alle er ogå enige om at hun balanserer hårfint i forhold til å bryte loven ved å trakassere enkeltgrupper.

Mini: Mener dere at det ikke er mobbing når hun (NMK) mener ting som at homofile ikke er gode foreldre? De er jo minst like gode foreldre, det er jeg sikker på. Man kan jo virkelig ikke forfølge enkelte fordi de er noe de selv ikke liker eller vil være.

Mamma: Nei, det har du helt rett i. Det gjelder å være raus, som vi har snakket om mange ganger før. Det er viktig at det er en plass til alle.

Mini: Jeg har for eksempel hørt om Det blå rommet, hvor det bodde en jente som het Synnøve, men det navnet var for vanskelig, så nå blir hun bare kalt Linda. I Det blå rommet, som er på et hotell her i Norge – du skjønner jeg har lest en bok om spøkelseshistorier som jeg lånte på skolebiblioteket – de har den forresten i Asker også. Men på det rommet, så drepte kjæresten hennes seg selv. Og det var fordi de ikke fikk lov til å være kjærester. Så nå går han igjen der – visstnok. Det er nemlig sånn mange steder i verden, at andre folk mener mye om hvem man skal være kjæreste med osv. Noen blir til og med tvunget til å flytte på grunn av gifting. Det er jo helt skrekkelig. Man kan jo ikke bare drive å bestemme sånt over andre. Jeg skal i hvert fall bestemme selv, sånn som du gjorde da du giftet deg med pappa, før dere ble skilt. Men nå kan du heldigvis velge om du vil gifte deg igjen. Ingen kan bestemme det, selv om de er uenige.

Mamma (med ordet frihet på tungen): Hvorfor er du så opptatt av dette og hvorfor mener du det er så viktig?

Mini: Fordi alle mennesker faktisk skal være frie, hvis du ikke vet det! Vi er jo født frie!

Mamma: Du er rett og slett fantastisk, vet du det? Du har et klokt hode, jenta mi.

F: Her har vi sannelig et fremtidig Venstre-medlem!

Mini: Aldri i verden! Jeg har da ikke tenkt å være til venstre?!

Mamma (ler): Nei, jeg tror ikke du hadde passet helt inn der. Du er nok altfor opptatt av å ta vare på dem som ikke klarer å ta ansvar selv – de svake (gremmes over bruken av det siste ordet) Du er vel heller en sosialdemokrat – du  tenker alltid på fellesskapet.

Mini: Blir det Arbeiderpartiet eller SV da, eller?

Mamma: Jeg tror det er mer forenlig med det du tror på, ja. Alle partier har sin «tro», og Arbeiderpartiet har tro på sosialdemokratiet. Venstre sin «tro» heter sosialliberalisme.

Mini: Liker du ikke Venstre?

Mamma: Jo, jeg er enig i veldig mye av det Venstre står for. Men jeg synes ikke de alltid tenker riktig når det gjelder å ta vare på dem som ikke klarer seg så godt selv.

Mini: Jeg liker jo å tenke på det beste for alle, jeg.

Mamma: Ja, det gjør du virkelig! Og det er en god egenskap som du må ta godt vare på når du blir voksen også. Den bør du bruke til noe – jobbe med mennesker på en eller annen måte.

Mini: Jammen, jeg skal jo bli popstjerne! Men det er sikkert ikke uvanlig at popstjerner har to jobber. Det kan jo jeg ha også, ikke sant?!

Mamma (ler): Så da tenker du at du kan jobbe ekstravakter på et psykiatrisk sykehus for eksempel – ved siden av karrieren som popstjerne?

Mini: Ja, det er akkurat det jeg har tenkt til. Men jeg kan ikke ta kveldsvakter og sånt, da. For det er tross alt da konsertene foregår, vet du.

F: Da kan du ikke ta dagvakter heller, da? Går vel ikke å feste hele natten, når man skal tidlig opp?

Mini (meget oppgitt): Hallooo?! Jeg trenger vel ikke feste og drikke hele natten dah…

Mamma: Nei, du skal jo aldri drikke – du skal jo bli avholds, du.

Mini: Det har jeg da aldri sagt?! Jeg skal sikkert ta meg et glass øl eller vin etter russetiden. Men jeg skal aldri oppføre meg som en drita full tulling, tenk! Hva er vitsen med det liksom?

F: Så du skal ta et par glass øl og kjøre hjem, mener du?

Mini: Er du helt på jordet, eller? Man kan jo ikke kjøre bil når man har drukket, da. Nei, da tar jeg bare limousinen min eller en taxi. Så kan jeg jobbe dagen etter. Takk for maten, jeg går opp på rommet mitt og hører litt på Spotify, jeg.