Samvittighet på en lykkeskala

Jeg skal ikke påstå at dårlig samvittighet er medfødt, men så langt jeg kan huske tilbake i tid, så har jeg hatt dårlig samvittighet for noe. Selv om jeg har vært aldri så flink både på skole og i jobbsammenheng, har jeg tenkt at jeg kunne ha gjort mer – og burde ha gjort mer. Jeg har sågar tenkt tanker i retning av at jeg snart blir avslørt – at det nok kommer for en dag at jeg egentlig ikke er så flink, smart og snill som folk skal ha det til.

Underveis i alt som har skjedd det siste året, har jeg ved flere anledninger kjent på forventninger fra omgivelsene om at jeg burde være gladere, sveve høyere og være stoltere. Men når sant skal sies, så har det vært avsindig skummelt for en krølltopp med nevnte utfordringer, å eksponere seg ved å gi ut bok, bli intervjuet og holde foredrag for hundrevis av mennesker. Mer enn én gang har jeg fryktet at avsløringens time har vært nært forestående, og til tross for at alt har gått bra så langt, tenderer jeg fortsatt til å justere fallhøyden når det gjelder å satse på nye og store prosjekter.

Tross denne navlebeskuende redselen, finnes det neppe noe skumlere og mer samvittighetsfremkallende i hele verden enn å være mor. I så måte har de siste 12 årene vært de mest fantastiske, men også de skumleste så langt i livet. Å ha ansvaret for å ha satt to menneskebarn til verden – som begge fortjener å ha det trygt, forutsigbart og ellers alt det beste livet har å by på – er tidvis overveldende.  Som mange andre mødre og fedre, er jeg redd for ikke å være nærværende nok og har dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort – eller ikke burde ha gjort.

For en tid tilbake hadde jeg en nydelig samtale med barna hvor vi drømte om sommerferie, snakket om hva vi liker, hva som gjør oss glade og hva mennesker trenger for å ha det bra. Som et innfall, spurte jeg jentene: «Tenk dere en lykkeskala fra 1-10 hvor 1 = ulykkelig og 10 = superlykkelig. Hvor på skalaen er dere akkurat nå?»

Etter å ha tenkt seg om, og uten å snakke med den andre, skrev begge ned tallet 8. Da jeg spurte hva som skulle til for at tallet skulle bli høyere, svarte den yngste: «At alle de som klenger så fælt på bestevenninna mi, sluttet med det og at jeg ikke hadde blitt mobbet tidligere». Den eldste svarte strålende: «Det eneste jeg mangler i livet mitt for å bli en 10’er, er en kjæreste!»

Overrumplet over svarene, våget jeg meg på et oppfølgingsspørsmål. «Er det ikke NOE som burde være annerledes eller bedre her hjemme?»  Hvorpå jentene svarte: «Nei, mamma – bortsett fra at du og pappa er skilt og at vi har sykdom i familien – og det kan vi ikke gjøre noe med nå – så har vi det kjempebra. Vi har har jo to familier som er glade i oss og alt vi trenger»

Den yngste spurte plutselig:»Hva med deg da, mamma – hvor er du på skalaen akkurat nå?»

Der satt jeg, full av dårlig samvittighet over å være både sliten og fraværende, mens barna danset og lekte rundt meg – ubekymrede og lette i steget. Da jeg skulle til å svare, kom jeg på dette brevet og svaret sa seg selv: «Det finnes ikke høye nok tall for mammaer…»

Reklamer

Det eneste jeg vil

Det er helt sant – jeg vil ikke ha fire millioner og heller ikke åtte. Penger gir meg hverken lykke eller fred.

Jeg skal ikke påstå at jeg hadde protestert høylydt om det viste seg at jeg faktisk kunne fått en slik sum penger. Da kunne jeg ha kjøpt meg den store bilen jeg ønsker meg og funkishuset jeg kjører forbi hver dag. Dessuten kunne jeg ha drukket doble kaffe latter dagen lang og kanskje kjøpt meg en hytte med kjøkkenhage.

Men, det er ikke det jeg egentlig vil ha – den stilige bilen og det kule huset. Bilen kan ikke bringe meg dit jeg vil, og huset vil ikke gi meg mer ly. Det er tross alt bare en bil og et hus. Større, men ikke alltid bedre.

Jeg vil ikke ha dobbel latte dagen lang og ende opp med magevondt. Jeg liker latte og drikker det ofte – men, det er ikke skummet og smaken som fester seg på leppene jeg vil ha.

Jeg vil ikke ha hytta og heller ikke dyrke noe. Det er en fin tanke og jeg hadde likt å eie min egen jordflekk – men det er ikke en jordflekk jeg ønsker meg mest av alt og vil ha.

Pengene kunne riktig nok ha utrettet mangt og muligens forandret ett liv eller to. De kunne ha hjulpet en bonde i Zimbawe eller gitt et barn en fremtid. Kan hende de også hadde reddet dyr eller styrket arbeidet med å la det bli en menneskerett å gifte seg med- og elske hvem man vil – uansett kjønn. Det ville ha fått meg til å føle meg som en del av noe stort og viktig, og brakt mange-  inkludert meg selv – stor lykke. Men, det er ikke det jeg vil.

Å kunne sette en stopper for at lidende mennesker dør og at bomber fortsatt faller, hadde vært fint. At mennesker kunne ha levd uten redsel for våpen og diktatorer, ville ha vært godt og riktig. Verden trenger det, men det er ikke det jeg vil. Det vil ikke gi meg freden jeg ønsker.

En fancy jobb og fengende tittel, vil ikke gi meg lykken. Jeg vil ikke ha berømmelse og rikdom – jeg vil ikke ha det jeg ikke trenger. Det hadde vært fint, og jeg hadde ikke motsatt meg det – men, det er ikke det jeg vil.

Fred, kjærlighet og lykke – for verden og for meg. Fantastisk, men det er ikke det jeg vil.

Frihet, likeverd og rettferdighet. Ja! Vi trenger mer av det i verden. Men, det er ikke det jeg vil.

Alt jeg vil er å være den mammaen barna mine ser. Det er det jeg vil.

Alt annet er bakgrunnsstøy som fyller livet med farger og nødvendige nyanser. Alt annet er det vi trenger for å gjøre verden til et bedre sted. Men, det er ikke det jeg vil. Det er bare hva jeg trenger – og veldig ofte håper og ønsker.

Smilet på leppene deres og stillhet som brytes av kjærlighet. De myke barnehendene som griper etter mine.  Kos og nærhet. Vissheten og uttrykket i øynene deres.

Å være den kvinnen jeg ikke kan se, men mammen de ser – det er det eneste jeg vil.

Åpenhet – for hvem?

Som et tilsvar til J B’s kommentar (som BØR leses) i: http://gcicommunique.wordpress.com/2008/02/28/hjelp-barnet-mitt-er-pa-nett/#comment-72

Åpenhet, J B, det èr politisk korrekt – og også noe jeg er opptatt av å ha med mine små døtre. Jeg ser at dette er med på utvikle dem til reflekterte og solide mennesker. Jeg er ydmyk i forhold til at jeg får være med å forme dem til nettopp det. Og jeg blir stadig både stolt og overrasket over at jeg uten kraftanstrengelser, hver dag etter skoletid, får sms fra den eldste med spørsmål om hun får lov til å bruke pcen – og om det er greit at hun går inn på den og den nettsiden.

Tilbake til temaet ditt – åpenhet. Selv er jeg et ektefødt hippiebarn med alt hva det har innebåret gjennom oppveksten. I hele mitt yrkesaktive liv har jeg jobbet med mennesker i krise og mennesker som har fått grensene sine tråkket over i ulike sammenhenger. De senere årene har jeg jobbet spesielt med barn av psykisk syke – uten at jeg på noe måte mener å ha grunnlag for å mene at du er det, J B. Dog er det noen likhetstrekk mellom deg og mine hippieforeldre – samt foreldre som av grunner de ikke selv er herre over, tråkker over et barns grenser.

De fleste definisjoner om overgrep mot barn legger vekt på at overgrepet skjer ut fra den eldres (overgripers) behov, og på bekostning av den yngres (barnets) behov. På denne måten pålegges den eldste ansvaret for handlingene, uavhengig av barnas reaksjoner, oppførsel eller handlinger (Poulsson 1992). Slik jeg tolker det vil man altså være opptatt av hvem som intellektuelt sett er den svakeste parten (dette gjelder også når det foregår grenseoverskridelser mellom to voksne). Konklusjonen blir at overgrep/grenseoveskridelser skjer når det er manglende likevekt mellom personene i handlingen. Og det er her jeg kjenner vemmelsen komme over meg. Jeg sitter ikke her og påstår at jeg vet hva som er riktig for andres barn – heller ikke ditt. Men, jeg vet mye om å være et barn som tidlig får innsyn i – samt en slags subtil deltagelse i de voksnes verden. Alt på grunnlag av en misforstått oppfatning om at åpenhet er det eneste saliggjørende og riktige.

Åpenhet for hvem – og hvorfor?

Selv opplevde jeg jeg det som krenkende og svært utrygt – dette å bli vist og forklart i detalj om temaer jeg ikke ante fantes eller ønsket å utforske. Som voksen tenker jeg at det lå en slags rettferdiggjøring over egen livsstil og valg i de handlingene. I tillegg tror jeg oppriktig på at det ikke var vondt ment. Allikevel så følte jeg både som barn – og senere som voksen, at jeg ble påtvunget en innsikt og kunnskap jeg ikke ønsket å ha, og som jeg heller ikke visste hva jeg skulle bruke til. Selvsagt protesterte jeg ikke heller, for jeg trodde at dette var det “normale”. Dvs . intuisjonen min sa alltid noe annet, men som barn har man nødvendigvis ikke ordene for den sjette sansen.

I vennegjengen fikk jeg masse kred for å ha den kuleste og peneste moren som man kunne snakke med om alt. Innvendig skjemtes jeg ofte, og fryktet i blant at disse temaene skulle komme opp når jeg hadde venner på besøk. Selvsagt skjønner jeg i dag at de var drevet av en normal barnlig nysgjerrighet – og at det hele hadde et eksotisk preg muligens. Men, dog – for meg var det like fullt, og uten at jeg på noe tidspunkt kunne tilkjennegi det, ofte forbundet med usikkerhet og flauhet. Selv om jeg utad bare var stolt over den kule moren min som vennene oppfattet mer som venninne enn mor. Og faren min som i gode perioder fremstod som tøff og annerledes, med sin ring i øret og svære stereoanlegg. Det skal også nevnes at jeg mer enn gjerne briljerte med min kunnskap for å styrke min posisjon.

Når alt dette er sagt; jeg er overhodet ikke å betrakte som et offer i noen forstand. Men, jeg er blant dem som velmenende nok, har opplevd å få grensene sine tråkket over altfor tidlig – ved å bli dyttet inn i de voksnes verden på premisser som ikke alltid var mine egne. Dette har selvsagt hatt konsekvenser for meg i forhold til hvordan og hva jeg har tenkt om sex, nærhet og tabuer – og det har gitt meg utfordringer jeg gjerne skulle ha vært spart for. Hovedpoenget mitt er; at åpenhet – ja, det er riktig og bra. Men informasjonen må være tilpasset og i takt med barnets utvikling og modenhet. Noe som utelukkende er den voksnes ansvar. Hvilke forutsetniger hadde DITT barn, J B, for å protestere mot informasjonen hun ble gitt?

Sett også fra et profesjonelt ståsted etter mange år med klinisk erfaring på området, så er min påstand at: Barn har krav på tilpasset informasjon, beskyttelse og visshet om de får være nettopp barn – med alt hva det innebærer av uskyld, EGNE oppdagelser og naivitet.