Status update

I dag har jeg  blitt intervjuet av VG (som stadig følger saken om gratis heroin), og i den anledning vil det onsdag 11.mars komme en reportasje om det å være pårørende generelt, men sett opp mot forslaget om gratis heroin spesielt. Erfaringsbloggen ble selvsagt viet plass, og jeg håper VG lenker til bloggen i reportasjen sin.

Jeg benyttet også anledningen til å rette et svært kritisk søkelys på det nye utvalget Hanssen har satt sammen. Intensjonen er god og jeg applauderer initiativet – men jeg opplever sammensetningen som en regelrett hån mot de narkomane og de pårørende. Ingen av gruppene – som faktisk er de mest berørte i denne saken, er representert. Stoltenberg d.e er som kjent pårørende, men med tanke på hans fremtredende posisjon i samfunnet gjennom generasjoner, kan han dog ikke sies å være representativ for det jevne snittet av pårørende.

En av landets største TV-kanaler snuser på å lage en reportasje med denne innfallsvinklen. Det betyr at vi er i ferd med å skape en ny og viktig arena hvor det er mulig å få frem de mer skjulte samfunnsmessige konsekvensene av changerusavhengighet.  Jeg håper derfor mange av dere som leser denne bloggen vil bidra med egne innlegg og kommentarer i tiden fremover. Som tidligere nevnt er det ikke et krav at du som bidrar har personlig erfaring i kraft av feks å være i familie med noen – og det må ikke heller ikke være snakk om avhengighet i form av narkotika. Jeg håper vi i større grad enn til nå, kan belyse pille- og alkoholmisbruk også. Avhengighet har mange fasetter; det kan oppleves belastende å stå på sidelinjen som kollega, være vitne til- eller ha mistanke om misbruk hos foreldrene til barnas venner, fotballtreneren til sønnen osv.

Bloggen har så langt hatt ca 2500 treff (til tross for få innlegg grunnet tekniske- og brukerproblemer som nå er rettet opp). Erfaringsbloggen på Facebook har i skrivende stund 105 medlemmer. Jeg mottar hver dag henvendelser både der og pr mail, fra berørte som tenker på å fortelle sin egen historie i bloggen og/eller kommer med heiarop og rørende utsagn om hvor betydningsfylt det er at andre tør heve røsten.

Kunnskap man ikke vil anvende er ikke kompetanse

*Innlegget er også postet i: Erfaringsbloggen


Reklamer

Åpent brev til Bjarne Håkon Hanssen

Kjære Bjarne Håkon

Etter å ha sett Reflektor på Tv2 i går, er jeg kraftig provosert over den forenklende og polariserende fremstillingen i programmet. Det er dessverre mange nyanser som ikke kommer frem, slik Tv2 velger å fremstille saken. Både i kraft av å være nærmeste pårørende til en rusmisbruker, men også som ansatt i psykiatrien, har jeg et innstendig ønske om å komme i dialog med deg som øverste ansvarlig for sosialpolitikken her i landet. Jeg legger ved en link til bloggen min (tross deres holdning om ikke å etterkomme ønsker om å kommentere osv). Jeg håper departementet vil bidra til fortsatt å belyse temaet «Gratis heroin», men sett fra flere perspektiver.

I mitt siste innlegg  Gratis heroin?, er det linket til flere innlegg om samme tema (det er flere innlegg enn det er linket til i teksten). Der belyses ytterligere konsekvenser av det å være pårørende til en rusmisbruker. Kan hende, setter det også forslaget om «Gratis heroin» inn i en større sammenheng. En sammenheng som fortjener å bli kjent for allmennheten. Jeg møter gjerne noen fra ditt departement til debatt om den saken.

Beste hilsen

Curly

Brevet er nettopp sendt som epost til ministeren og selvsagt signert med fullt navn. Jeg venter spent på et tilsvar.

Gratis heroin?

Å dele ut gratis heroin til misbrukere er ikke bare en enkel løsning, men det samme som å rette opp en systemfeil med nok en falitterklæring.

heroin1

Den norske befolkningen ønsker ikke gatene fulle av heroinmisbrukere med knekk i knærne og møkkete klær. Personlig ønsker jeg dem ikke stuet bort i en campinghytte på vestlandet heller. Faktisk skulle jeg ønske de ikke fantes i det hele tatt – da ville livet mitt sett veldig annerledes ut. Er det én ting jeg vet – så er det at utfordringene knyttet til misbruk ikke forsvinner ut av livet bare man ønsker det nok, eller fordi man gir misbrukeren Metadon. Hva som får folk til å tro at de forsvinner om de får gratis heroin, er en gåte for meg.

Som pårørende til en heroinist som de siste årene har fått utdelt Metadon – og som ansatt i psykiatrien, er jeg muligens mer enn gjennomsnittelig engasjert i dagens debatt om gratis heroin. Jeg registrerer at argumentene for å gi misbrukerne gratis heroin, er nokså synonyme med argumentene som ble brukt da substitusjonsbehandling ble introdusert for noen år tilbake. Metadon og Subutex skulle hjelpe misbrukerne til et verdig liv. Det manglet ikke på lovnader den gangen heller; om behandling og støtte, nær sagt i hue og ræva. Faktumet er at du skal være en rimelig ressurssterk narkoman for å orientere deg i hjelpeapparatet. De fleste er sågar avhengige av dertil ressursterke pårørende for å kunne leve opp til kravene om å motta denne «behandlingen».

Jeg skal ikke bestride det faktum at substitusjonsbehandlingen demper jaget og behovet for å drive utstrakt kriminell virksomhet i jakten på dagens fix. Derimot er det fint lite annet det hjelper mot, så lenge ventetiden er lang og behandlingstiden kort. Ingen misbrukere slutter å være den de har utviklet seg til å være, «bare» fordi en del av jakten har opphørt.

– Sidemisbruk: Jeg kjenner ikke til en eneste heroinmisbruker i farten, som ikke misbruker tabletter eller andre stoffer i tillegg. Skal de få Vival og Xanor gratis også? Metadon på sin side gjør at ruspotensialet øker. Det er en gjensidig rusforsterkende effekt mellom Metadon og ethvert annet rusmiddel. Dette øker for det ene faren for en tilleggsavhengighet, da den hemningsløse rusen som ofte var målet før, nå er innen rekkevidde på en noe mindre synlig – men mer «akseptert» måte. For det andre lever mange i kontinuerlig livsfare med sitt sidemisbruk og er svært utsatte for varige kognitive svekkelser. Min personlige erfaring tilsier at vi – tross Metadonens inntog i familien, fortsatt er utsatt for løgner, trusler og tyverier. Jaget på tilleggsrusen MÅ ikke undervurderes. Det skal ekstremt mye til å bli kastet ut av LAR, og dessuten er det en smal sak for en dreven misbruker å manipulere urinprøvene de tar uten tilsyn på legesenteret. På hvilken måte vil utfordringen med sidemisbruk fortone seg annerledes for en heroinmisbruker som mottar fixet sitt gratis?

– Avtaler: Man kan tenke seg at misbrukeren som lever i en jevn (gratis) heroinrus, skal settes noen krav til for å bli mottaker (foruten å være sliten og langtkommen). Vil de plutselig våkne opp til verden og klare dette fordi de får heroinen gratis? Og hva skal man sanksjonere med om de ikke følger opp?

– ADL-ferdigheter: Activities of Daily Living. Herunder: Personlig hygiene, jobb, rene klær, ernæring, rydding, rengjøring m.m. Dette er ferdigheter de fleste av oss mestrer tilfredstillende. Misbrukere – enten det er pga manglende opplæring eller kognitive svekkelser, mestrer heller ikke dette av seg selv. Det krever for mange lang innlæring og betydelig tilrettelegging over tid. Det å mestre elementære ADL-ferdigheter tilfredstillende, er det som for mange vil oppleves som å ha et verdig liv. Når ikke denne treningen/behandlingen fungerer – og knapt nok eksisterer for dagens mottakere av Subutex og Metadon, hvordan tenker man seg da at en heroininst «plutselig» skal få verdigheten tilbake?

– Brutte og/eller overbelastede familierelasjoner: Summen av overnevnte problemstillinger fører til andre, mange og komplekse problemsstillinger. Det å ha mulighet til å være en del av en større sammenheng i verden, det å ha nære og gode relasjoner, er for mange en del av et verdig liv. (Ingen selvfølge for noen her i verden, det vet jeg) Misbruk (uavhengig av art) er dessuten en stor samfunnsøkonomisk belastning. Ikke bare på grunn av tyverier, vold og medisinering – men, også på grunn av de sterke ringvirkningene det gir for alle som står vedkommende nær. Søvnløshet, depresjoner og etterhvert manglende evne til å utføre eget arbeid delvis eller helt, er ikke uvanlig – og forårsaker mange sykemeldinger. Pr i dag er det lite familiearbeid som gjøres i kretsen rundt misbrukeren/Metadonmottakeren. Med mindre de er en del av et program på en av de få institusjonene som tilbyr dette. (De fleste misbrukere behandles poliklinisk – i den grad det lar seg gjøre, og at det kan kalles adekvat behandling). Heroinrusen vil være med å opprettholde sløvheten, likegyldigheten, den manglende evnen til å utsette egne behov eller forstå andres. Er det grunn til å tro at fokus på – og hjelp til familie og nettverk, vil følge med den heroinen som kommer gratis?

Personlig tenker jeg at forslaget om gratis heroin må sees på som et pinlig, men billig forsøk på å kjøpe samfunnet fri fra dårlig samvittighet. Om jeg tror det er håp for alle, skal forbli usagt. Men, det som fortsatt står uprøvd er større anvendelse av tvang for å komme i en behandlingsposisjon. For ikke å snakke om vilje, omsorg, utholdenhet og helhetlig behandling. Men, selvsagt – utløser ikke bare en rekke forpliktelser, det koster også penger.

Hva skjedde med å hjelpe dem, fremfor å gi dem en dose og glemme dem?