Bløffersyndromet og dorullkjerneindustrien i Ukraina

Jeg er i den ulykksalige situasjonen at jeg har både diaré og forstoppelse på en gang. Sagt med andre og mer sømmelige ord – skrivetrang og skrivesperre, samtidig. Når sant skal sies, gjør det meg både tom og sprekkferdig – og uttrykket å leve i et vakum, har blitt tilført en ny dimensjon.

Da jeg nylig klaget min nød over tilstanden, som har vart en stund, svarte forfatter Bjarte Bjørkum: «Tekst skaper seg selv bare du begynner å skrive hva som helst. 6-bindsverk om dorullkjerneindustrien i Ukraina f.eks.»

Så jeg starter like godt med diaré og ser hvor det fører meg.

Egentlig ønsker jeg å skrive om at «Fordi jeg fortjener det?» er til trykking i Finland, as I write, og at omtale av både boken og dens forfatter (tenk, nå er jeg forfatter!) ligger ute på forlagets hjemmeside og kan forhåndsbestilles der.

At den offisielle lanseringsdatoen er 15.februar, og at jeg håper alle som har bidratt til å lage denne boken – i tillegg til de som «bare» synes den er verdt å feire –  blir med og feirer den (detaljer om hvor og når kommer senere).

Jeg har lyst til å skrive om at det å gi ut en bok som har fått masse forhåndsomtale og som mange mennesker har bidratt til å lage, er som å reise med en følelsesmessig berg-og-dal-bane på 1.klasse. Jeg er overlykkelig over folks engasjement. Jeg er ydmyk over tilliten folk har gitt- og fortsatt gir meg. Og, ja – jeg er stolt, lettet og forventningsfull. Men jeg er også livredd for at bidragsyterne skal synes at den ferdig boken ikke yter deres bidrag rettferdighet.

Kanskje jeg også har et snev av «Bløffersyndromet» – redselen for at det skal vise seg at jeg har fått folk til å tro jeg er flinkere enn det jeg faktisk er – og at jeg nå – ved attpåtil å gi ut bok – står foran tidenes avsløring i så måte. Eller kanskje det bare er lampefeber.

Jeg har lenge tenkt på å skrive noe om at jeg føler meg både blasert og direkte utakknemlig som ikke jubler konstant over alle de utrolige mulighetene som åpenbarer seg for meg. (Senest fredag kom det en hyggelig forespørsel om å være månedens forfatter i =Oslo – noe det var svært lett å svare ja til). Det virker som en del mennesker rundt meg forventer at jeg skal være overlykkelig og i konstant ekstase  – antageligvis i den tro at de selv ville ha vært det i min situasjon.

Ja, jeg får oppfylt mange drømmer – til og med noen jeg ikke visste at jeg hadde. Men, det å bli profilert i opplagsrike ukeblader, være på Nyhetskanalen og bli invitert til God Morgen Norge, som ja, er moro – er også svært skremmende, vanskelig og krevende, når man er prinsessemor og ansatt i en på mange måter spesiell jobb. I tillegg er jeg faktisk nokså tilbaketrukket og sjenert. Det sier seg selv at disse kontrastfylte kombinasjonene er utfordrende – også for dem rundt meg. Det er tidvis kort vei mellom latter, gråt og frustrasjon.

Så, om jeg virker ordknapp eller overveldet og tilbakektrukket  med lang latenstid når det gjelder sms, epost, bloggkommentarer osv, så er det fordi jeg sitter fast (på do eller under pleddet) – med diaré eller forstoppelse, mens jeg fintenker på dorullkjerneindustrien i Ukraina og prøver å være god mor, god debuterende forfatter, god ansatt, god venn og god Gudene vet hva.

Reklamer