Om å bli mobbingen

I oppveksten var jeg et sårbart barn som hadde det tøft på barneskolen. I flere år opplevde jeg nesten daglig mobbing fra eldre elever og en lærer. I tillegg hadde jeg periodevis rus og psykisk sykdom tett innpå livet, noe som gjorde den totale livssituasjonen vanskelig. Summen av disse faktorene gjorde at jeg i perioder strevde med å holde motet oppe, og synes det var vanskelig å se en mening med alt jeg skulle gå igjennom.

I et familieselskap overhørte jeg som 11-12-åring en inngiftet voksenperson si til en annen voksen: ”Det kommer aldri til å bli noe av Kristin. Med den bakgrunnen hun har, kommer hun aldri til å klare seg”. En sjokkerende og skjellsettende opplevelse for en ung jente i en brytningstid. Skulle ikke jeg klare meg?

Selv om jeg levde med store belastninger, hadde aldri tanken på å gi opp streifet meg. Jeg hadde heller aldri tenkt tanken om at jeg ikke skulle klare meg – at ikke jeg kunne bli hva jeg ville. Der og da, i trappen i mine besteforeldres hus, bestemte jeg meg for at vedkommende aldri skulle få rett.

I dag, nesten 30 år senere, kan jeg huske hvordan dette åpenbarte seg som et valg for meg. Jeg kunne altså velge å gi meg over av alle problemene mine, eller, jeg kunne kjempe og bli en som klarte seg uansett. I ettertid ser jeg at det neppe var den hendelsen alene som gjorde at jeg ble noe annet – noe mer – enn mobbeofferet og ”stakkars Kristin”.

Heldigvis hadde, og har jeg, en mor som kunne være ganske nådeløs. Når jeg syntes livet var vanskelig, var såret og lei meg over måten jeg ble behandlet på, lot hun meg alltid gråte ut, og hun syntes synd på meg – men bare til en viss grense. Ofte, litt raskere enn jeg selv var klar for, skiftet hun fokus til alt det andre jeg var: leken, kreativ, nysgjerrig, smart og snill. Gjennom sine forventninger til meg, sørget hun for å hente ut de andre ressursene jeg hadde. På den måten ble jeg ikke mobbingen. Jeg var fortsatt Kristin, som kunne bli hva jeg ville – og som ble det.

Jeg får nesten ukentlig henvendelser fra fortvilede foreldre som opplever at barna deres slutter å eksistere. At livet kun dreier seg om alt det vonde de har opplevd, at de ikke lenger har interesse for annet enn mobbingen – og at de nærmest dyrker det vonde og rollen som mobbeoffer. Foreldre opplever også at mobbingen blir en «universalunnskyldning» for ikke å ta ansvar, ikke fullføre skole eller andre aktiviteter.

Gjennom sosiale medier og blogger jeg følger, ser jeg også hvordan særlig unge mennesker, gjennom å eksponere seg i rollen som mobbeoffer, får store mengder omsorg, beundring og oppmuntring. Ofte fra andre med lignende erfaringer. I noen tilfeller dannes det sterke fellesskap med utgangspunkt i det vonde de har opplevd. Jeg har tro på åpenhet, og at det er godt og konstruktivt å dele erfaringer med likesinnede.

Likevel synes jeg å registrere at det i mange slike fellesskap også råder en ”oss mot dem”-holdning. Sagt med andre ord ”ofre mot overgripere”-holdning, og at det er lite åpenhet for innspill om hvordan man kan komme seg ut av dette vanskelige. Slik blir identiteten deres sterkt knyttet opp til rollen som offer, noe som kan skape begrensninger på sikt. For noen medfører det at det blir skummelt å skulle klare seg: For hvem er de egentlig, uten å ha mobbingen ”å lene seg på”?

At barn og unge ikke klarer å gå videre i livet etter at de har opplevd mobbing, skyldes ofte at de ikke i tilstrekkelig grad har fått bearbeidet det de har vært igjennom. For enkelte kan det ta flere år, og mange kan også trenge (og burde få tilbud om) profesjonell hjelp for å komme videre – selv om det er lenge siden mobbingen opphørte. Dette er det viktig at omgivelsene, og særlig foreldre har forståelse for. Konsekvensene av mobbing kan føre til at man blir svært sjenert, selvkritisk og/eller utvikler sterk angst. Dette kan igjen føre til at oppgaver vi anser som selvsagte, blir vanskelige å mestre – og for noen umulige å gjennomføre.

Likevel er det viktig for barna og ungdommen at omgivelsene fortsetter å fokusere på deres ressurser, og at vi fortsetter å forvente deres deltagelse i det daglige. På den måten tillater vi ikke at livet kun skal dreie seg om det som er vanskelig og vondt. Når livet er kaotisk og vanskelig, er det, som ved håndtering av andre traumer, av ekstra stor betydning at voksne sørger for normalitet i hverdagen.

Barn og unge som opplever, eller har opplevd mobbing, trenger tydelige voksne som ikke mister troen på dem – som bærer håpet når de selv ikke har håp. De trenger voksne som veileder dem i vanskelige situasjoner, og som gir dem alternativer å handle ut i fra når det de frykter mest skjer. De trenger også voksne som tør å stille krav til dem og som tåler at det kan ta tid før de selv klarer å tro at de fortjener å ha det bra. Barn og unge trenger voksne som forstår at man ikke er det man utsettes for. Det er forskjell på å være et offer og det å forbli i offerrollen.

Tips til hvordan voksne kan bidra til å opprettholde normalitet, samt være en god støtte for barn og unge som mobbes, finnes i boken min «Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing». 

Reklamer

«Du er viktigere enn du tror»

Endelig. Med lettelse, stolthet og skrekkblandet fryd: Boken min, ”Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing”, er klar for lansering 12. februar. Det er oppriktig talt med hjertet i halsen jeg skriver disse ordene.

bokomslagI 2010 gav jeg ut boken ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”. I følge hjemmesiden til forlaget mitt, Humanist, ble boken en stor suksess. Noe den også kan sies å ha vært for meg personlig. Gjennom bokideen og utgivelsen åpnet det seg en ny verden. Etter å ha jobbet 17 år i psykiatrien, fikk jeg jobb i UNICEF Norge som prosjektleder, og senere som fagansvarlig for prosjektet ”Du kan være Den ene”. Jeg har reist land og strand rundt med foredrag om forebygging av mobbing og inkludering av sårbare barn. Jeg har skrevet kronikker, vært gjesteskribent i flere tidsskrifter og har også de to siste årene hatt min egen spalte i bladet Hjem & Skole. Alt som følge av det som startet med å være en veldig sinna og engasjert mor.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg i løpet av de fire årene det har gått siden forrige utgivelse, hadde knekt Den store mobbekoden. Det har jeg ikke. Derimot har jeg vært heldig å få snakke om forebygging av mobbing for tusenvis av mennesker. Jeg har truffet hundrevis av mennesker med sterke historier å fortelle, og jeg blir kontaktet av mange hver eneste måned. I sin dype fortvilelse, skam og sorg, ber de om råd til hva de kan gjøre for egne barn, for andres barn eller hvordan de selv skal kunne klare å leve med det de har opplevd.

Etter utgivelsen av forrige bok ble det tidlig klart at det var behov for en oppfølger av mer praktisk karakter. I denne boken går jeg derfor i dybden på ulike temaer og tabuer knyttet til mobbing. Hvert tema etterfølges av råd til hvordan man kan håndtere vanskelige situasjoner som oppstår, når man er foreldre, søsken, venn eller jobber med barn. Også denne gangen har jeg vært heldig å bli vist stor tillit fra både voksne og barn, som deler sine sterke historier og kloke tanker. Boken tar også for seg ringvirkningene mobbingen har for omgivelsene. Når et barn mobbes, er det er ikke bare barnet som rammes, men også foreldre og søsken lider ofte betydelig. Dette gjelder også familiene til barn som mobber.

Jeg snakker meg ofte varm om en bredere ansvarsfordeling når det gjelder å forebygge og håndtere mobbing. Men, så lenge vi fortsetter å se på mobbing som et skoleproblem, og ikke det samfunnsproblemet det faktisk er, fratar vi ikke bare mange et viktig ansvar, men vi fratar også mange muligheten til å bidra og til å utgjøre en forskjell for de barna som trenger det mest. Det er mye sannhet i det gamle afrikanske uttrykket: ”Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn”. Selv om barneoppdragelse tradisjonelt sett er en svært privat affære i Norge, er jeg overbevist om at nøkkelen til å sørge for at alle barn får en trygg oppvekst i fellesskap med andre, nettopp ligger i fellesskapets – eller landsbyens – evne og vilje til aktivt å ta ansvar. Til å tørre å vise at det bryr seg – også om de barna som skiller seg ut, som det er vanskelig å like eller som ingen forstår.

“Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som får meg til å føle det annerledes? Tenk om en av dem som egentlig vet at jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det, at de tåler svaret mitt og at de tåler meg? Kanskje det skjer en dag.” skrev en da 16 år gammel gutt til meg i 2011. I den grad han opplevde å få oppmerksomhet, var den negativ, og for det meste følte han seg helt usynlig for omgivelsene. Historien hans, og mange andres, har ikke bare gjort dypt inntrykk, men de har også gjort meg fast i troen på hvor viktig det er å fortsette å skrive og snakke om mobbing. Tørre å si noe der andre tier. Tørre å bruke mine egne erfaringer, selv om det gjør meg sårbar.

Jeg kunne ha valgt å skrive en kritisk bok som peker på alt som ikke fungerer, og alle som svikter både av mennesker og systemer. Men selv om jeg tror på åpenhet, også om dette, ønsker jeg ikke å bidra til verken uthenging, moralisering eller demonisering.

Gjennom denne boken, som er bygget på mine erfaringer og mitt arbeid mot mobbing og med inkludering, ønsker jeg derimot å løfte frem hvor viktig akkurat DU, som innbygger i denne landsbyen er. Jeg ønsker å løfte frem betydningen du som innbygger har som rollemodell, og jeg håper å gi deg alternativer å handle ut i fra nå det oppstår vanskelige situasjoner. Jeg ønsker å inspirere deg til å velge å være tilstede for barn som trenger det. Og jeg håper vi ved bokens slutt, kan være enige om at det å investere i andres barn, også er en investering i egne barn.

Du er viktigere enn du tror.

Ved forhåndsbestilling av ”Du er viktigere enn du tror” før 6.februar, får du ”Fordi jeg fortjener det?” med på kjøpet. www.humanistforlag.no

Har du lyst til å være med på lanseringsfesten? Den går av stabelen onsdag 12.februar kl.18 på Litteraturhuset. Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen skal bokbade meg, og du er hjertelig velkommen! Lenke til Facebook-arrangement: https://www.facebook.com/events/514253182022475/?fref=ts

 

 

 

Erfaringer fra et foreldreperspektiv

For et par uker siden var jeg en av innlederne på kunnskapsdepartementets «God praksis-konferanse om arbeid mot mobbing», på Litteraturhuset i Oslo. Blant landets fremste forskere og fagpersoner, snakket jeg om «Erfaringer med skolens håndtering av mobbing fra et foreldreperspektiv». Ikke bare skulle mye viktig sies på 10 minutter, men jeg håpet også å bevege tilhørerne – uten å bli sentimental.

Jeg var invitert i kraft av å være forfatteren bak dokumentarboken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar», og i kraft av å være mor til et barn som har opplevd mobbing. Her er tankene jeg delte med forsamlingen, basert på notatene mine:

I takt med at jeg etter hvert har blitt en offentlig person, er jeg ydmyk i forhold til det faktum at mange hører og leser det jeg mener. Med det følger et ekstra stort ansvar for hvordan jeg formidler meg. Ikke bare med tanke på å beskytte mine egne barn, men også for ikke å bidra til en ytterligere polarisering av en viktig debatt.

Til tross for varierende tro på- og erfaring med dialog, ønsker jeg ikke å bidra til uthenging og skremselspropaganda. Mitt engasjement bunner i et ønske om å bidra til økt kompetanse, bedre rammebetingelser, trygghet og en bredere ansvarsfordeling når det gjelder arbeidet mot mobbing. Det handler om å gjøre både skole og foreldre trygge nok til handle riktig. Vi som foreldre må kunne ha forventninger og stille krav, men også selv tåle å bli stilt krav til.

Mange foreldre opplever at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig i sitt møte med skolen, og mange blir sittende igjen med en følelse av å være brysomme og urimelige når de etterspør tiltak rundt egne barn. Noen opplever også å bli stemplet som kravstore, og mange – slik jeg selv gjorde – går rundt med en sterk redsel for at skolen skal la sin oppgitthet gå utover barnet, og på den måten gjøre skolehverdagen enda verre. En del foreldre opplever at tiltak blir satt i gang uten at de er informert eller har godkjent det. Foreldre opplever også at fokuset blir at det mobbeutsatte barnet bør endre seg for å passe bedre inn. Personlig tror jeg man kan ha godt av tenke over hva man selv kan bidra med og endre på. Men, da vi opplevde denne alvorlige krisen – som mobbing kan fortone seg som – og alt jeg ønsket var å beskytte barnet mitt, så rokket det å bli møtt med mistro og kritiske spørsmål, ved en grunnleggende trygghet i meg som mor og voksenperson.

Mange skoler har gode rutiner for for oppfølging av mobbing, og jeg har inntrykk av at det i større grad enn tidligere, benyttes ulike skjemaer og fattes enkeltvedtak som sikrer oppfølging av de involverte. Det er verdifullt for oss foreldre. Men, det å bli møtt med krav om å fylle ut et skjema, oppleves av mange som det siste de trenger i en krisesituasjon. Mange blir skremt av formalitetene, og lar være å si fra. Det er lett å bli svært usikker på om det deres barn opplever, egentlig er alvorlig nok til å melde i fra om på et skjema. Skoler som velger å la skjemaer og formalia bli fokuset i sine første møter med fortvilede foreldre, går, etter min mening, glipp av mye viktig informasjon.

Basert på egne og andres erfaringer, trenger vi foreldre:

  • God informasjon om rettigheter, saksgang og muligheter
  • At det blir initiert tiltak uten ventetid – og at de følges opp
  • Å bli lyttet til, sett og tatt på alvor
  • Ikke bli møtt med en fordømmende og moraliserende tilnærming – enten det er som foreldre til en mobber eller mobbeutsatt
  • Å bli møtt med varme og åpenhet
  • Å slippe å føle oss brysomme og at vi overdriver
  • Å bli veiledet i forhold til god kommunikasjon oss i mellom – at skolen skaper arenaer hvor foreldre kan diskutere forebygging, lage kjøreregler for hvordan bry seg og melde i fra om bekymringer

– Vi som foreldre må slippe å føle at vi trenger oss på. Men. Skolen må også kunne forvente dialog, engasjement og innsats fra oss.

Jeg snakker meg ofte varm om en bredere ansvarsfordeling i arbeidet mot mobbing. Det betyr ikke at noen får mindre ansvar – men at flere må ta ansvar. Den største og viktigste jobben gjøres før mobbingen er et faktum – og den må vi gjøre sammen.

Jeg var også heldig å få sette sluttstrek for konferansen med følgende replikk:

Jeg registrerer, etter å ha hørt alle innleggene her i dag, at det fortsatt er en utfordring å finne en form på dette arbeidet som både inkluderer og ansvarliggjør oss foreldre. Derfor utfordrer jeg herved kunnskapsministeren og alle tilstede til å ha økt fokus på dette – og jeg bidrar gjerne. Alt i alt handler forebygging av mobbing om hvilke holdninger vi voksne legger for dagen – hvordan vi takler uenighet og rommer annerledeshet. Det handler om oss som forbilder – enten det er i klasserommet eller innad i familien.

 

Anbefalt lesning:

Godt elevsyn + gode rutiner + god saksgang = godt læringsmiljø, av Loveleen Brenna

Hvis noen forteller om mobbing, av Berit Lødding og Nils Vibe, NIFU

Året da mye ble litt skummelt

Som alltid ved nyttårstider, så gjør jeg, som de fleste andre, opp status for året som har gått. Med tanke på det fantastiske året jeg har hatt, skulle en tro det ble rene festen å skrive et slikt innlegg. Men sannheten er at 2010 var året da mye ble litt skummelt – inkludert det å blogge.

Mange synes nok det er rart at jeg føler det slik, og når sant skal sies, så synes jeg tidvis det er litt pussig selv. Jeg har opplevde mer enn jeg har turt å drømme om. Bokutgivelse og storslagen boklansering med de mest fantastiske ord, stor medieinteresse, jobbskifte, hjertemøter, ny bokkontrakt, reiser og foredrag.

Jeg har fått utallige rørende brev, mailer, Facebook-meldinger, SMS og Twitter-meldinger som forteller om betydningen av det jeg skriver og snakker om  – at det er med på å sette mobbing og andre viktige temaer på dagsorden, at det gir ny innsikt og kunnskap – og at det for noen bringer håp om at livet kan bli godt.

Av andre – og gjerne via andre – har jeg fått høre at det blir for mye av meg, at jeg føler for mye og at jeg tror jeg er «noe». Jeg har opplevd – og opplever fortsatt – at svært mange ønsker kontakt med meg – men også at folk jeg trodde var venner, har trukket seg unna.

Hver for seg gir ingen av disse tingene svar på hvorfor 2010 ble året da mye ble litt skummelt. Men i sum, så handler det om hvor uvant det er å bli gjenstand for masse oppmerksomhet – og det å få massiv respons på alt en foretar seg. Det handler om behovet for å være privat og kunne tillate seg å være sårbar. Om redselen for at noen skal føle seg krenket av det jeg skriver og mener noe om. Ansvaret jeg føler for å forvalte tilliten folk viser meg på en ordentlig måte. Og frykten for å ta for stor plass.

Misforstå meg rett, jeg klager ikke. 2010 er så langt det mest fantastiske året i livet mitt! Aldri har jeg følt meg rikere, stoltere og mer hel, enn ved inngangen til 2011. Selv om mye er litt skummelt, og jeg fortsatt er usikker på hvilke stier jeg skal følge i året som kommer, så vet jeg noe:

Jeg skal gi ut en viktig bok om skam. Jeg skal fortsette å jobbe for barns rettigheter. Jeg skal danse tango. Jeg skal blogge. Jeg skal reise landet rundt å snakke om mobbing, håp og ansvar. Jeg skal være Den ene. Jeg skal fortsette å huske at Internett er et høreapparat og ikke en ropert. Jeg skal være mer sammen med barna mine. Jeg skal juble og jeg skal ta sats. Jeg er fortsatt «bare Kristin».