Når målet ikke helliger middelet – om medias dekning av mobbesaker

I går, 3.mars, la VG ut saken «Hengt ut på Facebook i brutal mobbevideo». En video som medførte uthenging av både mobbeoffer og mobbere. Den mye omtalte videoen ble senere fjernet fra nettet, men Bergensavisen (BA) har en «anonymisert» versjon liggende på sine nettsider, som VG har valgt å lenke til. Jeg synes det er bra at slike saker ikke dør hen, men jeg støtter ikke VGs vurdering om at det er hensiktsmessig og riktig å lenke til videoen.

Selv om videoen er forsøkt anonymisert, og selv om VG har innhentet tillatelse fra mobbeofferets familie, finnes det en annen dimensjon som er viktig å belyse – og som jeg skulle ønske media var interessert i å forholde seg til. I denne saken, hvor det er mindreårige barn på begge sider, har alle krav på beskyttelse.

Jeg er selv mor til et barn som har opplevd fysisk mobbing. Ikke vold, slik som her, men allikevel fysisk. Jeg vet hvor sorgfull og sint man kan bli, og hvordan man kan fylles av hat og hevntanker når man opplever at ens eget barn kommer i en situasjon hvor det fratas muligheten til å forsvare seg selv, og senere bærer preg av det som har skjedd.

Jeg både gråt og vemmes da jeg så videoen første gang. Handlingene er fullstendig uakseptable, sjokkerende og uforståelige. Instinktivt tenkte jeg, som mange andre, at dette har vi godt av å se – vi trenger å få virkeligheten midt i fjeset. Så jeg postet den anonymiserte versjonen på Facebook, jeg også, da TV2 laget en sak for en tid tilbake. Kommentarfeltet fyltes straks med hatske og svært sinte meldinger rettet mot mobberne og deres familier.

Jeg har all forståelse for at videoen vekker sterke følelser, men jeg ønsket – verken da eller nå – å bidra til uthenging og sjikane av mobberne. Etter noen minutter så jeg meg derfor nødt til å slette lenka. Leser man kommentarfeltene på VG Nett og BA, ser man at det jeg opplevde på min Facebook-side, på langt nær er enestående. Svært få av reaksjonene tyder på at videoen trigger den delen av ansvarsfølelsen og avskyfølelsen, jeg i alle fall hadde håpet på å treffe i folk.

BA har hatt omfangsrik dekning av denne aktuelle saken, og på et tidspunkt kom jeg over et innlegg fra faren til en av mobberne. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Han skriver ikke for å påkalle seg sympati eller forsvare handlingene – de tar han tydelig avstand fra. Men han forteller om trusler og sjikane i kommentarfeltene, rettet både mot dem som foreldre og mot sønnen. Han forteller at det som har skjedd har gått kraftig inn på sønnen som er bekymret for mobbeofferet, som angrer og som er i ferd med å ta alvoret innover seg. Og han sier noe svært viktig avslutningsvis: ”Men dette bunner ikke i mangel på oppdragelse eller dårlige hjem. Ingen foreldre kan garantere at det ikke er deres barn som gjør noe slikt neste gang.”

Når det gang på gang lenkes til en dårlig anonymisert video fra en navngitt skole i Bergen, burde det ikke være vanskelig å forstå hva slags belastning dette er, ikke bare for offeret, men også for mobbernes familier som opplever å bli kraftig fordømt, sjikanert, truet og hengt ut – ikke bare i lokalmiljøet, men i hele landet.

Når man vet, blant annet gjennom Olweus’ forskning, at mobberne ofte ikke klarer seg så godt på sikt – de er mer sårbare når det gjelder kriminalitet, rus og mer mobbing, burde vi ikke da tenke at disse også trenger hjelp – at noen må se og hjelpe dem, at dét også er en samfunnsinvestering? Er vi tjent med at det gjennom kommentarfelt som ikke modereres, skapes legitimitet for å mobbe mobberne? Og hvordan skal disse mindreårige mobberne noen sinne få gjort opp for seg – hvordan skal de kunne leve opp til andre forventninger enn det som ligger i mobberens rolle?

VG argumenterer med at lenkingen til den brutale videoen skjer i samråd med mobbeofferets familie. I samme artikkel peker ett av medlemmene i VGs ekspertpanel på den ekstra belastningen en voldsepisode får, med et stort og ukontrollert nettpublikum i tillegg. Denne belastningen rammer ikke bare mobbeofferet, men også de mindreårige guttene som utførte dem. I denne saken er det bare tapere, men dessverre tas det ikke hensyn til alle.

Slike saker skal ikke ties i hjel, og i utgangspunktet er det bra at vi lar oss berøre og engasjere. De sterke reaksjonene er kanskje naturlige, men ikke alltid konstruktive. Dessverre er de i sin ytterste konsekvens med på å opprettholde mobbingens dynamikk – og legitimere dens eksistens. Det burde alle vi som skriver og snakker om dette temaet, være svært klar over – og ikke minst bruke vår unike posisjon og ansvaret det medfører, til å påvirke i en annen, mer konstruktiv retning.

Som en del av ekspertpanelet i VGs antimobbekampanje ”Bry deg”, finner  jeg det derfor riktig å understreke at jeg er uenig i VGs vurdering i denne saken. Den strider i mot prinsipper som er dypt forankret i meg når det gjelder arbeidet mot mobbing: Å bidra til å henge ut mindreårige mobbere, enten det er direkte eller indirekte – og belastningene det medfører for deres familier – er ikke en del av løsningen når mobbing skal forebygges og bekjempes.

Presisering: Jeg har en ryddig og god dialog med VG om vår uenighet i denne saken. De er på forhånd informert om innholdet i dette innlegget.

Reklamer

Om å bry seg – og bry seg om

Jeg har lenge fulgt en blogg som har berørt meg dypt og inderlig. En hjerteskjærende, lærerik, nær og brutal blogg, skrevet av et ungt menneske. En skildring av kampen for leve og trangen til å dø.

Forrige helg opplevde jeg en urovekkende endring i bloggens innhold. Fra å skildre det å leve i ambivalensen mellom liv og død, oppfattet jeg at vedkommende hadde tatt en avgjørelse om å ta livet sitt, og at det siste innlegget var et avskjedsbrev. Etter flere runder med meg selv, valgte jeg å bry meg. I første omgang valgte jeg å legge igjen en kommentar. Da kommentaren ikke ble moderert, valgte jeg å sende en epost. Da jeg ikke fikk respons på den, travet jeg lenge over stuegulvet mens magefølelsen stadig ble sterkere. Jeg visste at jeg ikke fikk sove uten visshet om at jeg hadde gjort det som var mulig. Jeg valgte derfor å kontakte både sykehus og politi.

Jeg har tenkt på vedkommende hver eneste dag i uken som har gått. Jeg har sjekket RSS-leseren min regelmessig, men det har ikke vært aktivitet i bloggen før i dag.

I kveld, etter en svært innholdsrik dag som ble avsluttet med god vin og deilig mat, logget jeg på pcen for å sjekke epost og lese nyheter. Da oppdaget jeg at det var postet nye innlegg i vedkommendes blogg – og jeg innrømmer at det var med noe forhøyet puls jeg klikket på bloggen. Der fikk jeg bekreftet at vedkommende var i live og at h*n hadde blitt hentet av politiet midt på natten forrige helg, fordi noen h*n ikke visste hvem var, hadde lest bloggen, blitt bekymret og ringt politiet. Videre skrev vedkommende at h*n er evig takknemlig – fordi h*n hadde bestemt seg for å dø – og hadde vært død i dag, om ingen hadde grepet inn.

Gudene skal vite at jeg hadde kvaler og gikk mange runder med meg selv, før jeg plukket opp telefonen. Kanskje ville vedkommende bli sint, kanskje jeg bare ville gjøre alt verre – kanskje det bare var næring til et menneske med bunnløst behov for oppmerksomhet? Og hvem tror jeg egentlig at jeg er, som går ut i fra at jeg kan hjelpe en person jeg ikke kjenner, ved å gripe inn i privatlivet på den måten?

Jeg er fortsatt sterkt grepet av ordene jeg nettopp har lest, og egentlig vet jeg ikke om det er riktig av meg å skrive om dette engang. Det kan kanskje – av enkelte – oppfattes som selvskryt.

Alt jeg ønsker å formidle er – gå aldri videre uten å stoppe opp. Ikke anta at det dreier seg om noen som «bare er ute etter oppmerksomhet». Slutt aldri å bry deg – slutt aldri å bry deg om. Vi har alle plikt til å hjelpe og gripe inn når det står om liv og død.

Tillegg: Et par uker denne hendelsen fikk jeg mail fra vedkommende. H*n hadde kommet over dette innlegget og plutselig forstått sammenhengen. Vedkommende uttrykte stor takknemlighet og tilfredshet over å kunne gi livet en sjanse til. En viktig bekreftelse på hvor viktig det er at vi bryr oss – og bryr oss om.