Nei til overvåking av barn

– Ja til åpenhet og dialog. 

I en artikkel på dt.no 19.mai, kan man lese politibetjent Kari Benjaminsen fortelle om hvor svette politiet blir av hvor lite foreldre vet om hva som skjer på ungdomsfester. Som tenåringsmor leste jeg artikkelen med stor interesse inntil jeg kom til avsnittet hvor Benjaminsen (nok en gang) først sier at det er et problem at foreldre skal være kompis med barna sine, for i neste setning oppfordre foreldre til å sette tydelige grenser, og si at dersom 13-åringen din vil på Facebook, kan du si ja dersom du som forelder får tilgang på passordet og får lov til å være venn med ham/henne der inne.

At Benjaminsen intensjoner er gode, ser jeg ingen grunn til å tvile på. Derimot ser jeg med bekymring på råd som legitimerer og oppfordrer til at man som et utgangspunkt skal mistro barna sine og ty til overvåking. Uten samtidig (eller istedenfor) å peke på viktigheten av at man som foreldre har ansvaret for å skape en åpenhetskultur hjemme. At det er voksne som må legge grunnlaget for at tillit kan utvikles, slik at barn og unge får vokse opp med mulighet til både å få og ta ansvar. Mistenkeliggjøring og overvåking gir ikke barn og unge de nødvendige verktøyene de trenger for å håndtere press og ungdommelig nysgjerrighet.

Foreldre må i større grad oppfordres til å være aktive deltagere i de unges liv gjennom å initiere samtaler og diskusjoner hjemme som gir både unge og voksne anledning til å tilkjennegi sine holdninger og hvor grensene går. Vi må invitere til samtaler med utgangspunkt i at vi er interessert i det som interesserer dem, og få dem til å fortelle og vise hva de er opptatt av, hva de bruker nettet til, hvordan de beskytter seg og hvordan de opplever press fra miljøet rundt seg. La dem gjerne, med klare avtaler og begrensninger, få sitte med pcen i stua. Barn og unge som opplever å bli møtt av voksne som er nysgjerrige, åpne, trygge og velmenende, prater lettere om stort og smått. De får også erfare at de blir tatt på alvor, at de har anledning til å påvirke det som skjer – og viktigst av alt: De har noen å gå til når noe vanskelig skjer.

Unge som møtes med mistro, anklager, overdreven engstelse, moralisering – og overvåking, mister disse privilegiene. Ikke bare kan det føre til at den unge blir krenket, men også at kommunikasjonen flyttes over til kanaler vi voksne ikke er kjent med – med det som resultat at vi mister all oversikt. Og når alt som skjer «må» holdes hemmelig, vil/kan heller ikke den unge si i fra om presset blir for stort, om de har delt noe dumt eller om noen sjikanerer dem. Jeg kan ikke tro at det finnes voksne som ønsker barna sine dette.

Det er flere ting som bekymrer meg med at politiet, med sin autoritet, stadig går ut med anbefalinger om overvåking. For, i følge Barnekonvensjonens artikkel 16, har alle barn rett til privatliv. En rett jeg er opptatt av at mine barn skal oppleve å få ivaretatt, og som jeg er svært opptatt av at de respekterer når det gjelder andre barn – og voksne. Når voksne ser det som sin rett å sjekke barn og unges meldinger, lagre samtalelogger, lese mail etc – og barn vokser opp med at overvåking er et akseptabelt virkemiddel, uavhengig av om problemet kan løses på en mindre inngripende måte, ser jeg med stor bekymring på perspektivene de mister når de selv blir voksne og skal være deltagende og gode forbilder i samfunnet vårt. Hvordan blir de som kjærester – og hvordan blir de selv som foreldre når den tid kommer?

Det finnes ingen motsetninger i å ivareta barns rett til privatliv, og samtidig sørge for tydelige grenser og en åpenhetskultur. Fremfor å frita oss voksne fra ansvar ved å ty til lettvinte løsninger som overvåking tross alt er, ønsker jeg meg et politi som heller oppfordrer og veileder oss når det gjelder å være etterrettelige, trygge, åpne og tydelige voksne.

Slike voksne vi ønsker at våre egne barn en gang skal bli.

Reklamer