Sommer med klump i magen

”Jeg har en stor klump i magen, som jeg vet kommer til å være der hele sommeren. Den kommer til å bli litt mindre når det nærmer seg skolestart, for da har jeg noen å være sammen med. Men jeg gruer meg litt også, for jeg vet ikke hva jeg skal svare når de andre spør hva jeg har gjort.”

Disse ordene tilhører en 13 år gammel gutt fra en av Oslos drabantbyer. I min jobb i UNICEF Norge, kommer det stadig henvendelser fra barn og unge, og også voksne, som gruer seg til sommerferien. Historiene deres gjør inntrykk og gir noe å tenke på for oss som kanskje er på vei til drømmeferien med våre nærmeste.

”Jeg lurer på hva dem sier hvis jeg sier at jeg ikke har gjort noe annet enn å passe på moren min. At jeg har handlet og vasket klær. Jeg kan jo ikke si det, så jeg får finne på noe å si sånn som jeg pleier å gjøre, selv om jeg veit jeg ikke skal juge”, sier 13-åringen.

Mange unge forteller at de gruer seg, fordi alt som er tøft og vanskelig kjennes sterkere når de daglige rutinene faller bort. Tankene får mer tumleplass. En gutt fortalte meg at ferien er hans hemmelige mareritt fordi han blir usynlig når alle er opptatt med sitt og nesten ingen er hjemme. Han ville ikke være til bry, men ba om tips til hvem han kunne kontakte hvis foreldrene ble for fulle og kranglete – eller ikke kom hjem når de skulle. For han måtte jo få mat.

Andre opplever sommeren som lang og tung fordi det forventes at man skal være glad og delta i fellesskapet – selv når man egentlig ikke hører til noe sted.

Voksne forteller om økonomiske bekymringer og følelsen av utilstrekkelighet, fordi de ikke klarer å gi barna de samme opplevelsene som vennene deres får. Noen forteller også at de mangler et voksennettverk og skulle ønske at de kunne bli invitert med på ting som ikke koster så mye penger.

Du kan være ”Den ene” solsikke

Barn som allerede lever i en utsatt hverdag blir mer sårbare i ferien, når de sosiale nettverkene også tar sommerferie. Nettopp derfor er ferien en god anledning til at vi tar oss litt ekstra tid til å bry oss om de barna vi har rundt oss, ikke bare våre egne.

«Alle gleder seg over ferien bortsett fra meg. Foreldrene mine bare krangler hele sommeren, og ingen av oss liker å være sammen hele tiden. Ikke har vi noen som vil være sammen med oss heller. Alle er bare opptatt med sitt”, skriver en 15 år gammel jente.

For denne jenta, og andre i hennes situasjon, kan vi alle med enkle grep utgjøre en forskjell og bidra til at sommerferien blir litt lysere. Uendelig mange historier viser at lite skal til for å utgjøre en forskjell for et barn som har det vanskelig.

Forskning viser at et fellestrekk hos barn som på tross av en vanskelig oppvekst klarer seg bra, er at de har hatt minst én voksen som de har hatt et sterkt bånd til. Ikke nødvendigvis til foreldre eller en fagperson, men kanskje faren til en kamerat, en tante, en fotballtrener eller en nabo. De har hatt ”Den ene”.

Ikke så mye som skal til

Ta en titt rundt deg, og tenk etter om det kanskje er noen som trenger å bli sett, inkludert, akseptert og få være med på noe hyggelig. Kan du invitere nabogutten med på grilling eller luftetur med hunden? Kan du inkludere ett barn til med på badeturen med familien? Eller kanskje invitere en nabojente over gjerdet for å så frø og dyrke planter i kjøkkenhagen? Det er ikke alltid så lett å vite hvem som trenger dette. Men, møter du folk i feriehverdagen din, med et ønske om å skape gode ferieminner sammen, treffer du mest sannsynlig på noen dine initiativ vil bety ekstra mye for.

Budskapet er enkelt: Det er ikke så mye som skal til for å gjøre barn og voksnes hemmelige feriemareritt mindre vondt. Én som ser, én bryr seg og én som er villig til å gi litt av sin tid kan være nok. Du kan være «Den ene». Du kan være den ene som sørger for at den unge gutten fra drabantbyen slipper å lyve for klassekameratene når ferien er over.

Advertisements

Året da mye ble litt skummelt

Som alltid ved nyttårstider, så gjør jeg, som de fleste andre, opp status for året som har gått. Med tanke på det fantastiske året jeg har hatt, skulle en tro det ble rene festen å skrive et slikt innlegg. Men sannheten er at 2010 var året da mye ble litt skummelt – inkludert det å blogge.

Mange synes nok det er rart at jeg føler det slik, og når sant skal sies, så synes jeg tidvis det er litt pussig selv. Jeg har opplevde mer enn jeg har turt å drømme om. Bokutgivelse og storslagen boklansering med de mest fantastiske ord, stor medieinteresse, jobbskifte, hjertemøter, ny bokkontrakt, reiser og foredrag.

Jeg har fått utallige rørende brev, mailer, Facebook-meldinger, SMS og Twitter-meldinger som forteller om betydningen av det jeg skriver og snakker om  – at det er med på å sette mobbing og andre viktige temaer på dagsorden, at det gir ny innsikt og kunnskap – og at det for noen bringer håp om at livet kan bli godt.

Av andre – og gjerne via andre – har jeg fått høre at det blir for mye av meg, at jeg føler for mye og at jeg tror jeg er «noe». Jeg har opplevd – og opplever fortsatt – at svært mange ønsker kontakt med meg – men også at folk jeg trodde var venner, har trukket seg unna.

Hver for seg gir ingen av disse tingene svar på hvorfor 2010 ble året da mye ble litt skummelt. Men i sum, så handler det om hvor uvant det er å bli gjenstand for masse oppmerksomhet – og det å få massiv respons på alt en foretar seg. Det handler om behovet for å være privat og kunne tillate seg å være sårbar. Om redselen for at noen skal føle seg krenket av det jeg skriver og mener noe om. Ansvaret jeg føler for å forvalte tilliten folk viser meg på en ordentlig måte. Og frykten for å ta for stor plass.

Misforstå meg rett, jeg klager ikke. 2010 er så langt det mest fantastiske året i livet mitt! Aldri har jeg følt meg rikere, stoltere og mer hel, enn ved inngangen til 2011. Selv om mye er litt skummelt, og jeg fortsatt er usikker på hvilke stier jeg skal følge i året som kommer, så vet jeg noe:

Jeg skal gi ut en viktig bok om skam. Jeg skal fortsette å jobbe for barns rettigheter. Jeg skal danse tango. Jeg skal blogge. Jeg skal reise landet rundt å snakke om mobbing, håp og ansvar. Jeg skal være Den ene. Jeg skal fortsette å huske at Internett er et høreapparat og ikke en ropert. Jeg skal være mer sammen med barna mine. Jeg skal juble og jeg skal ta sats. Jeg er fortsatt «bare Kristin».

Alle barn fortjener en god jul

Jeg har tidligere skrevet om mitt ambivalente forhold til høytider – og kanskje julen spesielt. Selv om jeg kommer fra en familie med lange, varme og gode juletradisjoner, har julen også vært en tid for savn, uro og mange spørsmål.

Gjennom den innsikten og kunnskapen mine egne erfaringer har gitt meg, har jeg opplevd det som svært meningsfylt å kunne bruke dette i mitt arbeid med barn som pårørende på psykiatrisk avdeling. I år kommer erfaringene til nytte på en annen måte enn tidligere.  For også i jobben min i UNICEF Norge, får jeg barns situasjon tett inn på livet. Den siste tiden har det vært gjennom folkemøtene vi har arrangert, men også gjennom arbeidet med den nye nettsiden til prosjektet «Du kan være Den ene».

Juletiden er for mange barn og unge den tøffeste tiden på året. Og jeg har selv erfart – også som voksen – hvordan alt som er sårt og vondt forsterkes i julen. I tillegg føler man seg mer usynlig enn ellers, fordi alle rundt slukes av sitt eget fellesskap og sine egne tradisjoner.

Når man jobber med et slikt prosjekt, kommer man i kontakt med mange som har en sterk historie å fortelle.  Noe av det som gjør dypest inntrykk, er at det finnes så mange, mange barn der ute som vokser opp uten å ha en eneste voksen venn som ser, lytter, forstår – og som gir av sin tid. Samtidig vet jeg at det skal så lite til for å utgjøre en stor forskjell i livet til et barn med en tøff hverdag – også i julen.

Det å være en voksen som ser og bryr seg, handler ikke om å forplikte seg til å organisere nye aktiviteter og lage fart og moro. Det handler om mot og raushet til å inkludere et barn i hverdagen sin. Dine juletradisjoner – og ditt fellesskap – kan være det pusterommet et barn trenger. Det kan også være begynnelsen på å samle gode minner fra en mørk tid.

Det er ikke så mye som skal til. Én som bryr seg kan faktisk være nok.

(«Du kan være Den ene» er et prosjekt som jobber for å  inspirere voksne til å handle ovenfor barn i sitt nærmiljø, og til bli den personen som utgjør en forandring i et barns liv – til å bli Den ene. Les mer på www.denene.no)

Usynligheten er overalt

Jeg har lenge tenkt på hvordan- og om jeg skulle skrive om dette. Etter å ha konferert med et par av de involverte, har jeg kommet frem til at det er riktig – og viktig – å fortelle om usynligheten vi alle omgir oss med. De unge menneskene vi vet finnes, men som vi ikke ser.

De siste månedene har jeg fått flere henvendelser fra ungdommer som forteller om svik, mishandling og mobbing. Om selvskading og rus. Om det å være usynlig.

En ung gutt skrev til meg i forrige uke: «Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som kan utgjøre en forskjell – noen som får meg til å føle det annerledes?» Da jeg spurte ham om hva skulle til for at et annet menneske kunne utgjøre en slik forskjell, svarte han: «At noen av dem som vet jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det og at de tåler svaret mitt. Kanskje det skjer en dag.»

En jente jeg har hatt kontakt med en stund, spurte meg her en dag om jeg kunne være reservemammaen hennes. Etter litt betenkningstid – jeg må innrømme at jeg trengte det – svarte jeg at jeg kan være en som svarer på meldinger, som i blant spør hvordan det går og noen ganger kommer med råd – og at det å være reservemamma er en veldig alvorlig ting.

Hun svarte: «Kan du gi meg noen regler som jeg må følge? Kan du bestemme litt? Her bare maser alle på meg, og ingen bryr seg om hva jeg gjør, så jeg gjør masse dumme ting.» Jeg spurte henne om hvorfor hun ville at jeg skulle bestemme, og da svarte hun: » Fordi jeg tror du kan hjelpe meg å slutte og sånt. Og bli bra. Du er den eneste jeg vet som bryr seg om meg. Kan jeg sende deg en god morgen melding i morgen?»

Det er lenge siden jeg sluttet å tro at jeg kunne redde verden, og det er lenge siden jeg innså at jeg ikke kan være tilgjengelig for alle, alltid. Men det jeg kan være – jeg som lever et varmt og rikt liv – det er en som spør, en som tåler og en som rommer. Jeg kan være en som gjør usynligheten litt mindre. Det kan du også.

Her kan du forresten lese mer om hvordan: www.denene.no

Veien til #drømmejobben

Det siste året har vært en fantastisk og magisk reise på mange måter –  tross sykdom og andre store utfordringer. Fra en relativt anonym bloggertilværelse har jeg ikke bare blitt en profilert blogger, men også forfatter og straks ansatt i UNICEF Norge. Alt takket være bruk av- og tilstedeværelse i sosiale medier (Wikipedia).

9.oktober i fjor, fikk jeg en kommentar fra Tone Dalen i UNICEF Norge innlegget «Et lite stykke flerkulturistan». Hun ytret ønske om kontakt, da de, som hun skrev, oppfattet meg som en spennende blogger.

Jeg har konsekvent sagt nei til forespørsler om reklame på bloggen min, samt takket nei til tilbud om å skifte bloggplattform. Jeg har også fått forespørsler fra frivillige organisasjoner om å skrive om deres virksomhet, noe jeg også har takket nei til. Fordi UNICEF er en organisasjon med et verdigrunnlag jeg har stor respekt for, lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd, og kontaktet Tone Dalen. Vi avtalte et møte hvor vi snakket om sosiale medier og jeg gav tilbakemeldinger på det de hadde gjort så langt – sett fra et brukerperspektiv. Jeg fikk i samme møte vite at Henriette Hedløv i Halogen, hadde anbefalt UNICEF å ta kontakt med meg.

Dette førte til et møte med generalsekretær Kjersti Fløgstad, hvor vi snakket om barn, blogging og bruk av sosiale medier. Etter dette holdt vi kontakt gjennom Facebook, Twitter og blogg. På nyåret ba Kjersti Fløgstad om et nytt møte med meg, etter å ha bitt seg merke i tanker jeg hadde presentert på Facebook og Twitter. Disse tankene handlet om en annerledes og positiv tilnærming til mobbing – et undervisningsopplegg for foreldre og barn – nokså sammenfallende med UNICEFs tanker for et nytt prosjekt.

På dette møtet ble jeg presentert for deres ferske tanker og et ønske om å samarbeide rundt å videreføre «Den ene-tanken» over i skolen og implementere den i den allerede eksisterende fadderordningen på barneskolen. Jeg ble også invitert til å være med i UNICEFs referansegruppe til prosjektet «Den ene». I et slikt møte nevnte Kjersti Fløgstad at de hadde bestemt seg for å ansette en person i ett års engasjement for å jobbe med et venneprosjekt relatert til «Den ene». Da hun nevnte stillingens oppgaver og ønskede kvalifikasjoner, ba jeg om å få to ord med henne etter møtet. Nokså himmelfallen tenkte jeg at det er jo meg hun beskriver – dette er akkurat den jobben jeg har drømt om! Eplekjekk, men rødmende, gikk jeg inn på kontoret hennes og sa noe sånt som at: «Men, da må dere jo ansette meg! Jeg er den personen du beskrev på møtet».

Etter å ha sendt over CV og vært igjennom to intervjurunder, gikk jeg inn i en usedvanlig spennende ventetid med en sterk følelse av at denne jobben var ment for meg. På lanseringfesten til «mobbeboken»  «Fordi jeg fortjener det?» (Humanist forlag) 19.februar, holdt Kjersti Fløgstad en flott og gripende tale til meg og bokprosjektet (kan leses i hennes blogg). Jeg var da fortsatt uvitende om jeg kom til å få stillingen eller ikke – og var som fjetret av spenning hele kvelden.

Dagen etter ringte kommunikasjonssjefen i UNICEF Norge, Anita Daae og gav meg den gledelige nyheten:»Kristin, jeg har gleden av å fortelle deg at du er innstilt som nr.1 til prosjektlederstillingen i «Venneprosjektet. Vi håper du vil ha stillingen og gleder oss til du begynner hos oss».

Da jeg takket Henriette Hedløv for at hun anbefalte meg til UNICEF, og fortalte henne at det førte til at drømmejobben ble min, tillot jeg meg samtidig å spørre henne om hva som gjorde at hun anbefalte meg. Jeg har fått lov til å sitere svaret jeg fikk på Twitter:

«Jobbet med et strategisk rammeverk for sos med for Unicef. #DenEne var ett av fokusområdene. Jeg gjorde en «lytteoppgave» på Twitter/blogg og da bloggen din dukket opp skjønte jeg at dette kunne være en match. 3 grunner; profesjonelle bakgrunnenen din, engasjementet ditt rundt mobbing samt at du er en respektert og synlig blogger. Jeg anbefalte dem å gå i dialog med deg, og invitere deg på et av folkemøtene for å knytte bånd»

Jeg spurte samtidig Kjersti Fløgstad om hvorfor de ansatte meg, og her er hennes svar (gjengitt med tillatelse):

«Vel. Først og fremst fordi du er du, men vi ble kjent gjennom twitter og blogg. #imponert. Engasjement! Innsikt i barns situasjon i Norge, felles syn på virkemidler, bevist at du får til ting, nettverksjobbing og veldig gode referanser!»

Jeg er langt i fra Norges mest lest blogger, men – gjennom å være genuin, engasjert og åpen i sosiale medier, har jeg opparbeidet meg en stemme som blir hørt. Den har jeg brukt til å sette det å være pårørende til rusavhengige (Erfaringsbloggen) på agendaen. Den har muliggjort å gi ut en viktig bok om mobbing (skrevet gjennom sosiale medier) – og den har gitt meg #drømmejobben i UNICEF Norge.

Du kan være den ene

For en tid tilbake mottok jeg en hyggelig kommentar fra UNICEF Norge på innlegget «Et lite stykke Flerkulturistan». Denne kommentaren ble starten på givende møter og samarbeid om spennende prosjekter.

I forbindelse med UNICEFs nye prosjekt Den Ene, ble jeg invitert med på det store folkemøtet som ble avholdt på Chateau Neuf i Oslo 12.november. En kveld med dyptgripende historier fortalt blant annet gjennom Paal André Grinderud. For en nesten fullsatt sal lot han oss få høre om sin ene – Anna på 55 som hadde tre hår i en hestehale og som var lettere å gå over enn rundt. Hun som viste den usynlige gutten han en gang var, at hun så ham og at det finnes mye kjærlighet i et frossent Gullbrød og en dårlig knakkpølse.

Anna, hans ene, viste ham at det aldri – uansett hvor vondt han hadde det og hvor usynlig han var for omgivelsene – var for sent å oppleve deler av en god barndom.

Grunntanken bak Den Ene er at alle barn er våre barn – og at barns velferd og oppvekst, ikke bare er det offentliges ansvar. Voksne skal motiveres til å se, bry seg og handle ovenfor de barna de har rundt seg. Vi må bli trygge på at det handler om å bry seg og bry seg om – ikke blande seg.

Jeg har de siste årene jobbet som barneansvarlig på psykiatrisk akuttavdeling. En jobb som innebærer oppfølging av barn under 18 år som har foreldre eller søsken innlagt på sykehuset. Arbeidet består av kartlegging, nettverksarbeid, tilrettelegging ved besøk og samtaler med barna.

Min erfaring – både i arbeidet med barn, men også fra mitt eget liv med rus i nær familie – er at når jeg kontakter barns nettverk – være seg barnehage, helsesøster eller en bestefar – så får jeg bekreftet min bekymring. Så godt som alltid treffer jeg på mennesker der ute som både har sett og vært bekymret før jeg tok kontakt. Mennesker som gir meg viktig informasjon jeg ikke hadde fra før og som kunne ha vært – og ofte er – Den ene for et barn i en sårbar situasjon.

Dessverre opplever jeg også å ha barnesamtaler hvor barn forteller at ingen noensinne har spurt dem hvordan de har det hjemme – enda de sovner i timen, glemmer å gjøre lekser og aldri er ute og leker. Enkelte blir derfor svært forundret over at jeg spør om hvordan de har det. Mer enn en gang har jeg møtt barn som tror  at de har kommet for å snakke om – som alltid ellers – hvordan de voksne har det.

Under arbeidet med mobbeboka «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp», kom det frem i flere av historiene, at det som gjorde det mulig for mange å holde ut med mobbingen – og senere klare å leve med konsekvensene av den – var nettopp Den ene. Den ene som så, brydde seg og som alltid var der.

Du som leser dette innlegget kan også være Den ene for et barn.

Det å være Den ene er et felles ansvar – og mange av oss har både hatt og selv vært Den ene for noen. Allikevel vet jeg at mange synes det er vanskelig å være det og er redde for å gjøre vondt verre dersom de tilkjennegir at de ser og vet. Noen er også redde for å pådra seg forpliktelser de ikke kan leve opp til.

Personlig har jeg erfart at det ofte ikke krever så mye å være Den ene. Alle kan ikke være Simon Flem Devold, men vi kan sørge for å kunne navnene på dem barna går i klasse med og hilse på dem om morgenen. Vi kan ta oss tid til å åpne døren for en med tung sekk og la egne barn snakke om hva som skjer med andre barn, for så å stille oppfølgingsspørsmål når det har gått en viss tid. Eller rett og slett be et barn hjem på en uventet fiskebollemiddag.

Som UNICEFs generalsekretær Kjersti Fløgstad sa i åpningstalen på folkemøtet: Det finnes ikke løvetannbarn. Ingen vokser gjennom asfalten av seg selv. Ser man nøye etter, har det alltid vært noen der for barnet – enten i form av andre barn eller en voksen.

Alle barn er våre barn og hver og en av oss har et ansvar for å bidra til at flere ser, bryr seg og handler når det gjelder barns oppvekst. Som et bidrag i dette arbeidet utfordrer jeg herved følgende seks bloggere til å skrive historien om Sin ene eller hvordan de selv har vært Den ene for et barn som trengte det. Jeg håper de tar utfordringen og sender den videre:

Gsmil

Goodwill

Virrvarr

Leifern

Marias Metode

ElisabethDL