Nettdebatten=Demokrati

  • Hvem er du – journalisten eller bloggeren?
  • Hvor vil du være – på sidelinjen, applauderende og imponert over dem som holder utviklingen tilbake? Eller ute på banen – der det skjer – med draktnummeret godt synlig på en rak rygg?
  • Hva vil du være – konfronterende, nær og personlig? Eller det noe mindre forpliktende – ironisk distansert og uvitende?

Som en journalistvenn av meg nylig påpekte i en diskusjon om det vi begge tror er et faktum – nettdebatten er samfunnsdebatten: «Det som skjer nå, i disse ukene, er uhyre spennende. Mange av oss kommer fram fra gjemmestedene og står for noe. Det i seg selv er skrekkinngytende for mange som «setter premissene» – eller satte premissene – for den tidligere samfunnsdebatten».

Papiravisene har i dag en svært begrenset spennvidde sammenlignet med de siste årenes teknologi. Radio og tv er også innhentet av tidens tann. Internett kjenner ingen plass- eller tidsbegrensninger som gjør det nødvendig for redaktører å foreta valg på hva som skal «på» og ikke, I dagens tradisjonelle medier, foretas filtreringen – eller selekteringen om du vil – av redaktører før sending. I digitale medier blir denne filtreringen foretatt av det man kan kalle en slags kollektiv lederartikkel valgt av leserne – etter sending. Det eksisterer heller ingen begrensninger hva lengde angår, og journalistene står fritt til å inkludere den informasjonen de mener er relevant. Tilleggsinformasjon kan det lenkes til. Kommentarfeltene gjør det mulig med umiddelbare tilbakemeldinger og de beste sakene topper siden.

Bloggere og tvitrere – hvem er vi?

Hege Skjeie må gjerne harselere over– og likestille tvitring med små fuglepip man sender ut til omverdenen når man tenker korte tanker. Ved forsøksvis å diskvalifisere – og i ytterste konsekvens gjøre et mislykket forsøk på å stigmatisere oss som er blant landets 6000 kvitrere og anslagsvis 300.000 bloggere – oppnår Skjeie kun én ting; hun tilkjennegir sin uvitenhet. Mange av oss er vanlige mennesker, medborgere og representanter for en stilletiende majoritet, som inntil nylig ikke har hatt en stemme. Av den grunn har vi heller ikke hatt store muligheter til å påvirke nyhetsbildet, til tross for at mange av oss har hatt- og har saker av stor medieinteresse på hjertet.

Å være der det skjer

Selv om jeg etterhvert har blitt en habil bruker av både sosiale- og digitale medier, så er jeg fortsatt som en menigmann å regne i nettdebatten om samfunnsdebatten (og kan hende bærer denne bloggposten preg av det). Jeg tror allikevel at jeg kan være med på å gi et godt og realistisk bilde av hva fremtidens journalistikk må innebære for at den skal overleve, og at sosiale medier ikke må undervurderes som en viktig kanal for flere enn journalistene selv.

social-media-democracy2Min lille historie starter i februar mens jeg sitter og ser programmet Reflektor på Tv2. Denne kvelden følger tvteamet en narkoman kvinne i Stavanger og hennes mor, kun avbrutt av korte innslag av Hanssen som nettopp hadde vært i Sveits for å få økt sin kunnskap om gratis heroin. Som pårørende til en rusmisbruker, og som ansatt i psykiatri/rusfeltet, fulgte jeg programmet med argusøyne. Det skal ikke underslåes at jeg etterhvert ble kraftig provosert over den populistiske vinklingen i programmet.

Det virket nokså opplagt at programmet var godt regissert av Hanssens PR-rådgivere, for å skape en opinion til fordel for gratis heroin. Denne vinklingen gjorde at jeg ble sittende oppe til langt på natt og forfatte et saftig blogginnlegg her i A Curly life, om gratis heroin sett fra et pårørendeperspektiv. (Forøvrig et perspektiv jeg aldri hadde sett belyst tidligere)

Vanen tro ble det postet sent på natt. Allerede før jeg hadde stått opp neste dag, var innlegget re-tweeted flere ganger, og mange hyggelige kommentarer ventet både på Facebook, i bloggen og på Twitter Kort sagt vekket det et engasjement og en slags Twitter-dugnad jeg på ingen måte var forberedt på.

Takket være @hvorforikke og hennes kontakt med @geirbore, redaktør i dt.no, ble et utdrag av innlegget samt en lenke til bloggen lagt på førstesiden av dt.no dagen etter. Underveis i prosessen holdt @geirbore kontakt med meg via @replies og direktemeldinger på Twitter, før vi gikk over til mail og jeg ble satt i direkte kontakt med journalisten som skulle skrive saken. Etter at saken var publisert, kunne @geirbore fortelle meg at saken var lest av mange og at det hadde startet en debatt med mange kommentarer. Med god hjelp fra @hvorforikke (som før dette var en kvinne jeg bare hadde hørt om via bekjente), ble blogginnlegget spisset og sendt til flere av landets aviser. Det endte etter hvert med et oppslag i Dagsavisen – både i papirutgaven og på nettet.

I tillegg fanget journalist i VG @hakonhoy (Håkon Høydal) opp innlegget på Twitter. Via ham ble det satt i scene et intervju av meg i VG, som endte med tre oppslag – hvorav ett kom i papirutgaven og to på VG-nett. I denne prosessen opprettet jeg – som en direkte følge av den voldsomme responsen – Erfaringsbloggen, som VG generøst både omtalte og lenket til i den siste saken på VG-nett. Parallelt opprettet jeg gruppen Erfaringsbloggen på Facebook (med over 100 medlemmer i løpet av få dager).

Før VG-saken kom på trykk, ble jeg via avisen kontaktet av Inger Lise Skog Hansen, forskningssjef i FAFO og medlem av Hanssen mye omtalte utvalg. Vi hadde en lang og god telefonssamtale om utvalgets mandat (jfr min kritikk av utvalgets sammensetning) Vi avsluttet i vennlig enighet om å holde kontakten underveis og ha lav terskel for å ringe hverandre. Bedre eksempel på demokrati i praksis, skal man lete lenge etter!

Og nettopp dette gjør at jeg i dag fremstår som en (tidligere- og nåværende) konsument med påvirkningskraft i ulike medier. Dessuten liker jeg å tenke på meg selv (og andre med meg) som reprodusenter. Jeg er dessuten en likeverdige kommentator –  for ikke å glemme en av mange synlige produsenter i dagens mediabilde.

Når gammeldagse og surmagede bedrevitere og/eller journalister – som opplever internett som en trussel mot sensuren de selv påberoper seg å være bekjempere av – er det ikke sjelden man er vitne til hvordan bakvasking og pekefingere rettes mot blogger som inneholder LOL, katter og tenåringsprat. Helt tilfeldig (selvsagt) glemmer de ofte å nevne blogger som Revolusjonært roteloft, Vox Publica og Psykisk.

Som @thomastangen i Sermo Consulting så korrekt uttalte det i Provoserte frem twitterkronikk: «Det er ikke Twitter sin feil at mye blir uinteressant, bare folk kan gjøre innholdet uinteressant, og flere politikere (og mange kjendiser) bidrar sterkt på den fronten.» Det er altså ikke viktig hvilken software du bruker – WordPress eller Twitter – men hvordan du bruker den. logoer1

Det skulle ikke forbause meg om så mye som 90% av alle blogger viser seg å være uinteressante for den gemene hop. Uten mukke, tror jeg så mye som 90% av alt som står i avisen også kan regnes som uinteressant. Det samme gjelder for radio og tv. Kan hende jeg virker negativ ved å generalisere og fremheve de dårlige avisene (hvor det meste er reklame og søppel). Men herved utfordrer jeg de bedrevitende og gammelmodige til å reise kjerringa: Finn den beste bloggen – ikke den verste. Først da er det rimelig å ta den diskusjonen!

Det samme gjelder for mikroblogging som Twitter og sosiale medier som Facebook. Om alt du ser og leser er kjedelig, vel, da følger du feil mennesker. Om du ikke liker liveoppdateringer om «hva jeg hadde til frokost» (som faktisk reflekterer en viktig dimensjon ved menneskelig kommunikasjon), så begynn heller å følge @astronewth som kan berike deg med en lenke til et fabelaktig bilde av Almahata Sitta 15, et meteorittfragment i sudanesisk ørken. Da vil du kanskje til alt overmål være heldig å få oppleve mer enn du kan håndtere av intellektuelle og kosmiske termer. Men, hey, selv @astronewth – Eirik Newth for dem som skulle være i tvil – tvitrer at: «er dessverre ikke på Utsira i påsken, men har da i det minste skaffet Utsirasild. Yummy…»

Advertisements

#Us now

us-nowSom bekjent av gutta i Sermo, og som sosiale medier-entusiast, ble jeg invitert til vårens happening: Nordenpremieren på filmen Us now med påfølgende paneldebatt og deretter Oslo tweet-up og social media meet-up med fest på Posthallen. Happeningen gikk av stabelen 4.mars,  ble en herlig kontrast til min egen arbeidshverdag som offentlig ansatt.

Us Now er et dokumentarfilmprosjekt om kreftene bak massesamarbeid, myndigheter og Internett. Us Now forteller historiene om nettsamfunnene som utfordrer de eksisterende samfunnshierarkiene. Filmen gir et innblikk i hvordan de ledende tenkerne innenfor deltagende styring tror fremtiden til myndighetene blir.

Det ble flere ganger under paneldebatten – og festlighetene etterpå – referert til at visningen var som å misjonere til en allerede overbevist menighet, og at det kanskje er andre målgrupper man bør ha fokus på å overbevise og opplyse. I så måte representerte jeg den sistnevnte gruppen. Både filmen og debatten etterpå gav meg mange interessante perspektiver rent faglig – men også personlig. social-media-meet-up

Filmen refererer til en type åpenhet som er svært interessant med tanke på det økte fokuset på brukermedvirkning i norsk helsevesen – og i psykiatrien spesielt. På den ene siden ser jeg for meg at en slik åpenhet om kvalitet og effektivitet (eller mangel på sådan), vil føre til et økt press på oss som utførerer av tjenestene. Dette vil gjøre det mer utfordrende å levere, men vil også aktualiserer temaene faglighet og yrkesstolthet. Således vil det kunne virke vekstfremmende (for mange av oss).

På en annen side ser jeg store utfordringer knyttet til å bli et fullendt shoppesamfunn, hvor de svakeste allerede har problemer med «å fylle handleposene». Hvordan kan de sikres muligheten til å påvirke og bli hørt? Den direkte påvirkningsmuligheten idylliseres i filmen. Frem til de to eldste nålevende generasjonene har vandret heden, vil onlinedemokratiet føre til økte forskjeller og bære med seg et preg av Darwinisme.

Personlig er jeg en stor tilhenger av de siste årenes demokratisering av informasjon. En utvikling som i all hovedsak er å oppfatte som positiv. Selv er jeg blant dem som svært aktivt benytter meg av den ufiltrerte tilgangen det åpner for, hva informasjon gjennom media angår. Både i nettaviser, temasider og i bloggersammenheng gis vi mulighet til å påvirke gjennom å kommentere og legge ut egne innlegg i debatter. Denne demokratiseringen har også en bakside vi ikke kan se bort i fra (selv om den ikke gjelder flertallet). Muligheten for å blamere både seg selv og andre.

Mange opplever internett som et intimt og oversiktelig sted, uten å tenke over at de når ut til langt flere enn de egentlig er klar over. Noe som i ytterste konsekevens kan være direkte skadelig for dem selv. Jeg har vært vitne til hvordan mennesker i offentlige fora, danner sin egen opinion mot urettferdighet i barnevernet eller i skolevesenet. Dette blir deres egen lille verden hvor terskelen er lav i forhold til å tilkjennegi sin egen eller andres identitet (og som ikke er tilgjengelig for korreksjon av opponenter med en annen mening). Onlinedemokratiseringen har sine definitive utfordringer. Filmen og debatten brakte med seg mange tanker om konskevensene av åpenhet og muligheten for påvirkning.

Sermo hadde i samarbeid med Halogen, invitert kunder, samarbeidspartnere og øvrig nettverk til visning, debatt og fest. Noe som i praksis betydde at potensielle konkurrenter også var invitert og representert. Jeg har tidligere skrevet om både misunnelse og lojalitet i A curly life, og må straks innrømme at det var en uvant – men høyst besnærende tanke – det å dele også med sine konkurrenter.

Som nevnt innledningsvis, ble dette en kveld utenom det vanlige for mitt vedkommende. Som en slags utenforstående – og kanskje som den eneste som ikke har sitt daglige virke innen media – opplevde jeg å være en del av en sammenheng som var preget av storsinn og nysgjerrighet. En kveld med mange spørsmål om hvem jeg er – ikke hva jeg er, slik jeg er vant til i min bransje. Folk var interessert i min historie og bakgrunnen for min deltagelse. Flere enn dem jeg kjente fra før, tok ansvar for å presentere meg for folk det kan være lurt for meg å kjenne fremover. Jeg opplevde at konkurrenter delte erfaringer og at de oppriktig gledet seg over andres suksess. Jeg opplevde at folk hadde et genuint ønske om å gjøre den andre best mulig, for så å finne innfallsvinkler til å inngå samarbeid som alle kan tjene på.

Headingen for denne kvelden var forøvrig også interessant: Us now. Det er lett å få assosiasjoner til felleskapstanken i sosialdemokratiet. I virkeligheten er vi med stormskritt på vei mot en form for individualisering som krever mindre fysisk omgang og mindre reell samhandling. Det er nok et tankekors…

Det er på nettet som i virkeligheten, at ingen er bare det du ser. Derfor har jeg ikke vært på min siste Tweetup eller Social Media Meetup. Now is gone – det er Us now som gjelder.