Høytidsskammen

Mange voksne skammer seg over lite nettverk, dårlig økonomi eller personlige problemer, og trekker seg derfor unna i sosiale sammenhenger. I juletiden blir dette ofte ekstra synlig og sårt for dem som strever. Det kan være vanskelig å vite hvem som strever og hvem som trenger litt ekstra kontakt. Men, møter vi alle mennesker i nærmiljøet vårt med åpenhet, raushet og et ønske om å inkludere, vil vi treffe på noen det vil ha ekstra stor betydning for. Å se og inkludere andre voksne, er også å se barna.

Disse ordene skrev jeg på Facebook i dag, som en del av jobben min som fagansvarlig for prosjektet «Du kan være Den ene». Men ordene er ikke bare faglig korrekthet. De er også basert på personlige erfaringer med å være utenfor i jule- og nyttårstiden. Selv om det er skummelt, og jeg fortsatt kan kjenne på skammen over å være «en av dem», tør jeg endelig – inspirert av modige Kathrine Aspaas – å sette ord på noen av disse erfaringene.

Julen for 11 år siden var jeg nyskilt med delt omsorg for barna som da var nesten tre og fem år gamle. Fem tøffe måneder med sorg, fortvilelse og bekymring var tilbakelagt, og så skulle vi altså feire jul og nyttår. Etter en spesiell julaften sammen med min eksmanns familie, og juledager fylt med jobb, var det min tur til å ha barna da nyttårsaften kom. Det er fortsatt sårt å tenke tilbake på den dagen, og nyttårsaften fortsatte i mange år å være den vanskeligste av alle høytidsdager for meg.

Den første nyttårsaften som nyskilt feiret jeg alene med barna, og skamfull som jeg var, turde jeg ikke å fortelle noen at vi ikke var bedt noe sted. Jeg var fortsatt sår, motløs og uendelig sliten etter en tøff høst. Og jeg husker hvordan jeg lengtet etter fellesskap, trøst og det å kunne dele fine opplevelser med de nydelige barna mine, med andre voksne. Jeg husker jeg tenkte at det tross alt var bra at barna var så små at de ikke forstod så mye av nyttårsfeiringen, og heller ikke hadde noe forhold til hvordan de fleste andre markerte inngangen til det nye året – sammen. Jeg smilte bak tårene mens jeg lagde i stand til pølsefest. Jeg smilte bak tårene da vi var ute å tente stjerneskudd og akte i snøen etter barnetv. Og jeg gråt meg i søvn lenge før midnatt, etter å ha lovet meg selv at vi tre aldri skulle ha en slik nyttårsaften igjen – alene.

Vi har fortsatt å ha barna annenhver jul og nyttår. Barna er heldige – de opplever å være omgitt av alle sine i julen. Men nyttårsaften var lenge vanskelig. Ved en anledning lot jeg barna være hos pappaen sin fremfor hos meg, for nettopp å slippe at vi tre skulle være alene. Den beste løsningen for dem – og for meg – som kunne rømme på kveldsvakt og tjene ekstra penger til oss.

Etterhvert møtte jeg en ny mann og min eksmann en ny dame. Barna ble større, og en skulle tro at dette med nyttårsaften løste seg som en følge av dette. Men med dette bød nyttårsaften på nye utfordringer. De fleste av våre venner var i andre livsfaser enn oss. Enten hadde de små barn (betydelig mindre enn mine) – og feiret da med andre som hadde små barn, eller de var single og skulle feste. Det gjorde det vanskelige å skape egne tradisjoner med å be andre. Vi opplevde at «alle» hadde sine egne, og ville ikke trenge oss på.

Da vi en romjul med barna fortsatt ikke var bedt noe sted, kjente jeg panikken stige for hver dag vi nærmet oss nyttårsaften. På impuls, og i redsel for å bli sittende alene og skulle forklare det til barna, løste vi inn bonuspoeng og kastet oss på et fly til utlandet. Privilegerte som vi er (økonomisk) har vi siden reist til utlandet på nyttårsaften annethvert år. For min del alltid med et lite håp på forhånd om å bli invitert et sted med barn, alltid med litt usikkerhet rundt om økonomien ville tillate oss å reise – og alltid med billetter bestilt tett oppunder jul.

På den ene siden har dette fortsatt å være sårt – for meg. På den andre siden har det gitt oss mulighet til å skape en helt egen tradisjon sammen med barna. Det å oppleve nyttårsfering rundt i Europa har gitt oss mange fantastiske minner, og gjort oss enda mer sammensveiset som familie. Det er svært verdifullt, men også vanskelig å snakke om.

Til de få vennene jeg har fortalt om bakgrunnen for tradisjonen vår, er reaksjonene nesten alltid de samme: «Dere som har så stort nettverk – dere må da ha mange å være sammen med?» Andre har sagt: «Men dere kunne jo ha kommet til oss, hvis vi hadde visst at dere ikke hadde noen å være sammen med! Vi som trodde dere hadde mange å velge mellom». Og nettopp slike reaksjoner har gjort det ekstra vanskelig å snakke om hvordan vi opplever dette. For hvordan sier man i fra til andre om dette? Inviterer man seg selv, risikere å være til bry, trenge seg på og inn i andres tradisjoner? Vi er ressursterke og sosiale mennesker, som har vært utafor selv om vi i det daglige er fullstendig innafor.

Livet har forandret seg betydelig de siste par årene. For min del har livet aldri vært bedre. Barna er fjortiser, og vi er omgitt av gode venner og fin familie. I år velger vi faktisk å reise en siste gang til utlandet med barna på nyttårsaften. Neste gang de er hos på nyttårsaften vil de være opptatt med egne venner og festligheter. Nå vil vi nyte samværet med dem så lenge vi kan. Og jeg er ikke lenger redd for å være alene på nyttårsaften.

Med ønske om en raus og inkluderende jule- og nyttårsfeiring!

Plass rundt bordet?

Det kan være hektisk nok med egne barn i hverdagen – det vet alle foreldre. Og selv om vi daglig durer målbevisst ut og inn av skolen og SFO for å levere eller hente egne barn uten tilsynelatende å ense det som skjer rundt oss, tror jeg de fleste av oss har opplevd å møte det søkende, triste blikket til et barn som uten ord formidler at det trenger å bli sett. Eller det pågående barnet med utallige, og kanskje frekke spørsmål som vi virkelig ikke har tid til å svare på. Og når vi setter oss i bilen eller står ved kjøkkenbenken for å lage middag litt senere, kjenner vi den dårlig samvittigheten komme snikende. Hva ville barnet egentlig si? Burde jeg ha stoppet opp?

De siste årene har jeg vært heldig å jobbe med UNICEF-prosjektet «Du kan være Den ene». Et prosjekt med målsetning om å inspirere voksne til å ta et mer aktivt ansvar ovenfor barn i sitt nærmiljø, og som ønsker å inspirere voksne til å bli Den ene personen som utgjør en forskjell i et sårbart barns liv. En del av jobben min går ut på å reise rundt å holde inspirasjonsforedrag over hele landet, og noe av det som gjør aller størst inntrykk på meg, er samtalene jeg ofte har med foreldre i etterkant av disse foredragene.  Det er hjerteskjærende å høre om barn som aldri blir bedt i andre barns bursdager fordi de har en atferd som utfordrer omgivelsene. Enten fordi de er urolige og trenger en del oppfølging, eller fordi de er stille og innadvendte, og av den grunn oppfattes som kjedelige av andre barn. Andre foreldre, forteller gråtende historier om hvordan ingen – jeg gjentar –  ingen – kommer i bursdagen deres barn har invitert til. Eller at de utelates fra vennegrupper, felles pepperkakebaking og alltid går alene på tur. Tør vi tillate oss å tenke etter, tror jeg de fleste av oss vet hvem noen av disse barna er.

Jeg kunne nå ha skrevet at jeg ikke er ute etter å gi deg som leser dårlig samvittighet – for det er jeg egentlig ikke. Det jeg derimot velger å skrive, er at du, uten at du kanskje er klar over det, kan være det pusterommet et barn som opplever å bli ekskludert, trenger. Jeg er heller ikke ute etter å gi deg mer å gjøre, men ber deg inkludere noen som trenger å bli sett i de aktivitetene du og din familie allerede har. Jeg ønsker at du tar regien når det skal inviteres til bursdager, og at du som voksen sørger for å skape gode løsninger sammen med andre voksne, slik at alle barn kan føle seg velkommen og inkludert.

Det hele er ganske enkelt. Det begynner med et smil, en liten prat og at du lærer deg navn på barna i ditt barns nærmiljø. At du snakker positivt om andre barn til dine egne barn – og også til andre voksne. At du tar med et barn til i bollebakingen eller på en allerede planlagt tur i skogen. At du i gangen på SFO, tilkjennegir ovenfor det barnet det gjelder, at du vet at det er hun/ham som har tegnet akkurat dén fine tegningen.

Mange av dem som har vært Den ene for noen blir veldig overrasket over at de har vært nettopp det. «Jeg gjorde jo ingenting,» er gjerne Den enes inntrykk av handlingen. For den som ble sett var det helt avgjørende. Alle trenger å bli anerkjent – også barn.

Barn trenger ikke å ha det vondt for at vi skal bry oss. Har du plass til en til rundt bordet?

Alle barn fortjener en god jul

Jeg har tidligere skrevet om mitt ambivalente forhold til høytider – og kanskje julen spesielt. Selv om jeg kommer fra en familie med lange, varme og gode juletradisjoner, har julen også vært en tid for savn, uro og mange spørsmål.

Gjennom den innsikten og kunnskapen mine egne erfaringer har gitt meg, har jeg opplevd det som svært meningsfylt å kunne bruke dette i mitt arbeid med barn som pårørende på psykiatrisk avdeling. I år kommer erfaringene til nytte på en annen måte enn tidligere.  For også i jobben min i UNICEF Norge, får jeg barns situasjon tett inn på livet. Den siste tiden har det vært gjennom folkemøtene vi har arrangert, men også gjennom arbeidet med den nye nettsiden til prosjektet «Du kan være Den ene».

Juletiden er for mange barn og unge den tøffeste tiden på året. Og jeg har selv erfart – også som voksen – hvordan alt som er sårt og vondt forsterkes i julen. I tillegg føler man seg mer usynlig enn ellers, fordi alle rundt slukes av sitt eget fellesskap og sine egne tradisjoner.

Når man jobber med et slikt prosjekt, kommer man i kontakt med mange som har en sterk historie å fortelle.  Noe av det som gjør dypest inntrykk, er at det finnes så mange, mange barn der ute som vokser opp uten å ha en eneste voksen venn som ser, lytter, forstår – og som gir av sin tid. Samtidig vet jeg at det skal så lite til for å utgjøre en stor forskjell i livet til et barn med en tøff hverdag – også i julen.

Det å være en voksen som ser og bryr seg, handler ikke om å forplikte seg til å organisere nye aktiviteter og lage fart og moro. Det handler om mot og raushet til å inkludere et barn i hverdagen sin. Dine juletradisjoner – og ditt fellesskap – kan være det pusterommet et barn trenger. Det kan også være begynnelsen på å samle gode minner fra en mørk tid.

Det er ikke så mye som skal til. Én som bryr seg kan faktisk være nok.

(«Du kan være Den ene» er et prosjekt som jobber for å  inspirere voksne til å handle ovenfor barn i sitt nærmiljø, og til bli den personen som utgjør en forandring i et barns liv – til å bli Den ene. Les mer på www.denene.no)

Usynligheten er overalt

Jeg har lenge tenkt på hvordan- og om jeg skulle skrive om dette. Etter å ha konferert med et par av de involverte, har jeg kommet frem til at det er riktig – og viktig – å fortelle om usynligheten vi alle omgir oss med. De unge menneskene vi vet finnes, men som vi ikke ser.

De siste månedene har jeg fått flere henvendelser fra ungdommer som forteller om svik, mishandling og mobbing. Om selvskading og rus. Om det å være usynlig.

En ung gutt skrev til meg i forrige uke: «Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som kan utgjøre en forskjell – noen som får meg til å føle det annerledes?» Da jeg spurte ham om hva skulle til for at et annet menneske kunne utgjøre en slik forskjell, svarte han: «At noen av dem som vet jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det og at de tåler svaret mitt. Kanskje det skjer en dag.»

En jente jeg har hatt kontakt med en stund, spurte meg her en dag om jeg kunne være reservemammaen hennes. Etter litt betenkningstid – jeg må innrømme at jeg trengte det – svarte jeg at jeg kan være en som svarer på meldinger, som i blant spør hvordan det går og noen ganger kommer med råd – og at det å være reservemamma er en veldig alvorlig ting.

Hun svarte: «Kan du gi meg noen regler som jeg må følge? Kan du bestemme litt? Her bare maser alle på meg, og ingen bryr seg om hva jeg gjør, så jeg gjør masse dumme ting.» Jeg spurte henne om hvorfor hun ville at jeg skulle bestemme, og da svarte hun: » Fordi jeg tror du kan hjelpe meg å slutte og sånt. Og bli bra. Du er den eneste jeg vet som bryr seg om meg. Kan jeg sende deg en god morgen melding i morgen?»

Det er lenge siden jeg sluttet å tro at jeg kunne redde verden, og det er lenge siden jeg innså at jeg ikke kan være tilgjengelig for alle, alltid. Men det jeg kan være – jeg som lever et varmt og rikt liv – det er en som spør, en som tåler og en som rommer. Jeg kan være en som gjør usynligheten litt mindre. Det kan du også.

Her kan du forresten lese mer om hvordan: www.denene.no