Historiefortelling

Jeg elsker historier og har alltid vært dypt fascinert av de ulike måtene man kan fortelle historier på. Hver eneste dag i møte med pasienter og deres pårørende, blir jeg fortalt de vondeste, mest unike og fascinerende historiene man kan tenke seg. Ikke rent sjelden overgår historiene mine verste mareritt men også mine fineste drømmer.

I studietiden og senere i praksis, ble jeg opplært til å ta i mot det pasientene hadde å si – ta i mot historiene. Som voksen og betydelig mer livserfaren, gremmes jeg over uttrykket å ta i mot. For hvem er det som tar – og hva er det som blir tatt fra hvem? Jeg foretrekker å lytte til menneskers historier.

Det slår meg stadig at det å lytte til folks historier er en kunstform – en utdøende sådan. Samfunnet har utviklet en overdreven tiltro til teknologi og forskning. Helsevesenet på sin side – herunder psykiatrien – er ikke lenger kapabel til engang å sette en diagnose uten å ha foretatt en test først. Dette til tross for at diagnoser – med god vilje – også kan sees på som en form for forståelse og anerkjennelse av en historie. For ikke å glemme – en måte å nyttiggjøre seg av menneskers erfaringer på.

Gjennom arbeidet med Den store mobbeboka for voksne har jeg blitt betrodd vonde, sjokkerende men også gode historier. I dag slo det meg, da jeg leste nok en mail hvor en godt voksen mann takket for at jeg skapte en anledning for ham til å fortelle sin mobbehistorie, at det å få fortelle sin historie, er et like grunnleggende behov i oss mennesker som det å spise. Kan hende er det enda mer betydningsfult. Mat holder oss i live og historiene er det som gjør livene våre verdt å leve. Historiene er plassert i hjertet av menneskets eksistens – riktig nok ikke valgfritt men like fullt essensielt.

Aristoteles sa en gang at historiefortelling er det som gir oss en verden å dele. Nøkkelverbet er å dele. Vi kommuniserer gjennom å dele historier og subjektivisere erfaringene våre – og det er gjennom subjektive erfaringer vi knytter oss til og identifiserer oss med andre mennesker. Uten overgangen fra naturen til det narrative, fra opplevd tid til tiden som kommer, er det diskutabelt om et utelukkende biologisk liv noensinne vil kunne regnes som et menneskelig liv.

Når noen spør deg hvem du er, forteller du historien din ved å sette din nåværende tilstand i lys av tidligere minner og fremtidige forventninger. Historiene bryter opp tiden – de bringer fremtiden inn i fortiden. Historiefortelling forutsetter minner, fantasi og uttrykk.

Bak hver historie, er det et unikt menneske som står for formidlingen – det er historien som såden, temaet og ikke minst mottakeren – lytteren eller leseren. Historier, sa Aristoteles, er det som gir oss en verden å dele. Det er etter min (og mange andres) mening det som danner det unike grunnlaget og potensialet for bloggenes eksistens. Ved å dele historier med hverandre, enten det er gjennom en personlig blogg som A Curly life, eller gjennom blogger som Erfaringsbloggen og Mobbebloggen, skapes det en verden vi kan dele. Selvsagt kan historier splitte opp relasjoner, men uten historiene er det allikevel ingenting som binder oss sammen.

Uten historier har vi ikke grunnlag for medfølelse – og heller ikke for å skape en meningsfull og bedre verden.

Reklamer

Om Erfaringsbloggen

I året som gikk hadde jeg mange runder med meg selv i forhold til å skrive og snakke åpent om å være pårørende. Jeg har etterhvert valgt å skrive nokså åpent om det her i A Curly life. Flere har spurt om jeg ikke opplever det som i overkant personlig å dele denne delen av livet med hele verden. Det er kanskje det? For faktumet er at mange foretrekker det å ikke vite. Ignorance is bliss.

experience-signMin opplevelse er at de pårørende – til en svært stigmatisert gruppe mennesker, både er usynlige og tause. Dessverre er det fortsatt forbundet med stor skam å ha en rusavhengig sønn, bror eller ektefelle. På grunn av skam og taushet, kommer vi sjelden til ordet i viktige samfunnsdebatter om temaet. Nettopp den siste ukens debatt om gratis heroin, var det som skulle til for å omsette tanke til handling. Den aktualiserer behovet for å få et fokus på  den «tause gruppen». Jeg har derfor kastet meg inn i debatten gjennom blogginnlegg samt et åpent brev til Bjarne Håkon Hanssen. Det har også med utgangspunkt i bloggen min, blitt laget en fin reportasje og en viktig debatt i Drammens Tidende. Torsdag førskommende blir blogginnlegget om gratis heroin også publisert i Dagsavisen. Etter  reportasjen i dt.no – som mange har hjulpet til med å spre, har jeg fått massiv respons – både i bloggen, pr sms, på Twitter og ikke minst på Facebook. Til nå har det vært nærmere 1700 treff på sakene om gratis heroin.

Som en følge av den massive responsen, har jeg valgt å gå et skritt videre. Jeg har opprettet Erfaringsbloggen. Dette er en temablogg hvor det å være pårørende til rusmiddelavhengige settes i fokus. Her er det åpenhet for at pårørende, den avhengige selv, fagfolk eller andre interesserte kan lese om temaet. Bloggen er tenkt å være et treffsted med bredde og erfaringsbasert opplysningsarbeid, hvor de som ønsker det, kan få bidra. I tillegg har jeg et ønske om at det kan bli en blogg som bidrar til å belyse hvilke belastninger det er knyttet til det å være pårørende. Vi representerer en taus og nesten usynlig gruppe, som ofte utelates i viktige debatter. Denne bloggen er ett bidrag i så måte. Jeg tror mange som meg, har savnet et sted hvor man kan tilegne seg informasjon samt dele erfaringer på området.

Fordi både pårørende og rusmiddelavhengige er representert i alle sosiale lag og i alle sosiale medier – og fordi blogging åpenbart nytter, er Erfaringsbloggen nå å regne som åpnet!

Bloggen trenger ditt bidrag: www.erfaringsbloggen.wordpress.com