Veien til #drømmejobben

Det siste året har vært en fantastisk og magisk reise på mange måter –  tross sykdom og andre store utfordringer. Fra en relativt anonym bloggertilværelse har jeg ikke bare blitt en profilert blogger, men også forfatter og straks ansatt i UNICEF Norge. Alt takket være bruk av- og tilstedeværelse i sosiale medier (Wikipedia).

9.oktober i fjor, fikk jeg en kommentar fra Tone Dalen i UNICEF Norge innlegget «Et lite stykke flerkulturistan». Hun ytret ønske om kontakt, da de, som hun skrev, oppfattet meg som en spennende blogger.

Jeg har konsekvent sagt nei til forespørsler om reklame på bloggen min, samt takket nei til tilbud om å skifte bloggplattform. Jeg har også fått forespørsler fra frivillige organisasjoner om å skrive om deres virksomhet, noe jeg også har takket nei til. Fordi UNICEF er en organisasjon med et verdigrunnlag jeg har stor respekt for, lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd, og kontaktet Tone Dalen. Vi avtalte et møte hvor vi snakket om sosiale medier og jeg gav tilbakemeldinger på det de hadde gjort så langt – sett fra et brukerperspektiv. Jeg fikk i samme møte vite at Henriette Hedløv i Halogen, hadde anbefalt UNICEF å ta kontakt med meg.

Dette førte til et møte med generalsekretær Kjersti Fløgstad, hvor vi snakket om barn, blogging og bruk av sosiale medier. Etter dette holdt vi kontakt gjennom Facebook, Twitter og blogg. På nyåret ba Kjersti Fløgstad om et nytt møte med meg, etter å ha bitt seg merke i tanker jeg hadde presentert på Facebook og Twitter. Disse tankene handlet om en annerledes og positiv tilnærming til mobbing – et undervisningsopplegg for foreldre og barn – nokså sammenfallende med UNICEFs tanker for et nytt prosjekt.

På dette møtet ble jeg presentert for deres ferske tanker og et ønske om å samarbeide rundt å videreføre «Den ene-tanken» over i skolen og implementere den i den allerede eksisterende fadderordningen på barneskolen. Jeg ble også invitert til å være med i UNICEFs referansegruppe til prosjektet «Den ene». I et slikt møte nevnte Kjersti Fløgstad at de hadde bestemt seg for å ansette en person i ett års engasjement for å jobbe med et venneprosjekt relatert til «Den ene». Da hun nevnte stillingens oppgaver og ønskede kvalifikasjoner, ba jeg om å få to ord med henne etter møtet. Nokså himmelfallen tenkte jeg at det er jo meg hun beskriver – dette er akkurat den jobben jeg har drømt om! Eplekjekk, men rødmende, gikk jeg inn på kontoret hennes og sa noe sånt som at: «Men, da må dere jo ansette meg! Jeg er den personen du beskrev på møtet».

Etter å ha sendt over CV og vært igjennom to intervjurunder, gikk jeg inn i en usedvanlig spennende ventetid med en sterk følelse av at denne jobben var ment for meg. På lanseringfesten til «mobbeboken»  «Fordi jeg fortjener det?» (Humanist forlag) 19.februar, holdt Kjersti Fløgstad en flott og gripende tale til meg og bokprosjektet (kan leses i hennes blogg). Jeg var da fortsatt uvitende om jeg kom til å få stillingen eller ikke – og var som fjetret av spenning hele kvelden.

Dagen etter ringte kommunikasjonssjefen i UNICEF Norge, Anita Daae og gav meg den gledelige nyheten:»Kristin, jeg har gleden av å fortelle deg at du er innstilt som nr.1 til prosjektlederstillingen i «Venneprosjektet. Vi håper du vil ha stillingen og gleder oss til du begynner hos oss».

Da jeg takket Henriette Hedløv for at hun anbefalte meg til UNICEF, og fortalte henne at det førte til at drømmejobben ble min, tillot jeg meg samtidig å spørre henne om hva som gjorde at hun anbefalte meg. Jeg har fått lov til å sitere svaret jeg fikk på Twitter:

«Jobbet med et strategisk rammeverk for sos med for Unicef. #DenEne var ett av fokusområdene. Jeg gjorde en «lytteoppgave» på Twitter/blogg og da bloggen din dukket opp skjønte jeg at dette kunne være en match. 3 grunner; profesjonelle bakgrunnenen din, engasjementet ditt rundt mobbing samt at du er en respektert og synlig blogger. Jeg anbefalte dem å gå i dialog med deg, og invitere deg på et av folkemøtene for å knytte bånd»

Jeg spurte samtidig Kjersti Fløgstad om hvorfor de ansatte meg, og her er hennes svar (gjengitt med tillatelse):

«Vel. Først og fremst fordi du er du, men vi ble kjent gjennom twitter og blogg. #imponert. Engasjement! Innsikt i barns situasjon i Norge, felles syn på virkemidler, bevist at du får til ting, nettverksjobbing og veldig gode referanser!»

Jeg er langt i fra Norges mest lest blogger, men – gjennom å være genuin, engasjert og åpen i sosiale medier, har jeg opparbeidet meg en stemme som blir hørt. Den har jeg brukt til å sette det å være pårørende til rusavhengige (Erfaringsbloggen) på agendaen. Den har muliggjort å gi ut en viktig bok om mobbing (skrevet gjennom sosiale medier) – og den har gitt meg #drømmejobben i UNICEF Norge.

Reklamer

Utenforskap og Uteliv

For et år siden på denne tiden, var jeg stresset med tanke på julen. Dessuten var jeg sint – fryktelig sint. Jeg gruet meg til jul og kastet meg mer enn gjerne ut i diskusjoner om gratis heroin og behandling av rusmisbrukere. Slik kom også Erfaringsbloggen i stand, i begynnelsen av 2009. I ettertid ser jeg at jeg ikke alltid har fremstått like nyansert og heller ikke like hjertevarm som jeg ønsker å være – og vanligvis er.

Argumentasjonen har ved flere anledninger båret preg av et inderlig sinne og følelsen av å ha fått så altfor nok. Jeg hadde (og har fortsatt) behov for at verden åpner øynene og tar innover seg hvor mange vi er som belastes – som følge av den rusavhengiges liv.

Jeg er fortsatt skeptisk til utdeling av gratis heroin, og mener som tidligere at fokuset bør være på utbedring av det totale behandlingstilbudet og helheten – hvor også familien inngår som en viktig del. Men, jeg er ikke like skråsikker når det gjelder hva jeg mener om gratis heroin – og heller ikke like sint.

For første gang på flere år kan jeg møte en rusavhengig på gaten i Oslo og se ham i øynene uten å bli sint. Sinnet, en følge av min egen redsel for hva som ventet av press, nye kriser, trusler, lidelse, løgn og manipulering, er borte. Oppgjøret jeg  tok i forbindelse med  julen i fjor var nødvendig – jeg er ikke lenger forbanna, foraktfull og generaliserende. Oppgjøret og avstanden har gitt meg mulighet til å ta tilbake perspektivene.

For noen uker siden, da jeg skulle ta siste toget hjem fra Nationalteateret stasjon, kom jeg i snakk med en rusavhengig som hadde rigget seg til for natten ved nedgangen til togene. Med stolthet og engasjement fortalte han om hvordan han feier gatene og plukker søppel både her og andre steder i byen, fordi det er viktig at det ser pent ut rundt oss – og at det er det minste han kan gi tilbake til byen sin.  Årsaken til at vi kom i snakk i utgangspunktet, var at jeg skulle til å legge noen mynter i koppen som stod diskret ved siden av gitaren hans. Det slo meg, der jeg hastet ned til toget, at det viktigste for ham ikke var å få de 30 kronene jeg puttet i koppen – men at jeg stoppet, lyttet og smilte.

Mens jeg satt på toget gikk det plutselig opp for meg at han jeg møtte – og så – var en annen enn det jeg ville tenkt han var for ett år siden. Han jeg så den natten var et menneske som kjempet for å beholde verdigheten og som fortalte meg hvor viktig det er at vi lar ham få lov til å høre til.

Noen dager etter møtet på Nationalteateret stasjon, var jeg på lanseringsfesten til boken «Uteliv» av David Ålekjær og Jan Luneborg (utgitt på Humanist Forlag). En vakker og hjerteskjærende bok som tar oss med på en helt spesiell byvandring. En bok som gir oss historiene til mange av dem vi går forbi hver dag – de med knekk i knærne, bøyd hode og skamfulle ansikter. Tekstene, i kombinasjon med ærlige og nakne bilder, forteller om skjøre håp, ønsket om aksept og viktigheten av å få lov til å høre til – tross sitt utenforskap og uteliv.

Det er mange måter vi kan utgjøre en forskjell på. Vi kan bruke en 50-lapp på = Oslo eller søke blikket til en med bøyd nakke og gi vedkommende et varmt smil. Du kan også bidra ved å kjøpe boken Uteliv – hvor overskuddet av boken går til hjelpetiltak for de som bor ute.

Andre og viktige bidrag er nytenkning på det politisk plan. Vi trenger tiltak som sikrer og styrker rusavhengiges pasientrettigheter, som ivaretar og gir dem verdigheten tilbake.

Men – store reformer og drastiske tiltak løser ikke alt alene. Vi trenger nytenkning også på det personlige plan. Ved å si hei, ikke vike blikket og la dem fortelle sin historie, blir vi gitt unik innsikt og viktige påminnelser om at det finnes et mennesket bak rusen. Et menneske som ønsker tilhørighet og verdighet – akkurat som deg og meg.

Innlegget er også postet i Erfaringsbloggen

Ettertanker for fremtiden

Har du noen gang ropt så høyt og lenge at du har mistet stemmen? Vel, det har jeg – men endelig er den tilbake.

Det har vært stille rundt -og i Erfaringsbloggen de siste ukene. Noe som er et resultat av at jeg, midlertidig riktignok,  mistet stemmen. Etter overveldende uker med oppslag både i dt.no og i Dagsavisen, gikk jeg inn i nye og svært hektiske uker fylt med usikkerhet og spenning rundt tidspunktet for når et VG-intervju skulle komme på trykk og usikkerhet rundt et mulig TV-opptreden. Da historien min omsider kom på trykk – og etter all oppmerksomheten som fulgte i kjølevannet, fikk jeg en mental utladning og jeg ble stemmeløs.

Det å snakke åpent for hele verden, om en stor og sår del av livet, var en større belastning enn jeg hadde trodd på forhånd. Det å fortelle åpent om min egen historie, dramatiske valg og på den måten blottstille meg selv og min egen familie var selvsagt belastende i seg selv – men ikke mer enn jeg var forberedt på. Det som derimot overrasket og overveldet meg, var sympatien og alle meldingene med «synes synd på». Som den»ordner og fikser-damen» jeg vanligvis er, møtte jeg plutselig en sliten og sårbar dame i døra. En dame som trengte tid til å dvele ved konsekvensene av det å stå frem, samt tid til å fordøye den siste tidens store avgjørelser.

I løpet av ukene som stemmeløs har jeg gjort flere store oppdagelser. Det har vært en tankevekker å oppdage hvor berørt mine egne barn har vært av å ha en mor som er nær pårørende til en rusmisbruker. Som mange andre har også jeg tenkt at jeg i stor grad har klart å beskytte dem – tross alt. Og at jeg dessuten, i kraft av å jobbe med barn som pårørende, har snakket mye og «riktig» med dem underveis. Allikevel så oppdaget jeg gjennom engasjementet rundt bloggen og kontakt med media, at det ble skapt et nytt og større rom for mine egne barn til å lese om -og sette ord på opplevelser og spørsmål knyttet til rusmisbruk, vår familiehistorie og min egen oppvekst. Det har vært intense og viktige uker til ettertanke.

visjonerGjennom det å stå frem i landets største avis som søsteren til en narkoman – og samtidig selv være ansatt i hjelpeapparatet – har det åpenbart seg en rekke optimistiske fremtidstanker.

Ikke uventet var det mange daværende og tidligere pasienter som leste VG de intense dagene dette pågikk. I den siste saken på VG-nett, ble det også lagt ut en lenke til Erfaringsbloggen. Gjennom Erfaringsbloggen kan man klikke seg videre til min personlige blogg A Curly life. På den måten fikk (får) de også mulighet til å lese om hva som opptar meg i livet mitt utenom jobb. Det har ikke manglet på tilbakemeldinger!

Jeg opplever nå at jeg som miljøterapeut blir menneskeliggjort, og at mine erfaringer som privatperson anerkjennes også i terapeutisk øyemed. Noe som forøvrig er en relativt ny tanke i den lukkede delen av psykiatrien hvor jeg jobber. Tidligere har det, etter min oppfatning, vært et skadelig og misforstått stort fokus på viktigheten av å skille mellom det profesjonelle og personlige/private. Vi skal bekrefte og anerkjenne folks smerter og traumer, men uten å tilkjennegi at mange av oss faktisk har levd et liv og har en stor erfaringskoffert vi henter (det mange oppfatter som) fraser á la – Ja, jeg forstår hvordan du har det. Klart det er vondt, ja det skjønner jeg… Men uten «lov» til å tilkjennegi hvordan vi faktisk vet.

En tidligere pasient ringte meg på jobb for å si at hun hadde lest VG – og at både hun og mannen nå virkelig forstod hvorfor jeg forstod så mye. En annen pasient, med en oppvekst nokså lik min egen, sa ved en anledning – I alle mine år i hjelpeapparatet, har jeg aldri opplevd å møte noen som deg – en som er som meg, og som har klart seg bra. Jeg har jo tenkt at det må finnes flere, men ingen har sagt noe om sine egne erfaringer. Det å kunne snakke med deg om hvordan du opplevde de samme tingene som jeg går igjennom, er med på å gi meg håp om at jeg også kan få et godt liv en gang.

Intervjuet i VG og opprettelsen av Erfaringsbloggen har på ingen måte revolusjonert måten jeg jobber på. Forskjellen er  at jeg med større legitimitet – fordi mine erfaringer nå uansett er offentlige – kan snakke høyt om dem. Nå kan ordene sies høyt uten redsel for å bli uglesett av kollegaer som mener jeg ved å tilkjennegi dem, krysser grensene mellom profesjonell og personlig/privat. For tenk, i 2009 er vi fortsatt opptatt av å opprettholde tydelige skiller mellom pasient og hjelper…

Jeg har i mange år vært overbevist om at mitt viktigste redskap i møte med mennesker i krise, er den tidvis overfylte kofferten jeg har med meg overalt. En erfaringskoffert fylt med opplevelser som gjør meg menneskelig, og som skaper troverdighet når bærekraftige- og livsviktige allianser skal bygges.

Selv om det på ingen måte var intensjonen da jeg opprettet Erfaringsbloggen, så håper jeg bloggen også kan bidra til å skape større legitimitet rundt det å bruke egne erfaringer også i kraft av å være «profesjonell» hjelper. Og at vi gjennom det å tørre og bruke egne erfaringer, klarer å hviske ut de misforståtte skillene mellom pasient/klient og hjelper. Men viktigst av alt; bloggen skal være med å skape arenaer som gjør at flere stemmer blir hørt. Stemmer som blant annet Stoltenbergs rusutvalg trenger å høre for å kunne ta kvalifiserte beslutninger når den tid kommer.

Jeg har endelig fått tilbake stemmen. Jeg takker for tålmodigheten dere som har sendt meg meldinger, både på epost og gjennom Erfaringsbloggen på Facebook, har utvist. Jeg lover å publisere innlegg fortløpende de nærmeste dagene og håper flere føler seg kallet til å bidra med egne innlegg.

Innlegget er også postet i Erfaringsbloggen

Elitisme 2.0 vs Pluralisme 2.0

@Ispinne: mener du at intellektualitet ikke kan defineres som porno for nerder?

Så har altså selvranskelsens time innhentet meg. Omsider, vil kanskje enkelte hevde. Relativt plutselig gikk det opp for meg at jeg den siste tiden har vært storkonsument av porno – om jeg går ut i fra @Ispinnes insinuasjon om at intellektualitet er nerdenes porno. Jeg er nemlig @vrangest på Twitter. twitter

Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjoner om hva som kjennetegner en nerd og om jeg i det hele tatt faller inn under den kategorien. Men sannheten er at Twitter har blitt som et pornografisk narkotikum for hjernen.

Selv om jeg har likt å tro noe annet, så innser jeg altså i denne time at jeg i virkeligheten ikke er en av Twitters representanter for hvermansen. Dette til tross for at jeg som selvoppnevnt talsperson for nevnte gruppe, har ytret meg (med innestemme riktinok) opptil flere ganger, om sosiale mediers betydning for hvermansen. Jeg har skrevet om hvordan jeg som konsument har gått fra å ha relativt begrenset mulighet til å påvirke og bli hørt, til å bli en av mange konsumenter som nå også har blitt premissleverandør. Og at takket være sosiale medier som Twitter, gjøres veien frem til autoritetene og makta betydelig kortere. Det har jeg selv vært heldig å få erfare.

Skepsis

Jeg har med forvirring og skepsis registrert hvordan blant annet Skjeie, Nyre og nå også Ulstein på hvert sitt vis beskylder Twitter-samfunnet for å være elitistisk. Jeg har vært blant dem som ved flere anledninger har argumentert i mot disse påstandene. Særlig fordi jeg misliker begrepet elitisme som sådan, og opplever det som en nedsettende karakteristikk som signaliserer en overlagt ekskludering av andre. I kontrast til pluralismen som jeg personlig liker å være bekjent av.

I selvransakelsens ånd må jeg allikevel medgi at det har et snev av sannhet i seg. Ja, tenk, som selvoppnevnt talsperson for hvermansen på Twitter, innrømmer jeg at det har et visst elitistisk preg. Hvilket jeg ikke nødvendigvis mener er et onde, om man bare våger å kalle en spade for en spade.

Når det er sagt, så er det mye jeg er uenig med bedreviterne om. Dessuten mener jeg bestemt å kunne ane at det som skjer nå – ved at veien til makta blir kortere – oppleves skrekkinngytende for mange av dem som setter eller tidligere satte premissene. Plutselig er de ikke alene om å sette dem og kanskje er redaktørmøter snart en saga blott, for alt jeg vet. Med ett er vi mange som kan sette premissene og vi gjør det. I det som kan oppfattes som forsøk på å rettferdiggjøre, forsvare og bevare den tradisjonelle journalistikken de alle representerer, er det derfor ikke vanskelig å forstå deres trofaste Twitter-skeptisme.

Elitist eller hvermansen?

Den nevnte selverkjennelsen startet opprinnelig 4.mars, etter visningen av filmen Us Now – en visning arrangert av Sermo Consulting. På vei til Tweetup (sosialt treff for tvitrere) etter filmen, hadde jeg en livlig diskusjon med en av gutta i Sermo. En diskusjon som jeg i min enfoldighet hadde glemt, ruset som jeg er på intellektualitetens mange spennende bekjentskaper.

For slik virker Twitter. Du søker opp og følger de som kan gi deg noe, de som har et budskap som interesserer deg. Det handler altså ikke om hvor mange followers du har, men om selv å følge de rette menneskene. På den måten har det åpenbart seg en uendelig kilde med lenkehenvisninger og tilgang til diskusjoner om emner som opptar meg. Menneskene jeg følger, har en intellektuell stemme jeg liker å lytte til og som jeg føler meg relativt samstemt med. Om intellektualitet er porno for hjernen, så er jeg med andre ord konstant yr og ruset.

Se bare, nå havner jeg på reklamekjøret og snakker meg varm om Twitter mens jeg egentlig skal snakke alvorlig om diskusjonen etter filmen. Us Now er et dokumentarfilmprosjekt om kreftene bak massesamarbeid, myndigheter og Internett. Filmen forteller historier om nettsamfunnene som utfordrer de eksisterende samfunnshierarkiene og gir et innblikk i hvordan de ledende tenkerne innenfor deltagende styring tror fremtiden til myndighetene blir. Filmen i sin helhet bekrefter mine egne erfaringer, jamfør sakene om Gratis heroin og Erfaringsbloggen (som er behørig oppsumert i Nettdebatten=Demokrati).

Selv om filmen skisserer flere og større påvirkningsmuligheter for hvermansen, blir det samtidig svært tydelig for min del, at denne formen for demokratisering eller «shoppesamfunn» som det også kan kalles, byr på store utfordringer i forhold til store grupper som fra før ofte blir glemt. Den autentiske hvermansen som allerede har problemer med “å fylle handleposene”.

I diskusjonen etter filmen utfordret jeg @frjohnsen med spørsmål om hvordan de med den svakeste stemmen og laveste kompetansen best kan sikres mulighet til å påvirke og bli hørt, og hvem som har ansvaret for å sikre dette.

For faktumet er at det krever ressurser både i form av utstyr og nettilgang – samt noe kompetanse – for å ferdes på steder som Twitter. Dessuten skal det heller ikke stikkes under en stol at det kreves mot og tro på at man har noe å melde som er interessant for andre. Som flere har nevnt den siste tiden, så handler det aller mest om verdien av det du sier, ikke om formell status. Se bare hva @evensr (russegutt på 18) klarte å stelle i stand med ytringene sine om fildeling, Dave Matthews band og «drittungebloggen«. Allerede før bomben smalt og han havnet i P2 og på TV2, ventet det ham en jobb som blogger. Til tross for sin unge alder, har han allerede en sterk stemme som han tør å bruke.

Jeg tror dessverre ikke det er automatikk i at de som ikke hever røsten in real life – enten det er på grunn av mangel på selvtillit, utstyr eller kompetanse, finner sin vei til steder som Twitter og plutselig hever den der. Men for den som tør – og som har noe interessant å melde – så er demokratiet og dets autoriteter nærmere enn man aner.

Jeg har i tidligere innlegg beskrevet mine erfaringer som noe en hvermansen kan få til. Og det skal innrømmes at jeg også har høstet mye ros for det jeg fikk til – tatt i betrakning «Curly Hvermansen blir hørt av eliten på Twitter og i bloggosfæren». Men hvem er egentlig hvermansen? Og er jeg egentlig å betrakte som hvermansen i denne sammenhengen, bare fordi jeg ikke har mitt daglige virke innen web og media – og heller ikke er en anerkjent forfatter, politiker eller kjendis av annet kaliber?

Faktumet er at jeg er blant dem som in real life aldri har vært redd for å heve røsten i noen sammenheng og som har stått på barrikadene på ulike arenaer fra jeg satt i elevrådsstyret i 8.klasse. Jeg er over gjennomsnittet utdannet. Jeg er anerkjent innenfor mitt arbeidsfelt. Jeg har gjennomslagskraft og grenser til det respektløse når det gjelder autoriteter. Jeg er riktignok selvlært, men besitter en ikke ubetydelig IT- og webkompetanse. Jeg sitter godt plantet under pleddet i et rekkehus i Asker med fancy mobiltelefon, laptop, HDPVR, Nintendo Wii, Playstation 2 («bare»), X-box, trådløst nett og den raskeste bredbåndlinja Telenor leverer her på landet.

Men selv her i Asker finnes det familier som ikke har råd til datautstyr og internett. Barna deres får stukket til seg en fotostatkopi av lekseplanen mens andre ikke ser på – for skolen i vår krets er digitalisert må vite. Foreldre og barn tør ikke invitere til vennegrupper o.l fordi det ikke er interessant for «elitebarna» å tilbringe en ettermiddag et sted det ikke er 50 kanaler og internett. Er du ikke på Go Supermodel eller Habbo, så er du ikke kul. Det er nok et faktum.

Jeg skulle ønske at Hege Ulstein, og flere med henne, kunne bruke et annet ord enn elitisme når de beskriver bermen som besitter de ulike @’ene på Twitter. Ikke bare fordi jeg som nevnt innledningsvis, synes det signaliserer et ønske om bevisst å eksludere og fremheve seg selv på andres (de mindre intellektuelle?) bekostning, men også fordi det er med å øke avstanden til mange av dem som enda ikke aktivt har tatt i bruk sosiale medier for å få frem sin stemme.

For i virkeligheten er ikke Twitter et lukket høyintellektuelt nettsamfunn for eliten av norske nettbrukere. I så fall burde jeg med min prestisjeløse yrkesbakgrunn ha følt meg og/eller vært ekskludert for lengst. Allikevel innrømmer jeg at enkelte likheter dog preger de 231 jeg følger og de 251 som følger meg på Twitter. Uavhengig av yrkesfaglig bakgrunn, representerer de en gruppe mennesker med arbeid og interesser som tilsier at de allerede har en stemme som de tør å bruke. Men det er også etter min mening den eneste grunnen til at tvitrere kan sees på som en homogen (elitisisk, i følge Ulstein) gruppe.

Twitter har kommet for å bli

Vi som sosiale medier-entusiaster, kan gjerne med lange og såre tær, velge å henge oss opp i ytringer fra bedrevitere som av ulike årsaker kjemper i mot utviklingen. Mitt håp er allikevel at vi som allerede har en stemme, i mye større grad flytter fokus til det neste trinnet i kommunikasjonsevolusjonen: Å gi en stemme til dem som ikke har en, ikke tør eller kan bruke den. Slik kan vi unngå å danne nye maktstrukturer hvor forskjellene blir enda større.

Sannheten er at det fortsatt er ressurssterke mennesker som evner og våger å tilkjennegi sine meninger i  form av blogger og Twitter. La oss holde fokus på fordelene fremfor motsetningene og la ulike oppfatninger – høyintellektuelle eller ei – anerkjennes som likeverdige. Lukk opp døra til mangfoldet.

Som @morkva, en god venn sa i går – Jo, sosial medier er det største siden Jesus. Alle har en stemme. Det er slutt på fire hundre år med å bli fortalt.
Anbefales lest: Jan Omdahl’s kommentar i Dagbladet 27.april

Mer Curly og Erfaringsbloggen i VG

vg_faksimileDet var dessverre ikke alle deler av landet hvor intervjuet kom i papirutgaven i går (bare Oslo/Akershus tror jeg) I anledning utvalgets første møte i dag, har VG laget en sak til som du kan lese her. Enkelte ting i intervjuet er utdypet i denne artikkelen. De har også laget en direktelenke til Erfaringsbloggen (dette er ikke vanlig og antagelig ment som en liten oppreisning etter gårsdagens rot).

(Gårsdagens artikkel ligger her)

Curly intervjuet av VG

I anledning mitt engasjement som pårørende sett opp mot forslaget om gratis heroin – og i forbindelse med opprettelsen av Erfaringsbloggen – ble jeg for 14 dager siden intervjuet av VG. Intervjuet er å finne i papirutgaven i dag (antageligvis ikke over hele landet grunnet andre nyheter) og på VG-nett hvor du kan lese artikkelen her

Om Erfaringsbloggen

I året som gikk hadde jeg mange runder med meg selv i forhold til å skrive og snakke åpent om å være pårørende. Jeg har etterhvert valgt å skrive nokså åpent om det her i A Curly life. Flere har spurt om jeg ikke opplever det som i overkant personlig å dele denne delen av livet med hele verden. Det er kanskje det? For faktumet er at mange foretrekker det å ikke vite. Ignorance is bliss.

experience-signMin opplevelse er at de pårørende – til en svært stigmatisert gruppe mennesker, både er usynlige og tause. Dessverre er det fortsatt forbundet med stor skam å ha en rusavhengig sønn, bror eller ektefelle. På grunn av skam og taushet, kommer vi sjelden til ordet i viktige samfunnsdebatter om temaet. Nettopp den siste ukens debatt om gratis heroin, var det som skulle til for å omsette tanke til handling. Den aktualiserer behovet for å få et fokus på  den «tause gruppen». Jeg har derfor kastet meg inn i debatten gjennom blogginnlegg samt et åpent brev til Bjarne Håkon Hanssen. Det har også med utgangspunkt i bloggen min, blitt laget en fin reportasje og en viktig debatt i Drammens Tidende. Torsdag førskommende blir blogginnlegget om gratis heroin også publisert i Dagsavisen. Etter  reportasjen i dt.no – som mange har hjulpet til med å spre, har jeg fått massiv respons – både i bloggen, pr sms, på Twitter og ikke minst på Facebook. Til nå har det vært nærmere 1700 treff på sakene om gratis heroin.

Som en følge av den massive responsen, har jeg valgt å gå et skritt videre. Jeg har opprettet Erfaringsbloggen. Dette er en temablogg hvor det å være pårørende til rusmiddelavhengige settes i fokus. Her er det åpenhet for at pårørende, den avhengige selv, fagfolk eller andre interesserte kan lese om temaet. Bloggen er tenkt å være et treffsted med bredde og erfaringsbasert opplysningsarbeid, hvor de som ønsker det, kan få bidra. I tillegg har jeg et ønske om at det kan bli en blogg som bidrar til å belyse hvilke belastninger det er knyttet til det å være pårørende. Vi representerer en taus og nesten usynlig gruppe, som ofte utelates i viktige debatter. Denne bloggen er ett bidrag i så måte. Jeg tror mange som meg, har savnet et sted hvor man kan tilegne seg informasjon samt dele erfaringer på området.

Fordi både pårørende og rusmiddelavhengige er representert i alle sosiale lag og i alle sosiale medier – og fordi blogging åpenbart nytter, er Erfaringsbloggen nå å regne som åpnet!

Bloggen trenger ditt bidrag: www.erfaringsbloggen.wordpress.com