Veien ut av mobbehelvete

I dag kom jeg over et blogginnlegg med utgangspunkt i portrettintervjuet Dagbladet har gjort av meg, om oppveksten min og hvordan jeg klarte meg tross utfordringer i barneårene. Bloggeren Astrid stiller spørsmålstegn ved om det ikke er litt for mye fokus på «reis deg opp», når det samtidig er et faktum at mange av dem som opplever mobbing får livene sine ødelagt for alltid – og aldri klarer å reise seg igjen. Hun synes holdninger som at ”man må reise uansett”, er skumle – for det er nødvendigvis ikke så enkelt for alle. Det siste har hun rett i – det finnes dessverre ingen enkel vei ut av mobbehelvete.

Jeg har tenkt mye på dette de siste årene – hva gjør at noen klarer seg og andre ikke?

Min erfaring – etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres mobbehistorier – er at noe av det de fleste har manglet underveis, det er håp. Håp om at livet kan bli bra igjen – og derfor er jeg glad for Dagbladets vinkling i denne saken. For – vil det hjelpe noen om avisene skriver om dem som fikk livene sine fullstendig ødelagt hver gang temaet skal belyses?

Mitt liv kunne ha vært ødelagt – og med summen av belastningene jeg hadde i livet mitt som barn – så ville mange ha forstått det svært godt om det gikk dårlig med meg. At jeg har klart meg, betyr ikke at veien til det livet jeg lever i dag har vært enkel, eller at jeg ikke har hatt lyst til å gi opp innimellom. På veien dit jeg er i dag, har jeg tidvis vært vrang, deprimert, pessimistisk – og noen ganger uten håp.

Livet er i perioder en kamp for mange – også meg. Men jeg er takknemlig for at min mor, og enkelte andre voksne jeg hadde rundt meg, aldri gav meg opp og heller aldri aksepterte at jeg gav opp eller gav meg over. Slik jeg ser det, så har jeg måttet ta noen valg underveis (mer eller mindre frivillig, selvsagt, da min mor har vært tøff og tydelig på hvilke alternativer jeg har hatt). Disse valgene har gjort at jeg har klart meg. Det betyr ikke at jeg mener alle er i stand til å klare det, men igjen så kommer vi tilbake til dette med håpet. For når er det egentlig ok å gi opp – når kan man være sikker på at livet aldri blir bedre igjen?

Jeg har jobbet mange år i psykiatrien, og kjenner dessverre mange som har fått livene sine ødelagt av mobbing. Jeg kjenner også mange som har tatt livet av seg på grunn av mobbing. Men mange av dem jeg har møtt, har også funnet tilbake troen på at livet er godt ment og at de kan få det bedre. Og mange får det også bedre – med hjelp til å bære håpet, anerkjennelse og råd om gode alternativer å handle ut i fra.

Når det er sagt – de som allikevel ikke får det bedre skal vi andre selvsagt ikke moralisere over. Men jeg tror og vet, etter utgivelsen av ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, at min og mange andres historier om hvordan livet tross alt ble bra, har inspirert mange til å tørre og ta tak i eget liv.  At man en gang har vært et offer, trenger ikke å bety at man for alltid er et. Det finnes veier ut av mobbehelvete.

Her kan du lese hele portrettet i Dagbladet på nett

Reklamer

Et upassende vakuum

Så har det altså skjedd igjen. Jeg har havnet i den uutholdelige og smertefulle situasjonen hvor jeg både har diaré og forstoppelse. Sagt med andre og mer sømmelige ord: Skrivetrang og skrivesperre – samtidig. Når sant skal sies gjør det meg både tom og sprekkferdig, og uttrykket «å leve i et vakuum», blir stadig tilført nye dimensjoner.

Egentlig har jeg lyst til å skrive om den nye boken jeg skriver, som har arbeidstittelen: «Historier om overlevelse», og som er oppfølgeren til «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar». Jeg gleder meg over å kunne videreføre engasjementet mitt i en ny bok. Jeg gleder meg til å gå i dybden, og til på ny å skrive en bok mange trenger og ser frem til. Samtidig er jeg livredd. For etter halvannet år med høy profil og svært mye medieomtale, kan jeg ikke fri meg fra tanken på  «Bløffersyndromet» og at jeg kanskje ikke holder mål allikevel. Og da forsvinner ordene.

Jeg har lyst til å skrive om foredragene jeg har holdt det siste året – om det å skape arenaer for dialog om et vanskelig tema. Om åpne og lukkede ansikter, skam og om tårer det ikke er mulig å skjule. Jeg har lyst til å rope ut (med Caps lock på) om stoltheten over å bli kontaktet av selveste BroAschehoug, og gleden over å skulle bli en av deres foredragsholdere fra høsten av.

Jeg har også lyst til å skrive om brev, telefoner og epost fra folk som trenger noen å snakke med. Om alle de unge menneskene som mangler nære relasjoner, og som ikke har noen å betro seg til. Om eldre damer, som med skjelvende hånd i brevs form, takker for det jeg skriver og snakker om. Om unge som forteller at andres åpenhet gir dem håp, og om alle de andre fantastiske menneskene som gjør dypt og uslettelig inntrykk på meg.

Jeg har ofte tenkt at det er et innlegg verdig i seg selv, det at jeg i mye større grad enn før må vurdere konsekvensene av det jeg skriver: Vil det støte noen? Hva risikerer jeg? Har jeg tid til å følge opp reaksjonene? Og at disse avveiningene ofte resulterer i at ordene forsvinner og at tastaturet får hvile.

Jeg har lyst til å skrive om at jeg mest av alt bare er Kristin. At jeg er sjenert og redd for å være til bry. Og derfor synes det er vanskelige å fortelle om bekymringene jeg har for både alvorlig sykdom og ensomhet i nær familie. At jeg i blant kan kjenne med hele meg at noen synes det blir for mye av meg, og at jeg også derfor velger å holde tilbake. At jeg opplever mer enn de fleste kan drømme om. At jeg er ydmyk og takknemlig og at jeg har mye å fordøye.

Så, om jeg virker ordknapp og tilbakektrukket, eller har lang latenstid når det gjelder sms, epost, bloggkommentarer osv, så er det altså fordi jeg sitter fast – med diaré eller forstoppelse. Og som et siste desperate forsøk på å få stabilisert fordøyelsen, har jeg nå presset meg selv til å prøve tvangsblogging som medisin. Jeg er spent på virkningen. Jeg har ikke tid til dette upassende vakuumet.