Ny bok på gang – trenger din hjelp!

Helt fra utgivelsen av boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar» i 2010, har det ligget i planene å utgi en bok nummer to om samme tema. Endelig ser det ut til at jeg har kommet over skrivesperre, utgivelsesangst, lampefeber, og redsel for å ta for mye plass – i uskjønn forening. Bok nummer to skal ut, og selv om det blir en annerledes bok enn den første, som var en dokumentarbok, vil jeg også denne gang berøre og engasjere. Og for å få til det, trenger jeg som sist, din hjelp. 

Boken som nå er under arbeid, blir en praktisk guide til hvordan man kan håndtere vanskelige situasjoner som oppstår når man er forelder, venn, kollega, idrettsleder osv. Den vil spesielt vektlegge hvordan man kan være til stede for barn som trenger det, og hvordan man gjennom dette kan forebygge og ta tak i mobbing i sitt nærmiljø. 

Jeg kommer også til å ta for meg ringvirkningene mobbingen har. Det er ikke bare barnet som mobbes som rammes, men også foreldre og søsken lider betydelig. Dette gjelder også familiene til barn som mobber. Dette snakkes det for lite om, og det finnes dessverre også lite hjelp å få til resten av familien. Dette har jeg erfart personlig, men får det også stadig bekreftet gjennom utallige henvendelser med spørsmål om råd til familier som står i vanskelige situasjoner. 

Som nevnt, boken skal berøre og engasjere, og jeg tenker å bruke personlige historier knyttet til hvert tema/kapittel for å oppnå dette. Som tidligere er jeg opptatt av at vi aldri må glemme menneskene bak tallene, statistikkene og tåkepratet. Deres stemmer må frem. 

I den forbindelse ønsker jeg derfor kontakt med: 

1. Foreldre/søsken til barn som har mobbet eller mobber andre

2. Foreldre/søsken til barn som har blitt eller blir mobbet

3. Personer som har mobbet andre

4. Familier som har opplevd å få god hjelp i en vanskelig situasjon

Det er et par ting som det er svært viktig for meg å understreke. Boken skal ikke moralisere, henge ut noen eller på annen måte bidra til økt polarisering i mobbedebatten. Mitt utgangspunkt er at alle involverte i mobbing trenger hjelp – også barn som mobber, og deres foreldre. Av hensyn til barna og øvrig familie og/eller tredjepart er det selvsagt helt i orden å være anonym, og i noen tilfeller vil det også være det eneste riktige. Uansett vil jeg behandle innsendte historier konfidensielt, og jeg kommer selvsagt ikke til å publisere historier uten samtykke. 

For mer informasjon eller innsendelse av historier, kan jeg kontaktes på epost: mobbeboka@gmail.com. Frist for å bidra er 15.september. 

Jeg ser frem til å utgi en bok som jeg håper vil bidra til å løfte frem tabubelagte problemstillinger – og som også presenterer forslag til løsninger på noen av dem. Håper du vil bidra! 

 

 

 

Reklamer

Bry deg – stopp mobbingen

De siste ukene har jeg har båret på en hemmelighet jeg har vært sprekkeferdig etter å fortelle omverdenen. Jeg har sagt ja til å sitte i VGs ekspertpanel, i anledning deres storstilte satsning «Bry deg – stopp mobbingen», som setter søkelyset på forebygging, avdekking og følger av ulike typer mobbing. I dag gikk startskuddet – og jeg kan endelig snakke høyt om det som nå skal skje.

De neste to ukene vil Tove Flack (doktorgradsstipendiat ved Senter for adferdsforskning, UiS), Stian Lindbøl (seniorrådgiver i Medietilsynet) og jeg, svare på spørsmål på VG Nett og Facebook-siden «Bry deg – stopp mobbingen». I løpet av noen få formiddagstimer i dag, hadde siden over 12.000 følgere, og mange spennende spørsmålsstillinger er allerede under drøfting. På Facebook-siden kan du også avlegge Mobbeløftet, hvor du forplikter deg til å bry deg og gripe inn dersom du får vite om- eller er vitne til mobbing.

I artikkelserien, som kommer til å dekke mange ulike aspekter ved mobbing, blir det også anledning til å stifte nærmere bekjentskap med flere bidragsytere i boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar».

Jeg håper bidragsyterne er klar over at de nå, snart et år etter at boken kom ut, fortsatt er med på å holde mobbing på agendaen – både i media og politiske sammenhenger. Det viser at engasjement og åpenhet nytter. Jeg er rørt, ydmyk og stolt over hva vi har fått til!

Bry deg – stopp mobbingen!

Et annerledes julegavetips: Innsikt og ettertanker

Allerede fra jeg begynte å lage ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, hadde jeg et håp om at dette skulle bli en bok som ble holdt varm og levende gjennom Word of Mouth, og ikke gjennom massiv selvpromotering eller annonsering. Jeg er nemlig ingen selgertype.

Tilbakemeldingene jeg får – fra folk som har kjøpt, lest og/eller fått boken anbefalt – tyder på at det har blitt nettopp slik. Boken og dens budskap lever der ute – både i sosiale- og tradisjonelle medier, men også hos mange av dem som bærer på en vond historie det er vanskelig å snakke med andre om.

I går kveld fikk jeg følgende tilbakemelding fra en ung kvinne:

”Nå har jeg kjøpt boka di i julegave til foreldrene mine. De vet hvordan det er å ha ei datter som er mobbeoffer, men jeg har aldri klart å snakke noe særlig med dem om det, så jeg tror det blir bra for dem å lese den”.

Jeg har vært forsiktig med å anbefale boken som den ”perfekte julegaven”. Av den enkle grunn at dette er en alvorlig bok, som jeg i liten grad har tenkt at folk forbinder med jul og glede over å gi bort noe fint.

Men. Kveldens tilbakemelding fikk meg til å tenke. Kanskje er det slik at man egentlig ikke kan gi bort noe som er finere og mer verdifullt enn nettopp innsikt – og et rom for ettertanker?

(Boken kan kjøpes hos (en del) bokhandlere, samt over disk hos Humanist forlag i St.Olavsgate 27 i Oslo. Den kan også bestilles på nettet.)

«Sånne som meg»

For snart en uke siden ble det avholdt en fantastisk lanseringsfest på M3, for mobbeboka «Fordi jeg fortjener det?». På det meste var det over 200 mennesker tilstede for å hylle boka og prosjektet. Festen bestod av rørende sang, energifylt dans, nydelige taler og høytlesning fra boken.

Allikevel så er det jeg husker best – i tillegg til alle de gode ordene som jeg har gjemt i hjertet mitt – to mennesker. En ung mann jeg ikke hadde truffet før, og som jeg fortsatt ikke vet navnet på, og bloggeren Valgerd.

Den unge mannen kom ganske tidlig bort til meg og vi gjorde flere forsøk på å snakke sammen, men ble stadig avbrutt av nye mennesker som ville hilse og klemme. Etter det verste rushet hadde gitt seg, kom han bort til meg på ny – denne gangen med boken i hånden for å få min signatur.

Tydelig varm i kinnene og på sitt forsiktige, sjenerte vis, sa han:

«Det var vanskelig å komme hit i dag, men jeg er en av dem som bærer på en vond historie, og som har gledet meg til denne boka. Jeg trenger å lese den – jeg er nemlig en av dem som ikke selv har turd å fortelle min historie. Jeg har lest Mobbebloggen og fulgt med, selv om jeg ikke har sagt noe. Jeg håper du veit hvor mye det betyr for sånne som meg at noen setter ord på dette og gir ut en sånn bok. Tusen takk for at du har gjort dette».

Deretter gav han meg en forsiktig klem og forsvant. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på ordene hans, og tror jeg vil kunne kjenne ham igjen hvor som helst i verden – tross vårt korte møte. Ikke fordi han skilte seg ut utseendemessig eller på annet vis, men på grunn av det søkende blikket, motet og de oppriktige ordene.

Litt senere oppdaget jeg et varmt smil i et ansikt under en hijab, i andre enden av lokalet. Igjen ble jeg avbrutt og opptatt flere ganger, før vi endelig kunne sette oss ned sammen. Valgerd er en av dem som på modig vis har delt sin historie i boken. I sitt bidrag forteller hun om erfaringer knyttet til å være en etnisk norsk kvinne som har konvertert til Islam. Vi har kun hatt kontakt gjennom Twitter, og jeg har mer enn en gang beundret motet og den ranke holdning hun utviser i diskusjoner både om Islam og kvinnekamp. Vi er ikke alltid enige, men jeg har dyp respekt for måten Valgerd velger å leve på. Under vårt lille møte på M3 – et hjertemøte – snakket vi om betydningen av sosiale medier, og hvilke muligheter det åpner for både når det gjelder å være seg selv fullt og helt, men også i forhold til å treffe mennesker som man aldri ellers ville ha truffet – og ikke minst opplevelsen av å bli inkludert, etter å ha vært eksludert og levd isolert.

Jeg er utrolig takknemlig for hilsningene, talene, gavene og alle blomstene jeg fikk i anledning lanseringen av «Fordi jeg fortjener det?». Det  jeg dog er aller mest takknemlig og lykkelig over, er varmen og rausheten som preget festen. Jeg kan ikke huske noensinne å ha vært på en fest med så mange ulike mennesker samlet på ett sted. Ei heller en fest hvor godordene, klemmene og inkluderingen har vært mer åpenbar. En fest for «sånne som meg» – og deg. Inderlig takk, alle!

Mer fra festen:

Denne takkesiden fikk jeg overrakt i gave på festen, av initiativtaker og nær venninne, Celine Thommesen: Fordi hun fortjener det

Generalsekretær Kjersti Fløgstad i UNICEF Norge, holdt en tale som hun har lagt ut i bloggen sin: Takk for en fantastisk bok, Kristin

Min gode venninne, og kunstner, Tone Sem-Jacobsen – som har malt bildet som er i omslaget til boken, leste dikt og holdt en nær og varm tale: Tale til Kristin Oudmayer

Valgerd har blogget et tankevekkende innlegg etter festen: En god opplevelse

En av bidragsyterne i boken, Lisa Arntzen, har gjort seg noen ettertanker, som er verdt å lese: Pusterom og varme tanker

Veien til #drømmejobben

Det siste året har vært en fantastisk og magisk reise på mange måter –  tross sykdom og andre store utfordringer. Fra en relativt anonym bloggertilværelse har jeg ikke bare blitt en profilert blogger, men også forfatter og straks ansatt i UNICEF Norge. Alt takket være bruk av- og tilstedeværelse i sosiale medier (Wikipedia).

9.oktober i fjor, fikk jeg en kommentar fra Tone Dalen i UNICEF Norge innlegget «Et lite stykke flerkulturistan». Hun ytret ønske om kontakt, da de, som hun skrev, oppfattet meg som en spennende blogger.

Jeg har konsekvent sagt nei til forespørsler om reklame på bloggen min, samt takket nei til tilbud om å skifte bloggplattform. Jeg har også fått forespørsler fra frivillige organisasjoner om å skrive om deres virksomhet, noe jeg også har takket nei til. Fordi UNICEF er en organisasjon med et verdigrunnlag jeg har stor respekt for, lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd, og kontaktet Tone Dalen. Vi avtalte et møte hvor vi snakket om sosiale medier og jeg gav tilbakemeldinger på det de hadde gjort så langt – sett fra et brukerperspektiv. Jeg fikk i samme møte vite at Henriette Hedløv i Halogen, hadde anbefalt UNICEF å ta kontakt med meg.

Dette førte til et møte med generalsekretær Kjersti Fløgstad, hvor vi snakket om barn, blogging og bruk av sosiale medier. Etter dette holdt vi kontakt gjennom Facebook, Twitter og blogg. På nyåret ba Kjersti Fløgstad om et nytt møte med meg, etter å ha bitt seg merke i tanker jeg hadde presentert på Facebook og Twitter. Disse tankene handlet om en annerledes og positiv tilnærming til mobbing – et undervisningsopplegg for foreldre og barn – nokså sammenfallende med UNICEFs tanker for et nytt prosjekt.

På dette møtet ble jeg presentert for deres ferske tanker og et ønske om å samarbeide rundt å videreføre «Den ene-tanken» over i skolen og implementere den i den allerede eksisterende fadderordningen på barneskolen. Jeg ble også invitert til å være med i UNICEFs referansegruppe til prosjektet «Den ene». I et slikt møte nevnte Kjersti Fløgstad at de hadde bestemt seg for å ansette en person i ett års engasjement for å jobbe med et venneprosjekt relatert til «Den ene». Da hun nevnte stillingens oppgaver og ønskede kvalifikasjoner, ba jeg om å få to ord med henne etter møtet. Nokså himmelfallen tenkte jeg at det er jo meg hun beskriver – dette er akkurat den jobben jeg har drømt om! Eplekjekk, men rødmende, gikk jeg inn på kontoret hennes og sa noe sånt som at: «Men, da må dere jo ansette meg! Jeg er den personen du beskrev på møtet».

Etter å ha sendt over CV og vært igjennom to intervjurunder, gikk jeg inn i en usedvanlig spennende ventetid med en sterk følelse av at denne jobben var ment for meg. På lanseringfesten til «mobbeboken»  «Fordi jeg fortjener det?» (Humanist forlag) 19.februar, holdt Kjersti Fløgstad en flott og gripende tale til meg og bokprosjektet (kan leses i hennes blogg). Jeg var da fortsatt uvitende om jeg kom til å få stillingen eller ikke – og var som fjetret av spenning hele kvelden.

Dagen etter ringte kommunikasjonssjefen i UNICEF Norge, Anita Daae og gav meg den gledelige nyheten:»Kristin, jeg har gleden av å fortelle deg at du er innstilt som nr.1 til prosjektlederstillingen i «Venneprosjektet. Vi håper du vil ha stillingen og gleder oss til du begynner hos oss».

Da jeg takket Henriette Hedløv for at hun anbefalte meg til UNICEF, og fortalte henne at det førte til at drømmejobben ble min, tillot jeg meg samtidig å spørre henne om hva som gjorde at hun anbefalte meg. Jeg har fått lov til å sitere svaret jeg fikk på Twitter:

«Jobbet med et strategisk rammeverk for sos med for Unicef. #DenEne var ett av fokusområdene. Jeg gjorde en «lytteoppgave» på Twitter/blogg og da bloggen din dukket opp skjønte jeg at dette kunne være en match. 3 grunner; profesjonelle bakgrunnenen din, engasjementet ditt rundt mobbing samt at du er en respektert og synlig blogger. Jeg anbefalte dem å gå i dialog med deg, og invitere deg på et av folkemøtene for å knytte bånd»

Jeg spurte samtidig Kjersti Fløgstad om hvorfor de ansatte meg, og her er hennes svar (gjengitt med tillatelse):

«Vel. Først og fremst fordi du er du, men vi ble kjent gjennom twitter og blogg. #imponert. Engasjement! Innsikt i barns situasjon i Norge, felles syn på virkemidler, bevist at du får til ting, nettverksjobbing og veldig gode referanser!»

Jeg er langt i fra Norges mest lest blogger, men – gjennom å være genuin, engasjert og åpen i sosiale medier, har jeg opparbeidet meg en stemme som blir hørt. Den har jeg brukt til å sette det å være pårørende til rusavhengige (Erfaringsbloggen) på agendaen. Den har muliggjort å gi ut en viktig bok om mobbing (skrevet gjennom sosiale medier) – og den har gitt meg #drømmejobben i UNICEF Norge.

Bløffersyndromet og dorullkjerneindustrien i Ukraina

Jeg er i den ulykksalige situasjonen at jeg har både diaré og forstoppelse på en gang. Sagt med andre og mer sømmelige ord – skrivetrang og skrivesperre, samtidig. Når sant skal sies, gjør det meg både tom og sprekkferdig – og uttrykket å leve i et vakum, har blitt tilført en ny dimensjon.

Da jeg nylig klaget min nød over tilstanden, som har vart en stund, svarte forfatter Bjarte Bjørkum: «Tekst skaper seg selv bare du begynner å skrive hva som helst. 6-bindsverk om dorullkjerneindustrien i Ukraina f.eks.»

Så jeg starter like godt med diaré og ser hvor det fører meg.

Egentlig ønsker jeg å skrive om at «Fordi jeg fortjener det?» er til trykking i Finland, as I write, og at omtale av både boken og dens forfatter (tenk, nå er jeg forfatter!) ligger ute på forlagets hjemmeside og kan forhåndsbestilles der.

At den offisielle lanseringsdatoen er 15.februar, og at jeg håper alle som har bidratt til å lage denne boken – i tillegg til de som «bare» synes den er verdt å feire –  blir med og feirer den (detaljer om hvor og når kommer senere).

Jeg har lyst til å skrive om at det å gi ut en bok som har fått masse forhåndsomtale og som mange mennesker har bidratt til å lage, er som å reise med en følelsesmessig berg-og-dal-bane på 1.klasse. Jeg er overlykkelig over folks engasjement. Jeg er ydmyk over tilliten folk har gitt- og fortsatt gir meg. Og, ja – jeg er stolt, lettet og forventningsfull. Men jeg er også livredd for at bidragsyterne skal synes at den ferdig boken ikke yter deres bidrag rettferdighet.

Kanskje jeg også har et snev av «Bløffersyndromet» – redselen for at det skal vise seg at jeg har fått folk til å tro jeg er flinkere enn det jeg faktisk er – og at jeg nå – ved attpåtil å gi ut bok – står foran tidenes avsløring i så måte. Eller kanskje det bare er lampefeber.

Jeg har lenge tenkt på å skrive noe om at jeg føler meg både blasert og direkte utakknemlig som ikke jubler konstant over alle de utrolige mulighetene som åpenbarer seg for meg. (Senest fredag kom det en hyggelig forespørsel om å være månedens forfatter i =Oslo – noe det var svært lett å svare ja til). Det virker som en del mennesker rundt meg forventer at jeg skal være overlykkelig og i konstant ekstase  – antageligvis i den tro at de selv ville ha vært det i min situasjon.

Ja, jeg får oppfylt mange drømmer – til og med noen jeg ikke visste at jeg hadde. Men, det å bli profilert i opplagsrike ukeblader, være på Nyhetskanalen og bli invitert til God Morgen Norge, som ja, er moro – er også svært skremmende, vanskelig og krevende, når man er prinsessemor og ansatt i en på mange måter spesiell jobb. I tillegg er jeg faktisk nokså tilbaketrukket og sjenert. Det sier seg selv at disse kontrastfylte kombinasjonene er utfordrende – også for dem rundt meg. Det er tidvis kort vei mellom latter, gråt og frustrasjon.

Så, om jeg virker ordknapp eller overveldet og tilbakektrukket  med lang latenstid når det gjelder sms, epost, bloggkommentarer osv, så er det fordi jeg sitter fast (på do eller under pleddet) – med diaré eller forstoppelse, mens jeg fintenker på dorullkjerneindustrien i Ukraina og prøver å være god mor, god debuterende forfatter, god ansatt, god venn og god Gudene vet hva.

Drømmen blir til virkelighet!

Dette har vært en av de mektigste dagene i mitt liv. Først fikk jeg tilsendt hele bokomslaget til siste gjennomsyn – og ble svært positivt overrasket. Det ble om mulig enda finere enn jeg hadde våget å håpe på, og det var med en aldri så liten klump i halsen jeg viste det frem til fotografen av forsidebildet, Øyvind Sviland og kunstneren bak maleriet som er på den ene klaffen, Tone Sem-Jacobsen.

I kveld fikk jeg tips av en Twitter-bekjent om at boken allerede ligger ute til forhåndsbestilling på Haugen bok (den er ikke ferdig trykket enda). Jeg er rett og slett ikke i besittelse av ord som kan beskrive lykkefølelsen jeg fikk da jeg klikket på lenken hans og så meg selv titulert (pussig ord forresten – med en t) som forfatter Kristin Oudmayer, og bildet av boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar.»

Boken har blitt til virkelighet som følge av modige menneskers innsats og en dugnad av de sjeldne i sosiale medier.

Jeg håper du som leser dette også tar deg bryet med å lese boken. Enten du kjøper den selv, låner den av en venn eller på biblioteket – så håper jeg du etter å ha lest den, vil bidra til å holde følgende budskap varmt:

Den viktigste innsatsen mot mobbing gjøres før den blir et faktum. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme – hos deg og meg.

Bare gjør det!

Som jeg har skrevet tidligere, er jeg en dagdrømmer av rang. En nokså effektiv og handlekraftig dagdrømmer, vil nok mange påstå. Allikevel har jeg, særlig i tidligere tider, hatt en hang til å bli sittende fast i drømmene mine. I stedet for å omsette dem til virkelighet har jeg blitt sittende å beundre og kanskje til og med misunne dem som har kunnet- eller gjort ting jeg selv har ønsket å gjøre.

Det er fascinerende hvor produktiv og fantasifull man kan bli i sin egen unnvikenhet. Særlig når det gjelder å finne unnskyldninger for selv å la være å handle. Det siste året har vært et vendepunkt på mange måter – også når det gjelder effektuering av dagdrømmer.

1. Jeg har gått fra å drømme om å skrive og utgi en bok – til faktisk å gjøre det. I dag fikk jeg boken til satskorrektur. En nokså uvirkelig opplevelse å se det ferdige resultatet – 242 sider med sterke historier, bilder og mine personlige betrakninger. «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp», utgis i februar 2010 på Humanist Forlag.

2. Fra å synes at andre som får hjelp og støtte av venner er heldiggriser, har jeg selv begynt å ta i mot det venner og andre rundt meg ønsker å bidra med (og kanskje har ønsket å få bidra med i årevis). Det har resultert i nærhet som inspirerer og skaper trygghet

3. Jeg har fra jeg var 13-14 år, hatt flere franske forfattere blant mine favoritter. Simone De Beauvoir, Marguerite Duras og Jean-Marie Gustave Le Clézio, for å nevne noen. Omtrent like lenge har jeg latt meg forføre av franske filmer. Fra å drømme om å oppleve Paris og å kunne snakke og forstå fransk, hadde jeg i går mine første privattimer i en intim leilighet på Frogner. Jeg kom strålende hjem og har siden hatt Jaquelines vakre aksent i øret

4. Jeg har alltid hatt et sterkt samfunnsengasjement og har vært engasjert i mye. Allikevel – jeg har overvært mang en natur- og krigskatastrofe på TV og tenkt – tenkt at jeg burde bidra økonomisk, og endt opp med ikke å gjøre det. Unnskyldningene har vært mange – men sjelden gode. I dag har jeg, bl.a gjennom bloggen til UNICEFs generalsekretær Kjersti Fløgstad, fulgt dramaet på Haiti. 100 000 mennesker kan være døde og tilnærmet alt av utstyr mangler for å kunne hjelpe de som er rammet. Under middagen i dag, snakket barna om katastrofen og de var begge enige om at vi sannelig har det godt her i Norge. Plutselig sa den eldste smått irritert – har ikke du nettopp fått lønning, Mamma? Noe jeg kunne bekrefte. Hvorpå hun fortsetter – da får du jammen meg sette inn litt penger til UNICEF. Tenk på alt de gjør for barn – sikkert også på Haiti.

Som sagt, så gjort. I kveld sluttet jeg bare å tenke på å gi – jeg gav en enkeltgave på 300 kr øremerket UNICEFs arbeid på Haiti.

Det burde du også. Bare gjør det!