Det trengs en hel landsby

Tanker etter Fakkeltog mot mobbing.

I november i fjor sa jeg ja til å være konferansier på Fakkeltog mot mobbing i Oslo. Jeg har verken før eller siden gått i fakkeltog, da jeg tenker det er lite forpliktende å stille opp for en god sak et par timer. Det er det daglige engasjementet, den daglige og systematiske jobbingen som i lengden vil gi resultater.

Likevel skal jeg innrømme at jeg håpet at fakkeltoget, som ble en sterk og rørende opplevelse, og de to ukene mediene var fylt med mobbesaker, skulle bli mer enn et blaff. Engasjementet var stort og fellesskapet sterkt. Vi var alle i mot mobbing disse dagene. Mange, som tidligere følte seg utenfor, fikk anledning til å fortelle sine historier og opplevde også massiv støtte – der og da. Aldri har jeg sett flere godord og varmende støtteerklæringer.

Til tross for at mediene har fulgt opp med noen saker i etterkant, har det likevel stilnet betydelig – også på Facebook og Twitter. Flere har attpåtil uttrykt at det er godt at vi endelig kan snakke om noe annet enn mobbing – noe jeg leste på Facebook for bare tre dager siden. De siste ukene har flere ungdommer kontaktet meg og fortalt, at med stillheten kom de vonde tankene tilbake, og at følelsen av å være akseptert og innafor bare var kortvarig. Hverdagen har ikke endret seg stort når alt kommer til alt, selv om jeg håpet det, skrev en jente til meg i julen.

Dessverre har jeg også nylig vært vitne til hvordan personer har blitt hengt ut og gått i åpen konflikt som direkte følge av fakkeltoget og Kongens tale. Det kan ikke være tvil om dette skader, mer enn det gagner denne viktige saken.

Alt dette får meg til å tenke på appellen jeg ble bedt om å holde denne fakkeltogsøndagen, hvor mitt hovedbudskap var: Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Kanskje er det viktigere enn noen sinne å minne hverandre på at mobbing ikke er noe som angår «de andre». Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Derfor angår det deg og meg, alltid.

Appellen i sin helhet

Som ansatt i UNICEF Norge, jobber mine kolleger og jeg hver eneste dag for at barns rettigheter skal bli ivaretatt både ute i verden og her i Norge. Og for å understreke alvoret i det som gjør at vi er samlet her i dag, har jeg lyst å dele med dere hva Barnekonvensjonen, som nettopp er ment å ivareta barns rettigheter, sier om mobbing: Den sier faktisk at mobbing av barn er et alvorlig brudd på barnets rettigheter. Og den har en egen bestemmelse (art. 19) som sier at barn skal beskyttes mot alle former for fysisk eller psykisk vold. Mobbing defineres altså som vold. Gjennom å tillate at mobbing skjer bidrar vi altså til å undergrave barns rettigheter, og begrenser deres muligheter til å utnytte sine potensialer. Mobbing er alvorlig, dere. Og det er ikke noe som angår ”de andre”. Mobbing er ikke bare et skoleproblem, men også et samfunnsproblem som angår oss alle – alltid.

Den siste uken spesielt, men når mobbing belyses i media generelt, kommer det stadig historier som forteller at barn og voksne ikke blir trodd når de forteller om det de opplever. Vi hører gang på gang om mobbing som blir bagatellisert, skjøvet under teppet og om barn som selv får skylda for at de mobbes.

Det er derfor all grunn til å stille spørsmål ved om barn generelt har dårligere rettssikkerhet enn voksne. Forvaltningssystemet er ikke lagt opp etter barns behov. Det fører til at barn ikke blir hørt eller trodd i tilstrekkeleg grad når de sier i fra om det de opplever. Dessverre er det nesten alltid de voksnes versjon som blir vektlagt. Dermed får ikke barn de tiltakene de har krav på, og heller ikke den beskyttelsen de trenger og har krav på. Slik kan vi ikke ha det, og det er jeg sikker på alle her OG politikerne på Stortinget, er helt enige om.

Det er mye sannhet i det gamle afrikanske ordtaket: Det må en hel landsby til for å oppdra et barn, og dette uttrykket er også høyst relevant når vi snakker om å forebygge og håndtere mobbing. Nøkkelen til å sørge for at alle barn får en trygg oppvekst, og sin rettmessige plass i fellesskapet, ligger nettopp i fellesskapets – eller landsbyens – evne og vilje til aktivt å ta ansvar for alle barn rundt seg – ikke bare sine egne. En investering i andres barn er en investering i egne barn. Og som vi sier i UNICEF: Alle barn er våre barn. Vi har ingen å miste.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å komme med en oppfordring nå som engasjementet vårt har vokst seg stort over hele landet, og følelsene våre er intense og sterke – på godt og vondt. Jeg vil be alle ta seg tid til å tenke over hvilke virkemidler også vi som privatpersoner bruker i kampen mot mobbing, og hvordan vi snakker om mobbing, mobbere og mobbeutsatte i det offentlige rom. I en fastlåst mobbesak finnes det ingen vinnere, og vi må passe oss så vi ikke plutselig befinner oss i en situasjon hvor vi benytter virkemidlene vi selv påberoper oss å kjempe i mot. Mobbing løses ikke med uthenging og sjikane. Det må vi huske også når sinnet koker og tårene spretter som følge av uretten vi er vitne til.

Helt til slutt vil jeg si: Det er lenge siden jeg sluttet å tro at jeg kunne redde verden alene, men nå, når jeg står her sammen med dere, så kjenner jeg sterkere enn noen gang, at sammen, så kan vi klare å gjøre verden til et tryggere og bedre sted for barn å vokse opp i. For er det noe vi vet med sikkerhet, så er det at ingen, verken barn eller voksne, klarer seg alene. Alle trenger å bli sett, trodd og anerkjent. Det er ikke bare skolens oppgave, men også landsbyens fremste oppgave.

PS.

Villemo og mammaen hennes fortjener en stor takk for sitt initiativ til Fakkeltog mot mobbing. Deres ståpåvilje og engasjement har inspirert – og inspirerer fortsatt – mange! Det gjorde også inntrykk å være tett på alle de frivillige som stilte opp for å gjøre arrangementet mulig. Listen over organisasjoner og enkeltpersoner ble lang. At det kom over 4000 mennesker, viser at når alle gode krefter drar i samme retning, er det mulig å utrette store ting på kort tid! Nå må vi finne sammen for å få det til å vare. 

Reklamer

«Du er viktigere enn du tror»

Endelig. Med lettelse, stolthet og skrekkblandet fryd: Boken min, ”Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing”, er klar for lansering 12. februar. Det er oppriktig talt med hjertet i halsen jeg skriver disse ordene.

bokomslagI 2010 gav jeg ut boken ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”. I følge hjemmesiden til forlaget mitt, Humanist, ble boken en stor suksess. Noe den også kan sies å ha vært for meg personlig. Gjennom bokideen og utgivelsen åpnet det seg en ny verden. Etter å ha jobbet 17 år i psykiatrien, fikk jeg jobb i UNICEF Norge som prosjektleder, og senere som fagansvarlig for prosjektet ”Du kan være Den ene”. Jeg har reist land og strand rundt med foredrag om forebygging av mobbing og inkludering av sårbare barn. Jeg har skrevet kronikker, vært gjesteskribent i flere tidsskrifter og har også de to siste årene hatt min egen spalte i bladet Hjem & Skole. Alt som følge av det som startet med å være en veldig sinna og engasjert mor.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg i løpet av de fire årene det har gått siden forrige utgivelse, hadde knekt Den store mobbekoden. Det har jeg ikke. Derimot har jeg vært heldig å få snakke om forebygging av mobbing for tusenvis av mennesker. Jeg har truffet hundrevis av mennesker med sterke historier å fortelle, og jeg blir kontaktet av mange hver eneste måned. I sin dype fortvilelse, skam og sorg, ber de om råd til hva de kan gjøre for egne barn, for andres barn eller hvordan de selv skal kunne klare å leve med det de har opplevd.

Etter utgivelsen av forrige bok ble det tidlig klart at det var behov for en oppfølger av mer praktisk karakter. I denne boken går jeg derfor i dybden på ulike temaer og tabuer knyttet til mobbing. Hvert tema etterfølges av råd til hvordan man kan håndtere vanskelige situasjoner som oppstår, når man er foreldre, søsken, venn eller jobber med barn. Også denne gangen har jeg vært heldig å bli vist stor tillit fra både voksne og barn, som deler sine sterke historier og kloke tanker. Boken tar også for seg ringvirkningene mobbingen har for omgivelsene. Når et barn mobbes, er det er ikke bare barnet som rammes, men også foreldre og søsken lider ofte betydelig. Dette gjelder også familiene til barn som mobber.

Jeg snakker meg ofte varm om en bredere ansvarsfordeling når det gjelder å forebygge og håndtere mobbing. Men, så lenge vi fortsetter å se på mobbing som et skoleproblem, og ikke det samfunnsproblemet det faktisk er, fratar vi ikke bare mange et viktig ansvar, men vi fratar også mange muligheten til å bidra og til å utgjøre en forskjell for de barna som trenger det mest. Det er mye sannhet i det gamle afrikanske uttrykket: ”Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn”. Selv om barneoppdragelse tradisjonelt sett er en svært privat affære i Norge, er jeg overbevist om at nøkkelen til å sørge for at alle barn får en trygg oppvekst i fellesskap med andre, nettopp ligger i fellesskapets – eller landsbyens – evne og vilje til aktivt å ta ansvar. Til å tørre å vise at det bryr seg – også om de barna som skiller seg ut, som det er vanskelig å like eller som ingen forstår.

“Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som får meg til å føle det annerledes? Tenk om en av dem som egentlig vet at jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det, at de tåler svaret mitt og at de tåler meg? Kanskje det skjer en dag.” skrev en da 16 år gammel gutt til meg i 2011. I den grad han opplevde å få oppmerksomhet, var den negativ, og for det meste følte han seg helt usynlig for omgivelsene. Historien hans, og mange andres, har ikke bare gjort dypt inntrykk, men de har også gjort meg fast i troen på hvor viktig det er å fortsette å skrive og snakke om mobbing. Tørre å si noe der andre tier. Tørre å bruke mine egne erfaringer, selv om det gjør meg sårbar.

Jeg kunne ha valgt å skrive en kritisk bok som peker på alt som ikke fungerer, og alle som svikter både av mennesker og systemer. Men selv om jeg tror på åpenhet, også om dette, ønsker jeg ikke å bidra til verken uthenging, moralisering eller demonisering.

Gjennom denne boken, som er bygget på mine erfaringer og mitt arbeid mot mobbing og med inkludering, ønsker jeg derimot å løfte frem hvor viktig akkurat DU, som innbygger i denne landsbyen er. Jeg ønsker å løfte frem betydningen du som innbygger har som rollemodell, og jeg håper å gi deg alternativer å handle ut i fra nå det oppstår vanskelige situasjoner. Jeg ønsker å inspirere deg til å velge å være tilstede for barn som trenger det. Og jeg håper vi ved bokens slutt, kan være enige om at det å investere i andres barn, også er en investering i egne barn.

Du er viktigere enn du tror.

Ved forhåndsbestilling av ”Du er viktigere enn du tror” før 6.februar, får du ”Fordi jeg fortjener det?” med på kjøpet. www.humanistforlag.no

Har du lyst til å være med på lanseringsfesten? Den går av stabelen onsdag 12.februar kl.18 på Litteraturhuset. Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen skal bokbade meg, og du er hjertelig velkommen! Lenke til Facebook-arrangement: https://www.facebook.com/events/514253182022475/?fref=ts

 

 

 

Bry deg – stopp mobbingen

De siste ukene har jeg har båret på en hemmelighet jeg har vært sprekkeferdig etter å fortelle omverdenen. Jeg har sagt ja til å sitte i VGs ekspertpanel, i anledning deres storstilte satsning «Bry deg – stopp mobbingen», som setter søkelyset på forebygging, avdekking og følger av ulike typer mobbing. I dag gikk startskuddet – og jeg kan endelig snakke høyt om det som nå skal skje.

De neste to ukene vil Tove Flack (doktorgradsstipendiat ved Senter for adferdsforskning, UiS), Stian Lindbøl (seniorrådgiver i Medietilsynet) og jeg, svare på spørsmål på VG Nett og Facebook-siden «Bry deg – stopp mobbingen». I løpet av noen få formiddagstimer i dag, hadde siden over 12.000 følgere, og mange spennende spørsmålsstillinger er allerede under drøfting. På Facebook-siden kan du også avlegge Mobbeløftet, hvor du forplikter deg til å bry deg og gripe inn dersom du får vite om- eller er vitne til mobbing.

I artikkelserien, som kommer til å dekke mange ulike aspekter ved mobbing, blir det også anledning til å stifte nærmere bekjentskap med flere bidragsytere i boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar».

Jeg håper bidragsyterne er klar over at de nå, snart et år etter at boken kom ut, fortsatt er med på å holde mobbing på agendaen – både i media og politiske sammenhenger. Det viser at engasjement og åpenhet nytter. Jeg er rørt, ydmyk og stolt over hva vi har fått til!

Bry deg – stopp mobbingen!

Erfaringer fra et foreldreperspektiv

For et par uker siden var jeg en av innlederne på kunnskapsdepartementets «God praksis-konferanse om arbeid mot mobbing», på Litteraturhuset i Oslo. Blant landets fremste forskere og fagpersoner, snakket jeg om «Erfaringer med skolens håndtering av mobbing fra et foreldreperspektiv». Ikke bare skulle mye viktig sies på 10 minutter, men jeg håpet også å bevege tilhørerne – uten å bli sentimental.

Jeg var invitert i kraft av å være forfatteren bak dokumentarboken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar», og i kraft av å være mor til et barn som har opplevd mobbing. Her er tankene jeg delte med forsamlingen, basert på notatene mine:

I takt med at jeg etter hvert har blitt en offentlig person, er jeg ydmyk i forhold til det faktum at mange hører og leser det jeg mener. Med det følger et ekstra stort ansvar for hvordan jeg formidler meg. Ikke bare med tanke på å beskytte mine egne barn, men også for ikke å bidra til en ytterligere polarisering av en viktig debatt.

Til tross for varierende tro på- og erfaring med dialog, ønsker jeg ikke å bidra til uthenging og skremselspropaganda. Mitt engasjement bunner i et ønske om å bidra til økt kompetanse, bedre rammebetingelser, trygghet og en bredere ansvarsfordeling når det gjelder arbeidet mot mobbing. Det handler om å gjøre både skole og foreldre trygge nok til handle riktig. Vi som foreldre må kunne ha forventninger og stille krav, men også selv tåle å bli stilt krav til.

Mange foreldre opplever at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig i sitt møte med skolen, og mange blir sittende igjen med en følelse av å være brysomme og urimelige når de etterspør tiltak rundt egne barn. Noen opplever også å bli stemplet som kravstore, og mange – slik jeg selv gjorde – går rundt med en sterk redsel for at skolen skal la sin oppgitthet gå utover barnet, og på den måten gjøre skolehverdagen enda verre. En del foreldre opplever at tiltak blir satt i gang uten at de er informert eller har godkjent det. Foreldre opplever også at fokuset blir at det mobbeutsatte barnet bør endre seg for å passe bedre inn. Personlig tror jeg man kan ha godt av tenke over hva man selv kan bidra med og endre på. Men, da vi opplevde denne alvorlige krisen – som mobbing kan fortone seg som – og alt jeg ønsket var å beskytte barnet mitt, så rokket det å bli møtt med mistro og kritiske spørsmål, ved en grunnleggende trygghet i meg som mor og voksenperson.

Mange skoler har gode rutiner for for oppfølging av mobbing, og jeg har inntrykk av at det i større grad enn tidligere, benyttes ulike skjemaer og fattes enkeltvedtak som sikrer oppfølging av de involverte. Det er verdifullt for oss foreldre. Men, det å bli møtt med krav om å fylle ut et skjema, oppleves av mange som det siste de trenger i en krisesituasjon. Mange blir skremt av formalitetene, og lar være å si fra. Det er lett å bli svært usikker på om det deres barn opplever, egentlig er alvorlig nok til å melde i fra om på et skjema. Skoler som velger å la skjemaer og formalia bli fokuset i sine første møter med fortvilede foreldre, går, etter min mening, glipp av mye viktig informasjon.

Basert på egne og andres erfaringer, trenger vi foreldre:

  • God informasjon om rettigheter, saksgang og muligheter
  • At det blir initiert tiltak uten ventetid – og at de følges opp
  • Å bli lyttet til, sett og tatt på alvor
  • Ikke bli møtt med en fordømmende og moraliserende tilnærming – enten det er som foreldre til en mobber eller mobbeutsatt
  • Å bli møtt med varme og åpenhet
  • Å slippe å føle oss brysomme og at vi overdriver
  • Å bli veiledet i forhold til god kommunikasjon oss i mellom – at skolen skaper arenaer hvor foreldre kan diskutere forebygging, lage kjøreregler for hvordan bry seg og melde i fra om bekymringer

– Vi som foreldre må slippe å føle at vi trenger oss på. Men. Skolen må også kunne forvente dialog, engasjement og innsats fra oss.

Jeg snakker meg ofte varm om en bredere ansvarsfordeling i arbeidet mot mobbing. Det betyr ikke at noen får mindre ansvar – men at flere må ta ansvar. Den største og viktigste jobben gjøres før mobbingen er et faktum – og den må vi gjøre sammen.

Jeg var også heldig å få sette sluttstrek for konferansen med følgende replikk:

Jeg registrerer, etter å ha hørt alle innleggene her i dag, at det fortsatt er en utfordring å finne en form på dette arbeidet som både inkluderer og ansvarliggjør oss foreldre. Derfor utfordrer jeg herved kunnskapsministeren og alle tilstede til å ha økt fokus på dette – og jeg bidrar gjerne. Alt i alt handler forebygging av mobbing om hvilke holdninger vi voksne legger for dagen – hvordan vi takler uenighet og rommer annerledeshet. Det handler om oss som forbilder – enten det er i klasserommet eller innad i familien.

 

Anbefalt lesning:

Godt elevsyn + gode rutiner + god saksgang = godt læringsmiljø, av Loveleen Brenna

Hvis noen forteller om mobbing, av Berit Lødding og Nils Vibe, NIFU