En kveld til ettertanke – om frihet, respekt og inkludering

«Man beskriver ikke folk slik de er, men slik de får deg til å føle deg», hørte jeg en gang min venn Marco Elsafadi si under et inspirerende foredrag. En setning som har blitt svært viktig når jeg holder foredrag om mobbing.

Jeg har holdt et stort antall foredrag dette året, og jeg er ydmyk over muligheten jeg har fått til å nå ut til mange mennesker med et budskap jeg brenner for, og tror inderlig på: Det finnes håp, og vi har alle et ansvar.

For noen dager siden var jeg innleder på en motivasjonskveld i regi av FRI (et tilbud for å bedre kontinuiteten i arbeidet med å få soningsfanger tilbake i samfunnet), på Nyby’n aktivitetskafé i Drammen. Temaet var mobbing, med utgangspunkt i boken ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”. På forhånd var det varslet stor interesse for temaet, og at det ville komme tilhørere fra både sonings- og behandlingsinstitusjoner i nærheten.

Under forberedelsene til innlegget, gikk det opp for meg at det å snakke om dette temaet til akkurat denne målgruppen, kanskje er noe av det viktigste og mest spesielle jeg har gjort så langt. I tillegg skulle min bror, mor og stefar også være til stede og høre meg snakke om dette for første gang.

Allerede før jeg begynte å snakke, var jeg dypt beveget av stemningen i det stappfulle lokalet. Her var de tøffeste, barskeste og mest skamfulle og sørgmodige guttene og jentene fra fengslene, gata og institusjonene samlet. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på hva jeg fikk være en del av denne kvelden.

For første gang fortalte jeg om en del av oppveksten min, som har vært svært skambelagt. Jeg fortalte om det å vokse opp med rusmisbruk, og sviket jeg opplevde da faren min, etter skilsmissen fra min mor, gikk fra å love en hel masse og aldri holde noe – til å trekke seg helt unna og ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg fortalte om hvor skamfullt og uforståelig det var for meg som barn. Og at jeg i stedet for å fortelle om sorgen jeg bar på, laget meg de utroligste eventyrhistorier, som jeg presenterte for andre som en sannhet – og som gjorde meg enda mer utsatt i forhold til mobbingen jeg opplevde på den tiden.

Slidesene jeg hadde ble fort overflødige, og foredraget ble mest av alt en lang og nær dialog med tilhørerne. Jeg fikk høre vonde historier fra flere fedre, om hvordan deres barn ble mobbet grunnet måten de har levd- eller lever livet sitt på – med rus og kriminalitet. Og hvor vanskelig det er å bli tatt alvorlig av hjelpeapparatet når man ønsker å hjelpe til – av de samme årsakene. Flere hadde også svært gode tanker rundt ansvaret de selv har for å beskytte barna når de har dårlige perioder – og at rusen ikke fritar dem fra å sette barnets beste først.

Det var mye som gjorde inntrykk denne kvelden, men særlig to spørsmål utmerket seg. En av de store, flotte gutta – min bror – spurte meg og alle de andre som var tilstede:

«Er det slik, at vi som er tidligere rusmisbrukere, og kanskje har en kriminell fortid, må godta, som en konsekvens av livet vi har levd, å bli sett ned på, ekskludert og utestengt? Er det sånn at vi faktisk fortjener det på grunn alt vi har gjort?»

En annen av gutta, som jeg fikk spesielt god kontakt med, spurte:

”Etter det du har fortalt om det du har opplevd, så lurer jeg veldig på hva det var som gjorde at du har klart deg så bra. Kan du si litt om det?”

Selv om jeg har tenkt det mange ganger, og nevnt det i ulike sammenhenger, var det svært spesielt å kunne si – med moren min tilstede – at det var fordi jeg har en mor som har vært stabilt tilstede. En mor som alltid har trodd på meg og aldri har latt meg gi opp. Hvorpå han svarte, som en del av et lengre svar:

”Takk for svaret ditt. Du er heldig – jeg har aldri hatt noen…”

Etter vi var ferdige, kom flere av tilhørerne bort til meg med spørsmål og tilbakemeldinger. En av gutta klemte meg og sa: ”Tusen takk for at du gjorde dette for oss. Dette trengte jeg å høre. Du gir tilbake troen på at jeg skal fortsette å kjempe for å bli inkludert – og for datteren min”.

Da jeg satt på toget hjem, ble det plutselig veldig klart for meg: Tross alle hyggelige og takknemlige tilbakemeldinger, så hadde jeg gitt dem få, om noen, svar i det hele tatt. Svarene lå i dem selv, og jeg var den heldige som fikk være tilstede når mange av dem oppdaget det.

Jeg er fortsatt fylt av denne kvelden. Aldri har jeg opplevd sterkere nærhet eller blitt vist større tillit i en foredragssituasjon. Og aldri har jeg vært vitne til et mer åpent og inkluderende fellesskap. Aldri har jeg vært stoltere av familien min. Det å møte mennesker der de er, slutter aldri å gjøre inntrykk på meg.

Når jeg tenker tilbake på denne kvelden, kommer stadig Marco Elsafadis kloke ord tilbake. Det samme gjør denne setningen fra Gabriellas sång:

«Jag har aldrig glömt vem jag var. Jag har bara låtit det sova»

Reklamer

Det eneste jeg vil

Det er helt sant – jeg vil ikke ha fire millioner og heller ikke åtte. Penger gir meg hverken lykke eller fred.

Jeg skal ikke påstå at jeg hadde protestert høylydt om det viste seg at jeg faktisk kunne fått en slik sum penger. Da kunne jeg ha kjøpt meg den store bilen jeg ønsker meg og funkishuset jeg kjører forbi hver dag. Dessuten kunne jeg ha drukket doble kaffe latter dagen lang og kanskje kjøpt meg en hytte med kjøkkenhage.

Men, det er ikke det jeg egentlig vil ha – den stilige bilen og det kule huset. Bilen kan ikke bringe meg dit jeg vil, og huset vil ikke gi meg mer ly. Det er tross alt bare en bil og et hus. Større, men ikke alltid bedre.

Jeg vil ikke ha dobbel latte dagen lang og ende opp med magevondt. Jeg liker latte og drikker det ofte – men, det er ikke skummet og smaken som fester seg på leppene jeg vil ha.

Jeg vil ikke ha hytta og heller ikke dyrke noe. Det er en fin tanke og jeg hadde likt å eie min egen jordflekk – men det er ikke en jordflekk jeg ønsker meg mest av alt og vil ha.

Pengene kunne riktig nok ha utrettet mangt og muligens forandret ett liv eller to. De kunne ha hjulpet en bonde i Zimbawe eller gitt et barn en fremtid. Kan hende de også hadde reddet dyr eller styrket arbeidet med å la det bli en menneskerett å gifte seg med- og elske hvem man vil – uansett kjønn. Det ville ha fått meg til å føle meg som en del av noe stort og viktig, og brakt mange-  inkludert meg selv – stor lykke. Men, det er ikke det jeg vil.

Å kunne sette en stopper for at lidende mennesker dør og at bomber fortsatt faller, hadde vært fint. At mennesker kunne ha levd uten redsel for våpen og diktatorer, ville ha vært godt og riktig. Verden trenger det, men det er ikke det jeg vil. Det vil ikke gi meg freden jeg ønsker.

En fancy jobb og fengende tittel, vil ikke gi meg lykken. Jeg vil ikke ha berømmelse og rikdom – jeg vil ikke ha det jeg ikke trenger. Det hadde vært fint, og jeg hadde ikke motsatt meg det – men, det er ikke det jeg vil.

Fred, kjærlighet og lykke – for verden og for meg. Fantastisk, men det er ikke det jeg vil.

Frihet, likeverd og rettferdighet. Ja! Vi trenger mer av det i verden. Men, det er ikke det jeg vil.

Alt jeg vil er å være den mammaen barna mine ser. Det er det jeg vil.

Alt annet er bakgrunnsstøy som fyller livet med farger og nødvendige nyanser. Alt annet er det vi trenger for å gjøre verden til et bedre sted. Men, det er ikke det jeg vil. Det er bare hva jeg trenger – og veldig ofte håper og ønsker.

Smilet på leppene deres og stillhet som brytes av kjærlighet. De myke barnehendene som griper etter mine.  Kos og nærhet. Vissheten og uttrykket i øynene deres.

Å være den kvinnen jeg ikke kan se, men mammen de ser – det er det eneste jeg vil.

Ja til burkini!

Sofasamtale hos familien Krøll

Mamma: I går ettermiddag da jeg var i Oslo, så jeg mange russejenter i hijab. De danset og hadde det gøy, akkurat som de andre russejentene de var sammen med.

Eldsteprinsessa (himler med øynene): Hvorfor forteller du det nå liksom? Vi snakket jo om Alexander Rybak, Perez Hilton og blogging. Miley Cyrus er dritsur på ham forresten. Men hva med hijaben?

Mamma: Jeg kom sikkert til å tenke på det fordi vi snakket om Rybak, 17.mai osv. Og fordi jeg synes det var et flott syn. De virket både stolte, frie og glade!

Minsteprinsessa: Det skulle jo bare mangle om de ikke fikk være russ og ha det gøy bare på grunn en hijab. Tror ikke jeg hadde tenkt over det om jeg hadde sett det engang, jeg.

Eldsteprinsessa: Åh, nå kom jeg på noe skikkelig idiotisk! Vet du hva, eller? I Nederland av alle land i verden, så er det forbudt med burkini i svømmehaller. Det er faktisk flere muslimske jenter som har blitt bortvist når de har møtt opp for å bade i burkini (reiser seg nesten opp i sofaen og skumper borti lillesøsters lår).

Minsteprinsessa: AU!! Hvor mange ganger må jeg si at jeg faktisk har et sår akkurat der? Slutt!

Mamma: Hvorfor i all verden har de blitt bortvist på grunn av det?

Eldsteprinsessa: Fordi det mener det er et kvinneundertrykkende plagg! Herregud! Det er jo ikke det. Det er jo motsatt. Det er et plagg som gir dem en frihet de ikke har hatt før. Nå kan de tross alt bade sammen med klassen sin osv – og det er de helt sikkert kjempeglade for. Litt sånn: YES! Endelig kan jeg bade offentlig sammen med vennene mine uten å vise for mye hud.

Minsteprinsessa: Ja, det har jeg lest om også, eller om jeg hørte det på nyhetene, det husker jeg ikke. Har du hørt noe så korka? Korka er forresten et ord X i klassen min bruker mye. Det er jo tross alt bare snakk om en våtdrakt med en badehette festet på. Kan aldri tenke meg at de hadde stengt døra til svømmehallen og bedt vedkommende om å gå, hvis det var presidenten, eller hva det er i Nederland, som hadde bestemt seg for å bade med våtdrakt og badehette? Svømmetrenerene mine bruker forresten alltid våtdrakt.

Mamma: Hva mener dere er feil med at de behandler jenter med burkini på den måten, da?

Eldsteprinsessa: Jeg kan ikke fatte hvorfor de på vegne av de jentene som faktisk bare har fått det bedre på grunn burkinien, mener at det er kvinneundertrykkende! Burde de ikke i det minste mene det selv først, før noen andre velger å holde dem utenfor på grunn av det? Det må vel være viktigere enn alt annet, hvordan jentene selv opplever det? Hadde jeg brukt hijab, så hadde jeg blitt kjempeglad for en burkini. Alle vil jo ha mest mulig frihet. Det som er frihet for meg er jo ikke nødvendigvis frihet for andre.

Minsteprinsessa: Jeg synes man kan sammenligne det med å bære et stort og synlig kors jeg. Er ikke det lov i en svømmehall der nede heller? Eller enda verre, i dag for eksempel, så har jeg på meg klær jeg trives godt i og som passer til den runde formen min. Om noen hadde tvunget meg til å gå i andre klær, fordi det passet dem bedre, så hadde jeg ikke følt at jeg var fri til å leke og ha det gøy slik jeg elsker. Da er det jo viktigere at jeg har de klærne som passer, så jeg kan gjøre det jeg vil, ikke sant?

(Eldsteprinsessa fniser av søsterns resonnement og klemmer henne flat samtidig)

Minsteprinsessa: Men i alle dager, sa jeg ikke nettopp at jeg hadde et sår der? Nå kommer det til å sprekke, bare fordi du blir så gærn på grunn tanken på burkinier.

Eldsteprinsessa: Mamma, skal du blogge oss nå, tror du? I så fall så må du huske på at det ikke er jeg som sier alle de rare tingene. Det er henne (peker).

Mamma: Jeg vet ikke enda, men du sier da sannelig mye rart og fint du også!

Eldsteprinsessa: Nei, jeg kommer bare med saksopplysninger, jeg. Husk det.

På en benk