Kvantitet vs kvalitet?

Jeg registrer at debatten om rosabloggerne vs gamlisbloggerne – som jeg selv representerer – raser både i bloggen til Ida Wullf og på Twitter. Enkelte mener sågar at det er en ikke-debatt, og jeg tilbøyelig til å være enig i det sistnevnte.

I helgen har jeg vært heldig å få være en av flere VIB-bloggere (very important bloggers) på Bloggcamp i Kristiansand, sammen med blant annet Ida Wullf og Toroborgen (anbefaler videobloggen hans). Begge er profilerte rosabloggereIda på blogg.no og Toro på iPublish. Når sant skal sies, så var rosabloggerne i overdrevent flertall på campen – noe de også er i bloggsfæren.

Som Rafiq Charania, blogg.no-gründer, sa det i sitt foredrag om Bloggåret 08 – det har vært en sinnsyk vekst hos oss siden 2008 og Ida Wullf og Torobloggen har sinnsykt mange treff pr dag. De flinke og gode bloggerne får mange treff, mener Rafiq. Og sannelig så tror jeg han har rett i det – vel og merke innenfor det segmentet rosabloggerne representerer. Dette er kopiert fra Ida Wullfs blogginnlegg «kanskje på tide å lære noe av rosabloggerne?«, hvor hun definerer sin egen blogg på følgende måte (og med et hint av selvironi?):

«Jeg er visst en rosabloggerFjortisblogg med mye, men samtidig lite innhold, egobilder tatt med selvutløser og sminketips når agurktiden virkelig trår til»

I samme innlegg skriver Ida innsiktsfullt:

Det er flott at den eldre bloggenerasjonen er smartinger og kan en hel del, men de gjør dumt i å undervurdere rosabloggerne. Tenk nytt og lær av oss i stedet for å le dere skakk i hjel av heliumstemmene, mascaraklumpene og tyggisboblene. Vi bidrar kanskje ikke mest til verdensfred, hjernetrimming eller andre viktige ting, men å lykkes med blogging i form av inntekter og lesertall, det er det vi som kan

Det er klart, den dagen jeg ønsker å blogge om sminke og legge ut mange bilder av meg selv, så skal jeg søke råd og kanskje til og med opprette en blogg på blogg.no. Men inntil videre er jeg altså en av disse gamlisbloggerne som blogger av ren skriveglede i kombinasjon med en – kall det gjerne – politisk agenda. Jeg skal innrømme at det er smigrende å være på topp 100-lista til WordPress og jeg liker antallet followers på på Twitter. Allikevel, det er et faktum at det å være størst, ikke nødvendigvis er synonymt med å være viktigst – og hva som er viktig, forblir som kjent subjektivt.

For meg personlig – som har sagt nei til flere annonsetilbud på bloggene mine – er det ikke viktig hvor mange som leser det jeg skriver, men at de jeg ønsker å nå, leser det.

I så måte har Ida Wullf og jeg noe viktig til felles (selv om hun leses av betydelig flere enn meg). Innenfor hver vårt segment, lykkes vi begge med å sette ulike agendaer. Vi lykkes med å tiltrekke oss – og omgi oss med mennesker som driver oss i den retningen vi ønsker. Det krever innsats og engasjement og det fortjener vi begge kred for.

Ida går på glamfester og kommer i Se og Hør og VG. La oss være ærlige, hvor mange av oss hadde ikke som 18-åringer grepet den muligheten? Jeg vet at jeg hadde gjort det – og at jeg hadde digget det.

Men, nå som 35 år gammel tobarnsmor, snakker jeg med medlemmer i regjeringsoppnevnte utvalg og rådgivere på kunnskapsministerens kontor – takket være bloggingen min.

Mens Ida poserer og passer på at VG-fotograften ikke knipser henne fra venstre side, snakker jeg med Carl Honoré og blir invitert til å bidra i den videre lanseringen av SlowPlanet i Norge.

Misunnelig, jeg? Vel, jeg hadde ikke hatt noe i mot at VG skrev en sak fra Bloggcamp om Den store mobbeboka for voksne, som skrives gjennom sosiale medier. Det hadde vært bra PR for boken og ikke minst for bekjempelsen av mobbing som fenomen. Men, som Geir Holen/@GeirH så treffende sa det i en tvitring: Se og Hør konkurrerer ikke akkurat med Morgenbladet… Og nettopp derfor er dette etter min mening en ikke-diskusjon.

Reklamer