Ny bok på gang – trenger din hjelp!

Helt fra utgivelsen av boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar» i 2010, har det ligget i planene å utgi en bok nummer to om samme tema. Endelig ser det ut til at jeg har kommet over skrivesperre, utgivelsesangst, lampefeber, og redsel for å ta for mye plass – i uskjønn forening. Bok nummer to skal ut, og selv om det blir en annerledes bok enn den første, som var en dokumentarbok, vil jeg også denne gang berøre og engasjere. Og for å få til det, trenger jeg som sist, din hjelp. 

Boken som nå er under arbeid, blir en praktisk guide til hvordan man kan håndtere vanskelige situasjoner som oppstår når man er forelder, venn, kollega, idrettsleder osv. Den vil spesielt vektlegge hvordan man kan være til stede for barn som trenger det, og hvordan man gjennom dette kan forebygge og ta tak i mobbing i sitt nærmiljø. 

Jeg kommer også til å ta for meg ringvirkningene mobbingen har. Det er ikke bare barnet som mobbes som rammes, men også foreldre og søsken lider betydelig. Dette gjelder også familiene til barn som mobber. Dette snakkes det for lite om, og det finnes dessverre også lite hjelp å få til resten av familien. Dette har jeg erfart personlig, men får det også stadig bekreftet gjennom utallige henvendelser med spørsmål om råd til familier som står i vanskelige situasjoner. 

Som nevnt, boken skal berøre og engasjere, og jeg tenker å bruke personlige historier knyttet til hvert tema/kapittel for å oppnå dette. Som tidligere er jeg opptatt av at vi aldri må glemme menneskene bak tallene, statistikkene og tåkepratet. Deres stemmer må frem. 

I den forbindelse ønsker jeg derfor kontakt med: 

1. Foreldre/søsken til barn som har mobbet eller mobber andre

2. Foreldre/søsken til barn som har blitt eller blir mobbet

3. Personer som har mobbet andre

4. Familier som har opplevd å få god hjelp i en vanskelig situasjon

Det er et par ting som det er svært viktig for meg å understreke. Boken skal ikke moralisere, henge ut noen eller på annen måte bidra til økt polarisering i mobbedebatten. Mitt utgangspunkt er at alle involverte i mobbing trenger hjelp – også barn som mobber, og deres foreldre. Av hensyn til barna og øvrig familie og/eller tredjepart er det selvsagt helt i orden å være anonym, og i noen tilfeller vil det også være det eneste riktige. Uansett vil jeg behandle innsendte historier konfidensielt, og jeg kommer selvsagt ikke til å publisere historier uten samtykke. 

For mer informasjon eller innsendelse av historier, kan jeg kontaktes på epost: mobbeboka@gmail.com. Frist for å bidra er 15.september. 

Jeg ser frem til å utgi en bok som jeg håper vil bidra til å løfte frem tabubelagte problemstillinger – og som også presenterer forslag til løsninger på noen av dem. Håper du vil bidra! 

 

 

 

Reklamer

Veien ut av mobbehelvete

I dag kom jeg over et blogginnlegg med utgangspunkt i portrettintervjuet Dagbladet har gjort av meg, om oppveksten min og hvordan jeg klarte meg tross utfordringer i barneårene. Bloggeren Astrid stiller spørsmålstegn ved om det ikke er litt for mye fokus på «reis deg opp», når det samtidig er et faktum at mange av dem som opplever mobbing får livene sine ødelagt for alltid – og aldri klarer å reise seg igjen. Hun synes holdninger som at ”man må reise uansett”, er skumle – for det er nødvendigvis ikke så enkelt for alle. Det siste har hun rett i – det finnes dessverre ingen enkel vei ut av mobbehelvete.

Jeg har tenkt mye på dette de siste årene – hva gjør at noen klarer seg og andre ikke?

Min erfaring – etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres mobbehistorier – er at noe av det de fleste har manglet underveis, det er håp. Håp om at livet kan bli bra igjen – og derfor er jeg glad for Dagbladets vinkling i denne saken. For – vil det hjelpe noen om avisene skriver om dem som fikk livene sine fullstendig ødelagt hver gang temaet skal belyses?

Mitt liv kunne ha vært ødelagt – og med summen av belastningene jeg hadde i livet mitt som barn – så ville mange ha forstått det svært godt om det gikk dårlig med meg. At jeg har klart meg, betyr ikke at veien til det livet jeg lever i dag har vært enkel, eller at jeg ikke har hatt lyst til å gi opp innimellom. På veien dit jeg er i dag, har jeg tidvis vært vrang, deprimert, pessimistisk – og noen ganger uten håp.

Livet er i perioder en kamp for mange – også meg. Men jeg er takknemlig for at min mor, og enkelte andre voksne jeg hadde rundt meg, aldri gav meg opp og heller aldri aksepterte at jeg gav opp eller gav meg over. Slik jeg ser det, så har jeg måttet ta noen valg underveis (mer eller mindre frivillig, selvsagt, da min mor har vært tøff og tydelig på hvilke alternativer jeg har hatt). Disse valgene har gjort at jeg har klart meg. Det betyr ikke at jeg mener alle er i stand til å klare det, men igjen så kommer vi tilbake til dette med håpet. For når er det egentlig ok å gi opp – når kan man være sikker på at livet aldri blir bedre igjen?

Jeg har jobbet mange år i psykiatrien, og kjenner dessverre mange som har fått livene sine ødelagt av mobbing. Jeg kjenner også mange som har tatt livet av seg på grunn av mobbing. Men mange av dem jeg har møtt, har også funnet tilbake troen på at livet er godt ment og at de kan få det bedre. Og mange får det også bedre – med hjelp til å bære håpet, anerkjennelse og råd om gode alternativer å handle ut i fra.

Når det er sagt – de som allikevel ikke får det bedre skal vi andre selvsagt ikke moralisere over. Men jeg tror og vet, etter utgivelsen av ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, at min og mange andres historier om hvordan livet tross alt ble bra, har inspirert mange til å tørre og ta tak i eget liv.  At man en gang har vært et offer, trenger ikke å bety at man for alltid er et. Det finnes veier ut av mobbehelvete.

Her kan du lese hele portrettet i Dagbladet på nett

Året da mye ble litt skummelt

Som alltid ved nyttårstider, så gjør jeg, som de fleste andre, opp status for året som har gått. Med tanke på det fantastiske året jeg har hatt, skulle en tro det ble rene festen å skrive et slikt innlegg. Men sannheten er at 2010 var året da mye ble litt skummelt – inkludert det å blogge.

Mange synes nok det er rart at jeg føler det slik, og når sant skal sies, så synes jeg tidvis det er litt pussig selv. Jeg har opplevde mer enn jeg har turt å drømme om. Bokutgivelse og storslagen boklansering med de mest fantastiske ord, stor medieinteresse, jobbskifte, hjertemøter, ny bokkontrakt, reiser og foredrag.

Jeg har fått utallige rørende brev, mailer, Facebook-meldinger, SMS og Twitter-meldinger som forteller om betydningen av det jeg skriver og snakker om  – at det er med på å sette mobbing og andre viktige temaer på dagsorden, at det gir ny innsikt og kunnskap – og at det for noen bringer håp om at livet kan bli godt.

Av andre – og gjerne via andre – har jeg fått høre at det blir for mye av meg, at jeg føler for mye og at jeg tror jeg er «noe». Jeg har opplevd – og opplever fortsatt – at svært mange ønsker kontakt med meg – men også at folk jeg trodde var venner, har trukket seg unna.

Hver for seg gir ingen av disse tingene svar på hvorfor 2010 ble året da mye ble litt skummelt. Men i sum, så handler det om hvor uvant det er å bli gjenstand for masse oppmerksomhet – og det å få massiv respons på alt en foretar seg. Det handler om behovet for å være privat og kunne tillate seg å være sårbar. Om redselen for at noen skal føle seg krenket av det jeg skriver og mener noe om. Ansvaret jeg føler for å forvalte tilliten folk viser meg på en ordentlig måte. Og frykten for å ta for stor plass.

Misforstå meg rett, jeg klager ikke. 2010 er så langt det mest fantastiske året i livet mitt! Aldri har jeg følt meg rikere, stoltere og mer hel, enn ved inngangen til 2011. Selv om mye er litt skummelt, og jeg fortsatt er usikker på hvilke stier jeg skal følge i året som kommer, så vet jeg noe:

Jeg skal gi ut en viktig bok om skam. Jeg skal fortsette å jobbe for barns rettigheter. Jeg skal danse tango. Jeg skal blogge. Jeg skal reise landet rundt å snakke om mobbing, håp og ansvar. Jeg skal være Den ene. Jeg skal fortsette å huske at Internett er et høreapparat og ikke en ropert. Jeg skal være mer sammen med barna mine. Jeg skal juble og jeg skal ta sats. Jeg er fortsatt «bare Kristin».

Et annerledes julegavetips: Innsikt og ettertanker

Allerede fra jeg begynte å lage ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, hadde jeg et håp om at dette skulle bli en bok som ble holdt varm og levende gjennom Word of Mouth, og ikke gjennom massiv selvpromotering eller annonsering. Jeg er nemlig ingen selgertype.

Tilbakemeldingene jeg får – fra folk som har kjøpt, lest og/eller fått boken anbefalt – tyder på at det har blitt nettopp slik. Boken og dens budskap lever der ute – både i sosiale- og tradisjonelle medier, men også hos mange av dem som bærer på en vond historie det er vanskelig å snakke med andre om.

I går kveld fikk jeg følgende tilbakemelding fra en ung kvinne:

”Nå har jeg kjøpt boka di i julegave til foreldrene mine. De vet hvordan det er å ha ei datter som er mobbeoffer, men jeg har aldri klart å snakke noe særlig med dem om det, så jeg tror det blir bra for dem å lese den”.

Jeg har vært forsiktig med å anbefale boken som den ”perfekte julegaven”. Av den enkle grunn at dette er en alvorlig bok, som jeg i liten grad har tenkt at folk forbinder med jul og glede over å gi bort noe fint.

Men. Kveldens tilbakemelding fikk meg til å tenke. Kanskje er det slik at man egentlig ikke kan gi bort noe som er finere og mer verdifullt enn nettopp innsikt – og et rom for ettertanker?

(Boken kan kjøpes hos (en del) bokhandlere, samt over disk hos Humanist forlag i St.Olavsgate 27 i Oslo. Den kan også bestilles på nettet.)

Bløffersyndromet og dorullkjerneindustrien i Ukraina

Jeg er i den ulykksalige situasjonen at jeg har både diaré og forstoppelse på en gang. Sagt med andre og mer sømmelige ord – skrivetrang og skrivesperre, samtidig. Når sant skal sies, gjør det meg både tom og sprekkferdig – og uttrykket å leve i et vakum, har blitt tilført en ny dimensjon.

Da jeg nylig klaget min nød over tilstanden, som har vart en stund, svarte forfatter Bjarte Bjørkum: «Tekst skaper seg selv bare du begynner å skrive hva som helst. 6-bindsverk om dorullkjerneindustrien i Ukraina f.eks.»

Så jeg starter like godt med diaré og ser hvor det fører meg.

Egentlig ønsker jeg å skrive om at «Fordi jeg fortjener det?» er til trykking i Finland, as I write, og at omtale av både boken og dens forfatter (tenk, nå er jeg forfatter!) ligger ute på forlagets hjemmeside og kan forhåndsbestilles der.

At den offisielle lanseringsdatoen er 15.februar, og at jeg håper alle som har bidratt til å lage denne boken – i tillegg til de som «bare» synes den er verdt å feire –  blir med og feirer den (detaljer om hvor og når kommer senere).

Jeg har lyst til å skrive om at det å gi ut en bok som har fått masse forhåndsomtale og som mange mennesker har bidratt til å lage, er som å reise med en følelsesmessig berg-og-dal-bane på 1.klasse. Jeg er overlykkelig over folks engasjement. Jeg er ydmyk over tilliten folk har gitt- og fortsatt gir meg. Og, ja – jeg er stolt, lettet og forventningsfull. Men jeg er også livredd for at bidragsyterne skal synes at den ferdig boken ikke yter deres bidrag rettferdighet.

Kanskje jeg også har et snev av «Bløffersyndromet» – redselen for at det skal vise seg at jeg har fått folk til å tro jeg er flinkere enn det jeg faktisk er – og at jeg nå – ved attpåtil å gi ut bok – står foran tidenes avsløring i så måte. Eller kanskje det bare er lampefeber.

Jeg har lenge tenkt på å skrive noe om at jeg føler meg både blasert og direkte utakknemlig som ikke jubler konstant over alle de utrolige mulighetene som åpenbarer seg for meg. (Senest fredag kom det en hyggelig forespørsel om å være månedens forfatter i =Oslo – noe det var svært lett å svare ja til). Det virker som en del mennesker rundt meg forventer at jeg skal være overlykkelig og i konstant ekstase  – antageligvis i den tro at de selv ville ha vært det i min situasjon.

Ja, jeg får oppfylt mange drømmer – til og med noen jeg ikke visste at jeg hadde. Men, det å bli profilert i opplagsrike ukeblader, være på Nyhetskanalen og bli invitert til God Morgen Norge, som ja, er moro – er også svært skremmende, vanskelig og krevende, når man er prinsessemor og ansatt i en på mange måter spesiell jobb. I tillegg er jeg faktisk nokså tilbaketrukket og sjenert. Det sier seg selv at disse kontrastfylte kombinasjonene er utfordrende – også for dem rundt meg. Det er tidvis kort vei mellom latter, gråt og frustrasjon.

Så, om jeg virker ordknapp eller overveldet og tilbakektrukket  med lang latenstid når det gjelder sms, epost, bloggkommentarer osv, så er det fordi jeg sitter fast (på do eller under pleddet) – med diaré eller forstoppelse, mens jeg fintenker på dorullkjerneindustrien i Ukraina og prøver å være god mor, god debuterende forfatter, god ansatt, god venn og god Gudene vet hva.