Når samholdet blir ekskluderende

Fra de første skolene åpnet dørene igjen etter ferien, har jeg daglig blitt kontaktet av svært fortvilede og gråtende foreldre som forteller om alvorlig mobbing som ikke tar slutt og en tøff skolestart for barna.

Blir ikke trodd

En av dem jeg har snakket med, frykter for livet til barnet sitt. Barnet sier det ikke makter mer av utestengningen og ønsker å ta livet av seg. En annen lurer på hvor mye det er meningen at de skal tåle, og forteller at de føler seg brysomme som sier ifra gang på gang. Likevel føler de seg usynlige. De blir ikke trodd.

Gjentatte ganger har foreldre spurt om jeg kan komme hjem til dem og snakke med familien. De ønsker veiledning og har behov for å få formidlet håp og noe som gjør situasjonen lettere å bære. Noen unnskylder seg fordi de er opptatt av sin egen situasjon, når så mange har det mye verre etter terroren 22/7.

Ungdommer jeg har snakket med, forteller om en skolestart som i liten grad bærer preg av et varmere og mer inkluderende samfunn etter 22/7. Som en jente skrev på SMS: «Alt var som før da skolen begynte igjen. Som vanlig blir jeg holdt utenfor og driti ut med de andre til stede. Jeg trodde folk hadde skjerpet seg litt nå. Alle snakker jo om at vi må holde sammen osv.».

En annen jente skrev at da hun fortalte hjemme at hun var blitt enda reddere etter 22/7. Hun gruet seg veldig til å begynne på videregående skole og fikk høre at hun var selvopptatt som tenkte på sine egne problemer etter at så mange ble rammet og drept i terrorangrepet.

Enda mer ensom

I likhet med alle andre nikker jeg samtykkende til at inkludering og raushet er viktigere enn noensinne. Mens vi nikker iherdig og snakker om varme og åpenhet, slutter vi oss til Kronprinsens ord om at vi har svart på terrorhandlingene med å vise hva vi står for: Vi har svart med nærhet og samhold. Og det er i sannhet godt å kjenne styrken i dette samholdet, særlig for oss som ér inkludert, ikke opplever mobbing og som har et godt nettverk.

Mange barn og foreldre håpet og trodde at noe skulle bli annerledes. Tilbake i skolehverdagen møter de en annen virkelighet. Fortsatt opplever barn og unge å bli holdt utenfor, latterliggjort, truet og baksnakket. Foreldre kjemper fortsatt for å bli trodd når de forteller skolen hva barna deres opplever og om konsekvensene det får.

Selv om hele nasjonen føler seg rammet av terroren, og selv om mange ble drept og såret, er disse menneskenes bekymring og fortvilelse like reell som før. De er kanskje enda mer ensom etter 22/7.

Samholdsrus

I vår sterke samholdsrus, må vi vokte oss for å tro at mobbingens ekskluderende dynamikk endres ved at vi fylles av store tanker om samhold og nærhet, samtidig som vi knytter oss enda tettere til dem vi allerede kjenner nærhet til. Endring forutsetter at vi som allerede er en del fellesskapet viser at vi er rause og våger nærhet også til det som er annerledes og ubehagelig.

Vi må bli tøffere når det gjelder og slå ned på krenkende utsagn. Vi må i større grad ta et oppgjør med hvordan vi selv omtaler andre mennesker og hvordan vi takler uenighet. Viktigst av alt er at vi tør å se og inkludere dem som av svært ulike grunner faller utenfor i hverdagen vår. Gjennom handling fra fellesskapet, kan de som lever i utenforskap unngå å bli mer ensomme enn de var før 22/7.

Voksnes ansvar

For noen dager siden ble jeg kontaktet av en far som fortalte om en situasjon barnet hans nylig hadde opplevd. Han uttrykte bekymring for hva slags konsekvenser hendelsen ville få for hans barn på sikt, men mest av alt var han opptatt av hva man kunne gjøre for gutten som hadde påført barnet hans dette. Denne gutten skal tidligere ha blitt mobbet selv, og han var bekymret for hva som ville skje dersom ryktet om det som hadde skjedd begynte å spre seg. Han var redd for at gutten ville oppleve mobbing som hevn. Det ble en fin samtale om å være tydelig på at handlingene ikke var akseptable, men viktigheten av ikke å fordømme ham som menneske av den grunn. Vi som voksne har et spesielt ansvar. Vi snakket om forskjellen på å forstå bakgrunnen for handlingen og å forsvare den. I sin raushet søkte denne pappaen å forstå fremfor å fordømme. Han var opptatt av å inkludere fremfor å ekskludere.

Det er ikke bare terrorhandlingene vi skal møte med nærhet og samhold. Vi må også møte mobbing og utenforskap slik – sammen.

(Innlegget stod også på trykk i VG lørdag 3.september)

Reklamer

«Det kommer aldri til å bli noe av henne»

I høst  ble jeg intervjuet av bladet KK i forbindelse med en reportasje som het «Ordene jeg aldri glemmer». I reportasjen fortalte jeg om hvordan jeg som barn overhørte (et på den tiden) inngiftet familiemedlem uttale seg om at hun ikke trodde det noensinne kom til å bli noe av meg – med den bakgrunnen jeg hadde.

Årsaken til hennes nokså bastante konklusjon var sammensatt og på ingen måte tatt helt ut av det blå. For ja, barndommen min var tidvis turbulent med rusmisbruk tett på livet, mobbing på barneskolen og uforutsigbarhet i enkelte nære relasjoner. Allikevel glemmer jeg aldri sjokket og krenkelsen jeg opplevde da jeg hørte ordene. Tross disse utfordringene hadde jeg aldri tenkt tanken om at jeg ikke skulle klare meg her i livet. Der og da gikk det derfor en djevel i meg og jeg bestemte meg for – i trappen hjemme hos mine besteforeldre – at vedkommende aldri – aldri – skulle få rett. Jeg skulle klare meg uansett og jeg skulle klare meg godt. Allerede den gang så jeg på meg selv som en overlever.

I kveld har jeg sett den sterke filmen «Precious» på kino, basert på novellen «Push» av Sapphire. En hjertrå film som tvinger oss til å innlede et nært forhold til en grotesk del av virkeligheten mange vil ha vanskeligheter med å tro på at eksisterer. Jeg leste i Magasinet i dag at Trude Ringheim, som hadde sett filmen på pressevisningen, mener at morsrollen til Mary Jones er en ekstrem karakter – utenfor alle anerkjente morsroller og at den derfor ikke skaper gjenkjennelse. Og heldigvis for det.

Personlig har jeg har aldri grått, forbannet og hatt mer vondt under en film, enn i kveld – nettopp fordi den skaper gjenkjennelse. Filmen forteller historien til mange pasienter jeg har stiftet bekjentskap med i årene jeg har jobbet i psykiatrien. Noen av dem kjenner jeg svært godt og er veldig glad i. Sterke, modige mennesker som har vist og lært meg at det finnes mødre (og fedre) som forgriper seg, som tier i hjel overgrep, som mishandler, projiserer skyld og lar barna sine vokse opp med vissheten om at de er uønsket, ikke verdt noe og at de er monstre det aldri vil bli noe av og som ingen noensinne vil elske. Det finnes mødre som forlater barna sine for selv å kunne overleve. Det finnes barn og voksne som lever i troen på at de ikke har fortjent bedre og at de dessuten selv er ansvarlig for overgrep og omsorgssvikt. For enkelte blir ferden for å akseptere akkurat sitt liv, uendelig. Andre velger å avslutte ferden – og livet – i den tro at livet aldri kan bli godt.

Filmen viser også en annen del av min virkeligheten – den delen som gjør jobben min meningsfylt. Den viser med tydelighet viktigheten av gode relasjoner som inneholder humor, varme, tydelighet og mot til å stille de ubehagelige spørsmålene mange lengter etter å kunne få svare på – men som ingen stiller. Den viser at selv når håpet kan virke borte, så nytter det å bry seg – og bry seg om. Det finnes nemlig utallige overlevere der ute.

Tidligere i dag fikk jeg denne hyggelige meldingen fra en dame jeg ikke ennå har møtt:

«Må bare fortelle deg at episoden du fortalte om i Hjemmet (tror jeg det var) om da du snudde i trappen da du hørte at de snakket nedsettende om deg, har festet seg helt i minnet mitt. Foreløpig tenker jeg på det hver gang jeg ser deg på twitter eller her og gleder meg ekstra stort over å tenke på alt du opplever nå sett i lys av den opplevelsen og metaforen. Kommer aldri til å glemme det bildet. Klem fra Hilde»

Ta godt vare på det viktige håpet.

Juledagsmorgen – stillhet og ettertanke

Det er juledagsmorgen og helt stille i huset. De siste dagene har vært intense og svært kontrastfylte. Jeg er sliten og trøtt til tross for 10 timer søvn. Hodet er fullt av krøllete tanker og hjertet flommer over.

Dagene har vært fylt med hyggelige juleforbredelser, lykkelige barn med store forventninger til julen, fine pakker og familiesamvær. Samværet ble annerledes enn det som var tenkt. Grunnet en smertelig titt på baksiden av det å være en person med sterk stemme og offentlig profil, var jeg både lei meg og litt fraværende.

Hendelsen satte i gang mange tanker og nødvendige oppgjør med meg selv. For, som mor til verdens beste barn, har jeg et ansvar langt utover mitt eget ve og vel. Til tross for over hundre varme og støttende tilbakemeldinger i etterkant, er jeg nødt til å ta stilling til om jeg for det ene kan betale prisen det har – og om jeg er tøff nok til det. For det andre – om jeg er villig til å betale prisen. Akkurat nå er jeg bare sliten og besitter ingen åpenbare svar.

De siste dagene har også vært fylt av spesielle vakter på jobb. Det slutter aldri å gripe og berøre meg dypt, det å være en del av andre menneskers liv når de er på sitt mest sårbare og livet kjennes ulevelig. Å få være det i juletiden – hvor det som er godt blir enda bedre og det som er sårt og vondt, desto vondere – er forbundet med en sterk følelse av ydmykhet. Jeg jobbet kveldsvakt i går, og til tross for alvoret som preger en psykiatrisk avdeling, hadde jeg en av de fineste julaftene på mange år. Det var en kveld fylt av nære stunder, alvorlige samtaler, glede, fortvilelse, samhold og håp. Masse håp.

På vei til midnattsmesse i Trefoldighetskirken etter vaktens slutt, smilte og gråt jeg om hverandre ved tanken på at jeg har verdens beste, mest slitsomme og viktige jobb.

Da jeg omsider sank ned på en benk i den vakre kirken sent i går kveld – allerede berørt – så opplevde jeg noe jeg har lovet meg selv aldri å glemme, og som får meg til å tenke på en god venninnes mantra: Alt er slik det er ment å være.

For – til tross for at hele resten av «vår benk» var tom, satt vi (av en eller annen grunn) ikke helt inntil kanten på benkeraden. Rett før messen startet, kom en enslig eldre dame bort til oss. Hun nikket hei og ønsket god jul som om vi var kjente, før hun satte seg ned på den lille ledige plassen inntil kanten. Så var vi plutselig ikke alene noen av oss. Midt på benken foran oss (som ellers var tom) satt en enslig mann. En man kunne se hadde levd- og fortsatt lever hardt. En som i sitt utenforskap satt med varme, oppspilte øyne og nikket smilende til alle rundt seg i kirken. Rett etter «vår dame» hadde satt seg, kom fire venninner og satte seg ved siden av den enslige mannen. Han hilste høflig på alle fire og ønsket dem velkommen til å sitte hos seg. Så var heller ikke han- og heller ikke jentene alene.

Under messen var det lagt inn at man kunne ta dem som var i nærheten i hånden og ønske dem fred. Mannen på raden foran oss håndhilste fast og gav alle på samme benk, benken foran og oss på benken bak, verdens varmeste klem. Da det like etter var bønn for alle hjemløse, de som sitter i fengsel, er innlagt på sykehus og alle som ikke kan være sammen med barna sine, kom tårene og tankene.

Vi avsluttet med å synge Deilig er jorden og mannen på benken foran oss gråt så han ristet.

Fylt av egne bekymringer og savn, kjente jeg sterkt på meg at de klemmene og håndtrykkene han delte så generøst med oss rundt seg – oss med iPhone i lomma, Audi utenfor kirken, sprengfylte kjøleskap og dusinvis av gaver og julekort – kanskje var det han opplevde av fysisk kontakt og fellesskap dette året.

Brått fikk mine egne bekymringer og savn en ny dimensjon og en viktig påminner – jeg har ikke alt, men jeg mangler heller ingenting.

Utenforskap og Uteliv

For et år siden på denne tiden, var jeg stresset med tanke på julen. Dessuten var jeg sint – fryktelig sint. Jeg gruet meg til jul og kastet meg mer enn gjerne ut i diskusjoner om gratis heroin og behandling av rusmisbrukere. Slik kom også Erfaringsbloggen i stand, i begynnelsen av 2009. I ettertid ser jeg at jeg ikke alltid har fremstått like nyansert og heller ikke like hjertevarm som jeg ønsker å være – og vanligvis er.

Argumentasjonen har ved flere anledninger båret preg av et inderlig sinne og følelsen av å ha fått så altfor nok. Jeg hadde (og har fortsatt) behov for at verden åpner øynene og tar innover seg hvor mange vi er som belastes – som følge av den rusavhengiges liv.

Jeg er fortsatt skeptisk til utdeling av gratis heroin, og mener som tidligere at fokuset bør være på utbedring av det totale behandlingstilbudet og helheten – hvor også familien inngår som en viktig del. Men, jeg er ikke like skråsikker når det gjelder hva jeg mener om gratis heroin – og heller ikke like sint.

For første gang på flere år kan jeg møte en rusavhengig på gaten i Oslo og se ham i øynene uten å bli sint. Sinnet, en følge av min egen redsel for hva som ventet av press, nye kriser, trusler, lidelse, løgn og manipulering, er borte. Oppgjøret jeg  tok i forbindelse med  julen i fjor var nødvendig – jeg er ikke lenger forbanna, foraktfull og generaliserende. Oppgjøret og avstanden har gitt meg mulighet til å ta tilbake perspektivene.

For noen uker siden, da jeg skulle ta siste toget hjem fra Nationalteateret stasjon, kom jeg i snakk med en rusavhengig som hadde rigget seg til for natten ved nedgangen til togene. Med stolthet og engasjement fortalte han om hvordan han feier gatene og plukker søppel både her og andre steder i byen, fordi det er viktig at det ser pent ut rundt oss – og at det er det minste han kan gi tilbake til byen sin.  Årsaken til at vi kom i snakk i utgangspunktet, var at jeg skulle til å legge noen mynter i koppen som stod diskret ved siden av gitaren hans. Det slo meg, der jeg hastet ned til toget, at det viktigste for ham ikke var å få de 30 kronene jeg puttet i koppen – men at jeg stoppet, lyttet og smilte.

Mens jeg satt på toget gikk det plutselig opp for meg at han jeg møtte – og så – var en annen enn det jeg ville tenkt han var for ett år siden. Han jeg så den natten var et menneske som kjempet for å beholde verdigheten og som fortalte meg hvor viktig det er at vi lar ham få lov til å høre til.

Noen dager etter møtet på Nationalteateret stasjon, var jeg på lanseringsfesten til boken «Uteliv» av David Ålekjær og Jan Luneborg (utgitt på Humanist Forlag). En vakker og hjerteskjærende bok som tar oss med på en helt spesiell byvandring. En bok som gir oss historiene til mange av dem vi går forbi hver dag – de med knekk i knærne, bøyd hode og skamfulle ansikter. Tekstene, i kombinasjon med ærlige og nakne bilder, forteller om skjøre håp, ønsket om aksept og viktigheten av å få lov til å høre til – tross sitt utenforskap og uteliv.

Det er mange måter vi kan utgjøre en forskjell på. Vi kan bruke en 50-lapp på = Oslo eller søke blikket til en med bøyd nakke og gi vedkommende et varmt smil. Du kan også bidra ved å kjøpe boken Uteliv – hvor overskuddet av boken går til hjelpetiltak for de som bor ute.

Andre og viktige bidrag er nytenkning på det politisk plan. Vi trenger tiltak som sikrer og styrker rusavhengiges pasientrettigheter, som ivaretar og gir dem verdigheten tilbake.

Men – store reformer og drastiske tiltak løser ikke alt alene. Vi trenger nytenkning også på det personlige plan. Ved å si hei, ikke vike blikket og la dem fortelle sin historie, blir vi gitt unik innsikt og viktige påminnelser om at det finnes et mennesket bak rusen. Et menneske som ønsker tilhørighet og verdighet – akkurat som deg og meg.

Innlegget er også postet i Erfaringsbloggen

Et hjerte i et bilde i en bok

Jeg sitter sammenkrøpet i sofaen med krøllene rett til værs og lurer på hva som egentlig har truffet meg de siste dagene. Det er en forunderlig og spennende følelse, og når jeg tenker etter så kan jeg formelig kjenne i hele kroppen, hva det er som har truffet meg. Det er en slags storm.

En god Twitter-venn definerte nettopp følelsen av storm på denne måten: Å få åpnet dører inn til nye skattekammere i livets labyrint. Og det er omtrent slik det føles å ha dratt i gang prosjektet Den store mobbeboka for voksne. Jeg oppdager stadig nye skattekammere og jeg opplever et nærvær og et engasjement jeg ikke i min villeste fantasi hadde drømt om.

Åpenhet, engasjement og generøsitet er ord som beskriver de siste dagers stormfulle kappløp mot å realisere den største drømmen av alle – en bokutgivelse. Tilbakemeldingene fra forlaget er så langt overveldende. De følger prosjektet på nettet og heier fra sidelinjen mens de ber meg holde frem som jeg stevner (sitat).

Stormen symboliserer håp. Jeg er truffet av håp! Håp om at det blir et meningsfylt prosjekt som gjør kunnskap om til innsikt, og på den måten bidrar til varig endring.

Dette bildet har en av dem som står meg aller nærmest, Tone Sem-Jacobsen, malt som sitt bidrag til Den store mobbeboka for voksne. Med litt hjelp fra Markus Design, skal dette bli bloggens og bokas logo. Går alt som jeg ønsker, blir det også forsiden på boken:

skam og håp

Jeg ønsket meg et bilde til boken som symboliserte håp og oppgjør med skam. Jeg fikk så uendelig mye mer. Bildet viser med tydelighet følelsen av å være utenfor. Skammen som sitter i hjørnet velger jeg å tenke er et symbol på skammen man kan føle både over å være utsatt for mobbing, men også over å være en som har mobbet. Uansett så er det mulig å parkere den i hjørnet. En tredje dimensjon er at ikke alle klarer å reise seg – noen blir for alltid sittende der – enten som mobber eller offer.

Som en som selv har blitt mobbet, så treffende skrev det på Facebook: Det var et veldig fint bilde. Det illustrerer veldig godt hvordan mobbeoffere har det – de har et stort hjerte, men folk rundt ser det ikke 🙂 Man danner ofte et skall rundt seg som tøff, men er egentlig veldig liten inne i seg.

Jeg liker også å tenke at den som virkelig er stor og som kan stå der rak i ryggen, er den som beholder hjertet synlig og på rett sted.

For å understreke hva mer som traff meg – dette skrev Tone da jeg fikk bildet: Det er ditt fordi du er min venn for alltid, og fordi du betyr så uendelig mye for meg.

Nei til selvmord

Minsteprinsessa: Jeg lurer på hvorfor det er så mange som driver og avliver seg selv jeg, Mamma. Jeg kunne aldri ha jobbet med det du jobber med, da hadde jeg vært redd hele tiden og kanskje aldri fått sove mer.

Eldsteprinsessa: Man blir sikkert vant til det også, vet du – det å ha en sånn jobb. Men det burde ikke være lov til å drepe seg selv heller.

Mamma: Det blir aldri en vane å jobbe med mennesker som ikke ønsker å leve. Men heldigvis så vet man nå om mange måter å jobbe på som gjør det mulig å bære håpet om et bedre liv – for dem som selv ikke har det håpet. Før så var det forresten straffbart å begå selvmord i England.

Minsteprinsessa: Pføy! Det var vel en unødvendig lov? Hvis man først var dø, så kunne man jo ikke få straff?

Eldsteprinsessa: Noen mente før, tror jeg,  at man kom til helvete om man tok livet av seg. Det kan vel sies å være en slags straff?

Mamma: Dersom noen ble reddet fra selvmord, så kunne de bli  dømt til fengsel.

Minsteprinsessa: Herregud! Hvorfor fikk dem ikke hjelp til å ville leve i steden? Man kan jo ikke være frisk om man ikke ønsker å leve. Hvis man for eksempel vil dø – og har barn- da må man jo være syk som ønsker å forlate dem og ikke skjønner at de barna aldri vil kunne få et godt liv igjen uten moren eller faren sin?

Eldsteprinssa: Det heter depresjon og da vet man ikke alltid hva man gjør.

Mamma: Her i Norge er det sånn at man kan bestemme at folk må være på sykehus selv om de ikke ønsker det.

Minsteprinsessa: Men hvordan får man dem til sykehus når de ikke vil da?

Mamma: Hvis det handler om å redde et menneske fra dø, så kan man i verste i fall bruke politiet til å kjøre dem til sykehuset.

Minsteprinsessa: Hender det at dere må slåss med folk for å få dem til å ville leve igjen? Hvis det skjer med deg Mamma, så kommer jeg til tvinge deg til sykehuset du jobber på, altså.

Eldsteprinsessa: Det er en veldig viktig jobb å redde livet til folk og man må være ganske modig for å tørre og snakke med folk om så vonde ting. Hvem som helst kan ikke jobbe med det, og jeg tror forresten ikke jeg skal bli lege men dyrlege isteden – ved siden av å være kjendis. Men, tenk om de ikke skjønner det selv engang, da – at de er syke? Hva sier du når du prøver å tvinge dem til å leve? Jeg visste ikke at man kunne tvinge noen til å få håp…

bære håp

Uendelig blått håp

min-bla-himmel

Uendelig og klar. Slik så himmelen ut i dag. Som om det ikke fantes en eneste bekymring i hele verden. Det var ingen skyer å se. Ingen bris å kjenne i krøllene. Bare stillhet, uendelig blå himmel, tankene mine – og jeg.

Jeg aner ikke hva som befinner seg bak og tenker at jeg ikke ønsker å vite det heller – den virker glad nok som den er. Det regner i hvert fall ikke og det er jeg takknemlig for. Jeg trenger lyset. Det er hverken for varmt eller for kaldt. Det bare er.

Jeg forsøker å puste inn den helbredende blå himmelen over meg. Lar den trekke inn i kropp og sinn og lar den fylle meg fullstendig. Jeg tar et dypt åndedrag og puster ut alt det negative som har fyllt meg i det siste. Sorg og smerte.

I morgen; styrket og beriket av himmelens bud om uendelig blått håp. Glemt er smerten jeg kjente i dag.

Lykke(lig)?

I dag har jeg en av de dagene hvor jeg bare føler meg lykkelig, uthvilt og RIK. En dag hvor jeg flere ganger har tenkt at jeg har ikke alt, men jeg mangler heller ingenting. En deilig erkjennelse.

Jeg kom i dag til å huske noe jeg overhørte en eldre kvinne jeg kjenner si i en samtale for flere år siden: «Livet handler ikke om å være lykkelig, men om å være tilfreds»

Jeg husker jeg tenkte at det var et trist utsagn, og hvor rart det var at denne kvinnen som aldri klager over noe, kunne si noe slik. I dag er jeg nok noe nærmere i forhold til å forstå hva hun mente. Jeg er til og med tilbøyelig til å være enig i utsagnet.

Freud skrev:»Lykke er fra naturens side bare et episodisk fenomen. Enhver situasjon som er ønsket ut i fra prinsippet om fornøyelse, vil bare produsere en mild følelse av tilfredshet. Vi er laget slik at vi bare kan kjenne intens nytelse og lykke når kontrastene finnes, men i veldig liten grad bare ut i fra «the state of things».

Kanskje er det bare semantikk. Men et sted på min vei gjennom livet, ble jeg smittet med «målet-er-lykke-viruset». Livet skal være lykkelig. Først var det bare en passiv tilstand – hvor det virket som lykke var noe som ble gitt av en from sjel (som tydeligvis ofte glemte meg). Senere åpenbarte det seg som noe mer aktivt. Jeg måtte bare tenke glade tanker, gjøre glade ting – være glad.

Det er ingen tvil om at, etter jeg selv tok ansvaret for min egen lykke og hva slags dag jeg ønsker å ha, så har livet forbedret seg betydelig. Men jeg vil allikevel ikke kalle det et lykkelig liv. Samtidig vil jeg på ingen måte kalle det et ulykkelig liv heller. Er jeg tilfreds med livet mitt slik det er? JA. Jeg er stolt av hva jeg har oppnådd. Har jeg ambisjoner og mål jeg ønsker å nå? JA. Har jeg områder jeg ønsker å utvikle meg på? Definitivt. Føler jeg takknemlighet over livets mirakler og gaver? Hver eneste dag!

Så med alt dette som ingredienser i et rikt og stabilt liv, hva skal jeg da med lykke? Hvorfor kan jeg ikke bare få nyte disse øyeblikkene hvor jeg føler meg så lykkelig at øynene mine renner over – slik som i dag? Hvorfor kan jeg ikke få reagere med tristhet, håpløshet og redsel i andre stunder? Jeg er smart nok til å innse når følelsene mine bedrar meg. Noen ganger gjør jeg noe med det, andre ganger tar det litt lengre tid.

Jeg elsker livet. Og det å kaste det bort, står så absolutt ikke på min «To do» liste. Men allikevel… Jeg er ikke perfekt. Hvis jeg trengte å være perfekt for å leve dette livet, så hadde jeg vært det. Da hadde vi alle vært det, ikke sant?

Jeg har et lidenskapelig forhold til bøker, og liker derfor å bruke lang tid i bokhandlere – gjerne timer, om tiden tillater det. Jeg forbløffes stadig over hyllemeterene med bøker som lover «En verden av lykke». Jeg blir også forbløffet over alle som mener de har oppskriften på hva andre skal gjør for å bli lykkelige. Det være seg alt fra Yoga til meditasjon, til Positive Thinking, seminarer, skrive journaler, sitte under ett tre….  Og jeg lurer på når vi mennesker skal lære å slutte og være grådige «totalists» (i mangel av et godt norsk ord).


Må ha det. Bare må ha det – alt, uansett hva det er. Innsatsen vi legger i vår higen, besluttsomheten vi må ha for å klare og dunke hodet i veggen, eller den deprimerende frustrasjonen vi faller ned i når vi innser at vi ikke er kraftfulle nok – den spiser oss levende.

Mange vil kanskje synes at jeg med dette gir inntrykk av å være blant dem som gir opp og som forlanger for lite. Men ærlig talt. Jeg er litt lei av å kjempe mot et mål jeg egentlig ikke ønsker å nå. Lykkelig hele tiden?! Det vil jo ta lykken rett ut av livet, det!

Jeg eier ikke konstant lykke. Men jeg mangler den ikke av den grunn.

(Og du.. Skulle jeg noen gang finne på å be deg om bare å være litt lykkeligere, vennligst slå meg på hånden)