Elitisme 2.0 vs Pluralisme 2.0

@Ispinne: mener du at intellektualitet ikke kan defineres som porno for nerder?

Så har altså selvranskelsens time innhentet meg. Omsider, vil kanskje enkelte hevde. Relativt plutselig gikk det opp for meg at jeg den siste tiden har vært storkonsument av porno – om jeg går ut i fra @Ispinnes insinuasjon om at intellektualitet er nerdenes porno. Jeg er nemlig @vrangest på Twitter. twitter

Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjoner om hva som kjennetegner en nerd og om jeg i det hele tatt faller inn under den kategorien. Men sannheten er at Twitter har blitt som et pornografisk narkotikum for hjernen.

Selv om jeg har likt å tro noe annet, så innser jeg altså i denne time at jeg i virkeligheten ikke er en av Twitters representanter for hvermansen. Dette til tross for at jeg som selvoppnevnt talsperson for nevnte gruppe, har ytret meg (med innestemme riktinok) opptil flere ganger, om sosiale mediers betydning for hvermansen. Jeg har skrevet om hvordan jeg som konsument har gått fra å ha relativt begrenset mulighet til å påvirke og bli hørt, til å bli en av mange konsumenter som nå også har blitt premissleverandør. Og at takket være sosiale medier som Twitter, gjøres veien frem til autoritetene og makta betydelig kortere. Det har jeg selv vært heldig å få erfare.

Skepsis

Jeg har med forvirring og skepsis registrert hvordan blant annet Skjeie, Nyre og nå også Ulstein på hvert sitt vis beskylder Twitter-samfunnet for å være elitistisk. Jeg har vært blant dem som ved flere anledninger har argumentert i mot disse påstandene. Særlig fordi jeg misliker begrepet elitisme som sådan, og opplever det som en nedsettende karakteristikk som signaliserer en overlagt ekskludering av andre. I kontrast til pluralismen som jeg personlig liker å være bekjent av.

I selvransakelsens ånd må jeg allikevel medgi at det har et snev av sannhet i seg. Ja, tenk, som selvoppnevnt talsperson for hvermansen på Twitter, innrømmer jeg at det har et visst elitistisk preg. Hvilket jeg ikke nødvendigvis mener er et onde, om man bare våger å kalle en spade for en spade.

Når det er sagt, så er det mye jeg er uenig med bedreviterne om. Dessuten mener jeg bestemt å kunne ane at det som skjer nå – ved at veien til makta blir kortere – oppleves skrekkinngytende for mange av dem som setter eller tidligere satte premissene. Plutselig er de ikke alene om å sette dem og kanskje er redaktørmøter snart en saga blott, for alt jeg vet. Med ett er vi mange som kan sette premissene og vi gjør det. I det som kan oppfattes som forsøk på å rettferdiggjøre, forsvare og bevare den tradisjonelle journalistikken de alle representerer, er det derfor ikke vanskelig å forstå deres trofaste Twitter-skeptisme.

Elitist eller hvermansen?

Den nevnte selverkjennelsen startet opprinnelig 4.mars, etter visningen av filmen Us Now – en visning arrangert av Sermo Consulting. På vei til Tweetup (sosialt treff for tvitrere) etter filmen, hadde jeg en livlig diskusjon med en av gutta i Sermo. En diskusjon som jeg i min enfoldighet hadde glemt, ruset som jeg er på intellektualitetens mange spennende bekjentskaper.

For slik virker Twitter. Du søker opp og følger de som kan gi deg noe, de som har et budskap som interesserer deg. Det handler altså ikke om hvor mange followers du har, men om selv å følge de rette menneskene. På den måten har det åpenbart seg en uendelig kilde med lenkehenvisninger og tilgang til diskusjoner om emner som opptar meg. Menneskene jeg følger, har en intellektuell stemme jeg liker å lytte til og som jeg føler meg relativt samstemt med. Om intellektualitet er porno for hjernen, så er jeg med andre ord konstant yr og ruset.

Se bare, nå havner jeg på reklamekjøret og snakker meg varm om Twitter mens jeg egentlig skal snakke alvorlig om diskusjonen etter filmen. Us Now er et dokumentarfilmprosjekt om kreftene bak massesamarbeid, myndigheter og Internett. Filmen forteller historier om nettsamfunnene som utfordrer de eksisterende samfunnshierarkiene og gir et innblikk i hvordan de ledende tenkerne innenfor deltagende styring tror fremtiden til myndighetene blir. Filmen i sin helhet bekrefter mine egne erfaringer, jamfør sakene om Gratis heroin og Erfaringsbloggen (som er behørig oppsumert i Nettdebatten=Demokrati).

Selv om filmen skisserer flere og større påvirkningsmuligheter for hvermansen, blir det samtidig svært tydelig for min del, at denne formen for demokratisering eller «shoppesamfunn» som det også kan kalles, byr på store utfordringer i forhold til store grupper som fra før ofte blir glemt. Den autentiske hvermansen som allerede har problemer med “å fylle handleposene”.

I diskusjonen etter filmen utfordret jeg @frjohnsen med spørsmål om hvordan de med den svakeste stemmen og laveste kompetansen best kan sikres mulighet til å påvirke og bli hørt, og hvem som har ansvaret for å sikre dette.

For faktumet er at det krever ressurser både i form av utstyr og nettilgang – samt noe kompetanse – for å ferdes på steder som Twitter. Dessuten skal det heller ikke stikkes under en stol at det kreves mot og tro på at man har noe å melde som er interessant for andre. Som flere har nevnt den siste tiden, så handler det aller mest om verdien av det du sier, ikke om formell status. Se bare hva @evensr (russegutt på 18) klarte å stelle i stand med ytringene sine om fildeling, Dave Matthews band og «drittungebloggen«. Allerede før bomben smalt og han havnet i P2 og på TV2, ventet det ham en jobb som blogger. Til tross for sin unge alder, har han allerede en sterk stemme som han tør å bruke.

Jeg tror dessverre ikke det er automatikk i at de som ikke hever røsten in real life – enten det er på grunn av mangel på selvtillit, utstyr eller kompetanse, finner sin vei til steder som Twitter og plutselig hever den der. Men for den som tør – og som har noe interessant å melde – så er demokratiet og dets autoriteter nærmere enn man aner.

Jeg har i tidligere innlegg beskrevet mine erfaringer som noe en hvermansen kan få til. Og det skal innrømmes at jeg også har høstet mye ros for det jeg fikk til – tatt i betrakning «Curly Hvermansen blir hørt av eliten på Twitter og i bloggosfæren». Men hvem er egentlig hvermansen? Og er jeg egentlig å betrakte som hvermansen i denne sammenhengen, bare fordi jeg ikke har mitt daglige virke innen web og media – og heller ikke er en anerkjent forfatter, politiker eller kjendis av annet kaliber?

Faktumet er at jeg er blant dem som in real life aldri har vært redd for å heve røsten i noen sammenheng og som har stått på barrikadene på ulike arenaer fra jeg satt i elevrådsstyret i 8.klasse. Jeg er over gjennomsnittet utdannet. Jeg er anerkjent innenfor mitt arbeidsfelt. Jeg har gjennomslagskraft og grenser til det respektløse når det gjelder autoriteter. Jeg er riktignok selvlært, men besitter en ikke ubetydelig IT- og webkompetanse. Jeg sitter godt plantet under pleddet i et rekkehus i Asker med fancy mobiltelefon, laptop, HDPVR, Nintendo Wii, Playstation 2 («bare»), X-box, trådløst nett og den raskeste bredbåndlinja Telenor leverer her på landet.

Men selv her i Asker finnes det familier som ikke har råd til datautstyr og internett. Barna deres får stukket til seg en fotostatkopi av lekseplanen mens andre ikke ser på – for skolen i vår krets er digitalisert må vite. Foreldre og barn tør ikke invitere til vennegrupper o.l fordi det ikke er interessant for «elitebarna» å tilbringe en ettermiddag et sted det ikke er 50 kanaler og internett. Er du ikke på Go Supermodel eller Habbo, så er du ikke kul. Det er nok et faktum.

Jeg skulle ønske at Hege Ulstein, og flere med henne, kunne bruke et annet ord enn elitisme når de beskriver bermen som besitter de ulike @’ene på Twitter. Ikke bare fordi jeg som nevnt innledningsvis, synes det signaliserer et ønske om bevisst å eksludere og fremheve seg selv på andres (de mindre intellektuelle?) bekostning, men også fordi det er med å øke avstanden til mange av dem som enda ikke aktivt har tatt i bruk sosiale medier for å få frem sin stemme.

For i virkeligheten er ikke Twitter et lukket høyintellektuelt nettsamfunn for eliten av norske nettbrukere. I så fall burde jeg med min prestisjeløse yrkesbakgrunn ha følt meg og/eller vært ekskludert for lengst. Allikevel innrømmer jeg at enkelte likheter dog preger de 231 jeg følger og de 251 som følger meg på Twitter. Uavhengig av yrkesfaglig bakgrunn, representerer de en gruppe mennesker med arbeid og interesser som tilsier at de allerede har en stemme som de tør å bruke. Men det er også etter min mening den eneste grunnen til at tvitrere kan sees på som en homogen (elitisisk, i følge Ulstein) gruppe.

Twitter har kommet for å bli

Vi som sosiale medier-entusiaster, kan gjerne med lange og såre tær, velge å henge oss opp i ytringer fra bedrevitere som av ulike årsaker kjemper i mot utviklingen. Mitt håp er allikevel at vi som allerede har en stemme, i mye større grad flytter fokus til det neste trinnet i kommunikasjonsevolusjonen: Å gi en stemme til dem som ikke har en, ikke tør eller kan bruke den. Slik kan vi unngå å danne nye maktstrukturer hvor forskjellene blir enda større.

Sannheten er at det fortsatt er ressurssterke mennesker som evner og våger å tilkjennegi sine meninger i  form av blogger og Twitter. La oss holde fokus på fordelene fremfor motsetningene og la ulike oppfatninger – høyintellektuelle eller ei – anerkjennes som likeverdige. Lukk opp døra til mangfoldet.

Som @morkva, en god venn sa i går – Jo, sosial medier er det største siden Jesus. Alle har en stemme. Det er slutt på fire hundre år med å bli fortalt.
Anbefales lest: Jan Omdahl’s kommentar i Dagbladet 27.april

Reklamer

Nettdebatten=Demokrati

  • Hvem er du – journalisten eller bloggeren?
  • Hvor vil du være – på sidelinjen, applauderende og imponert over dem som holder utviklingen tilbake? Eller ute på banen – der det skjer – med draktnummeret godt synlig på en rak rygg?
  • Hva vil du være – konfronterende, nær og personlig? Eller det noe mindre forpliktende – ironisk distansert og uvitende?

Som en journalistvenn av meg nylig påpekte i en diskusjon om det vi begge tror er et faktum – nettdebatten er samfunnsdebatten: «Det som skjer nå, i disse ukene, er uhyre spennende. Mange av oss kommer fram fra gjemmestedene og står for noe. Det i seg selv er skrekkinngytende for mange som «setter premissene» – eller satte premissene – for den tidligere samfunnsdebatten».

Papiravisene har i dag en svært begrenset spennvidde sammenlignet med de siste årenes teknologi. Radio og tv er også innhentet av tidens tann. Internett kjenner ingen plass- eller tidsbegrensninger som gjør det nødvendig for redaktører å foreta valg på hva som skal «på» og ikke, I dagens tradisjonelle medier, foretas filtreringen – eller selekteringen om du vil – av redaktører før sending. I digitale medier blir denne filtreringen foretatt av det man kan kalle en slags kollektiv lederartikkel valgt av leserne – etter sending. Det eksisterer heller ingen begrensninger hva lengde angår, og journalistene står fritt til å inkludere den informasjonen de mener er relevant. Tilleggsinformasjon kan det lenkes til. Kommentarfeltene gjør det mulig med umiddelbare tilbakemeldinger og de beste sakene topper siden.

Bloggere og tvitrere – hvem er vi?

Hege Skjeie må gjerne harselere over– og likestille tvitring med små fuglepip man sender ut til omverdenen når man tenker korte tanker. Ved forsøksvis å diskvalifisere – og i ytterste konsekvens gjøre et mislykket forsøk på å stigmatisere oss som er blant landets 6000 kvitrere og anslagsvis 300.000 bloggere – oppnår Skjeie kun én ting; hun tilkjennegir sin uvitenhet. Mange av oss er vanlige mennesker, medborgere og representanter for en stilletiende majoritet, som inntil nylig ikke har hatt en stemme. Av den grunn har vi heller ikke hatt store muligheter til å påvirke nyhetsbildet, til tross for at mange av oss har hatt- og har saker av stor medieinteresse på hjertet.

Å være der det skjer

Selv om jeg etterhvert har blitt en habil bruker av både sosiale- og digitale medier, så er jeg fortsatt som en menigmann å regne i nettdebatten om samfunnsdebatten (og kan hende bærer denne bloggposten preg av det). Jeg tror allikevel at jeg kan være med på å gi et godt og realistisk bilde av hva fremtidens journalistikk må innebære for at den skal overleve, og at sosiale medier ikke må undervurderes som en viktig kanal for flere enn journalistene selv.

social-media-democracy2Min lille historie starter i februar mens jeg sitter og ser programmet Reflektor på Tv2. Denne kvelden følger tvteamet en narkoman kvinne i Stavanger og hennes mor, kun avbrutt av korte innslag av Hanssen som nettopp hadde vært i Sveits for å få økt sin kunnskap om gratis heroin. Som pårørende til en rusmisbruker, og som ansatt i psykiatri/rusfeltet, fulgte jeg programmet med argusøyne. Det skal ikke underslåes at jeg etterhvert ble kraftig provosert over den populistiske vinklingen i programmet.

Det virket nokså opplagt at programmet var godt regissert av Hanssens PR-rådgivere, for å skape en opinion til fordel for gratis heroin. Denne vinklingen gjorde at jeg ble sittende oppe til langt på natt og forfatte et saftig blogginnlegg her i A Curly life, om gratis heroin sett fra et pårørendeperspektiv. (Forøvrig et perspektiv jeg aldri hadde sett belyst tidligere)

Vanen tro ble det postet sent på natt. Allerede før jeg hadde stått opp neste dag, var innlegget re-tweeted flere ganger, og mange hyggelige kommentarer ventet både på Facebook, i bloggen og på Twitter Kort sagt vekket det et engasjement og en slags Twitter-dugnad jeg på ingen måte var forberedt på.

Takket være @hvorforikke og hennes kontakt med @geirbore, redaktør i dt.no, ble et utdrag av innlegget samt en lenke til bloggen lagt på førstesiden av dt.no dagen etter. Underveis i prosessen holdt @geirbore kontakt med meg via @replies og direktemeldinger på Twitter, før vi gikk over til mail og jeg ble satt i direkte kontakt med journalisten som skulle skrive saken. Etter at saken var publisert, kunne @geirbore fortelle meg at saken var lest av mange og at det hadde startet en debatt med mange kommentarer. Med god hjelp fra @hvorforikke (som før dette var en kvinne jeg bare hadde hørt om via bekjente), ble blogginnlegget spisset og sendt til flere av landets aviser. Det endte etter hvert med et oppslag i Dagsavisen – både i papirutgaven og på nettet.

I tillegg fanget journalist i VG @hakonhoy (Håkon Høydal) opp innlegget på Twitter. Via ham ble det satt i scene et intervju av meg i VG, som endte med tre oppslag – hvorav ett kom i papirutgaven og to på VG-nett. I denne prosessen opprettet jeg – som en direkte følge av den voldsomme responsen – Erfaringsbloggen, som VG generøst både omtalte og lenket til i den siste saken på VG-nett. Parallelt opprettet jeg gruppen Erfaringsbloggen på Facebook (med over 100 medlemmer i løpet av få dager).

Før VG-saken kom på trykk, ble jeg via avisen kontaktet av Inger Lise Skog Hansen, forskningssjef i FAFO og medlem av Hanssen mye omtalte utvalg. Vi hadde en lang og god telefonssamtale om utvalgets mandat (jfr min kritikk av utvalgets sammensetning) Vi avsluttet i vennlig enighet om å holde kontakten underveis og ha lav terskel for å ringe hverandre. Bedre eksempel på demokrati i praksis, skal man lete lenge etter!

Og nettopp dette gjør at jeg i dag fremstår som en (tidligere- og nåværende) konsument med påvirkningskraft i ulike medier. Dessuten liker jeg å tenke på meg selv (og andre med meg) som reprodusenter. Jeg er dessuten en likeverdige kommentator –  for ikke å glemme en av mange synlige produsenter i dagens mediabilde.

Når gammeldagse og surmagede bedrevitere og/eller journalister – som opplever internett som en trussel mot sensuren de selv påberoper seg å være bekjempere av – er det ikke sjelden man er vitne til hvordan bakvasking og pekefingere rettes mot blogger som inneholder LOL, katter og tenåringsprat. Helt tilfeldig (selvsagt) glemmer de ofte å nevne blogger som Revolusjonært roteloft, Vox Publica og Psykisk.

Som @thomastangen i Sermo Consulting så korrekt uttalte det i Provoserte frem twitterkronikk: «Det er ikke Twitter sin feil at mye blir uinteressant, bare folk kan gjøre innholdet uinteressant, og flere politikere (og mange kjendiser) bidrar sterkt på den fronten.» Det er altså ikke viktig hvilken software du bruker – WordPress eller Twitter – men hvordan du bruker den. logoer1

Det skulle ikke forbause meg om så mye som 90% av alle blogger viser seg å være uinteressante for den gemene hop. Uten mukke, tror jeg så mye som 90% av alt som står i avisen også kan regnes som uinteressant. Det samme gjelder for radio og tv. Kan hende jeg virker negativ ved å generalisere og fremheve de dårlige avisene (hvor det meste er reklame og søppel). Men herved utfordrer jeg de bedrevitende og gammelmodige til å reise kjerringa: Finn den beste bloggen – ikke den verste. Først da er det rimelig å ta den diskusjonen!

Det samme gjelder for mikroblogging som Twitter og sosiale medier som Facebook. Om alt du ser og leser er kjedelig, vel, da følger du feil mennesker. Om du ikke liker liveoppdateringer om «hva jeg hadde til frokost» (som faktisk reflekterer en viktig dimensjon ved menneskelig kommunikasjon), så begynn heller å følge @astronewth som kan berike deg med en lenke til et fabelaktig bilde av Almahata Sitta 15, et meteorittfragment i sudanesisk ørken. Da vil du kanskje til alt overmål være heldig å få oppleve mer enn du kan håndtere av intellektuelle og kosmiske termer. Men, hey, selv @astronewth – Eirik Newth for dem som skulle være i tvil – tvitrer at: «er dessverre ikke på Utsira i påsken, men har da i det minste skaffet Utsirasild. Yummy…»