Et upassende vakuum

Så har det altså skjedd igjen. Jeg har havnet i den uutholdelige og smertefulle situasjonen hvor jeg både har diaré og forstoppelse. Sagt med andre og mer sømmelige ord: Skrivetrang og skrivesperre – samtidig. Når sant skal sies gjør det meg både tom og sprekkferdig, og uttrykket «å leve i et vakuum», blir stadig tilført nye dimensjoner.

Egentlig har jeg lyst til å skrive om den nye boken jeg skriver, som har arbeidstittelen: «Historier om overlevelse», og som er oppfølgeren til «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar». Jeg gleder meg over å kunne videreføre engasjementet mitt i en ny bok. Jeg gleder meg til å gå i dybden, og til på ny å skrive en bok mange trenger og ser frem til. Samtidig er jeg livredd. For etter halvannet år med høy profil og svært mye medieomtale, kan jeg ikke fri meg fra tanken på  «Bløffersyndromet» og at jeg kanskje ikke holder mål allikevel. Og da forsvinner ordene.

Jeg har lyst til å skrive om foredragene jeg har holdt det siste året – om det å skape arenaer for dialog om et vanskelig tema. Om åpne og lukkede ansikter, skam og om tårer det ikke er mulig å skjule. Jeg har lyst til å rope ut (med Caps lock på) om stoltheten over å bli kontaktet av selveste BroAschehoug, og gleden over å skulle bli en av deres foredragsholdere fra høsten av.

Jeg har også lyst til å skrive om brev, telefoner og epost fra folk som trenger noen å snakke med. Om alle de unge menneskene som mangler nære relasjoner, og som ikke har noen å betro seg til. Om eldre damer, som med skjelvende hånd i brevs form, takker for det jeg skriver og snakker om. Om unge som forteller at andres åpenhet gir dem håp, og om alle de andre fantastiske menneskene som gjør dypt og uslettelig inntrykk på meg.

Jeg har ofte tenkt at det er et innlegg verdig i seg selv, det at jeg i mye større grad enn før må vurdere konsekvensene av det jeg skriver: Vil det støte noen? Hva risikerer jeg? Har jeg tid til å følge opp reaksjonene? Og at disse avveiningene ofte resulterer i at ordene forsvinner og at tastaturet får hvile.

Jeg har lyst til å skrive om at jeg mest av alt bare er Kristin. At jeg er sjenert og redd for å være til bry. Og derfor synes det er vanskelige å fortelle om bekymringene jeg har for både alvorlig sykdom og ensomhet i nær familie. At jeg i blant kan kjenne med hele meg at noen synes det blir for mye av meg, og at jeg også derfor velger å holde tilbake. At jeg opplever mer enn de fleste kan drømme om. At jeg er ydmyk og takknemlig og at jeg har mye å fordøye.

Så, om jeg virker ordknapp og tilbakektrukket, eller har lang latenstid når det gjelder sms, epost, bloggkommentarer osv, så er det altså fordi jeg sitter fast – med diaré eller forstoppelse. Og som et siste desperate forsøk på å få stabilisert fordøyelsen, har jeg nå presset meg selv til å prøve tvangsblogging som medisin. Jeg er spent på virkningen. Jeg har ikke tid til dette upassende vakuumet.

Reklamer