Ny bok på gang – trenger din hjelp!

Helt fra utgivelsen av boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar» i 2010, har det ligget i planene å utgi en bok nummer to om samme tema. Endelig ser det ut til at jeg har kommet over skrivesperre, utgivelsesangst, lampefeber, og redsel for å ta for mye plass – i uskjønn forening. Bok nummer to skal ut, og selv om det blir en annerledes bok enn den første, som var en dokumentarbok, vil jeg også denne gang berøre og engasjere. Og for å få til det, trenger jeg som sist, din hjelp. 

Boken som nå er under arbeid, blir en praktisk guide til hvordan man kan håndtere vanskelige situasjoner som oppstår når man er forelder, venn, kollega, idrettsleder osv. Den vil spesielt vektlegge hvordan man kan være til stede for barn som trenger det, og hvordan man gjennom dette kan forebygge og ta tak i mobbing i sitt nærmiljø. 

Jeg kommer også til å ta for meg ringvirkningene mobbingen har. Det er ikke bare barnet som mobbes som rammes, men også foreldre og søsken lider betydelig. Dette gjelder også familiene til barn som mobber. Dette snakkes det for lite om, og det finnes dessverre også lite hjelp å få til resten av familien. Dette har jeg erfart personlig, men får det også stadig bekreftet gjennom utallige henvendelser med spørsmål om råd til familier som står i vanskelige situasjoner. 

Som nevnt, boken skal berøre og engasjere, og jeg tenker å bruke personlige historier knyttet til hvert tema/kapittel for å oppnå dette. Som tidligere er jeg opptatt av at vi aldri må glemme menneskene bak tallene, statistikkene og tåkepratet. Deres stemmer må frem. 

I den forbindelse ønsker jeg derfor kontakt med: 

1. Foreldre/søsken til barn som har mobbet eller mobber andre

2. Foreldre/søsken til barn som har blitt eller blir mobbet

3. Personer som har mobbet andre

4. Familier som har opplevd å få god hjelp i en vanskelig situasjon

Det er et par ting som det er svært viktig for meg å understreke. Boken skal ikke moralisere, henge ut noen eller på annen måte bidra til økt polarisering i mobbedebatten. Mitt utgangspunkt er at alle involverte i mobbing trenger hjelp – også barn som mobber, og deres foreldre. Av hensyn til barna og øvrig familie og/eller tredjepart er det selvsagt helt i orden å være anonym, og i noen tilfeller vil det også være det eneste riktige. Uansett vil jeg behandle innsendte historier konfidensielt, og jeg kommer selvsagt ikke til å publisere historier uten samtykke. 

For mer informasjon eller innsendelse av historier, kan jeg kontaktes på epost: mobbeboka@gmail.com. Frist for å bidra er 15.september. 

Jeg ser frem til å utgi en bok som jeg håper vil bidra til å løfte frem tabubelagte problemstillinger – og som også presenterer forslag til løsninger på noen av dem. Håper du vil bidra! 

 

 

 

Advertisements

Et annerledes julegavetips: Innsikt og ettertanker

Allerede fra jeg begynte å lage ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, hadde jeg et håp om at dette skulle bli en bok som ble holdt varm og levende gjennom Word of Mouth, og ikke gjennom massiv selvpromotering eller annonsering. Jeg er nemlig ingen selgertype.

Tilbakemeldingene jeg får – fra folk som har kjøpt, lest og/eller fått boken anbefalt – tyder på at det har blitt nettopp slik. Boken og dens budskap lever der ute – både i sosiale- og tradisjonelle medier, men også hos mange av dem som bærer på en vond historie det er vanskelig å snakke med andre om.

I går kveld fikk jeg følgende tilbakemelding fra en ung kvinne:

”Nå har jeg kjøpt boka di i julegave til foreldrene mine. De vet hvordan det er å ha ei datter som er mobbeoffer, men jeg har aldri klart å snakke noe særlig med dem om det, så jeg tror det blir bra for dem å lese den”.

Jeg har vært forsiktig med å anbefale boken som den ”perfekte julegaven”. Av den enkle grunn at dette er en alvorlig bok, som jeg i liten grad har tenkt at folk forbinder med jul og glede over å gi bort noe fint.

Men. Kveldens tilbakemelding fikk meg til å tenke. Kanskje er det slik at man egentlig ikke kan gi bort noe som er finere og mer verdifullt enn nettopp innsikt – og et rom for ettertanker?

(Boken kan kjøpes hos (en del) bokhandlere, samt over disk hos Humanist forlag i St.Olavsgate 27 i Oslo. Den kan også bestilles på nettet.)

Du skulle skamme deg!

Både som barn og voksen har jeg vært opptatt av temaer forbundet med stillhet, skam og stigma. Som voksen tenker jeg at dette har hatt en naturlig sammenheng med min grunnleggende trang til å legitimere min egen annerledeshet, og til å forstå skammen den i tidligere tider brakte med seg.

Gjennom arbeidet med «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar» (Humanist forlag), og de utallige tilbakemeldingene jeg har fått fra mennesker som har lest den, står det klart for meg at ikke bare blir vi bærere av skam som et resultat av andres handlinger og holdninger – men vi skammer oss over at vi skammer oss.

Skam er i beskjeden grad beskrevet i norsk litteratur, og mange med meg vil hevde at vi fortsatt mangler innsikt i skammens opphav, funksjon og konsekvenser. Det er nemlig slik at vi i liten grad snakker om at vi skammer oss, og heller ikke om i hvilken grad skammen påvirker evnen til å bygge nære og gode relasjoner eller hvordan den fratar mennesker muligheten til å sette pris på- og ha tro seg selv. Dessuten – skam begrenser livsgleden – og for mange også ønsket om å leve.

Humanist forlag har, gjennom å gi meg ny bokkontrakt, nok en gang gitt meg mulighet til å skrive en viktig og annerledes bok. Gjennom dybdeintervjuer av kjente og ukjente kvinner og menn – mange av dem stemmeløse til nå – håper jeg å avdekke nye momenter ved skammen- og skamløshetens opphav, ubalanse og omfang. Jeg håper og tror at «Du skulle skamme deg» blir et viktig bidrag når det gjelder åpenhet om et tema som legger store føringer og begrensninger i forhold til menneskers livsvalg, livskvalitet og overlevelse.

Jeg anbefaler innlegget «Skammen» og det sterke kommentarfeltet. Innlegget er med å danne utgangspunktet for boken som kommer ut i 2011.

Siste nytt om «Fordi jeg fortjener det?»

Dagen i går var på mange måter en gledens dag. Først hadde jeg hyggelig intervjubesøk av journalist Lars Kluge fra A-magasinet (+ fotograf), som intervjuet meg til spalten «Spørsmål og svar», i anledning deres reportasjeserie om mobbing (anbefales!).

Da intervjuet var ferdig, ventet det en melding fra forlagssjef Bente Pihlstrøm om at boken var kommet i hus. Følgelig kastet jeg meg i bilen og kjørte inn til byen for å beskue resultatet. (Faktisk var jeg så spent at jeg antagelig ikke burde ha kjørt bil). Det var i sannhet et stort og nærmest ubeskrivelig øyeblikk å kjenne boken i hånden og se navnet mitt på omslaget. I øyeblikket ligger en haug med bøker på stuebordet mitt, og jeg er stadig bortom for å se, bla i og kjenne på.

Førsteinntrykket er at boken ser svært bra ut, er god å holde i og at tekstene er satt sammen på en måte som gir flyt og gjør den lett å lese. Jeg håper alle bokens bidragsytere føler den yter deres bidrag rettferdighet. Jeg er i hvert fall verdens stolteste forfatter og redaktør av en viktig bok om mobbing.

Lansering og lanseringfest

Som tidligere nevnt, blir boken offisielt lansert mandag 15.februar. Den kan riktignok allerede kjøpes på forlagets hjemmeside Humanist forlag. Det er ingen lett sak som debutant, å få bokhandlere til å ta inn boken sin. Etter iherdig innsats fra forlagssjefen, er det derfor en stor glede at både Norli og Ark har valgt å ta inn boken – dog i beskjedne opplag. Etterspørsel og omtale av boken vil helt sikkert virke positivt på tilgangen, så stikk gjerne innom din bokhandler og spør etter boken.

En bok som har blitt til etter tidenes dugnad i sosiale medier, bør selvsagt feires behørig og mitt ønske er at alle som har vært involvert  i prosessen, og som kjenner et slags eierskap til boken, vil bli med å feire den. I tillegg til alle som er opptatt av temaet mobbing og som synes en bok er verdt å feire, selvsagt.

Festen går av stabelen torsdag 18.februar kl.19, på M3 i Oslo. Det er allerede nær 100 påmeldte på Facebook, i tillegg til venner og familie jeg vet kommer til å ta turen. Det blir musikalske innslag, taler og høytlesning fra boken. (Dersom du har lyst til å si noen ord eller bidra på annen måte, gi meg et hint, så utveksler vi epostadresser). På M3 er det mulig å kjøpe både mat og drikke – i tillegg til signert bok.

Intervjuer, foredrag og TV-opptredener

Det er flere som har spurt meg om ikke jeg kan lage en oversikt over hvor man kan lese, høre og se intervjuer i forbindelse med boken. Hittil har jeg i hovedsak brukt Twitter og Facebook til dette, men jeg skal forsøke å samle opp og oppdatere bloggen oftere fremover. Her følger en liten og foreløpig oversikt over ferske og kommende intervjuer/opptredener og foredrag.

Nylige intervjuer

Kommende intervjuer

  • God Morgen Norge, fredag 12.februar (med nettmøte etter sending)
  • Askeravisen, 11.februar
  • A-magasinets spalte «Spørsmål og svar» fredag 12.februar
  • =Oslo – månedens forfatter i mars (med egenskrevet tekst)

Foredrag om boken

  • Studia i Bergen, 19.mars kl.14, sammen med bidragsyter i boken Ørjan Langbakk
  • Litterær lørdag, folkebiblioteket i Trondheim, en lørdag i april (dato ikke bestemt)

Bloggere som har skrevet om boken

Bløffersyndromet og dorullkjerneindustrien i Ukraina

Jeg er i den ulykksalige situasjonen at jeg har både diaré og forstoppelse på en gang. Sagt med andre og mer sømmelige ord – skrivetrang og skrivesperre, samtidig. Når sant skal sies, gjør det meg både tom og sprekkferdig – og uttrykket å leve i et vakum, har blitt tilført en ny dimensjon.

Da jeg nylig klaget min nød over tilstanden, som har vart en stund, svarte forfatter Bjarte Bjørkum: «Tekst skaper seg selv bare du begynner å skrive hva som helst. 6-bindsverk om dorullkjerneindustrien i Ukraina f.eks.»

Så jeg starter like godt med diaré og ser hvor det fører meg.

Egentlig ønsker jeg å skrive om at «Fordi jeg fortjener det?» er til trykking i Finland, as I write, og at omtale av både boken og dens forfatter (tenk, nå er jeg forfatter!) ligger ute på forlagets hjemmeside og kan forhåndsbestilles der.

At den offisielle lanseringsdatoen er 15.februar, og at jeg håper alle som har bidratt til å lage denne boken – i tillegg til de som «bare» synes den er verdt å feire –  blir med og feirer den (detaljer om hvor og når kommer senere).

Jeg har lyst til å skrive om at det å gi ut en bok som har fått masse forhåndsomtale og som mange mennesker har bidratt til å lage, er som å reise med en følelsesmessig berg-og-dal-bane på 1.klasse. Jeg er overlykkelig over folks engasjement. Jeg er ydmyk over tilliten folk har gitt- og fortsatt gir meg. Og, ja – jeg er stolt, lettet og forventningsfull. Men jeg er også livredd for at bidragsyterne skal synes at den ferdig boken ikke yter deres bidrag rettferdighet.

Kanskje jeg også har et snev av «Bløffersyndromet» – redselen for at det skal vise seg at jeg har fått folk til å tro jeg er flinkere enn det jeg faktisk er – og at jeg nå – ved attpåtil å gi ut bok – står foran tidenes avsløring i så måte. Eller kanskje det bare er lampefeber.

Jeg har lenge tenkt på å skrive noe om at jeg føler meg både blasert og direkte utakknemlig som ikke jubler konstant over alle de utrolige mulighetene som åpenbarer seg for meg. (Senest fredag kom det en hyggelig forespørsel om å være månedens forfatter i =Oslo – noe det var svært lett å svare ja til). Det virker som en del mennesker rundt meg forventer at jeg skal være overlykkelig og i konstant ekstase  – antageligvis i den tro at de selv ville ha vært det i min situasjon.

Ja, jeg får oppfylt mange drømmer – til og med noen jeg ikke visste at jeg hadde. Men, det å bli profilert i opplagsrike ukeblader, være på Nyhetskanalen og bli invitert til God Morgen Norge, som ja, er moro – er også svært skremmende, vanskelig og krevende, når man er prinsessemor og ansatt i en på mange måter spesiell jobb. I tillegg er jeg faktisk nokså tilbaketrukket og sjenert. Det sier seg selv at disse kontrastfylte kombinasjonene er utfordrende – også for dem rundt meg. Det er tidvis kort vei mellom latter, gråt og frustrasjon.

Så, om jeg virker ordknapp eller overveldet og tilbakektrukket  med lang latenstid når det gjelder sms, epost, bloggkommentarer osv, så er det fordi jeg sitter fast (på do eller under pleddet) – med diaré eller forstoppelse, mens jeg fintenker på dorullkjerneindustrien i Ukraina og prøver å være god mor, god debuterende forfatter, god ansatt, god venn og god Gudene vet hva.

Bare gjør det!

Som jeg har skrevet tidligere, er jeg en dagdrømmer av rang. En nokså effektiv og handlekraftig dagdrømmer, vil nok mange påstå. Allikevel har jeg, særlig i tidligere tider, hatt en hang til å bli sittende fast i drømmene mine. I stedet for å omsette dem til virkelighet har jeg blitt sittende å beundre og kanskje til og med misunne dem som har kunnet- eller gjort ting jeg selv har ønsket å gjøre.

Det er fascinerende hvor produktiv og fantasifull man kan bli i sin egen unnvikenhet. Særlig når det gjelder å finne unnskyldninger for selv å la være å handle. Det siste året har vært et vendepunkt på mange måter – også når det gjelder effektuering av dagdrømmer.

1. Jeg har gått fra å drømme om å skrive og utgi en bok – til faktisk å gjøre det. I dag fikk jeg boken til satskorrektur. En nokså uvirkelig opplevelse å se det ferdige resultatet – 242 sider med sterke historier, bilder og mine personlige betrakninger. «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp», utgis i februar 2010 på Humanist Forlag.

2. Fra å synes at andre som får hjelp og støtte av venner er heldiggriser, har jeg selv begynt å ta i mot det venner og andre rundt meg ønsker å bidra med (og kanskje har ønsket å få bidra med i årevis). Det har resultert i nærhet som inspirerer og skaper trygghet

3. Jeg har fra jeg var 13-14 år, hatt flere franske forfattere blant mine favoritter. Simone De Beauvoir, Marguerite Duras og Jean-Marie Gustave Le Clézio, for å nevne noen. Omtrent like lenge har jeg latt meg forføre av franske filmer. Fra å drømme om å oppleve Paris og å kunne snakke og forstå fransk, hadde jeg i går mine første privattimer i en intim leilighet på Frogner. Jeg kom strålende hjem og har siden hatt Jaquelines vakre aksent i øret

4. Jeg har alltid hatt et sterkt samfunnsengasjement og har vært engasjert i mye. Allikevel – jeg har overvært mang en natur- og krigskatastrofe på TV og tenkt – tenkt at jeg burde bidra økonomisk, og endt opp med ikke å gjøre det. Unnskyldningene har vært mange – men sjelden gode. I dag har jeg, bl.a gjennom bloggen til UNICEFs generalsekretær Kjersti Fløgstad, fulgt dramaet på Haiti. 100 000 mennesker kan være døde og tilnærmet alt av utstyr mangler for å kunne hjelpe de som er rammet. Under middagen i dag, snakket barna om katastrofen og de var begge enige om at vi sannelig har det godt her i Norge. Plutselig sa den eldste smått irritert – har ikke du nettopp fått lønning, Mamma? Noe jeg kunne bekrefte. Hvorpå hun fortsetter – da får du jammen meg sette inn litt penger til UNICEF. Tenk på alt de gjør for barn – sikkert også på Haiti.

Som sagt, så gjort. I kveld sluttet jeg bare å tenke på å gi – jeg gav en enkeltgave på 300 kr øremerket UNICEFs arbeid på Haiti.

Det burde du også. Bare gjør det!

På vandring gjennom endring

Så er det gjort – etter en lang, begivenhetsrik og nokså vond fødsel, er manuset til Mobbeboka – som blir hetende «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp» –  levert forlagssjef (og jordmor) i Humanist Forlag. Og jeg har omsider funnet veien tilbake til stedet hvor det hele startet – A Curly Life. Etter en lang periode hvor tankene har nektet å forlate hodet som ord i en bloggpost – og det har virket som alt det viktige uansett har vært tenkt og sagt før, kjenner jeg nå en indre ro og tilfredshet over å være tilbake i her.

I formiddag leste jeg i bloggen Marias Metode innlegget «Å vente – en livsløgn». Det inspirerte meg til å vende krøllene tilbake til utgangspunktet.

I begynnelsen av dette året – som har vært det mest innholdsrike, krevende og fantastiske året jeg kan huske – hadde jeg et alvorlig oppgjør med venting. Valg jeg hadde utsatt lenge, tvang seg frem. Vonde, men livsnødvendige valg som handlet om å slutte og vente på at andre skulle endre seg – for at mitt liv skulle bli lettere å leve. Jeg besluttet å endre det jeg selv kunne endre på og lukket samtidig tunge dører bak meg. Jeg skal  ikke legge skjul på at jeg tidvis har latt meg provosere av velmenende uttalelser som – når en dør lukkes, så åpnes en annen, Kristin. Ikke bare fordi jeg tidvis har vært usikker på om det faktisk stemte – men også fordi tanken på hva som var bak de nye, var skummel.

Men, så har jeg altså nå erfart – at i det jeg lukket og gikk videre, så åpenbarte det seg nye, godlynte og uante muligheter. Menneskene rundt meg har – om ikke direkte endret seg selv – tilpasset seg mine valg og min endring på en betydelig mindre dramatisk måte enn jeg på forhånd hadde fryktet.

Da jeg sluttet å vente på andres endring, men tok ansvar for egen, skapte jeg samtidig rom for gode krefter, betydningsfulle nettverk, hjertemøter, nære vennskap og anerkjennelse jeg aldri har opplevd maken til.

Fredag kveld feiret jeg bursdagen min sammen med 10 fantastiske, sterke og engasjerte kvinner, som alle har beriket livet mitt på en spesiell måte det siste året. Da vi avsluttet en morsom, alvorlig og hjertevarm kveld på glassverandaen i toppetasjen på Grand Hotel, ble jeg stående å kikke utover et julepyntet Oslo som glitret. Jeg glemte det siste glasset med vin. Istedet lot jeg meg fylle til randen av lykke og stolthet over den sterke tilhørigheten jeg kjente mens jeg stod der. En tilhørighet jeg har strevd med å skape plass til- og tro på.

I dag, mens eldsteprinsessa gjorde seg klar til vampyrfilm med venninner, dro Mini og jeg til Oslo for å overvære julegrantenning på Universitetsplassen. Med en liten og varm hånd i min, sang jeg Deilig er jorden av full hals – og kjente at jeg denne gangen endelig mente det.

De siste årene har jeg kun kjent små drypp av juleglede  – og kun når jeg har vært sammen med barna. Når de ikke har vært tilstede, har jeg – som en robot – gjort det som har måttet gjøres til jul, og samtidig tenkt at ingen merker om jeg lar være å rute vinduene med rød tape eller sette den høyreiste engelen på sin faste plass. En metode som ikke kan sies å ha fungert slik jeg «ønsket». Små mennesker liker tradisjoner, og barna har heldigvis hentet meg meg tilbake til virkeligheten med tydelige krav om at tradisjonene skal holdes i hevd – også i år.

I kveld, mens jeg gikk gjennom julemarkedet på Rådhusplassen – med den lille hånda i min – kjente jeg mitt eget hjerte banke hardt og rolig mens jeg snuste inn duften av tidlig jul. For første gang på mange år, kjente jeg en oppriktig og inderlig juleglede. Og i kveld, tilbake under pleddet, frydes jeg ved tanken over alt som venter meg fremover.

Dagen i dag er magisk. Den er morgendagen jeg drømte om i går – og alle de andre dagene jeg ventet på endring.

Tidligere poster om juleglede- eller mangel på sådan:

Juleglede og vanskelige valg

Om å gjøre det umulige mulig

Bokkontrakt og sommerfugler

På grunn av sykdom har det vært stille fra meg om Mobbebloggen og bokprosjektet de siste ukene. Det betyr på ingen måte at prosjektet har ligget brakk. Tvert i mot har det skjedd spennende ting siden sist, og både dugnadsånd og engasjement lever i beste velgående, selv om jeg ikke har fått nedlagt like stor innsats som jeg ønsker.

sommerfuglerOnsdag i forrig uke hadde jeg mitt første møte (i febertåke) med forlagssjefen i Humanist forlag, Bente Pihlstrøm. Vi diskuterte de generelle rammene rundt prosjektet og definerte både tidspespektiv, antall sider og illustrasjoner. Da jeg gikk fra kontoret hennes hadde jeg min første bokkontrakt i vesken! Selv om det gjenstår en hel del arbeid med boken og antageligvis en del diskusjoner rundt innhold og utforming, så er det ikke å overdrive og si at det var en av mine største – og kan hende viktigste dager – noensinne. Jeg er på vei mot forfatterdrømmen – på ordentlig!

Etter et hyggelig og konstruktivt møte med svært mange gode tilbakemeldinger på arbeidet mitt så langt, ble jeg fulgt opp i 3.etasje i ærverdige Humanismens hus. Der holder Arnfinn Pettersen til som redaktør for tidsskriftet Humanist. Arnfinn – @dentvilsomme på Twitter – er mannen som umiddelbart kontaktet meg da jeg for omlag en måned siden skøyt fra hofta og stilte et nokså åpent spørsmål til Twittersfæren. Jeg spurte om noen hadde råd til en som mente å besitte en glimrende bokidé. Arnfinn varte meg umiddelbart og ba meg sende ham en presentasjon og utdyping av tankene mine. Etter å ha mottatt skribleriene mine, tilbød han seg å presentere tankene mine for forlaget – allerede dagen etter. Samme dag som han generøst presenterte ideén, fikk jeg epost fra Bente Pihlstrøm som synes prosjektet virket svært spennende og ønsket kontakt.  Resten av historien kjenner de fleste av dere. Vel, Arnfinn tok meg med ut på en kopp kaffe som varte i over en time (og jeg kom nesten for sent til skoleavslutningen til barna). Unødvendig å poengtere at det var en hyggelig time og et godt møte.

Pihlstrøm og Arnfinn har stilt seg fullt og helt til disposisjon som rådgivere og ballspillere – og begge hevdes å være strenge men rettferdige. Det er egenskaper jeg setter stor pris på og som bidrar til at jeg føler meg godt ivaretatt. Dette er min første bok og jeg ønsker selvsagt at Mobbeboka blir den beste boken skrevet om temaet noensinne!

Torsdag i forrige uke – altså dagen etter kontraktsmøtet – var jeg etter forespørsel fra Victoria i Tidsskrift for psykisk helsearbeid, så heldig å få holde foredrag (fortsatt i febertåke) om sosiale medier og psykisk helse sammen med en av bloggsfæren mest markante personligheter, Virrvarr. Arrangørene ønsket at jeg skulle snakke om både Erfaringsbloggen og Mobbebloggen/Mobbeboka og jeg føler jeg fikk god anledning til å presentere bokprosjektet. I etterkant av foredraget – hvor Virrvarr holdt et forrykende og engasjerende innlegg med høytlesning fra sin egen blogg – har jeg fått tre henvendelser fra folk som muligens ønsker å høre meg snakke mer om prosjektene mine. Kanskje får jeg gleden av å snakke for studenter på HIO til høsten. Nok en bemerkelsesverdig dag ble avsluttet med en svært hyggelig tyrkisk middag og en lang, berikende samtale med Virrvar, som jeg gleder meg til å treffe igjen.

De neste dagene vil jeg legge ut informasjon om tidsfrister for innsendelse av bidrag, samt lansere en photochallenge i samarbeid med svært behjelpelige Morten Prom. Følg med, spennende ting er i gjære nå som feber og vondter er i ferd med å erstattes av sommerfugler i magen og (langsomt økende) overskudd.

PS! Nevnte jeg forresten at jeg også har blitt invitert på bloggcamp i Kristiansand neste helg? Nok en arena hvor jeg kan promotere boksprosjektet og allerede nå er det flere som har meldt interesse for å diskutere mulige bidrag med meg. Les mer om Bloggcamp her