Om å bli mobbingen

I oppveksten var jeg et sårbart barn som hadde det tøft på barneskolen. I flere år opplevde jeg nesten daglig mobbing fra eldre elever og en lærer. I tillegg hadde jeg periodevis rus og psykisk sykdom tett innpå livet, noe som gjorde den totale livssituasjonen vanskelig. Summen av disse faktorene gjorde at jeg i perioder strevde med å holde motet oppe, og synes det var vanskelig å se en mening med alt jeg skulle gå igjennom.

I et familieselskap overhørte jeg som 11-12-åring en inngiftet voksenperson si til en annen voksen: ”Det kommer aldri til å bli noe av Kristin. Med den bakgrunnen hun har, kommer hun aldri til å klare seg”. En sjokkerende og skjellsettende opplevelse for en ung jente i en brytningstid. Skulle ikke jeg klare meg?

Selv om jeg levde med store belastninger, hadde aldri tanken på å gi opp streifet meg. Jeg hadde heller aldri tenkt tanken om at jeg ikke skulle klare meg – at ikke jeg kunne bli hva jeg ville. Der og da, i trappen i mine besteforeldres hus, bestemte jeg meg for at vedkommende aldri skulle få rett.

I dag, nesten 30 år senere, kan jeg huske hvordan dette åpenbarte seg som et valg for meg. Jeg kunne altså velge å gi meg over av alle problemene mine, eller, jeg kunne kjempe og bli en som klarte seg uansett. I ettertid ser jeg at det neppe var den hendelsen alene som gjorde at jeg ble noe annet – noe mer – enn mobbeofferet og ”stakkars Kristin”.

Heldigvis hadde, og har jeg, en mor som kunne være ganske nådeløs. Når jeg syntes livet var vanskelig, var såret og lei meg over måten jeg ble behandlet på, lot hun meg alltid gråte ut, og hun syntes synd på meg – men bare til en viss grense. Ofte, litt raskere enn jeg selv var klar for, skiftet hun fokus til alt det andre jeg var: leken, kreativ, nysgjerrig, smart og snill. Gjennom sine forventninger til meg, sørget hun for å hente ut de andre ressursene jeg hadde. På den måten ble jeg ikke mobbingen. Jeg var fortsatt Kristin, som kunne bli hva jeg ville – og som ble det.

Jeg får nesten ukentlig henvendelser fra fortvilede foreldre som opplever at barna deres slutter å eksistere. At livet kun dreier seg om alt det vonde de har opplevd, at de ikke lenger har interesse for annet enn mobbingen – og at de nærmest dyrker det vonde og rollen som mobbeoffer. Foreldre opplever også at mobbingen blir en «universalunnskyldning» for ikke å ta ansvar, ikke fullføre skole eller andre aktiviteter.

Gjennom sosiale medier og blogger jeg følger, ser jeg også hvordan særlig unge mennesker, gjennom å eksponere seg i rollen som mobbeoffer, får store mengder omsorg, beundring og oppmuntring. Ofte fra andre med lignende erfaringer. I noen tilfeller dannes det sterke fellesskap med utgangspunkt i det vonde de har opplevd. Jeg har tro på åpenhet, og at det er godt og konstruktivt å dele erfaringer med likesinnede.

Likevel synes jeg å registrere at det i mange slike fellesskap også råder en ”oss mot dem”-holdning. Sagt med andre ord ”ofre mot overgripere”-holdning, og at det er lite åpenhet for innspill om hvordan man kan komme seg ut av dette vanskelige. Slik blir identiteten deres sterkt knyttet opp til rollen som offer, noe som kan skape begrensninger på sikt. For noen medfører det at det blir skummelt å skulle klare seg: For hvem er de egentlig, uten å ha mobbingen ”å lene seg på”?

At barn og unge ikke klarer å gå videre i livet etter at de har opplevd mobbing, skyldes ofte at de ikke i tilstrekkelig grad har fått bearbeidet det de har vært igjennom. For enkelte kan det ta flere år, og mange kan også trenge (og burde få tilbud om) profesjonell hjelp for å komme videre – selv om det er lenge siden mobbingen opphørte. Dette er det viktig at omgivelsene, og særlig foreldre har forståelse for. Konsekvensene av mobbing kan føre til at man blir svært sjenert, selvkritisk og/eller utvikler sterk angst. Dette kan igjen føre til at oppgaver vi anser som selvsagte, blir vanskelige å mestre – og for noen umulige å gjennomføre.

Likevel er det viktig for barna og ungdommen at omgivelsene fortsetter å fokusere på deres ressurser, og at vi fortsetter å forvente deres deltagelse i det daglige. På den måten tillater vi ikke at livet kun skal dreie seg om det som er vanskelig og vondt. Når livet er kaotisk og vanskelig, er det, som ved håndtering av andre traumer, av ekstra stor betydning at voksne sørger for normalitet i hverdagen.

Barn og unge som opplever, eller har opplevd mobbing, trenger tydelige voksne som ikke mister troen på dem – som bærer håpet når de selv ikke har håp. De trenger voksne som veileder dem i vanskelige situasjoner, og som gir dem alternativer å handle ut i fra når det de frykter mest skjer. De trenger også voksne som tør å stille krav til dem og som tåler at det kan ta tid før de selv klarer å tro at de fortjener å ha det bra. Barn og unge trenger voksne som forstår at man ikke er det man utsettes for. Det er forskjell på å være et offer og det å forbli i offerrollen.

Tips til hvordan voksne kan bidra til å opprettholde normalitet, samt være en god støtte for barn og unge som mobbes, finnes i boken min «Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing». 

Advertisements