Skjør påskeglede

Gleden kan være skjør selv når man virker å stå støtt i livet, og de siste dagene har jeg registrert et midlertidig tilbakefall for påskegleden jeg skrev om i fjor. I innlegget «Vær glad – påskeglad», skrev jeg om påskeglede og helgeangsten – om annerledeshet og det å gå videre i livet.

Kan hende det er fordi jeg er sliten, at følelsen av annerledeshet og uro har fått snike seg på. At jeg ikke klarer å mobilisere det samme forsvaret som på dager da jeg er skikkelig ovenpå. Uansett årsak har jeg altså hatt et møte med gamle følelser – følelsen av å være utenfor, å oppta for stor plass – men også å være usynlig. Følelser som jeg mesteparten av tiden ser handler om at jeg, på det småborgerlige tettstedet jeg bor, utfordrer en del uskrevne konvensjoner mange rundt meg lever etter, og at jeg også i enkeltes øyne, oppnår det de egentlig ønsker for seg selv.

Tross denne innsikten, så kjenner jeg i blant på tristhet, og på at det har sin pris – det å ikke være en «mainstreamer». I perioder tar jeg meg i å klandre meg selv for kanskje å frarøve både barna og meg selv en tilhørighet vi i blant hadde trengt. Innimellom lammer det meg nesten, men bare inntil jeg begynner å vurdere alternativene –  og kommer på at det er grunner til at jeg velger å leve slik jeg gjør.

For i min verden måles ikke vellykkethet i at man er venner med «alle» det er lurt å holde seg inne med. Ei heller i kunsten å slarve og  smalltalke  med alle om hyttene ved sjøen og på fjellet, og alt man skal gjøre med alt og alle – samtidig som det føyes til noen Pauli ord om hvor viktig det er med konsekvenser og straff i barneoppdragelsen. Alt mens jeg i mitt stille sinn tenker at den ultimate lykke for meg er stillhet, og at luksus er dager uten program og planlegging – og deretter lar tankene vandre videre til  frihet under ansvar, barna mine som elsker sengene sine, som sovner når de er trette – uten å ha blitt tvunget i søvn – og som alltid omfavner den nye dagen med et smil –  uten noensinne å ha fått husarrest.

Så er jeg kanskje ikke som «alle andre», og kanskje er jeg både for mye og for lite –  og kan takke meg selv for bekymringer over manglende fellesskap, og redselen jeg i blant kjenner for fridagene som ikke er fulle. Allikevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at jeg tross alt kanskje er den rikeste, selv om jeg ikke har alt. Det er sannelig god nok grunn til å være påskeglad også i år.

Reklamer