Menneskelig forståelse i en kreativ bransje (oppdatert versjon)

Jeg har etter overbevisning fra gode venner i den kreative bransjen, begynt å snuse på mulighetene for et bransjeskifte. Som en venn av meg i nevnte bransje rett nok bemerket: Du har gjennom ditt mangeårige arbeid i psykiatrien fått en sjelden og god innsikt i hvordan mennesker tenker. Alle bransjer trenger kunnskap om menneskelige prosesser, og kanskje spesielt den kreative – selv i disse finanskrisetider. Bransjen når som kjent ikke frem til kunder uten å formidle produktene på en slik måte at mennesker kan relatere seg til- og identifisere seg med dem.

Med internett er kommunikasjon i ferd med å dreie fra massekommunikasjon, der et budskap ropes ut til en forsamling, til en dialogbasert kommunikasjon enten mellom personer eller mellom en bedrift/organisasjon og dens kunder. Dette øker etter min mening også viktigheten av å forstå hvordan mennesker tenker, agerer og reagerer på et gitt budskap.

Kombinasjonen av kronisk skrivekløe og et kreativt hode førte til opprettelsen av bloggen A Curly life. Gjennom den, har jeg fått publisert flere tekster og har nye tekster inne til vurdering med tanke på utgivelse. Gjennom blogging og deltagelse i sosiale medier som Twitter, hvor jeg er @vrangest, har jeg lykkes med å få omtale og oppslag både på dt.no, i VG (nett og papir) og i Dagsavisen.

Jeg har lang erfaring med relasjonsbygging og veiledning av mennesker i ulike prosesser og tilstander. Dette har gitt meg en unik innsikt i hvordan mennesker tenker – samt evner i retning av å være en god menneskekjenner. Dette er egenskaper jeg har fått signaler om at vil være av stor verdi når kunderelasjoner skal etableres, prosjekter ledes eller strategier legges. Altså kan man tenke seg at min forståelse av kommunikasjon kan være en viktig ressurs, og brukes både systematisk og tilpasset den enkelte(s) prosess, utad såvel som innad i en bedrift.

Et annet aspekt ved bakgrunnen min, som flere mener kan være en ressurs et sted hvor mange kreative sjeler er samlet, er min mangeårige erfaring fra akuttpsykiatrien. Jeg tør med hånden på hjertet påstå at det ikke finnes mange arbeidsplasser som stiller høyere krav til aktiv tilstedeværelse, god og tydelig kommunikasjon samt handlekraft i pressede og uforutsigbare situasjoner. Jeg er drillet på å vurdere situasjoner raskt og grundig, med påfølgende initiering av passende og gjennomførbare løsninger. Mye av min styrke ligger i at jeg behersker dette vel så godt – om ikke enda bedre, når det er uforutsigbare dager og høyt arbeidspress. Dette er egenskaper jeg har hatt svært stor nytte av også når jeg har ledet prosjekter i arbeids- og organisasjonslivet.

Dessuten, som flere har påpekt, har jeg en innsikt i og forståelse for helsesektoren, dens muligheter og utfordringer. Jamfør alt det skrives om i media, trenger man ikke å være synsk for forstå at helseforetakene i stadig større grad vil komme til å utgjøre et stort nedslagsfelt for alle som jobber med kommunikasjon i en eller annen form.

Oppdatering 28.mai: For tiden lager jeg dokumentarboken Den store mobbeboka for voksne i samarbeid med Humana forlag. Arbeidet med boken og informasjon om prosjektet – som utelukkende foregår gjennom sosiale medier, kan følges her: Om bokprosjektet. Jeg er også initiativtaker til- og drifter av Erfaringsbloggen for pårørende, venner og kollegaer til rusmiddelavhengige.

Om du som leser dette er i et kreativt selskap, og synes disse tankene og bakgrunnen min virker spennende, tar jeg gjerne diskusjonen videre i kommentarfeltet – eller over en kopp kaffe.

Advertisements

#Us now

us-nowSom bekjent av gutta i Sermo, og som sosiale medier-entusiast, ble jeg invitert til vårens happening: Nordenpremieren på filmen Us now med påfølgende paneldebatt og deretter Oslo tweet-up og social media meet-up med fest på Posthallen. Happeningen gikk av stabelen 4.mars,  ble en herlig kontrast til min egen arbeidshverdag som offentlig ansatt.

Us Now er et dokumentarfilmprosjekt om kreftene bak massesamarbeid, myndigheter og Internett. Us Now forteller historiene om nettsamfunnene som utfordrer de eksisterende samfunnshierarkiene. Filmen gir et innblikk i hvordan de ledende tenkerne innenfor deltagende styring tror fremtiden til myndighetene blir.

Det ble flere ganger under paneldebatten – og festlighetene etterpå – referert til at visningen var som å misjonere til en allerede overbevist menighet, og at det kanskje er andre målgrupper man bør ha fokus på å overbevise og opplyse. I så måte representerte jeg den sistnevnte gruppen. Både filmen og debatten etterpå gav meg mange interessante perspektiver rent faglig – men også personlig. social-media-meet-up

Filmen refererer til en type åpenhet som er svært interessant med tanke på det økte fokuset på brukermedvirkning i norsk helsevesen – og i psykiatrien spesielt. På den ene siden ser jeg for meg at en slik åpenhet om kvalitet og effektivitet (eller mangel på sådan), vil føre til et økt press på oss som utførerer av tjenestene. Dette vil gjøre det mer utfordrende å levere, men vil også aktualiserer temaene faglighet og yrkesstolthet. Således vil det kunne virke vekstfremmende (for mange av oss).

På en annen side ser jeg store utfordringer knyttet til å bli et fullendt shoppesamfunn, hvor de svakeste allerede har problemer med «å fylle handleposene». Hvordan kan de sikres muligheten til å påvirke og bli hørt? Den direkte påvirkningsmuligheten idylliseres i filmen. Frem til de to eldste nålevende generasjonene har vandret heden, vil onlinedemokratiet føre til økte forskjeller og bære med seg et preg av Darwinisme.

Personlig er jeg en stor tilhenger av de siste årenes demokratisering av informasjon. En utvikling som i all hovedsak er å oppfatte som positiv. Selv er jeg blant dem som svært aktivt benytter meg av den ufiltrerte tilgangen det åpner for, hva informasjon gjennom media angår. Både i nettaviser, temasider og i bloggersammenheng gis vi mulighet til å påvirke gjennom å kommentere og legge ut egne innlegg i debatter. Denne demokratiseringen har også en bakside vi ikke kan se bort i fra (selv om den ikke gjelder flertallet). Muligheten for å blamere både seg selv og andre.

Mange opplever internett som et intimt og oversiktelig sted, uten å tenke over at de når ut til langt flere enn de egentlig er klar over. Noe som i ytterste konsekevens kan være direkte skadelig for dem selv. Jeg har vært vitne til hvordan mennesker i offentlige fora, danner sin egen opinion mot urettferdighet i barnevernet eller i skolevesenet. Dette blir deres egen lille verden hvor terskelen er lav i forhold til å tilkjennegi sin egen eller andres identitet (og som ikke er tilgjengelig for korreksjon av opponenter med en annen mening). Onlinedemokratiseringen har sine definitive utfordringer. Filmen og debatten brakte med seg mange tanker om konskevensene av åpenhet og muligheten for påvirkning.

Sermo hadde i samarbeid med Halogen, invitert kunder, samarbeidspartnere og øvrig nettverk til visning, debatt og fest. Noe som i praksis betydde at potensielle konkurrenter også var invitert og representert. Jeg har tidligere skrevet om både misunnelse og lojalitet i A curly life, og må straks innrømme at det var en uvant – men høyst besnærende tanke – det å dele også med sine konkurrenter.

Som nevnt innledningsvis, ble dette en kveld utenom det vanlige for mitt vedkommende. Som en slags utenforstående – og kanskje som den eneste som ikke har sitt daglige virke innen media – opplevde jeg å være en del av en sammenheng som var preget av storsinn og nysgjerrighet. En kveld med mange spørsmål om hvem jeg er – ikke hva jeg er, slik jeg er vant til i min bransje. Folk var interessert i min historie og bakgrunnen for min deltagelse. Flere enn dem jeg kjente fra før, tok ansvar for å presentere meg for folk det kan være lurt for meg å kjenne fremover. Jeg opplevde at konkurrenter delte erfaringer og at de oppriktig gledet seg over andres suksess. Jeg opplevde at folk hadde et genuint ønske om å gjøre den andre best mulig, for så å finne innfallsvinkler til å inngå samarbeid som alle kan tjene på.

Headingen for denne kvelden var forøvrig også interessant: Us now. Det er lett å få assosiasjoner til felleskapstanken i sosialdemokratiet. I virkeligheten er vi med stormskritt på vei mot en form for individualisering som krever mindre fysisk omgang og mindre reell samhandling. Det er nok et tankekors…

Det er på nettet som i virkeligheten, at ingen er bare det du ser. Derfor har jeg ikke vært på min siste Tweetup eller Social Media Meetup. Now is gone – det er Us now som gjelder.

«Det skal klaske litt….»

klaske

Småfrosne, men høye etter å ha sett Max Manus, ankom vi den lille sjarmerende restauranten på Oslos vestkant. Det hele starter allerede mens jeg prøver å bestemme meg for om jeg skal ha hot kylling eller asiatisk grønnsaksbiff.

Hun: «Jeg har to elskere jeg nå! Sexologen min – hun som heter **** og holder til ******,  sier det er riktig at jeg går til dette skrittet nå, og at jeg har all rett til å prioritere meg selv etter alt jeg har vært igjennom»

(Venninnen mumler noe jeg ikke kan høre)

Hun: «Og du, angående julen, så skal du selvsagt ikke sitte alene med alle dine bekymringer og ditt eget helvete. Du skal selvsagt komme til oss. Her står døren alltid åpen, bortsett fra for slike idioter som eksen din. Han kan bare prøve seg. Du vet hva jeg er i stand til, du! Vi har mer enn nok av mat, og jeg forventer at du kommer. Skal vi forresten dele en dessert? Nei, vi tar hver vår + en vanlig kaffe.»

(Venninnen sier at hun egentlig er ganske mett, men takker for omtanken og forsøker å si at hun skal tenke på det med julen, men blir avbrutt)

Hun: » Jeg skal virkelig fortelle ****** (navnet på barnebarnet) hvordan det hele er, jeg. At det er bestefar sin skyld at det ble slik, og at det er fordi han ikke vil kjæresten min lengre. Det er klart han må få vite at jeg ikke har noe med dette bruddet å gjøre. Han er tross alt 5 år, og forstår mye nå. Dessuten, er det ikke rart du, at *** (navnet på eksmannen) bare for ett år siden, sa til meg sent en kveld, at det er bra barnevernet kom til den konklusjonen de gjorde – for vi to sammen kan tilby ****** (barnebarnet) alt. Som han sa: Vi lever i stabilt parforhold, har et godt forhold og er trygge på oss selv og hverandre. Tenk du, det sa han – i våres var det faktisk. Og da visste ikke jeg at han allerede da hadde møtt opp til flere andre og egentlig var på vei bort fra meg. Tenk at det går an å være så falsk?! Nei, han skal jammen få smake sin egen medisin fremover. Haha – kanskje han burde slutte på Viagra? Jeg sa det til ham her for noen dager siden; at han bare kunne glemme å feire jul sammen med oss andre. Og at det var på bakgrunn av hans egne valg. Han mente vi måtte tenke på ****** og legge våre egne følelser tilside den ene kvelden. Hørt for noe tull? Nei, jeg lot ham tro at han ikke var velkommen i noen dager, men nå har jeg sagt han komme. Men han får ikke ligge over. Selvsagt ikke. Vet du forresten hva? Jeg har sluttet på medisinene mine, legen min likte det ikke helt, men nå kjenner jeg at jeg lever i det minste.»

(Venninnen forsøker å komme med et innspill om at det alltid er lurt å konsultere lege når det gjelder å seponere så viktige medisiner, men blir igjen avbrutt)

Hun: «Og, du – angående medisiner. Vet du, datteren min – hun ruser seg lite nå, og tar medisinene sine som hun skal. Det er en stor lettelse for oss, som tross alt har måttet ta over sønnen hennes. Det er jo begrenset hva jeg orker å gjøre for henne nå etter alt jeg har gjort for henne. Og vet du, hun var jo innlagt på **** (navnet på psykiatrisk sykehus), og der gjorde de en så elendig jobb. Tenk at de bare lot henne ligge der inne på rommet sitt hele tiden, mens de egentlig burde ha bygget opp selvtilliten hennes? Nehei.. Norsk helsevesen altså. Men jeg har sagt det til dem jeg, at jeg er villig til å gå til pressen om så er. Det er da virkelig ikke noe behandling. Og tenk på oss pårørende? Enda godt hun kom til den avdelingen hvor de er spesialister på rus og selvskading, selv om hun kanskje er bipolar. Hun er jo for gammel til barne- og ungdomspsykiatrien. Tror forresten hun bare røyker hasj nå. Det var jo hasjen vet du, som startet det hele. Nei, det spørs om hun noensinne kommer til å klare seg alene igjen. Nå er det forresten lenge siden vi skålet! Skåååål!»

(Venninnen sier det er godt at det går bedre med datteren og at hun håper at hun vil klare å ta kloke valg og litt ansvar selv fremover)

På dette tidspunktet har maten blitt servert og  jeg kan knapt høre mine egne tanker. Langt mindre kan jeg snakke om eller fordøye inntrykkene fra filmen. Jeg blir sittende å måpe (antageligvis med munnen halvveis oppe hele tiden) og vi tenker begge to at hun minner om «Skravlekjerringa fra Fredrikstad» i VG-reklamen – bare i Frogner(fitte)-utgaven.

Min middagspartner jobber innen PR og kommunikasjon, og jeg som kjent for mange, innen psykiatrien. Således har vi ofte ulike innfallsvinkler i mange diskusjoner. Men, det vi har til felles er fascinasjonen for mennesker – og kommunikasjon. Vi har gjennom årene hatt mange livlige diskusjoner om redaktøransvar og om å beskytte mennesker mot seg selv (jfr Sven O.Høiby feks). Men under denne middagen enes vi tvert om at dette er på grensen til hva som er akseptabel oppførsel. For det ene – vi føler oss faktisk innvadert. For det andre –  flere enn de nevnte menneskene utlevert, i et ikke folketomt lokale. Mens vi diskuterer dette, fortsetter «Hun» utleveringen av eksmannen på et svært detaljert og nedlatende vis.

Jeg, som ellers er både tolerant og sindig, kjenner meg svært provosert. Mens jeg sluker maten jeg ellers nyter, varsler jeg selskapet mitt om at jeg ikke kan gå derfra uten å foreta meg noe. I det jeg betaler regningen og forbereder meg på en tur bortom bordet deres, kommer det som får meg til å sette Sprite Zeroen i vranga, og storme harkende ut av restauranten i en blanding av latter, vrede og vantro:

Hun: «Jasså, så du har en elsker du også? Sannelig på tide at du får deg noe du også. Håper han vet å ta deg skikkelig. Vet du, det er så deilig nå som jeg har disse elskerene. **** (navnet på eksmannen) var jo ikke sånn vet du. Jeg kjente ham jo knapt når han var inni meg! Den burde vært lagt i støpeformen og retta ut, haha! Nei, det må være god størrelse på utstyret skal det være noen hensikt i å ha seg heretter. Det skal helst klaske litt…»

Jeg har tenkte mye på episoden i etterkant – og selvsagt er den pyntet noe på. En del er sågar utelatt av hensyn til vedkommendes eget beste. Men historien slipper meg ikke, og jeg blir sittende igjen med fire spørsmål:

– Hva ville du ha gjort?

– Hva burde jeg ha gjort?

– Bør man foreta seg noe som helst i en slik situasjon?

– Hvordan forholder vi oss til mennesker som utleverer seg og sine på nett?

Menneskelig forståelse i en kreativ bransje?

Jeg har etter nitidig overbevisning fra gode venner i den kreative bransjen, begynt å snuse på mulighetene for et bransjeskifte. Som en venn av meg i nevnte bransje en dag bemerket; så har jeg gjennom mitt mangeårige arbeid i psykiatrien fått en sjelden og god innsikt i hvordan mennesker tenker. Alle bransjer trenger kunnskap om menneskelige prosesser, og kanskje spesielt den kreative. Bransjen når som kjent ikke frem til kunder uten å formidle produktene på en slik måte at mennesker kan relatere seg til dem – og identifisere seg med dem.

Jeg har lang erfaring med relasjonsbygging og veiledning av mennesker i ulike prosesser og tilstander. Dette har gitt meg en unik innsikt i hvordan mennesker tenker – samt evner i retning av å være en god menneskekjenner. Dette er egenskaper jeg har fått signaler om at vil være av stor verdi når kunderelasjoner skal etableres, prosjekter ledes eller strategier legges. Altså kan man tenke seg at min forståelse av kommunikasjon kan være en viktig ressurs, og brukes både systematisk og tilpasset den enkelte(s) prosess, utad såvel som innad i en bedrift.

Et annet aspekt ved bakgrunnen min, som flere mener trengs på steder hvor mange kreative sjeler er samlet, er at jeg for det meste har jobbet i akuttpsykiatrien. Jeg tør med hånden på hjertet påstå at det ikke finnes mange arbeidsplasser som stiller høyere krav til aktiv tilstedeværelse, god og tydelig kommunikasjon samt handlekraft i pressede og uforutsigbare situasjoner. Jeg er intet mindre enn drillet på å vurdere situasjoner raskt og grundig, med påfølgende initiering av passende og gjennomførbare løsninger. Mye av min styrke ligger i at jeg behersker dette vel så godt – om ikke enda bedre, når det er uforutsigbare dager og høyt arbeidspress. Dette er egenskaper jeg har hatt svært stor nytte av også når jeg har ledet prosjekter i arbeids- og organisasjonslivet.

Dessuten, som flere har påpekt, så har jeg en innsikt i og forståelse for helsesektoren, dens muligheter og utfordringer. Jamfør alt det skrives om i media, trenger man ikke å være synsk for forstå at helseforetakene i stadig større grad, vil komme til å utgjøre et stort nedslagsfelt for alle som jobber med kommunikasjon i en eller annen form.

Med internett er kommunikasjon i ferd med å dreie fra massekommunikasjon der et budskap ropes ut til en forsamling, til en dialogbasert kommunikasjon enten mellom personer eller mellom en bedrift/organisasjon og dens kunder. Dette øker etter min mening også viktigheten av å forstå hvordan mennesker tenker, agerer og reagerer på et gitt budskap.

Kombinasjonen av kronisk skrivekløe og et kreativt hode, gjør at jeg ofte får hyggelige tilbakemeldinger om at jeg i større grad bør utnytte skrivegleden og evnen jeg har til å formulere meg. Slik kom denne bloggen til, og slik har det seg at jeg nå også syssler med å få utgitt noe av det jeg har skrevet

Så lang har snusingen medført at jeg ved to anledninger har blitt ansett som en aktuell kandidat, og hvor små marginer har skilt meg og den andre.

Om du som leser dette er i et kreativt selskap, og synes disse tankene og bakgrunnen min virker spennende, så tar jeg gjerne diskusjonen videre i kommentarfeltet – eller over en kopp kaffe.