Om å bli mobbingen

I oppveksten var jeg et sårbart barn som hadde det tøft på barneskolen. I flere år opplevde jeg nesten daglig mobbing fra eldre elever og en lærer. I tillegg hadde jeg periodevis rus og psykisk sykdom tett innpå livet, noe som gjorde den totale livssituasjonen vanskelig. Summen av disse faktorene gjorde at jeg i perioder strevde med å holde motet oppe, og synes det var vanskelig å se en mening med alt jeg skulle gå igjennom.

I et familieselskap overhørte jeg som 11-12-åring en inngiftet voksenperson si til en annen voksen: ”Det kommer aldri til å bli noe av Kristin. Med den bakgrunnen hun har, kommer hun aldri til å klare seg”. En sjokkerende og skjellsettende opplevelse for en ung jente i en brytningstid. Skulle ikke jeg klare meg?

Selv om jeg levde med store belastninger, hadde aldri tanken på å gi opp streifet meg. Jeg hadde heller aldri tenkt tanken om at jeg ikke skulle klare meg – at ikke jeg kunne bli hva jeg ville. Der og da, i trappen i mine besteforeldres hus, bestemte jeg meg for at vedkommende aldri skulle få rett.

I dag, nesten 30 år senere, kan jeg huske hvordan dette åpenbarte seg som et valg for meg. Jeg kunne altså velge å gi meg over av alle problemene mine, eller, jeg kunne kjempe og bli en som klarte seg uansett. I ettertid ser jeg at det neppe var den hendelsen alene som gjorde at jeg ble noe annet – noe mer – enn mobbeofferet og ”stakkars Kristin”.

Heldigvis hadde, og har jeg, en mor som kunne være ganske nådeløs. Når jeg syntes livet var vanskelig, var såret og lei meg over måten jeg ble behandlet på, lot hun meg alltid gråte ut, og hun syntes synd på meg – men bare til en viss grense. Ofte, litt raskere enn jeg selv var klar for, skiftet hun fokus til alt det andre jeg var: leken, kreativ, nysgjerrig, smart og snill. Gjennom sine forventninger til meg, sørget hun for å hente ut de andre ressursene jeg hadde. På den måten ble jeg ikke mobbingen. Jeg var fortsatt Kristin, som kunne bli hva jeg ville – og som ble det.

Jeg får nesten ukentlig henvendelser fra fortvilede foreldre som opplever at barna deres slutter å eksistere. At livet kun dreier seg om alt det vonde de har opplevd, at de ikke lenger har interesse for annet enn mobbingen – og at de nærmest dyrker det vonde og rollen som mobbeoffer. Foreldre opplever også at mobbingen blir en «universalunnskyldning» for ikke å ta ansvar, ikke fullføre skole eller andre aktiviteter.

Gjennom sosiale medier og blogger jeg følger, ser jeg også hvordan særlig unge mennesker, gjennom å eksponere seg i rollen som mobbeoffer, får store mengder omsorg, beundring og oppmuntring. Ofte fra andre med lignende erfaringer. I noen tilfeller dannes det sterke fellesskap med utgangspunkt i det vonde de har opplevd. Jeg har tro på åpenhet, og at det er godt og konstruktivt å dele erfaringer med likesinnede.

Likevel synes jeg å registrere at det i mange slike fellesskap også råder en ”oss mot dem”-holdning. Sagt med andre ord ”ofre mot overgripere”-holdning, og at det er lite åpenhet for innspill om hvordan man kan komme seg ut av dette vanskelige. Slik blir identiteten deres sterkt knyttet opp til rollen som offer, noe som kan skape begrensninger på sikt. For noen medfører det at det blir skummelt å skulle klare seg: For hvem er de egentlig, uten å ha mobbingen ”å lene seg på”?

At barn og unge ikke klarer å gå videre i livet etter at de har opplevd mobbing, skyldes ofte at de ikke i tilstrekkelig grad har fått bearbeidet det de har vært igjennom. For enkelte kan det ta flere år, og mange kan også trenge (og burde få tilbud om) profesjonell hjelp for å komme videre – selv om det er lenge siden mobbingen opphørte. Dette er det viktig at omgivelsene, og særlig foreldre har forståelse for. Konsekvensene av mobbing kan føre til at man blir svært sjenert, selvkritisk og/eller utvikler sterk angst. Dette kan igjen føre til at oppgaver vi anser som selvsagte, blir vanskelige å mestre – og for noen umulige å gjennomføre.

Likevel er det viktig for barna og ungdommen at omgivelsene fortsetter å fokusere på deres ressurser, og at vi fortsetter å forvente deres deltagelse i det daglige. På den måten tillater vi ikke at livet kun skal dreie seg om det som er vanskelig og vondt. Når livet er kaotisk og vanskelig, er det, som ved håndtering av andre traumer, av ekstra stor betydning at voksne sørger for normalitet i hverdagen.

Barn og unge som opplever, eller har opplevd mobbing, trenger tydelige voksne som ikke mister troen på dem – som bærer håpet når de selv ikke har håp. De trenger voksne som veileder dem i vanskelige situasjoner, og som gir dem alternativer å handle ut i fra når det de frykter mest skjer. De trenger også voksne som tør å stille krav til dem og som tåler at det kan ta tid før de selv klarer å tro at de fortjener å ha det bra. Barn og unge trenger voksne som forstår at man ikke er det man utsettes for. Det er forskjell på å være et offer og det å forbli i offerrollen.

Tips til hvordan voksne kan bidra til å opprettholde normalitet, samt være en god støtte for barn og unge som mobbes, finnes i boken min «Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing». 

Bry deg – stopp mobbingen

De siste ukene har jeg har båret på en hemmelighet jeg har vært sprekkeferdig etter å fortelle omverdenen. Jeg har sagt ja til å sitte i VGs ekspertpanel, i anledning deres storstilte satsning «Bry deg – stopp mobbingen», som setter søkelyset på forebygging, avdekking og følger av ulike typer mobbing. I dag gikk startskuddet – og jeg kan endelig snakke høyt om det som nå skal skje.

De neste to ukene vil Tove Flack (doktorgradsstipendiat ved Senter for adferdsforskning, UiS), Stian Lindbøl (seniorrådgiver i Medietilsynet) og jeg, svare på spørsmål på VG Nett og Facebook-siden «Bry deg – stopp mobbingen». I løpet av noen få formiddagstimer i dag, hadde siden over 12.000 følgere, og mange spennende spørsmålsstillinger er allerede under drøfting. På Facebook-siden kan du også avlegge Mobbeløftet, hvor du forplikter deg til å bry deg og gripe inn dersom du får vite om- eller er vitne til mobbing.

I artikkelserien, som kommer til å dekke mange ulike aspekter ved mobbing, blir det også anledning til å stifte nærmere bekjentskap med flere bidragsytere i boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar».

Jeg håper bidragsyterne er klar over at de nå, snart et år etter at boken kom ut, fortsatt er med på å holde mobbing på agendaen – både i media og politiske sammenhenger. Det viser at engasjement og åpenhet nytter. Jeg er rørt, ydmyk og stolt over hva vi har fått til!

Bry deg – stopp mobbingen!

Redsel og dype inntrykk

I kjølvannet av boken  «Fordi jeg fortjener det?», har jeg det siste halvåret holdt mange foredrag om mobbing, og fortsatt renner det inn med nye forespørsler. En skulle tro jeg etterhvert hadde blitt så dreven at dette var noe jeg kunne gjøre med en viss letthet, men slik er det altså ikke, og de siste dagene har jeg tenkt mye på hvorfor.

I forkant av hvert foredrag kjenner jeg på en sterk redsel for at det jeg skal snakke om ikke vil oppleves hverken riktig eller viktig for tilhørerne. I tillegg kjenner jeg hvordan sjenansen nesten tar overhånd, og den lille djevelen som mener jeg ikke skal tro at jeg er noe, hvisker meg i øret. Alt med det som resultat at jeg på den ene siden blir ekstremt fokusert eller selvopptatt om du vil, og på den andre siden sårbar, lei meg og redd for å eksponere meg. Det hele virker nokså uforståelig og absurd for dem rundt meg – for som jeg ofte hører: Det går jo alltid bra.

Og de har rett. Foredragene går som regel bra. Noen ganger helt passe, og andre ganger så bra at jeg blir oppstemt og ikke får sove av ren lykke og lettelse, og/eller fordi jeg er beveget og rørt over responsen fra menneskene jeg har møtt.

Når jeg holder foredrag om mobbing, snakker jeg mest om forebygging og ansvar, men også en hel del om konsekvensene av mobbing. Selv om både engasjementet og enigheten er stor når jeg snakker om førstnevnte, er det som regel først når jeg snakker om konsekvensene, at de virkelig sterke reaksjonene kommer.

For litt over en uke siden holdt jeg foredrag for Mental Helse i Molde, i et intimt og hyggelig lokale med fyr på peisen. Temaet var mobbing i arbeidslivet, og forsamlingen bød på friske diskusjoner og mange gjenkjennende nikk, da jeg snakket om lav selvtillit, angst, stress og søvnløshet. Som ofte ellers, brukte jeg setningen:

Mobbing rokker ved den grunnleggende og livsnødvendige tryggheten vi trenger for å kunne stole på- og fungere godt i samhandling med andre mennesker.

Etter foredraget kom en tilhører bort til meg og sa at han var dypt takknemlig for at jeg satte disse ordene på det han selv har levd med i mange år, men at han samtidig ble opprørt. Han synes det var vanskelig å si noe mer om det, fordi det han ble fysisk kvalm og uvel av alle de gamle minnene som dukket opp igjen. Han klemte meg hardt og takket nok engang i det han gikk.

For noen dager siden holdt jeg foredrag på Humanismens hus i Oslo. I forkant av dette foredraget hadde jeg også sterke kvaler. Jeg var redd for at jeg skulle komme til å kjede tilhørerne – som om jeg hadde noe å fare med som skulle tilsi at jeg kunne innlede til en debatt om mobbing? Også denne gangen opplevde jeg å få god kontakt med tilhørerne, og jeg fikk mange gjenkjennende nikk undeveis. I pausen, før debatten skulle starte, var det flere som hadde kommentarer og spørsmål, og jeg rakk å knytte nye og viktige kontakter.

Debatten som fulgte ble utfordrende – mye på grunn av det høye kunnskapsnivået blant deltagerne, men også på grunn de personlige erfaringene flere delte underveis og etterpå. En av tilhørerne tok på et tidspunkt ordet og sa at hun særlig hadde festet seg ved det jeg sa om konsekvensene av mobbing – og da spesielt det som omhandlet selvtillit og vanskeligheter med å bygge nære relasjoner. Den modige, flott kvinnen fortalte på innsiktsfullt vis om mobbing i skoleårene og påfølgende selvmordsforsøk. Med mannen sin tilstede i salen, fortalte hun om hvordan hun i over ti år har forsøkt å overbevise ham om at hun ikke er verdt å være sammen med – at hun ikke er noe  og at hun ikke fortjener det gode han tilbyr henne.

Jeg har spurt meg selv et utall ganger om hvorfor i all verden jeg velger å utsette meg for all denne redselen og usikkerheten det å holde foredrag frembringer. Etter de siste ukenes foredrag tror jeg at jeg vet svaret. Jeg har begynt å få tilbake den grunnleggende tryggheten jeg ofte snakker om,  og det kommer ikke på tale at redsel og sjenanse får ta overhånd nå.

Jeg har nemlig viktige ting å gjøre. Jeg skal fortsette å møte mennesker der de er, og aldri slutte å bryte ned tabuer.