Opp som en løve og ned som en fell…

Nyter (det er dog et definisjonsspørsmål) et glass iskald Chablis (enda det er tirsdag, ja), og tenker at dette har vært nok «A Curly day in Hell and Paradise». Med andre ord en kontrastenes dag. I øyeblikket tenker jeg at man kan stappe karma og Loven om tiltrekning der solen sjelden eller aldri skinner. Om noen våger å ymte frempå om slikt i øyeblikket, så får de en krøllete uvenn på ubestemt tid. Hvilket ikke er å kimse av.

Noen ganger er det rett og slett nok – og nettopp dét – NOK. Noen ganger er for eksempel akkurat nå.

Det skjer fantastiske ting! Jeg lever, nyter, lykkes, blir trodd på, løftes frem og satses på. Jeg ser livsdrømmen begynne å forme seg, selv om den i øyeblikket fortoner seg en smule uoversiktelig og ikke helt overkommelig. Men noen tror på meg. Jeg får hjelp til å bære drømmen og håpet – om å leve av den; drømmen min. Noen ser meg.


lc3b8ve

Halvveis svevende kommer jeg i ettermiddag hjem fra jobb og slenger meg passe selvtilfreds og stolt på sofaen. Den siste halvtimen på jobb var jeg dog rastløs, og følte at det var «noe». Men jeg smiler allikevel smålurt i krøllene.

Mye senere enn vanlig kommer Mini-me gråtende hjem fra skolen. Jeg spør om det har skjedd noe, men det har det ikke. «Mamma, jeg har bare magen full av vonde følelser. Det var derfor jeg somlet slik.» Så kryper hun opp i det vi kaller «badekaret» – plassen som blir i V’en bena lager når man krøller seg på sofaen. Der snakker vi om at hun savner kjæresten (bestevennen) som har begynt på en ny skole, og at hun er redd han kommer til å slå opp når han ikke ser henne hver dag. Så vi sender en sms til moren hans og inviterer ham med på kino til helgen (under forutsetning av at jeg sitter bakerst som sist, og de foran alene…) Jeg får ikke svar før jeg må frakte henne på korøvelse og meg selv til gruppeevaluering på jobb.

På møtet får jeg svar fra moren om at: «Ja, det vil han gjerne, for han savner henne veldig. Men han vil nå bare være venner. Og om det vil være ok for henne?» Jeg kjenner hjertet synke ned i magen. Av delvis forklarlige og uforklarlige årsaker blir den forsterket. Jeg blir sittende med en ulmende uro og kribling i føttene under hele møtet og vil bare hjem til Minien min.

Jeg trasker raskt hjem og forbanner menn. Allerede i en alder av 9 år begynner de altså med disse doble budskapene sine. «Savner henne masse, men bare venner!» Right…
Jeg er sikker på at jeg snøfter der jeg går i marsjtakt til tangotoner på øret, selv om jeg smiler.

Vel hjemme møter jeg en Mini-me som er blek, sliten og utafor. Hun har funnet ut hvem som hadde ringt så mange ganger på telefonen hennes her om dagen, for nå hadde hun hørt beskjedene. «Det var onkel som ba om nummeret ditt. Han måååtte nok snakke med deg Mamma, og om ikke vi kunne være så snille å sende ham en melding. Jeg ble kjemperedd, jeg vil ikke at han skal ringe oss mer.»
Jeg føler meg plutselig revet opp innvendig! Lille barnet mitt. Jeg får lyst til å omfavne henne og putte henne inn i meg igjen – for alltid. Jeg skynder meg å minne meg selv på det utradisjonelle regnskapets fasit… Jeg kjenner at vi står støtt, selv om nok virkelig er nok.  Og jeg vet at flere grep må gjøres.

Så blir det ringt til kjæresten hennes. Hvorpå han til slutt legger på og hun føler seg dum og avvist, uten egentlig å ha fått svar. Hun blir stille og sier hun går opp for å legge seg. Jeg spør om han sa noe dumt og om de ble enige angående lørdagen.

«Neida, Mamma, men jeg skjønte ikke helt hva han mente. Han var bare så rar og ikke glad i stemmen sin.» Da jeg kommer inn på rommet for å lese, bryter hun ut i gråt og sier han bare ville være venner nå. Hun hulker i en time:»Vi hadde så mange planer mamma… Vi skulle spille sjakk neste gang vi møttes. Vi skulle leke Star Wars og jeg skulle vise ham den nye pcen min. Vi skulle dra på stranden sammen til sommeren, du vet der vi var i fjor da han gav meg ringen. Jeg kommer aldri til å bli glad i andre gutter. Det hjelper ikke engang at vi skal til Hellas. Og jeg ble veldig redd av de telefonene. Tenk om jeg hadde svart ham, Mamma….»
(Snart 9 år gammel Mini-me i samtale med moren sin)

Jeg er redd, lykkelig, forvirret, full av nysgjerrighet og utforskertrang. Jeg er grådig, sviktet, fortvilet, sliten, urolig og avsindig forbanna.

Jeg har lyst til å skrive, danse tango, spy og knuse kneskåler. Jeg lever 100%.

Reklamer

Loven om Tiltrekning og en rosa verden

Fra Loven om Tiltrekning:

«Ikke forvent å få noe du ikke vil ha, og ønsk deg aldri noe du ikke
forventer å få. Når du forventer å få noe du ikke ønsker deg, tiltrekker du
deg det du ikke ønsker, og hvis du ønsker deg noe som du ikke forventer å
få, ødsler du ganske enkelt bort verdifull mental kraft. Hvis du derimot
kontinuerlig forventer å få det du uopphørlig ønsker deg, vil din evne til å
tiltrekke bli uimotståelig. Sinnet er en magnet og tiltrekker seg det som er
i samsvar med dets dominerende tilstand.»

(Dr. Raymond Holliwell,
Working with the Law)

Jeg er blant dem som med noe vaklende overbevisning er villig til å vedgå at enkelte elementer i Loven om Tiltrekning kan ha gode ting for seg. For mitt vedkommende handler det om tingene som berører den enkeltes innstilling til livet man lever. Selv om jeg på ingen måte kan bekjenne meg fullt og helt til magnetteoriene.

Det jeg personlig henter ut av «Loven», omhandler det som får en til å snu en negativ trend, få ny giv i forhold til noe, brette opp ermene og ikke la seg kveles av egen pessimisme. De tingene som får en til å se hvor heldig man er, som får en til å legge merke til andres gode bidrag på jobb, i et vennskap og i en familie. Det som får en til å trekke pusten dypt og smile før man går ut på en scene foran et stort publikum.

Jeg har tenkt mer enn vanlig de siste dagene. Men jeg har også hatt noen helt uvanlige dager. Slik mine dager ofte er. Jeg har i løpet av den siste tiden konkludert med at en slik teori godt kan fungere om man allerede er i en slags medvind. Dersom man setter seg inn i – og erkjenner at smertefulle og uforutsette ting i blant rammer oss mennesker, så ryker derimot denne teorien for mitt vedkommende. Faktisk ender den opp med å fremstå som en neglisjering av viktige realiteter når det gjelder det å tørre og være menneske. På meg virker den nærmest som en oppmuntring til å dyrke glansbildesamfunnet – hvor alt bare skal være vakkert og enkelt, og hvor man tror det blir slik bare man ønsker det nok, fortjener det nok – eller bare husker å feie ting langt nok under teppet.

Om mulig, skulle jeg gjerne ha visst for mange år siden hvordan jeg kunne ha unngått denne «tilstanden» som har fulgt meg nærmest fra før unnfangelsen. Ikke minst vil jeg gjerne få greie på hva slags «tilstand» det i «Lovens forstand» er snakk om, som rimeliggjør en del av belastningene og utfordringene jeg har hatt og fortsatt har i livet mitt. Ting jeg aldri kan ta full kontroll over eller tilstrekkelig avstand fra. Nettopp fordi det handler om betydningsfulle mennesker i livet mitt – om alvorlig sykdom og om hvordan en som står meg svært nær, lever et liv med rus og utrygghet. Begge deler er faktum som det er umulig å forbli upåvirket av, og som stadig får konsekvenser for mitt eget liv – ENTEN JEG VIL ELLER IKKE.

Antageligvis er det noe i begrepet «Det handler ikke så mye om hvordan du har det, men hvordan du tar det» (som i mine øyne har en sterk relevans til Loven om Tiltrekning). Gudene skal vite at jeg har forbannet det uttrykket mer enn én gang. Det kan være en lang og smertefull prosess det å lære seg å sette grenser i forhold til hvor mye bekymring man skal tillate seg i livet. Selv om jeg har blitt mer bevisst på hva jég tillater i mitt, så er det noe som krever kontinuerlig jobbing – og som tidvis er en stor energityv.

Hvordan er det forresten rimelig «å ta det», lurer jeg på. Når man i perioder lever i konstant frykt for at et menneske man er svært i glad i, når som helst kan velge å avslutte sitt eget eller andres liv?  Når man ikke vet hvor vedkommende er, om han lever eller er død – kanskje uten å ha blitt funnet? Når du ser at kreftene og evnen til å kjempe for seg selv, for sin egen helse og egen fremtid ikke lengre er der? Når du må innse at din eksistens alene ikke er sterk nok motivasjonsfaktor for vedkommende til å fortsette kampen for et bedre og lengre liv? Hvordan er det rimelig som pårørende å ta dét?

Livet er slitsomt og svært komplisert til tider, bevares. Men uten kontrastene tror jeg ikke følelsen av glede heller vil kunne kjennes så sterkt. Selv om jeg erkjenner kontrastenes nødvendige eksistens, så ønsker jeg meg allikevel betydelig færre søvnløse netter og tapte anrop om natten. Selvsagt ønsker jeg også å slippe den sterke følelsen av sorg over noe(n) jeg enda ikke har mistet, men som jeg allikevel har måttet erkjenne at jeg mistet for mange år siden. Jeg ønsker å slippe løgnene, svikene, truslene og frykten. I perioder kan jeg skjerme meg for omfanget av dem, men de forsvinner like fullt ikke helt. Aldri.

Skal man klandre folk som ikke opplever det de ønsker, eller til og med opplever virkelige negative hendelser/store belastninger? Og om det er slik at sinnet er en magnet og tiltrekker seg det som er
i samsvar med dets dominerende tilstand
, så burde jeg kanskje unngå å tenke på hva slags sinn jeg egentlig er utstyrt med?

Jeg som tillater meg å forbanne, kjefte, gråte, sørge og som innrømmer at jeg en sjelden gang i blant ikke orke å stå opp av sengen fordi jeg er trist og fraværende. Jeg som lar alt dette være en variende del av livet mitt. Jeg som velger å være tilstede i livet, i steden for å skru av telefonen, kutte kontakten eller enda «bedre»; hente kosten og feiebrettet – for så å krype under pleddet og tenke rosa sukkerspinntanker?

Både verden og mitt krøllete sinn blir nemlig rosa. Det er helt sant. Om jeg bare ønsker, fortjener og/eller vil det nok.