Samvittighet på en lykkeskala

Jeg skal ikke påstå at dårlig samvittighet er medfødt, men så langt jeg kan huske tilbake i tid, så har jeg hatt dårlig samvittighet for noe. Selv om jeg har vært aldri så flink både på skole og i jobbsammenheng, har jeg tenkt at jeg kunne ha gjort mer – og burde ha gjort mer. Jeg har sågar tenkt tanker i retning av at jeg snart blir avslørt – at det nok kommer for en dag at jeg egentlig ikke er så flink, smart og snill som folk skal ha det til.

Underveis i alt som har skjedd det siste året, har jeg ved flere anledninger kjent på forventninger fra omgivelsene om at jeg burde være gladere, sveve høyere og være stoltere. Men når sant skal sies, så har det vært avsindig skummelt for en krølltopp med nevnte utfordringer, å eksponere seg ved å gi ut bok, bli intervjuet og holde foredrag for hundrevis av mennesker. Mer enn én gang har jeg fryktet at avsløringens time har vært nært forestående, og til tross for at alt har gått bra så langt, tenderer jeg fortsatt til å justere fallhøyden når det gjelder å satse på nye og store prosjekter.

Tross denne navlebeskuende redselen, finnes det neppe noe skumlere og mer samvittighetsfremkallende i hele verden enn å være mor. I så måte har de siste 12 årene vært de mest fantastiske, men også de skumleste så langt i livet. Å ha ansvaret for å ha satt to menneskebarn til verden – som begge fortjener å ha det trygt, forutsigbart og ellers alt det beste livet har å by på – er tidvis overveldende.  Som mange andre mødre og fedre, er jeg redd for ikke å være nærværende nok og har dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort – eller ikke burde ha gjort.

For en tid tilbake hadde jeg en nydelig samtale med barna hvor vi drømte om sommerferie, snakket om hva vi liker, hva som gjør oss glade og hva mennesker trenger for å ha det bra. Som et innfall, spurte jeg jentene: «Tenk dere en lykkeskala fra 1-10 hvor 1 = ulykkelig og 10 = superlykkelig. Hvor på skalaen er dere akkurat nå?»

Etter å ha tenkt seg om, og uten å snakke med den andre, skrev begge ned tallet 8. Da jeg spurte hva som skulle til for at tallet skulle bli høyere, svarte den yngste: «At alle de som klenger så fælt på bestevenninna mi, sluttet med det og at jeg ikke hadde blitt mobbet tidligere». Den eldste svarte strålende: «Det eneste jeg mangler i livet mitt for å bli en 10’er, er en kjæreste!»

Overrumplet over svarene, våget jeg meg på et oppfølgingsspørsmål. «Er det ikke NOE som burde være annerledes eller bedre her hjemme?»  Hvorpå jentene svarte: «Nei, mamma – bortsett fra at du og pappa er skilt og at vi har sykdom i familien – og det kan vi ikke gjøre noe med nå – så har vi det kjempebra. Vi har har jo to familier som er glade i oss og alt vi trenger»

Den yngste spurte plutselig:»Hva med deg da, mamma – hvor er du på skalaen akkurat nå?»

Der satt jeg, full av dårlig samvittighet over å være både sliten og fraværende, mens barna danset og lekte rundt meg – ubekymrede og lette i steget. Da jeg skulle til å svare, kom jeg på dette brevet og svaret sa seg selv: «Det finnes ikke høye nok tall for mammaer…»

Reklamer

Flaks

Det er stille i huset. Kattene ruller rundt på småflekkene med bar asfalt utenfor. Jeg er oppspilt og lykkelig, og kjenner trang til å rulle rundt sammen med dem – jeg har lyst til å le høyt. Jeg blir inne litt til – jeg er tankefull og trenger å skrive noen ord før jeg går ut og nyter den skarpe marsluften og de varme solstrålene. Kontraster.

Det siste året generelt, og de siste månedene spesielt, har jeg kommet i kontakt med svært mange interessante mennesker. Noen av dem har forsvunnet like fort som de kom. Andre har følt seg avvist fordi jeg ikke har svart fort nok, trøstet, kommentert eller applaudert. Enkelte har satt dype avtrykk og forsvunnet – noen uten å ane det, andre uten å bry seg. En liten håndfull har jeg gjemt i hjertet mitt – med en visshet om at de kommer til å være en del av livet mitt for alltid. Hjertemøter.

De som kjenner meg godt, vet at jeg trives best i selskap med dem som skiller seg ut i mengden. De som nekter å være grå mus og som ikke lar seg styre av hva alle andre mener. Det er befriende å omgi seg med mennesker som er uforutsigbare i tankesett og handlemåte – de som kommer med de rareste utsagn og sprøeste idéer. Jeg ler hjertelig med dem – kanskje nettopp fordi; på seg selv kan man faktisk kjenne igjen enkelte andre.

Jeg tror på, at det innerst inne – i alle hjerter – ligger noe alvor. Enten det handler om å ta ansvar og sette tydelige grenser, beskytte, gjøre noe godt for andre og formidle et budskap man vet noen trenger å høre. Eller evnen til glede seg på andres vegne – for mange en inspirasjonskilde til ikke selv å ende opp i andres fotspor, la være å kopiere sine nærmeste, tørre å tenke og handle originalt. Å finne styrke til å være seg selv – å være bra nok som seg selv. Menneskelighet.

Det har skjedd mye rundt meg i det siste, og noen vil nok kanskje mene at jeg har vært i overkant generøs med å dele gode nyheter og spennende hendelser – og at jeg i så måte har opptatt mer plass enn det som rimelig er. Kommentarer jeg har fått tyder på det – og noen har også mer enn antydet at det er grenser for hva 15 Minutes of Fame kan inneholde, og at jeg virkelig har hatt min dose flaks i det siste.

I morgen begynner en ny æra. For første gang i mitt 18 år lange arbeidsliv, skal jeg ha en dagjobb. Jeg skal ikke lenger jobbe kveldsvakter, helger og røde dager. Barna får mer alenetid og jeg får mindre. Det er skummelt, spennende og befriende på samme tid. I morgen begynner jeg som prosjektleder i UNICEF Norge.

Jeg er full av lykke, stolthet og glede over det som skjer. Men, jeg er også fylt av ettertanker og inntrykk som trenger å fordøyes. Livet er alvorlig også i medgang. Jeg er sliten – jeg har jobbet hardt og lenge. Om jeg skal tenke at det skyldes flaks, så tillater jeg meg å låne Kjetil Andre Aamodts ord – i noe omskrevet form – som en forklaring på flaksen min: Jo mer jeg jobber – jo mer flaks har jeg…

I møte med nye erfaringer, en ny arbeidshverdag og spennende muligheter, fortsetter jeg å leve i den tro at det er graden av bevissthet, et åpent sinn og engasjement gjennom tilstedeværelse, som driver menneskets utvikling. En utvikling man selv er ansvarlig for – uavhengig av flaks.

Det eneste jeg vil

Det er helt sant – jeg vil ikke ha fire millioner og heller ikke åtte. Penger gir meg hverken lykke eller fred.

Jeg skal ikke påstå at jeg hadde protestert høylydt om det viste seg at jeg faktisk kunne fått en slik sum penger. Da kunne jeg ha kjøpt meg den store bilen jeg ønsker meg og funkishuset jeg kjører forbi hver dag. Dessuten kunne jeg ha drukket doble kaffe latter dagen lang og kanskje kjøpt meg en hytte med kjøkkenhage.

Men, det er ikke det jeg egentlig vil ha – den stilige bilen og det kule huset. Bilen kan ikke bringe meg dit jeg vil, og huset vil ikke gi meg mer ly. Det er tross alt bare en bil og et hus. Større, men ikke alltid bedre.

Jeg vil ikke ha dobbel latte dagen lang og ende opp med magevondt. Jeg liker latte og drikker det ofte – men, det er ikke skummet og smaken som fester seg på leppene jeg vil ha.

Jeg vil ikke ha hytta og heller ikke dyrke noe. Det er en fin tanke og jeg hadde likt å eie min egen jordflekk – men det er ikke en jordflekk jeg ønsker meg mest av alt og vil ha.

Pengene kunne riktig nok ha utrettet mangt og muligens forandret ett liv eller to. De kunne ha hjulpet en bonde i Zimbawe eller gitt et barn en fremtid. Kan hende de også hadde reddet dyr eller styrket arbeidet med å la det bli en menneskerett å gifte seg med- og elske hvem man vil – uansett kjønn. Det ville ha fått meg til å føle meg som en del av noe stort og viktig, og brakt mange-  inkludert meg selv – stor lykke. Men, det er ikke det jeg vil.

Å kunne sette en stopper for at lidende mennesker dør og at bomber fortsatt faller, hadde vært fint. At mennesker kunne ha levd uten redsel for våpen og diktatorer, ville ha vært godt og riktig. Verden trenger det, men det er ikke det jeg vil. Det vil ikke gi meg freden jeg ønsker.

En fancy jobb og fengende tittel, vil ikke gi meg lykken. Jeg vil ikke ha berømmelse og rikdom – jeg vil ikke ha det jeg ikke trenger. Det hadde vært fint, og jeg hadde ikke motsatt meg det – men, det er ikke det jeg vil.

Fred, kjærlighet og lykke – for verden og for meg. Fantastisk, men det er ikke det jeg vil.

Frihet, likeverd og rettferdighet. Ja! Vi trenger mer av det i verden. Men, det er ikke det jeg vil.

Alt jeg vil er å være den mammaen barna mine ser. Det er det jeg vil.

Alt annet er bakgrunnsstøy som fyller livet med farger og nødvendige nyanser. Alt annet er det vi trenger for å gjøre verden til et bedre sted. Men, det er ikke det jeg vil. Det er bare hva jeg trenger – og veldig ofte håper og ønsker.

Smilet på leppene deres og stillhet som brytes av kjærlighet. De myke barnehendene som griper etter mine.  Kos og nærhet. Vissheten og uttrykket i øynene deres.

Å være den kvinnen jeg ikke kan se, men mammen de ser – det er det eneste jeg vil.

Lykken er

Å høre min eldste datters befriende latter, trenge seg gjennom musikk og høylydt snakk på stranden, der hun leker i vannet mens jeg ligger under en parasoll som blafrer i vinden.

Å spille kort med overtrøtte prinsesser på terrassen med utsikt over Det Ioniske hav, som glitrer i natten mens jeg er vitne til hvordan livet kan gå fra bunnløs lykke til bunnløs fortvilelse – avhengig av antall kort på hånden.

Lykken er å kjenne myke barnehender mot solvarm hud, som smører varsomt og ømt – og som fortsatt elsker meg uforbeholdent, blinde for cellulitter og rynker, men som grøsser over flassing på ryggen.

Den består også av alvorlige diskusjoner mellom solsengene når vi leser to dager gamle aviser fra Norge, og  jentene en liten stund senere, svømmer etter meg i krystallklart vann og spør om igjen – om hvordan det kan ha seg at en far i Danmark klarte å drepe sin 13 år gamle datter og om hvorfor 16-åringer i Sverige dreper hverandre på grunn av et tungekyss som varte i tre sekunder. Deretter det eiendommelige oppfølgingsspørsmålet, der ute ved bøya: Når får vi lov til å tungekysse, mamma – og er det ekkelt første gangen? Vel tilbake på solsengene snakker vi om deres frykt for at Siv Jensen skal bli statsminister, slik at Norge ikke lenger vil hjelpe like mange flyktningebarn og at både Høyre og SV hadde altfor lite i sine programmer om eldreomsorg.

Lykken er også å kjøre badebåt til en liten strand, bla i Marie Claire og diskutere høstmoter og supertynne supermodeller med en 11-åring som oppdager at det går an å se bra ut uten å være supertynn og uten å måtte bruke en formue på det.

Lykken er – paradoksalt nok – nære og vonde samtaler på hotellsengen med ytterligere betroelser om det faktiske omfanget av mobbing på skolen, om ødelagt selvbilde, angst for fremtiden og dødstanker fra en 9-åring. Men også om håp og felles planer for hvordan skolehverdagen kan bli bedre. Lykken er at jeg fortsatt har barnas tillit og at jeg får innsyn i deres verden, slik at jeg kan bære deres bekymringer sammen med dem. På den måten kan vi også finne løsninger som forsterker deres medfødte holdning til livet – om at det mest av alt er er godt, også på sikt.

Å seile på åpent hav til gresk musikk og kjenne seg inderlig fri og fullstendig i live, i det jeg plopper ut i havet for å svømme inn i grotter og snorkle i verdens klareste vann.

Å være vitne til at eldsteprinsessa mottar massiv oppmerksomhet fra restaurantsønnene, og at hun – i sin uskyldighet – ikke forstår hvor vakker omgivelsene synes hun er, der hun rødmer, flakker med blikket og mister gafler i gulvet.

Lykken er å kjøre hjem fra flyplassen med solbrune og sovende barn i baksetet, som de siste dagene har lengtet hjem til katter, håndball, svømmetrening, venner, lærere, lekser, leverpostei og egen seng. Fordi livet mest av alt er godt, uansett hvor de befinner seg…

Morgendagen kommer

Jeg ligger under pleddet og hører på Café Del Mar’s XV, mens jeg tenker på morgendagens reise til stedet som er mitt paradis. Jeg er lykkelig og sliten etter de mest intense ukene så langt i mitt 35-årige liv. Jeg er dypt berørt og fryktelig spent på alt jeg vet skal skje og alt jeg ikke riktig vet hvor ender. Nokså uvant for en krølltopp som vanligvis har kontroll på det meste. Men, for første gang er ikke tanken på manglende kontroll det aller minste skremmende. Jeg har overgitt meg og følger strømmen av alle gode, utfordrende og spennende ting som skjer.

En flott kvinne sa til meg for to dager siden: Du virker som et lykkelig menneske, Kristin! Jeg ble glad da jeg innså at hun har rett.

Helgen har vært fylt med hjertemøter, politiske diskusjoner, nære samtaler og deilig vin. Klær er vasket og kofferter pakket. Om litt kommer forventningsfulle småprinsesser hjem. Akkurat nå kjenner jeg at jeg ér et lykkelig menneske.

Jeg nyter øyeblikket. Morgendagen kommer…

Farlige tyver og tålmodighetskrem

Jeg har hatt noen slitsomme dager denne uken,  og må innrømme at humøret ikke har vært helt på topp. Noen ganger er det vanskelig å huske på det kinesiske ordtaket: «Lykken består av å gjøre sine gleder enkle». Jeg har ikke vært flink nok til det de siste dagene. Egentlig er jeg på vei i seng når dette skrives, men for å være helt sikker på at jeg ikke glemmer denne kvelden, så skriver jeg noen ord allikevel.

Prinsesseukene er intense og gode på sin helt spesielle måte. Jeg nyter hvert minutt jeg har sammen med jentene mine, og jeg er ydmyk i forhold til deres uforbeholdene kjærlighet og tillit meg – uansett dagsform.

Etter en hektisk dagvakt bærer det i ettermiddag kjapt hjemom for å hive i den yngste en youghurt før fotballkamp. Mini-me jobber og løper som en heltinne under hele kampen. Tross humøret mitt, tar jeg meg selv i å kjenne at jeg er minst like engasjert som de andre på sidelinjen. Jeg myser mot den skarpe høstsolen og kjenner at jeg gradvis slapper mer av. Jeg roper og heier slik mødre skal. (For spesielt interesserte så kan jeg nevne at kampen endte 2-2, og var sesongens siste).

Vel hjemme igjen, spiser vi deilig pastamiddag og snakker om dagens hendelser over middagsbordet. Jentene har begge hatt en super dag, og snakker i munnen på hverandre slik bare Snipp og Snapp kan.

Etter middag går jeg opp i andre etasje under dekke av å skulle  «å ordne ting». Et skalkeskjul jeg ikke regnet med skulle bli oppdaget med det første. Derfor slenger jeg meg som planlagt litt på sengen for å sortere noen krøllete tanker. I det fjerne hører jeg en fornøyd eldsteprinsesse kvitre over cden hun ble overrasket med etter middag. Like etterpå går soveromsdøren min opp. Mini-me kryper opp i sengen min og legger seg inntil meg, mens hun stryker på meg, og bemerker at rumpa mi har blitt så liten og fin i det siste («hvertfall i forhold til det den var», legger hun til).

Vi ligger slik en stund og prater om alt og ingenting, og plutselig sier hun spontant at: «Jeg er den heldigste i hele verden jeg, Mamma – som har deg som mor og pappa som pappa. Selv om dere ikke kunne være kjærester, så er dere friske og snille» Hun fortsetter å snakke om det å være glad i, og på sedvanlig vis tullemåler vi hvem som elsker den andre høyest. Jeg prøver meg på en variasjon av at mødre elsker sterkest og mest, nettopp fordi vi er mødre – og at det er noe man ikke kan forstå før man blir mor selv. Hun ligger og ser på meg. Lener hodet sitt litt bakover, som for å kunne betrakte meg litt på avstand. Så sier hun:

«Jeg elsker deg så mye at….eller nei.. jeg tror ikke jeg kunne slått opp med J (kjæresten) for din skyld. Men, Mamma – jeg lover at jeg ville ha sparket en sinna og farlig tyv midt i tissen for din skyld! Så høyt elsker jeg deg nemlig».

Jeg ler godt og høyt, og kjenner dypt inne i hjerteroten min hvor inderlig og uforbeholdent hun mener det hun sa.

Vi ligger slik og prater en god stund, og det går opp for meg at dette er noe vi gjør altfor sjelden. Som jeg savner disse stundene og denne helt spesielle nærheten…

Det å ligge slik, bringer tydeligvis mange minner tilbake for Mini-me. Hun ber meg finne på en historie slik jeg pleide å gjøre før – etter hennes valg av tema. Sliten som jeg er (men uten å nevne det for henne), lanserer jeg et forslag om at vi kan gjøre det annerledes i dag – og at hun kan finne på en historie til meg. Hun stråler over forslaget og ber meg velge tema. Jeg later som jeg tenker meg litt om, og ber om å få en historie om et barn som er veldig glad i mammaen sin.

Mini-me tar sporenstreks ufordringen, og jeg får en lang historie om en jente som heter Lisa. Hun er så glad i mammaen sin at hun ikke tør å gå i fra henne. Faktisk er Lisa så glad i mammaen at hun til og med må være med henne på do noen ganger. Underveis i historien kommer det frem at grunnen til at Lisa passer så godt på mammaen sin, er at det egentlig er mammaen som er redd og ikke klarer seg uten Lisa. Lisa føler at hun MÅ passe på moren hele tiden. Lisa blir mobbet på skolen, men klarer seg fordi hun er flink i matte. Faktisk er hun så flink i matte at folk må Google for å kunne løse mattestykkene hun skriver med kritt i skolegården. Etterhvert, når folk på skolen skjønner hvor flink hun er, så hopper hun over 5. og 6.klasse og begynner rett i 7.klasse. I 7.klasse kommer Lisa på et kjempestort regnestykke som bare hun har klart å regne ut svaret på. Dette gjør henne kjempepopulær overalt og hun blir superkjendis.

Da historien kommer så langt, stopper jeg henne for å spørre om hun ikke lenger husker hva historien skulle handle om. Mini-me klarer ikke å skjule at hun blir irritert over denne avbrytelsen, og sier det geniale med en meget oppgitt mine:

«Det er jeg som lager historien, og selvsagt har jeg ikke glemt temaet. Du får heretter se å smøre deg med tålmodighetskrem, mamma, når det er jeg som forteller.«

Herlige lille Mini, som avslutter historien med at Lisa etterhvert blir veldig sinna på moren som vil holde henne hjemme hele tiden, og at moren er den eneste som ikke skjønner at Lisa er et spesielt barn. Men når Lisa blir større blir de venner igjen, for hun elsker jo moren sin selv om hun ikke kan være hjemme hos henne hele tiden.

Mini-me sier, før vi henter en gammel sangbok, at hun er glad for at jeg er en mamma som forstår at hun må være sammen med vennene sine og at hun får spille fotball.

Lykke(lig)?

I dag har jeg en av de dagene hvor jeg bare føler meg lykkelig, uthvilt og RIK. En dag hvor jeg flere ganger har tenkt at jeg har ikke alt, men jeg mangler heller ingenting. En deilig erkjennelse.

Jeg kom i dag til å huske noe jeg overhørte en eldre kvinne jeg kjenner si i en samtale for flere år siden: «Livet handler ikke om å være lykkelig, men om å være tilfreds»

Jeg husker jeg tenkte at det var et trist utsagn, og hvor rart det var at denne kvinnen som aldri klager over noe, kunne si noe slik. I dag er jeg nok noe nærmere i forhold til å forstå hva hun mente. Jeg er til og med tilbøyelig til å være enig i utsagnet.

Freud skrev:»Lykke er fra naturens side bare et episodisk fenomen. Enhver situasjon som er ønsket ut i fra prinsippet om fornøyelse, vil bare produsere en mild følelse av tilfredshet. Vi er laget slik at vi bare kan kjenne intens nytelse og lykke når kontrastene finnes, men i veldig liten grad bare ut i fra «the state of things».

Kanskje er det bare semantikk. Men et sted på min vei gjennom livet, ble jeg smittet med «målet-er-lykke-viruset». Livet skal være lykkelig. Først var det bare en passiv tilstand – hvor det virket som lykke var noe som ble gitt av en from sjel (som tydeligvis ofte glemte meg). Senere åpenbarte det seg som noe mer aktivt. Jeg måtte bare tenke glade tanker, gjøre glade ting – være glad.

Det er ingen tvil om at, etter jeg selv tok ansvaret for min egen lykke og hva slags dag jeg ønsker å ha, så har livet forbedret seg betydelig. Men jeg vil allikevel ikke kalle det et lykkelig liv. Samtidig vil jeg på ingen måte kalle det et ulykkelig liv heller. Er jeg tilfreds med livet mitt slik det er? JA. Jeg er stolt av hva jeg har oppnådd. Har jeg ambisjoner og mål jeg ønsker å nå? JA. Har jeg områder jeg ønsker å utvikle meg på? Definitivt. Føler jeg takknemlighet over livets mirakler og gaver? Hver eneste dag!

Så med alt dette som ingredienser i et rikt og stabilt liv, hva skal jeg da med lykke? Hvorfor kan jeg ikke bare få nyte disse øyeblikkene hvor jeg føler meg så lykkelig at øynene mine renner over – slik som i dag? Hvorfor kan jeg ikke få reagere med tristhet, håpløshet og redsel i andre stunder? Jeg er smart nok til å innse når følelsene mine bedrar meg. Noen ganger gjør jeg noe med det, andre ganger tar det litt lengre tid.

Jeg elsker livet. Og det å kaste det bort, står så absolutt ikke på min «To do» liste. Men allikevel… Jeg er ikke perfekt. Hvis jeg trengte å være perfekt for å leve dette livet, så hadde jeg vært det. Da hadde vi alle vært det, ikke sant?

Jeg har et lidenskapelig forhold til bøker, og liker derfor å bruke lang tid i bokhandlere – gjerne timer, om tiden tillater det. Jeg forbløffes stadig over hyllemeterene med bøker som lover «En verden av lykke». Jeg blir også forbløffet over alle som mener de har oppskriften på hva andre skal gjør for å bli lykkelige. Det være seg alt fra Yoga til meditasjon, til Positive Thinking, seminarer, skrive journaler, sitte under ett tre….  Og jeg lurer på når vi mennesker skal lære å slutte og være grådige «totalists» (i mangel av et godt norsk ord).


Må ha det. Bare må ha det – alt, uansett hva det er. Innsatsen vi legger i vår higen, besluttsomheten vi må ha for å klare og dunke hodet i veggen, eller den deprimerende frustrasjonen vi faller ned i når vi innser at vi ikke er kraftfulle nok – den spiser oss levende.

Mange vil kanskje synes at jeg med dette gir inntrykk av å være blant dem som gir opp og som forlanger for lite. Men ærlig talt. Jeg er litt lei av å kjempe mot et mål jeg egentlig ikke ønsker å nå. Lykkelig hele tiden?! Det vil jo ta lykken rett ut av livet, det!

Jeg eier ikke konstant lykke. Men jeg mangler den ikke av den grunn.

(Og du.. Skulle jeg noen gang finne på å be deg om bare å være litt lykkeligere, vennligst slå meg på hånden)