For mye av det gode?

Debatten om mammabloggerne har på nytt blusset opp etter at bloggkollektivet Maddam på lørdag hadde kronikken «Familielykke fanget i nettet» på trykk i Dagbladet. Søndag skrev Astrid Valen-Utvik et godt tilsvar, og det samme har Mammadamen gjort i sitt innlegg «De forferdelige mammabloggerne». Begge er sterke, flotte damer som er langt mer enn cupcakebakende mødre med englebarn. Bloggkollektivet Maddam har skrevet et tilsvar som i noe grad virker oppklarende, i hvertfall når det gjelder bakgrunnen for kronikken. Den kan leses her: Mammalykken på nett.

Det slår meg, når jeg følger debatten om mammabloggerne som på ny har blusset opp i sosiale medier, at debatten dypest sett handler om betydelig mer enn mammabloggere som ikke er seg sitt ansvar bevisst. Den handler om en nedslående trend som i blant gjør at jeg mister lysten til å si noe som helst i sosiale medier. En trend som handler om å plukke i fra hverandre, kritisere, henge ut, ironisere og vite bedre enn.

Stadig synes jeg å se intellektuelle, oppegående mennesker kritisere og plukke fra hverandre hvermannsens trivielle statusoppdateringer på Facebook og Twitter – fordi de er for trivielle og kjedelige. For ikke å glemme hvermannsens meningsutvekslinger som vi ikke har god nok dekning for å ytre – med mindre de kan dokumenteres gjennom forskning, selvsagt. En del av de samme menneskene fnyser også av forakt over mammabloggere og rosabloggere, jenter som spiller på sex og folk som skriver for personlig og utleverende om seg selv og sine problemer. En trend jeg frykter gjør mange redde for å si og mene noe som helst, og som gjør at mange legger svært streng sensur på seg selv – i medier hvor nettopp mangfoldet burde heies frem.

Personlig leser jeg ikke interiørblogger og jeg hopper stort sett over mammablogger. Jeg abonnerer på et par rosablogger, leser en mengde fagblogger og en god del personlige blogger. Blogger med dyptgående analyser og statistikker, hopper jeg ofte også over. For noe av det som er så fantastisk med bloggsfæren, er nettopp muligheten til å velge, til å hoppe over og til å kunne la være å irritere seg. Samtidig finnes det uante muligheter til å løfte frem mer av det man oppfatter som godt og viktig, fine mennesker, viktige historier og spennende diskusjoner. Helt uten å rakke ned på, henge ut og undervurdere andre kvinner eller menn. Kall meg gjerne naiv, men jeg ønsker meg mer av slikt – og mener det er fullstendig forenlig med stor takhøyde, en real diskusjon og respekt for at vi velger å vektlegge ulike ting når vi ytrer oss i sosiale medier.

En del av kritikken mot mammabloggerne går ut på at de deler for mye av det positive, at det får andre til å føle seg utilstrekkelige og gjør at særlig kvinner får urealistisk forventninger til tilværelsen. Som om det er vitenskapelig bevist at dét er mer skadelig enn konstant kritikk og bedrevitende innlegg og kommentarer, som gjør at mange hverken tør tro på- eller langt mindre hevde sine meninger?

Selv om jeg hverken eier teft- eller interesse for interiørdesign og matoppskrifter, og langt mindre skriver om slike temaer, opplever jeg i blant kritikk for å dele positive ting jeg oppnår – være seg reiser, ny bil, omtale og andre ting. Noen blir også provosert av lykken min, og ber meg om å huske at ikke alle har det slik, og ikke minst hva det gjør med dem at jeg deler min lykke og fremgang. Jeg synes det er helt greit med konstruktive tilbakemeldinger på det jeg deler og hvordan jeg fremstår, men jeg opplever nevnte tilbakemeldinger som unødvendige. Like unødvendige som at jeg skal måtte fortelle om vanskeligheter i barndommen, årene med så dårlig økonomi, at når ungene spiste Grandiosa på lørdager og fikk dele en flaske brus, så trodde de det var som en fest å regne. Eller om skilsmisse, sorg og savn – alt for å forsvare lykken og mulighetene som åpner seg for meg i dag.

Det ér betimelig å stille spørsmål ved hvordan man blir påvirket av blogging – uansett tema. Men jeg synes debatten om mammabloggerne og alle oss andre som deler – også av det gode – nok en gang bærer preg av kvinner som ikke bare er opptatt av å kritisere andre kvinner, men også undervurderer oss. Det er trist og provoserende.

Dessuten, skal vi først diskutere påvirkning, bør vi også ta en prat om hvordan vi påvirkes av de som alltid er kritiske, dømmende og tilsynelatende vet bedre. Kan hende er det flere som burde ta selvkritikk og være seg sitt ansvar bevisst.

Ingen er bare det man ser – være seg mammabloggere med og uten sterke meninger eller intellektuelle feminister.

 

 

Reklamer