Et oppgjør med den lille djevelen

Etter råd fra flere drevne skribenter, trosser jeg skrivesperren selv om jeg mangler både ord og temaer å skrive om. Pussig i grunnen, med tanke på at jeg er fylt til randen av opplevelser og inntrykk, og samtidig har et enormt behov for å forsvinne inn i ordenes verden og stenge alt annet ute.

Jeg innrømmer det – det er smålig. Men jeg har altså blitt en som misunner de som hver dag våkner med en følelse av at hele verden er klar for å se og høre dem snakke og/eller skrive. Selv er jeg ikke en av dem. Den siste tiden har jeg nemlig våknet med en følelse av at jeg ikke er egnet til dette, og derfor konkludert med at det er best jeg fortsetter å holde meg unna både blogg og bokmanus.

Det har seg slik at at når jeg ikke får pleiet relasjoner – lesere og folk som sender meg mail – og heller ikke får skrevet selv – så føles det som alt er borte. Kreative Kristin har forsvunnet! Og omtrent samtidig som jeg kjenner følelsen av å ha mistet noe veldig verdifullt, spretter det en liten djevel frem på skulderen min og sier at det mest sannsynlig heller aldri har vært der – at det bare er noe jeg har innbilt meg.

Når det først begynner å gå tid mellom hvert innlegg, så tenker jeg at når jeg nå skal skrive, så må det være skikkelig bra. Det bør være både gripende og aktuelt – og aller helst perfekt. Men da kommer’n igjen, den lille djevelen. Denne gangen for å fortelle meg at ideene mine ikke er gode nok, og at temaene jeg funderer på, garantert ikke er interessante for andre enn meg selv. I blant sier han også, at om du skriver om disse tingene, så vil folks etterlatte inntrykk være at du bare prøver å være interessant – men at ingen i realiteten bryr seg. Det fører selvsagt til at jeg utsetter skrivingen nok en gang, og skylder på at jeg er opptatt med svært mye annet viktig (som å lage spillelister på Spotify eller «merke alle som leste» i Google Reader).

Og når jeg omsider kommer på (tilsynelatende) bedre tanker igjen, og sier til meg selv at: «nå må du virkelig ta deg selv hardt i krøllene, Kristin. Skriv, for svingende!», så har det plutselig gått flere uker. Med det som resultat at det jeg skriver må være enda bedre. Supermegafantastisk bra, faktisk.

Det sier seg selv at det ikke kommer noe kreativt eller produktiv ut av dette. Derfor har jeg besluttet å skrive et innlegg hver dag den kommende uken – med håp om at kreative Kristin gjenoppstår.

Vekk med deg, din dust – du står i veien. Jeg har en bok å skrive og en blogg som skal blomstre.

Reklamer