Bry deg – stopp mobbingen

De siste ukene har jeg har båret på en hemmelighet jeg har vært sprekkeferdig etter å fortelle omverdenen. Jeg har sagt ja til å sitte i VGs ekspertpanel, i anledning deres storstilte satsning «Bry deg – stopp mobbingen», som setter søkelyset på forebygging, avdekking og følger av ulike typer mobbing. I dag gikk startskuddet – og jeg kan endelig snakke høyt om det som nå skal skje.

De neste to ukene vil Tove Flack (doktorgradsstipendiat ved Senter for adferdsforskning, UiS), Stian Lindbøl (seniorrådgiver i Medietilsynet) og jeg, svare på spørsmål på VG Nett og Facebook-siden «Bry deg – stopp mobbingen». I løpet av noen få formiddagstimer i dag, hadde siden over 12.000 følgere, og mange spennende spørsmålsstillinger er allerede under drøfting. På Facebook-siden kan du også avlegge Mobbeløftet, hvor du forplikter deg til å bry deg og gripe inn dersom du får vite om- eller er vitne til mobbing.

I artikkelserien, som kommer til å dekke mange ulike aspekter ved mobbing, blir det også anledning til å stifte nærmere bekjentskap med flere bidragsytere i boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar».

Jeg håper bidragsyterne er klar over at de nå, snart et år etter at boken kom ut, fortsatt er med på å holde mobbing på agendaen – både i media og politiske sammenhenger. Det viser at engasjement og åpenhet nytter. Jeg er rørt, ydmyk og stolt over hva vi har fått til!

Bry deg – stopp mobbingen!

Reklamer

Erfaringer fra et foreldreperspektiv

For et par uker siden var jeg en av innlederne på kunnskapsdepartementets «God praksis-konferanse om arbeid mot mobbing», på Litteraturhuset i Oslo. Blant landets fremste forskere og fagpersoner, snakket jeg om «Erfaringer med skolens håndtering av mobbing fra et foreldreperspektiv». Ikke bare skulle mye viktig sies på 10 minutter, men jeg håpet også å bevege tilhørerne – uten å bli sentimental.

Jeg var invitert i kraft av å være forfatteren bak dokumentarboken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar», og i kraft av å være mor til et barn som har opplevd mobbing. Her er tankene jeg delte med forsamlingen, basert på notatene mine:

I takt med at jeg etter hvert har blitt en offentlig person, er jeg ydmyk i forhold til det faktum at mange hører og leser det jeg mener. Med det følger et ekstra stort ansvar for hvordan jeg formidler meg. Ikke bare med tanke på å beskytte mine egne barn, men også for ikke å bidra til en ytterligere polarisering av en viktig debatt.

Til tross for varierende tro på- og erfaring med dialog, ønsker jeg ikke å bidra til uthenging og skremselspropaganda. Mitt engasjement bunner i et ønske om å bidra til økt kompetanse, bedre rammebetingelser, trygghet og en bredere ansvarsfordeling når det gjelder arbeidet mot mobbing. Det handler om å gjøre både skole og foreldre trygge nok til handle riktig. Vi som foreldre må kunne ha forventninger og stille krav, men også selv tåle å bli stilt krav til.

Mange foreldre opplever at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig i sitt møte med skolen, og mange blir sittende igjen med en følelse av å være brysomme og urimelige når de etterspør tiltak rundt egne barn. Noen opplever også å bli stemplet som kravstore, og mange – slik jeg selv gjorde – går rundt med en sterk redsel for at skolen skal la sin oppgitthet gå utover barnet, og på den måten gjøre skolehverdagen enda verre. En del foreldre opplever at tiltak blir satt i gang uten at de er informert eller har godkjent det. Foreldre opplever også at fokuset blir at det mobbeutsatte barnet bør endre seg for å passe bedre inn. Personlig tror jeg man kan ha godt av tenke over hva man selv kan bidra med og endre på. Men, da vi opplevde denne alvorlige krisen – som mobbing kan fortone seg som – og alt jeg ønsket var å beskytte barnet mitt, så rokket det å bli møtt med mistro og kritiske spørsmål, ved en grunnleggende trygghet i meg som mor og voksenperson.

Mange skoler har gode rutiner for for oppfølging av mobbing, og jeg har inntrykk av at det i større grad enn tidligere, benyttes ulike skjemaer og fattes enkeltvedtak som sikrer oppfølging av de involverte. Det er verdifullt for oss foreldre. Men, det å bli møtt med krav om å fylle ut et skjema, oppleves av mange som det siste de trenger i en krisesituasjon. Mange blir skremt av formalitetene, og lar være å si fra. Det er lett å bli svært usikker på om det deres barn opplever, egentlig er alvorlig nok til å melde i fra om på et skjema. Skoler som velger å la skjemaer og formalia bli fokuset i sine første møter med fortvilede foreldre, går, etter min mening, glipp av mye viktig informasjon.

Basert på egne og andres erfaringer, trenger vi foreldre:

  • God informasjon om rettigheter, saksgang og muligheter
  • At det blir initiert tiltak uten ventetid – og at de følges opp
  • Å bli lyttet til, sett og tatt på alvor
  • Ikke bli møtt med en fordømmende og moraliserende tilnærming – enten det er som foreldre til en mobber eller mobbeutsatt
  • Å bli møtt med varme og åpenhet
  • Å slippe å føle oss brysomme og at vi overdriver
  • Å bli veiledet i forhold til god kommunikasjon oss i mellom – at skolen skaper arenaer hvor foreldre kan diskutere forebygging, lage kjøreregler for hvordan bry seg og melde i fra om bekymringer

– Vi som foreldre må slippe å føle at vi trenger oss på. Men. Skolen må også kunne forvente dialog, engasjement og innsats fra oss.

Jeg snakker meg ofte varm om en bredere ansvarsfordeling i arbeidet mot mobbing. Det betyr ikke at noen får mindre ansvar – men at flere må ta ansvar. Den største og viktigste jobben gjøres før mobbingen er et faktum – og den må vi gjøre sammen.

Jeg var også heldig å få sette sluttstrek for konferansen med følgende replikk:

Jeg registrerer, etter å ha hørt alle innleggene her i dag, at det fortsatt er en utfordring å finne en form på dette arbeidet som både inkluderer og ansvarliggjør oss foreldre. Derfor utfordrer jeg herved kunnskapsministeren og alle tilstede til å ha økt fokus på dette – og jeg bidrar gjerne. Alt i alt handler forebygging av mobbing om hvilke holdninger vi voksne legger for dagen – hvordan vi takler uenighet og rommer annerledeshet. Det handler om oss som forbilder – enten det er i klasserommet eller innad i familien.

 

Anbefalt lesning:

Godt elevsyn + gode rutiner + god saksgang = godt læringsmiljø, av Loveleen Brenna

Hvis noen forteller om mobbing, av Berit Lødding og Nils Vibe, NIFU

Året da mye ble litt skummelt

Som alltid ved nyttårstider, så gjør jeg, som de fleste andre, opp status for året som har gått. Med tanke på det fantastiske året jeg har hatt, skulle en tro det ble rene festen å skrive et slikt innlegg. Men sannheten er at 2010 var året da mye ble litt skummelt – inkludert det å blogge.

Mange synes nok det er rart at jeg føler det slik, og når sant skal sies, så synes jeg tidvis det er litt pussig selv. Jeg har opplevde mer enn jeg har turt å drømme om. Bokutgivelse og storslagen boklansering med de mest fantastiske ord, stor medieinteresse, jobbskifte, hjertemøter, ny bokkontrakt, reiser og foredrag.

Jeg har fått utallige rørende brev, mailer, Facebook-meldinger, SMS og Twitter-meldinger som forteller om betydningen av det jeg skriver og snakker om  – at det er med på å sette mobbing og andre viktige temaer på dagsorden, at det gir ny innsikt og kunnskap – og at det for noen bringer håp om at livet kan bli godt.

Av andre – og gjerne via andre – har jeg fått høre at det blir for mye av meg, at jeg føler for mye og at jeg tror jeg er «noe». Jeg har opplevd – og opplever fortsatt – at svært mange ønsker kontakt med meg – men også at folk jeg trodde var venner, har trukket seg unna.

Hver for seg gir ingen av disse tingene svar på hvorfor 2010 ble året da mye ble litt skummelt. Men i sum, så handler det om hvor uvant det er å bli gjenstand for masse oppmerksomhet – og det å få massiv respons på alt en foretar seg. Det handler om behovet for å være privat og kunne tillate seg å være sårbar. Om redselen for at noen skal føle seg krenket av det jeg skriver og mener noe om. Ansvaret jeg føler for å forvalte tilliten folk viser meg på en ordentlig måte. Og frykten for å ta for stor plass.

Misforstå meg rett, jeg klager ikke. 2010 er så langt det mest fantastiske året i livet mitt! Aldri har jeg følt meg rikere, stoltere og mer hel, enn ved inngangen til 2011. Selv om mye er litt skummelt, og jeg fortsatt er usikker på hvilke stier jeg skal følge i året som kommer, så vet jeg noe:

Jeg skal gi ut en viktig bok om skam. Jeg skal fortsette å jobbe for barns rettigheter. Jeg skal danse tango. Jeg skal blogge. Jeg skal reise landet rundt å snakke om mobbing, håp og ansvar. Jeg skal være Den ene. Jeg skal fortsette å huske at Internett er et høreapparat og ikke en ropert. Jeg skal være mer sammen med barna mine. Jeg skal juble og jeg skal ta sats. Jeg er fortsatt «bare Kristin».

Fordøyelsesproblemer = sur mage

Det er sant – jeg har store problemer med fordøyelsen for tiden og er derfor litt surmaget i øyeblikket.

Æsj, tenker du som leser dette – hvorfor skal hun fortelle oss om slike ting? Jeg kan berolige deg med at problemene ikke er av fysisk karakter, slapp derfor helt av. Kan hende, sees mine fordøyelsesproblemer på som de reneste luksusproblemer. Og egentlig – sånn egentlig – vet jeg innerst inne at det er slik, jeg også.

Saken er at jeg har hatt en fantastisk og lang sommerferie i år. En ferie med kontinuerlig samvær med de jeg bryr meg mest om her i verden. Intenst og fint. I tillegg har det skjedd enormt mye rundt mobbeboka, skrivingen min og livet ellers. Fine og store ting ( i morgen er jeg å finne i VG Søndag) – og enkelte av dem er ikke engang offentlig enda. Og her kommer fordøyelsesproblematikken inn i bildet.

Jeg har alltid vært – og er fortsatt – en særing. Du er ikke Vrangest for ingenting, sier de som kjenner meg godt. Da vet jeg at de ofte tenker på at jeg er i besittelse av en helt ualminnelig og tidvis utrettelig evne til å argumentere, men også et tidvis og altoverskyggende behov for å være alene og fullstendig i fred.

I øyeblikket er det derfor selveste surmagede Vrangest med forstoppelse som skriver. Jeg blir nemlig både vrang og sur når jeg ikke får tenkt nok – og i fred. Og jeg har saktens mye å fordøye og tenke over, som jeg hverken får fordøyet eller tenkt på – uten avbrytelser. Satt litt på spissen vel og merke, så hører jeg noen rope eller si «Mamma eller Kristin, vet du hva, se her, han sa, jeg opplevde osv» – konstant.

Da jeg snudde meg for å hente noe i kjøleskapet mens jeg laget omelett i morges, tråkket jeg sannelig på katteføtter. Og tror du ikke, at da jeg endelig skulle unne meg en liten pause fra husarbeidet i formiddag, og satte meg på toalettet – et sted jeg ikke under noen omstendighet vil bli snakket til – så banker det på døren: «Fort deg, jeg holder på å tisse på meg. Jeg klarere ikke å holde meg mer nå, altså. Fort deg da, mamma».

I protest mot verden, trampet jeg derfor ned, logget meg på pcen, tok på meg høretelefoner, koblet meg til Wimp og sitter nå og hører på Portishead med max volum, mens jeg måper inn i skjermen. Jeg burde ha skrevet på Mobbeboka, men jeg er aldeles tom for ord i øyeblikket. Jeg må nemlig få tenkt, for svingende!

Og deretter skrevet – aller helst med øynene igjen – slik at omgivelsene for alvor forstår at jeg er utilgjengelig. Og kanskje, kanskje – får jeg fart på fordøyelsen og ordene igjen…

Besøk til ettertanke

I formiddag var barna og  jeg på besøk hos mine besteforeldre. Et nært og godt besøk til ettertanke.

Bestefaren min på 78 hadde (etter mormors instrukser) laget karbonader, eggerøre, dandert spekemat og kokt deilig kaffe. Vel tilbords kom vi i snakk om det kommende valget. Minsteprinsessa erklærte at hun ikke forstår seg på folk som Stein Erik Hagen, som tjener så mye og ikke skjønner at han derfor må bidra med mer – fordi han har mer. Jeg så hvordan Far, som jeg kaller ham, formelig vokste på stolen der han satt, og med stolthet fortalte han at har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 1945 og at han er svært imponert over at hun i en alder av 9 år, forstår seg på slikt. Han fortalte barna med stolthet at han er æresmedlem i partiet og at han i den anledning fikk et personlig brev fra Martin Kolberg og Jens Stoltenberg. Videre fortalte han at han fortsatt har partiboka fra den gang han ble medlem og at han i sin ungdom tilbrakte mange somre på Utøya. Han blunket lurt til Minsteprinsessa og sa at han tror hun kommer til å bli politiker en dag. Hun på sin side fortet seg å understreke at hun fortsatt helst vil bli popstjerne, men hvis hun skal bli politiker, så skal det være for et parti som kjemper for at alle skal ha det bra og at det i hvert fall ikke blir Siv Jensen’s parti.

Underveis kom vi også inn på Mobbeboka og dens stadige tilblivelse. Plutselig sier bestefaren min:  Det var ikke noe som het mobbing da jeg vokste opp. Det er et moderne ord. Den gangen het det erting, da – og jeg var en av dem som virkelig ble erta. Både jeg og kameraten min ble det.

Jeg må innrømme at jeg ble en smule overrumplet over samtalens dreining. Jeg har aldri hørt min Far snakke om slike temaer i en personlig kontekst. Ungene ble nysgjerrige og stilte umiddelbart spørsmål om hva slags erting han ble utsatt for og om det var alvorlig. Da forteller Far:

Jeg ble ertet – det som er mobbing i dag – hver eneste dag når jeg gikk til og fra skolen. Jeg og kameraten min ble sett på som fattige fordi vi gikk i papirsko, ikke eide så mange ting og ikke hadde fine klær. Dette var under krigen og det var rasjonering på alt. De tøffe gutta mente vi var søppel og vi måtte tåle mange stygge ord i tillegg til at vi måtte slåss for å forsvare oss nesten hver eneste dag. Vi kunne ikke si det til noen, for dere kan skjønne – ingen av oss ville bli sett på som svake eller tapere. Og vi var redde for hva foreldrene våre ville tro om oss. Dessuten tror jeg de som var verst, egentlig var misunnelige fordi vi hadde et helt spesielt vennskap og hang sammen hele tiden, bare vi to.

Minsteprinsessa ble stille en liten stund før hun sa:

Jeg skjønner deg godt jeg, oldefar. Jeg har jo også blitt mobbet. Og ofte så tror jeg det er sånn at de som mobber andre, gjør det fordi de ikke har det godt inni seg. Det hjelper dem på en måte at andre får det vondt, så derfor sørger dem for å prøve å ødelegge det som er bra.

Jeg ble sittende rørt og nesten ute av stand til å si noe. Sterke, fine og tøffe Far – som jeg bestandig har hatt en forestilling om at har vært forskånet fra slike ting i livet. Plutselig sårbar og nær rundt bordet sammen med oss.

I bilen hjem ble jeg sittende å tenke på en samtale jeg hadde med minstejenta i ferien – en morgen hvor bare hun og jeg hadde stått opp. Jeg spurte henne om hvorfor det gikk flere måneder før hun fortalte meg om det som skjedde på skolen – hun som vanligvis forteller meg alt når det skjer. Svaret hennes var tankevekkende og hjerteskjærende:

Du skjønner det, mamma – jeg skammet meg så veldig over det som skjedde. Du vet jo hvordan du, helt fra jeg var liten – jeg er jo fortsatt litt liten da – har sagt at du synes jeg er god, nydelig, smart og flink og sånt? Du skjønner – jeg ville jo fortsatt at du skulle synes jeg var det. Og tenkte at om du fikk vite hva de andre syntes om meg, så ville kanskje ikke du mene det lenger heller og kanskje du ville bli flau over meg og sånt. Men jeg er glad jeg ikke klarte å holde på det til slutt. Det er lettere når man kan dele det med noen, selv om det er vondt. Og heldigvis hadde jeg fått noen venner da, så da gjorde det ikke så mye å si det heller. Da var det i hvert fall noen som likte meg, og det trengte jeg da.

I kveld sitter jeg og tenker på hvor lite som egentlig har forandret seg de siste 60-70 årene…

Di jævla feite merr!

Jeg hadde kjørt feil i en kort enveiskjørt gate, jeg innrømmer det. I det jeg oppdaget det, svingte en svær SUV av en taxi inn foran meg. Han stilte seg – som seg hør og bør – midt i veien. Han hadde trafikkreglene på sin side, og dessuten eide han jo asfalten, må vite. Jeg gjorde tegn til ham i håp om at han kunne slippe meg forbi allikevel og tenkte at det ville være enklest for alle. Han ble sittende og riste på hodet og gjorde tegn til at jeg måtte rygge. Det er ikke alltid kroppsspråk sier mer enn ord, men jeg forsøkte å gjøre tegn, som for å vise ham at det var trangt og vanskelig. Han begynte å kjøre mot meg og jeg måtte følgelig rygge etter beste evne.

I det han presset seg forbi meg, rullet han ned vinduet. Jeg gjorde det samme og fortet meg å si: Beklager, jeg vet jeg har driti meg ut, men det er lov å være litt behjelpelig allikevel. Og gjorde meg samtidig så liten jeg kunne i den hvite sommerkjolen, i den varme Audien. Vedkommende taxisjåfør responderte med å rope nedlatende og hytte med neven: Drite seg ut, ja – di jævla forbanna feite merr!!!

Og hva gjorde jeg? I det han hadde passert, sprutet tårene og jeg kjørte feil i neste kryss. Deretter tvitret jeg av alle ting – og fikk umiddelbar respons. Deretter stoppet jeg bilen og gråt litt til.

Men hvorfor? Jeg befant meg ikke i fysisk fare og jeg hadde faktisk driti meg ut. Allikevel ble jeg rystet inn til margen over denne lille insidenten.

Plutselig var jeg satt tilbake i barndommen, hvor jeg ofte fikk høre hvor stygg og klønete jeg var. En serie av episoder raste over meg. Alt fra en sinna far som i fylla kjeftet og smalt over alle de udugelige menneskene han hadde rundt seg som var skyld i hans problemer – og som ofte påpekte hva jeg spiste. Min narkomane bror som mer enn en gang presset meg til å låne ham penger eller få meg til å gjøre andre ting jeg ikke ønsket å gjøre. Og som i pressede situasjoner – og i sterke ordelag –  mente at min vellykkethet var skjedd på bekostning av hans. Truende pasienter som i sin fortvilelse leter etter utløp og roper utover avdelingen at jeg er en feit fitte som skal brenne i helvete til evig tid.

Og midt i det hele har jeg en datter som blir mobbet på grunn av kroppen sin mens jeg skriver Den store mobbeboka for voksne.

Deretter tenkte jeg på alle timene jeg bruker daglig – på å lese igjennom og sette sammen historiene til mennesker som har opplevd å få grensene sine overtrådt. Fine og kloke mennesker som har opplevd sjikane og det å aldri kunne nå opp som følge av utseende eller andre annerledesheter – som omgivelsene har påberopt dem.

Deretter ble jeg sint – adrenalinsint. På vei hjem til skrivestua, tenkte jeg at dette finner jeg meg faen ikke i! Jeg har jobbet med meg selv i årevis for å kunne sette grenser – for å slutte og være bare flinke, snille og ettergivende, Kristin. Og så skal en taxisjåfør bringe meg fullstendig ut av fatning?

Jeg trampet inn og ringte taxisentralen. Jeg hadde ikke nummeret på taxien, men en god beskrivelse av både utseende, bil og tidspunkt. Jeg er nemlig ikke @Vrangest for ingenting, spøkte jeg med på Twitter rett etterpå.

Sannheten er at – ja,  jeg er en frodig dame og ja, jeg hadde kjørt feil. My bad. Men jeg er ikke lenger maktesløs og behandles ikke lenger som en dritt uten at det får konskevenser.

Siste nytt

I løpet av de siste dagene har jeg både signert og lever min første bokkontrakt. Jeg må innrømme at jeg var en smule shaky etter å ha skrevet under som forfatter – og at boken som stadig tar tydeligere form i mitt hode – blir omtalt som verket. Det i seg selv er en smule uvirkelig med tanke på at jeg i omlag 30 år har drømt om – og vært bestemt på – at jeg en dag skal bli forfatter.

Som mange nok har fått med seg, har jeg hektiske – men gode tider på bokfronten. Interessen rundt boken er fortsatt stor, og jeg har etterhvert mistet oversikten over hvor mange generøse bloggere som ikke bare har omtalt bokprosjektet, men som også selv har bidratt med innlegg.

Etter å ha ventet i spenning i flere uker, er det nå klart at (selveste) kunnskapsminster Bård Vegar Solhjell har sagt ja til å bidra i boken! Jeg sendte ham en direktemelding på Twitter ( @Mobbebloggen til @bardvegar) og fikk epostadressen hans. Etter dette har jeg har hatt både mail -og telefonkontakt med ikke mindre enn tre av hans medarbeidere og rådgivere. I går ble det endelig bekreftet at han gjerne vil bidra i boken. Det tar jeg ikke bare som en stor ære, men også som en viktig påminnelse til meg selv om at mobbing stadig er like aktuelt som tema, og dette derfor er en bok  vi trenger. (Dessuten er dette nok et stjerneeksempel på hvordan sosiale medier kan brukes både konstruktivt og spennende)

Aslak  Borgersrud i Gatas Parlament – en av norges mest profilerte rappere – har bidratt med en finurlig og fin tekst i samtaleform. Slik det ser ut nå, ligger det an til at et stort navn i idrettsverdenen og forhåpentligvis ett fra teaterverdenen, også blir representert i boken.

Til tross for pågangen og oppslutningen rundt bokprosjektet, så ønsker jeg meg flere bidrag. Du kan selvsagt være anonym. Her følger ønskelisten:

  • Mobbere
  • Familie, venner av mobbere eller mobbeoffere
  • Lærere
  • Homofile/lesbiske
  • Fra arbeidslivet
  • Religion, hudfarge, nasjonalitet
  • Mobbing i familien og/eller parrelasjoner

Det stilles ingen krav til lengde på tekstene. Fristen for å bidra til boken er satt til 15.juli.

Som nevnt, er det hektiske tider og tar det litt tid før jeg svarer deg på mail, Facebook eller Twitter, så er det fordi jeg prøver – dog uten å lykkes helt – å prioritere familieliv og venner innimellom skriving og redigering av innlegg. Det regner jeg med at de fleste har forståelse for.

Før jeg avlsutter dagens innlegg, så har lyst til å fortelle at jeg er invitert på Bloggcamp i Kristiandsand i helgen. Jeg håper jeg møter noen av dere som leser dette, der. Dersom noen ønsker å snakke med meg angående bokprosjektet og/eller Erfaringsbloggen,  så se etter en høy og mørk krølltopp.

PS! Følg med etter helgen – da lanseres det ved hjelp av Morten Prom m.fl – en photochallenge, med tanke på illustrasjoner til boken.

Husk dessuten Ordkonkurransen

God helg, ønskes alle – fra en ydmyk, rørt, stolt og veldig glad forfatter 🙂

(Innlegget er også postet i Mobbebloggen)

Bokkontrakt og sommerfugler

På grunn av sykdom har det vært stille fra meg om Mobbebloggen og bokprosjektet de siste ukene. Det betyr på ingen måte at prosjektet har ligget brakk. Tvert i mot har det skjedd spennende ting siden sist, og både dugnadsånd og engasjement lever i beste velgående, selv om jeg ikke har fått nedlagt like stor innsats som jeg ønsker.

sommerfuglerOnsdag i forrig uke hadde jeg mitt første møte (i febertåke) med forlagssjefen i Humanist forlag, Bente Pihlstrøm. Vi diskuterte de generelle rammene rundt prosjektet og definerte både tidspespektiv, antall sider og illustrasjoner. Da jeg gikk fra kontoret hennes hadde jeg min første bokkontrakt i vesken! Selv om det gjenstår en hel del arbeid med boken og antageligvis en del diskusjoner rundt innhold og utforming, så er det ikke å overdrive og si at det var en av mine største – og kan hende viktigste dager – noensinne. Jeg er på vei mot forfatterdrømmen – på ordentlig!

Etter et hyggelig og konstruktivt møte med svært mange gode tilbakemeldinger på arbeidet mitt så langt, ble jeg fulgt opp i 3.etasje i ærverdige Humanismens hus. Der holder Arnfinn Pettersen til som redaktør for tidsskriftet Humanist. Arnfinn – @dentvilsomme på Twitter – er mannen som umiddelbart kontaktet meg da jeg for omlag en måned siden skøyt fra hofta og stilte et nokså åpent spørsmål til Twittersfæren. Jeg spurte om noen hadde råd til en som mente å besitte en glimrende bokidé. Arnfinn varte meg umiddelbart og ba meg sende ham en presentasjon og utdyping av tankene mine. Etter å ha mottatt skribleriene mine, tilbød han seg å presentere tankene mine for forlaget – allerede dagen etter. Samme dag som han generøst presenterte ideén, fikk jeg epost fra Bente Pihlstrøm som synes prosjektet virket svært spennende og ønsket kontakt.  Resten av historien kjenner de fleste av dere. Vel, Arnfinn tok meg med ut på en kopp kaffe som varte i over en time (og jeg kom nesten for sent til skoleavslutningen til barna). Unødvendig å poengtere at det var en hyggelig time og et godt møte.

Pihlstrøm og Arnfinn har stilt seg fullt og helt til disposisjon som rådgivere og ballspillere – og begge hevdes å være strenge men rettferdige. Det er egenskaper jeg setter stor pris på og som bidrar til at jeg føler meg godt ivaretatt. Dette er min første bok og jeg ønsker selvsagt at Mobbeboka blir den beste boken skrevet om temaet noensinne!

Torsdag i forrige uke – altså dagen etter kontraktsmøtet – var jeg etter forespørsel fra Victoria i Tidsskrift for psykisk helsearbeid, så heldig å få holde foredrag (fortsatt i febertåke) om sosiale medier og psykisk helse sammen med en av bloggsfæren mest markante personligheter, Virrvarr. Arrangørene ønsket at jeg skulle snakke om både Erfaringsbloggen og Mobbebloggen/Mobbeboka og jeg føler jeg fikk god anledning til å presentere bokprosjektet. I etterkant av foredraget – hvor Virrvarr holdt et forrykende og engasjerende innlegg med høytlesning fra sin egen blogg – har jeg fått tre henvendelser fra folk som muligens ønsker å høre meg snakke mer om prosjektene mine. Kanskje får jeg gleden av å snakke for studenter på HIO til høsten. Nok en bemerkelsesverdig dag ble avsluttet med en svært hyggelig tyrkisk middag og en lang, berikende samtale med Virrvar, som jeg gleder meg til å treffe igjen.

De neste dagene vil jeg legge ut informasjon om tidsfrister for innsendelse av bidrag, samt lansere en photochallenge i samarbeid med svært behjelpelige Morten Prom. Følg med, spennende ting er i gjære nå som feber og vondter er i ferd med å erstattes av sommerfugler i magen og (langsomt økende) overskudd.

PS! Nevnte jeg forresten at jeg også har blitt invitert på bloggcamp i Kristiansand neste helg? Nok en arena hvor jeg kan promotere boksprosjektet og allerede nå er det flere som har meldt interesse for å diskutere mulige bidrag med meg. Les mer om Bloggcamp her