Veien ut av mobbehelvete

I dag kom jeg over et blogginnlegg med utgangspunkt i portrettintervjuet Dagbladet har gjort av meg, om oppveksten min og hvordan jeg klarte meg tross utfordringer i barneårene. Bloggeren Astrid stiller spørsmålstegn ved om det ikke er litt for mye fokus på «reis deg opp», når det samtidig er et faktum at mange av dem som opplever mobbing får livene sine ødelagt for alltid – og aldri klarer å reise seg igjen. Hun synes holdninger som at ”man må reise uansett”, er skumle – for det er nødvendigvis ikke så enkelt for alle. Det siste har hun rett i – det finnes dessverre ingen enkel vei ut av mobbehelvete.

Jeg har tenkt mye på dette de siste årene – hva gjør at noen klarer seg og andre ikke?

Min erfaring – etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres mobbehistorier – er at noe av det de fleste har manglet underveis, det er håp. Håp om at livet kan bli bra igjen – og derfor er jeg glad for Dagbladets vinkling i denne saken. For – vil det hjelpe noen om avisene skriver om dem som fikk livene sine fullstendig ødelagt hver gang temaet skal belyses?

Mitt liv kunne ha vært ødelagt – og med summen av belastningene jeg hadde i livet mitt som barn – så ville mange ha forstått det svært godt om det gikk dårlig med meg. At jeg har klart meg, betyr ikke at veien til det livet jeg lever i dag har vært enkel, eller at jeg ikke har hatt lyst til å gi opp innimellom. På veien dit jeg er i dag, har jeg tidvis vært vrang, deprimert, pessimistisk – og noen ganger uten håp.

Livet er i perioder en kamp for mange – også meg. Men jeg er takknemlig for at min mor, og enkelte andre voksne jeg hadde rundt meg, aldri gav meg opp og heller aldri aksepterte at jeg gav opp eller gav meg over. Slik jeg ser det, så har jeg måttet ta noen valg underveis (mer eller mindre frivillig, selvsagt, da min mor har vært tøff og tydelig på hvilke alternativer jeg har hatt). Disse valgene har gjort at jeg har klart meg. Det betyr ikke at jeg mener alle er i stand til å klare det, men igjen så kommer vi tilbake til dette med håpet. For når er det egentlig ok å gi opp – når kan man være sikker på at livet aldri blir bedre igjen?

Jeg har jobbet mange år i psykiatrien, og kjenner dessverre mange som har fått livene sine ødelagt av mobbing. Jeg kjenner også mange som har tatt livet av seg på grunn av mobbing. Men mange av dem jeg har møtt, har også funnet tilbake troen på at livet er godt ment og at de kan få det bedre. Og mange får det også bedre – med hjelp til å bære håpet, anerkjennelse og råd om gode alternativer å handle ut i fra.

Når det er sagt – de som allikevel ikke får det bedre skal vi andre selvsagt ikke moralisere over. Men jeg tror og vet, etter utgivelsen av ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, at min og mange andres historier om hvordan livet tross alt ble bra, har inspirert mange til å tørre og ta tak i eget liv.  At man en gang har vært et offer, trenger ikke å bety at man for alltid er et. Det finnes veier ut av mobbehelvete.

Her kan du lese hele portrettet i Dagbladet på nett

Reklamer

Når målet ikke helliger middelet – om medias dekning av mobbesaker

I går, 3.mars, la VG ut saken «Hengt ut på Facebook i brutal mobbevideo». En video som medførte uthenging av både mobbeoffer og mobbere. Den mye omtalte videoen ble senere fjernet fra nettet, men Bergensavisen (BA) har en «anonymisert» versjon liggende på sine nettsider, som VG har valgt å lenke til. Jeg synes det er bra at slike saker ikke dør hen, men jeg støtter ikke VGs vurdering om at det er hensiktsmessig og riktig å lenke til videoen.

Selv om videoen er forsøkt anonymisert, og selv om VG har innhentet tillatelse fra mobbeofferets familie, finnes det en annen dimensjon som er viktig å belyse – og som jeg skulle ønske media var interessert i å forholde seg til. I denne saken, hvor det er mindreårige barn på begge sider, har alle krav på beskyttelse.

Jeg er selv mor til et barn som har opplevd fysisk mobbing. Ikke vold, slik som her, men allikevel fysisk. Jeg vet hvor sorgfull og sint man kan bli, og hvordan man kan fylles av hat og hevntanker når man opplever at ens eget barn kommer i en situasjon hvor det fratas muligheten til å forsvare seg selv, og senere bærer preg av det som har skjedd.

Jeg både gråt og vemmes da jeg så videoen første gang. Handlingene er fullstendig uakseptable, sjokkerende og uforståelige. Instinktivt tenkte jeg, som mange andre, at dette har vi godt av å se – vi trenger å få virkeligheten midt i fjeset. Så jeg postet den anonymiserte versjonen på Facebook, jeg også, da TV2 laget en sak for en tid tilbake. Kommentarfeltet fyltes straks med hatske og svært sinte meldinger rettet mot mobberne og deres familier.

Jeg har all forståelse for at videoen vekker sterke følelser, men jeg ønsket – verken da eller nå – å bidra til uthenging og sjikane av mobberne. Etter noen minutter så jeg meg derfor nødt til å slette lenka. Leser man kommentarfeltene på VG Nett og BA, ser man at det jeg opplevde på min Facebook-side, på langt nær er enestående. Svært få av reaksjonene tyder på at videoen trigger den delen av ansvarsfølelsen og avskyfølelsen, jeg i alle fall hadde håpet på å treffe i folk.

BA har hatt omfangsrik dekning av denne aktuelle saken, og på et tidspunkt kom jeg over et innlegg fra faren til en av mobberne. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Han skriver ikke for å påkalle seg sympati eller forsvare handlingene – de tar han tydelig avstand fra. Men han forteller om trusler og sjikane i kommentarfeltene, rettet både mot dem som foreldre og mot sønnen. Han forteller at det som har skjedd har gått kraftig inn på sønnen som er bekymret for mobbeofferet, som angrer og som er i ferd med å ta alvoret innover seg. Og han sier noe svært viktig avslutningsvis: ”Men dette bunner ikke i mangel på oppdragelse eller dårlige hjem. Ingen foreldre kan garantere at det ikke er deres barn som gjør noe slikt neste gang.”

Når det gang på gang lenkes til en dårlig anonymisert video fra en navngitt skole i Bergen, burde det ikke være vanskelig å forstå hva slags belastning dette er, ikke bare for offeret, men også for mobbernes familier som opplever å bli kraftig fordømt, sjikanert, truet og hengt ut – ikke bare i lokalmiljøet, men i hele landet.

Når man vet, blant annet gjennom Olweus’ forskning, at mobberne ofte ikke klarer seg så godt på sikt – de er mer sårbare når det gjelder kriminalitet, rus og mer mobbing, burde vi ikke da tenke at disse også trenger hjelp – at noen må se og hjelpe dem, at dét også er en samfunnsinvestering? Er vi tjent med at det gjennom kommentarfelt som ikke modereres, skapes legitimitet for å mobbe mobberne? Og hvordan skal disse mindreårige mobberne noen sinne få gjort opp for seg – hvordan skal de kunne leve opp til andre forventninger enn det som ligger i mobberens rolle?

VG argumenterer med at lenkingen til den brutale videoen skjer i samråd med mobbeofferets familie. I samme artikkel peker ett av medlemmene i VGs ekspertpanel på den ekstra belastningen en voldsepisode får, med et stort og ukontrollert nettpublikum i tillegg. Denne belastningen rammer ikke bare mobbeofferet, men også de mindreårige guttene som utførte dem. I denne saken er det bare tapere, men dessverre tas det ikke hensyn til alle.

Slike saker skal ikke ties i hjel, og i utgangspunktet er det bra at vi lar oss berøre og engasjere. De sterke reaksjonene er kanskje naturlige, men ikke alltid konstruktive. Dessverre er de i sin ytterste konsekvens med på å opprettholde mobbingens dynamikk – og legitimere dens eksistens. Det burde alle vi som skriver og snakker om dette temaet, være svært klar over – og ikke minst bruke vår unike posisjon og ansvaret det medfører, til å påvirke i en annen, mer konstruktiv retning.

Som en del av ekspertpanelet i VGs antimobbekampanje ”Bry deg”, finner  jeg det derfor riktig å understreke at jeg er uenig i VGs vurdering i denne saken. Den strider i mot prinsipper som er dypt forankret i meg når det gjelder arbeidet mot mobbing: Å bidra til å henge ut mindreårige mobbere, enten det er direkte eller indirekte – og belastningene det medfører for deres familier – er ikke en del av løsningen når mobbing skal forebygges og bekjempes.

Presisering: Jeg har en ryddig og god dialog med VG om vår uenighet i denne saken. De er på forhånd informert om innholdet i dette innlegget.