Skammer seg syke

Denne kronikken hadde jeg på trykk i VG (kun papir), søndag 30.oktober:

I kjølvannet av det store fokuset media har hatt på mobbing i 2011, registrerer jeg at det flere steder diskuteres om det ikke er for lett å påberope seg mobbing. Mange, heriblant noen av de ivrigste debattantene og kritikerne, gir inntrykk av å mene at folk ikke tåler uenighet og kritiske blikk lenger, og at folk velger å dra mobbekortet i hytt og pine – i mangel på gode argumenter.

Tabu og stigma

Som mange andre er jeg bekymret for at begrepet mobbing er i ferd med miste sin tyngde og sitt innhold, og jeg er opptatt av at dette er et begrep som skal omgås med edruelighet. Men, etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres erfaringer med mobbing – enten som mobbeutsatt, mobber eller pårørende – sitter jeg allikevel igjen med et inntrykk av at det er et langt større problem at folk ikke forteller om det de opplever, enn at de drar mobbekortet i utide. Til tross for stort fokus på temaet over en årrekke, er mobbing fortsatt forbundet med tabu og stigma, og folk flest opplever i liten grad status forbundet med det å være et offer.

Min erfaring er at både barn og voksne bruker mye krefter på å dekke over at de har havnet i en situasjon hvor de mobbes. Mange voksne forteller ikke engang livspartneren sin om mobbing, i frykt for at det skal endre deres syn på vedkommende – for mobbeofrene er, må vite, svake, annerledes og ute av stand til å ta igjen eller beskytte seg selv.

Barn og voksne tier og skammer seg syke i frykt for å bli ytterligere ydmyket og latterliggjort, om de tilkjennegir egne grenser – og at de er overskredet.

Sosiale medier

Dessverre er det slik at mange selv erfarer, eller er vitne til at andre ikke blir trodd, når de omsider forteller hva de opplever. I sosiale medier som Twitter, bloggsfæren og på Facebook, ser jeg ofte folk bli latterliggjort og beskyldt for å påberope seg mobbing på sviktende grunnlag, når de sier i fra om at trykket er for stort og at de føler seg uthengt og latterliggjort.

Kritikere og debattanter – som ofte er i posisjon til å skape en sterk opinion mot en person eller sak – underkjenner folks opplevelse, og påberoper seg samtidig definisjonsmakten. Ikke bare under dekke av ytringsfriheten, men også ved i tydelige ordelag tilkjennegi at: Om man stikker hodet frem, så får man tåle det som kommer. Tilsynelatende uten å tenke over at mengden av sterk uenighet, kritikk, flåsete og sarkastiske kommentarer iblandet nedsettende personkarakteristikker, vil kunne ha samme effekt som mobbing – og i sum også kan være mobbing.

Når man ser hvordan voksne håndterer slike situasjoner, åpenbarer det seg flere dilemma knyttet til samtidig å oppfordre og anbefale barn og unge til å si i fra om det de opplever. For, hvordan skal vi forvente at barn håndterer en slik motstand og underkjennelse av sine opplevelser?

Sosial læring

Det er viktig å ruste barn til å tåle konstruktiv kritikk, takle uenighet og det faktum at livet til tider er nokså urettferdig, uten at det er synonymt med å være et offer. I dette sorteringsarbeidet må barn og unge få god veiledning, og kanskje finner man ut sammen, at dette ikke var mobbing, men alvorlig og vond uenighet. En erfaring som gjør både barn og voksne bedre rustet til å identifisere vanskelige situasjoner senere. Minst like viktig er det at barn lærer å kjempe for seg selv, ta igjen og ikke minst kunne inneha og formidle forventninger til hvordan omgivelsene skal behandle dem.

Voksne må være gode forbilder, ikke bare når det gjelder å formidle raushet og inkluderende holdninger, men også gjennom måten vi selv håndterer urett på. Vi må vise at vi beskytter oss, står opp for oss selv – og at vi ikke aktivt velger å innta en offerrolle. Men, vi har også et ansvar for – gjennom handling – å vise at vi er lydhøre i forhold til hvor andres grenser går, og at vi respekterer dem. Det betyr ikke at man ikke skal stille kritiske spørsmål til en sak, eller måten den formidles på. Kritiske tilbakemeldinger er også en del av den sosiale læringen som ruster oss – men at andre er sleivete og uheldige med uttalelsene sine, fritar ikke oss andre fra å ta klokere vurderinger. Å stikke seg frem, er ikke synonymt med å være fritt vilt. Ingen mobbes fordi de fortjener det.

Gjennom voksnes usaklige personangrep, latterliggjøring og underkjennelse av andres følelser, skaper vi aksept for at også barn og unge opptrer slik ovenfor hverandre – og at enda flere tier om alvorlig mobbing.

Graden av smerte forbundet med sjikanering, uthenging og mobbing, kan gjøre livet ulevelig – både for voksne og barn. Det burde gjøre oss langt mer bekymret enn at enkelte drar mobbekortet i utide.

Reklamer

Betalt mobbing og trakassering

De siste dagene har flere «rosabloggere» stått frem i media og fortalt at de føler seg halshugget og kneblet. Bloggerne Lars Petter og Heidi Alexandra Olsen mener ytringsfriheten ikke gjelder for dem, og begrunner det med reaksjonene de har fått på sin støtte til enkelte av den terrorsiktedes meninger. Til tross for mange støtteerklæringer, har de opplevd massiv motstand i kommentarfeltene sine, men verst av alt – at profilerte annonsører trekker seg fra blogg.no, og på den måten også rokker ved bloggernes inntektsgrunnlag. For det er slik i den delen av bloggsfæren blogg.no representerer, at det lønner seg å ha ekstreme meninger. Det lønner seg å være intrigemaker, konstruere konflikter, utgi seg for å være naiv og dum, mobbe og henge ut. Det lønner seg også å trakassere minoritetsgrupper – enten det er snakk om rumenske tiggere eller overvektige nordmenn. Uavhengig av om årsaken er enighet eller uenighet, gir det mange klikk – og mange klikk gjør bloggerne attraktive for annonsørene.

Å skape legitimitet for mobbing og ekstreme meninger

I et samfunnsperspektiv er det av vesentlig betydning å finne ut av- og sette fokus på hva som skaper legitimitet for ekstreme meninger og mobbing. I mange sammenhenger er det riktig å plassere ansvaret hos enkeltpersoner og/eller spesielle miljøer. Men når denne type adferd utvikles og opprettholdes gjennom kommersialisering på ulike blogplattformer – hvor en del av motivasjonen er økonomisk betinget hos begge parter – er det betimelig å se på en annen fordelingsnøkkel når det gjelder ansvar .

Enkelte annonsører ser ut til å våkne og har varslet at de trekker seg fra blogg.no. Det er gledelig. Men sett i lys av alt fokus som har vært på samfunnsansvar de siste årene, er det svært beklagelig at det ikke har skjedd før. Samfunnsansvar må også innebære å ta ansvar for et inkluderende og trygt samfunn for barn og unge, hvor man etterstreber likeverd og tilhørighet.

Dessverre har annonsører – gjennom flere år – og med tilrettelegging fra blant annet blogg.no – finansiert mobbing og trakassering utført av mindreårige. Tilsynelatende uten tanke for konsekvensene det har hatt for dem som har blitt påvirket og rammet, og uten tanke for hva slags konsekvenser det får for utførerne når de ganske snart skal entre voksenlivet med rollen som mobber, høyreekstrem og dum, hengende ved seg. At utførerne blir løftet frem som superstjerner i sitt univers – gjennom kjendisfester og gavedryss – gjør at mange unge drømmer om det samme, og kanskje tillater seg å gå litt lenger enn det de normalt ville ha gjort. Mobbingen og trakasseringen tiljubles, og settes på denne måten i system.

Jeg er blant dem som har kontaktet blogg.no og påpekt signaleffekten dette har. Jeg har også satt spørsmålstegn ved om de som bedrift med stor innflytelse på barn og unge, virkelig ønsker å bli assosiert med holdninger som skaper legitimitet for mobbing, og bloggere som mobber og henger ut andre. Jeg har ikke fått svar. At annonsører ønsker å bli assosiert med slikt, er både uforståelig og svært uansvarlig.

Når noen annonsører omsider velger å droppe kontroversielle bloggere, må det ikke på noe måte forveksles med knebling og begrensning av ytringsfriheten. Derimot må det sees på som et viktig og riktig skritt i retning av å bevare- og fremme normal folkeskikk, samt gjennom handling bidra til et mer inkluderende og varmere samfunn.

Vi har alle et ansvar for å ta til motmæle mot holdninger som fremmer diskriminering, mobbing og trakassering. Et viktig bidrag i så måte, er å slutte å betale mindreårige for å spre slike holdninger. Et annet er selv å bidra til å heve debatter til et nivå som medfører positiv påvirkning og varig endring på veien mot et samfunn hvor tilhørighet og likeverd er en selvfølge.

Les også NRK-saken: Bloggarar tener på å vere naive

(Noen vil sikkert stusse over at jeg ikke lenker til nevnt bloggere. Dette skyldes at jeg ikke ønsker å bidra til ytterligere trafikk)

PS. Innlegget er etter ønske fra Dagbladet å lese som kronikk (i noe utvidet versjon) i dag, 16.august.