Å snakke om mobbing i media

Når jeg snakker om temaet mobbing i media, er det en utfordring å balansere budskapet slik at jeg klarer å være personlig uten å bli privat, men også å snakke om egne erfaringer uten å utlevere eller henge ut andre. Og viktigst av alt, barna mine skal selvsagt beskyttes.

Tirsdag 8.februar var jeg gjest i Dagsrevyen. Temaet var mobbing, og det ble en fin og spesiell opplevelse å dele egne erfaringer og tanker i studio med Viggo Johansen.

Klikker du på lenka, kan du se og høre innslaget: Gjest i Dagsrevyen

Reklamer

Bry deg – stopp mobbingen

De siste ukene har jeg har båret på en hemmelighet jeg har vært sprekkeferdig etter å fortelle omverdenen. Jeg har sagt ja til å sitte i VGs ekspertpanel, i anledning deres storstilte satsning «Bry deg – stopp mobbingen», som setter søkelyset på forebygging, avdekking og følger av ulike typer mobbing. I dag gikk startskuddet – og jeg kan endelig snakke høyt om det som nå skal skje.

De neste to ukene vil Tove Flack (doktorgradsstipendiat ved Senter for adferdsforskning, UiS), Stian Lindbøl (seniorrådgiver i Medietilsynet) og jeg, svare på spørsmål på VG Nett og Facebook-siden «Bry deg – stopp mobbingen». I løpet av noen få formiddagstimer i dag, hadde siden over 12.000 følgere, og mange spennende spørsmålsstillinger er allerede under drøfting. På Facebook-siden kan du også avlegge Mobbeløftet, hvor du forplikter deg til å bry deg og gripe inn dersom du får vite om- eller er vitne til mobbing.

I artikkelserien, som kommer til å dekke mange ulike aspekter ved mobbing, blir det også anledning til å stifte nærmere bekjentskap med flere bidragsytere i boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar».

Jeg håper bidragsyterne er klar over at de nå, snart et år etter at boken kom ut, fortsatt er med på å holde mobbing på agendaen – både i media og politiske sammenhenger. Det viser at engasjement og åpenhet nytter. Jeg er rørt, ydmyk og stolt over hva vi har fått til!

Bry deg – stopp mobbingen!

Erfaringer fra et foreldreperspektiv

For et par uker siden var jeg en av innlederne på kunnskapsdepartementets «God praksis-konferanse om arbeid mot mobbing», på Litteraturhuset i Oslo. Blant landets fremste forskere og fagpersoner, snakket jeg om «Erfaringer med skolens håndtering av mobbing fra et foreldreperspektiv». Ikke bare skulle mye viktig sies på 10 minutter, men jeg håpet også å bevege tilhørerne – uten å bli sentimental.

Jeg var invitert i kraft av å være forfatteren bak dokumentarboken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar», og i kraft av å være mor til et barn som har opplevd mobbing. Her er tankene jeg delte med forsamlingen, basert på notatene mine:

I takt med at jeg etter hvert har blitt en offentlig person, er jeg ydmyk i forhold til det faktum at mange hører og leser det jeg mener. Med det følger et ekstra stort ansvar for hvordan jeg formidler meg. Ikke bare med tanke på å beskytte mine egne barn, men også for ikke å bidra til en ytterligere polarisering av en viktig debatt.

Til tross for varierende tro på- og erfaring med dialog, ønsker jeg ikke å bidra til uthenging og skremselspropaganda. Mitt engasjement bunner i et ønske om å bidra til økt kompetanse, bedre rammebetingelser, trygghet og en bredere ansvarsfordeling når det gjelder arbeidet mot mobbing. Det handler om å gjøre både skole og foreldre trygge nok til handle riktig. Vi som foreldre må kunne ha forventninger og stille krav, men også selv tåle å bli stilt krav til.

Mange foreldre opplever at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig i sitt møte med skolen, og mange blir sittende igjen med en følelse av å være brysomme og urimelige når de etterspør tiltak rundt egne barn. Noen opplever også å bli stemplet som kravstore, og mange – slik jeg selv gjorde – går rundt med en sterk redsel for at skolen skal la sin oppgitthet gå utover barnet, og på den måten gjøre skolehverdagen enda verre. En del foreldre opplever at tiltak blir satt i gang uten at de er informert eller har godkjent det. Foreldre opplever også at fokuset blir at det mobbeutsatte barnet bør endre seg for å passe bedre inn. Personlig tror jeg man kan ha godt av tenke over hva man selv kan bidra med og endre på. Men, da vi opplevde denne alvorlige krisen – som mobbing kan fortone seg som – og alt jeg ønsket var å beskytte barnet mitt, så rokket det å bli møtt med mistro og kritiske spørsmål, ved en grunnleggende trygghet i meg som mor og voksenperson.

Mange skoler har gode rutiner for for oppfølging av mobbing, og jeg har inntrykk av at det i større grad enn tidligere, benyttes ulike skjemaer og fattes enkeltvedtak som sikrer oppfølging av de involverte. Det er verdifullt for oss foreldre. Men, det å bli møtt med krav om å fylle ut et skjema, oppleves av mange som det siste de trenger i en krisesituasjon. Mange blir skremt av formalitetene, og lar være å si fra. Det er lett å bli svært usikker på om det deres barn opplever, egentlig er alvorlig nok til å melde i fra om på et skjema. Skoler som velger å la skjemaer og formalia bli fokuset i sine første møter med fortvilede foreldre, går, etter min mening, glipp av mye viktig informasjon.

Basert på egne og andres erfaringer, trenger vi foreldre:

  • God informasjon om rettigheter, saksgang og muligheter
  • At det blir initiert tiltak uten ventetid – og at de følges opp
  • Å bli lyttet til, sett og tatt på alvor
  • Ikke bli møtt med en fordømmende og moraliserende tilnærming – enten det er som foreldre til en mobber eller mobbeutsatt
  • Å bli møtt med varme og åpenhet
  • Å slippe å føle oss brysomme og at vi overdriver
  • Å bli veiledet i forhold til god kommunikasjon oss i mellom – at skolen skaper arenaer hvor foreldre kan diskutere forebygging, lage kjøreregler for hvordan bry seg og melde i fra om bekymringer

– Vi som foreldre må slippe å føle at vi trenger oss på. Men. Skolen må også kunne forvente dialog, engasjement og innsats fra oss.

Jeg snakker meg ofte varm om en bredere ansvarsfordeling i arbeidet mot mobbing. Det betyr ikke at noen får mindre ansvar – men at flere må ta ansvar. Den største og viktigste jobben gjøres før mobbingen er et faktum – og den må vi gjøre sammen.

Jeg var også heldig å få sette sluttstrek for konferansen med følgende replikk:

Jeg registrerer, etter å ha hørt alle innleggene her i dag, at det fortsatt er en utfordring å finne en form på dette arbeidet som både inkluderer og ansvarliggjør oss foreldre. Derfor utfordrer jeg herved kunnskapsministeren og alle tilstede til å ha økt fokus på dette – og jeg bidrar gjerne. Alt i alt handler forebygging av mobbing om hvilke holdninger vi voksne legger for dagen – hvordan vi takler uenighet og rommer annerledeshet. Det handler om oss som forbilder – enten det er i klasserommet eller innad i familien.

 

Anbefalt lesning:

Godt elevsyn + gode rutiner + god saksgang = godt læringsmiljø, av Loveleen Brenna

Hvis noen forteller om mobbing, av Berit Lødding og Nils Vibe, NIFU

Et annerledes julegavetips: Innsikt og ettertanker

Allerede fra jeg begynte å lage ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, hadde jeg et håp om at dette skulle bli en bok som ble holdt varm og levende gjennom Word of Mouth, og ikke gjennom massiv selvpromotering eller annonsering. Jeg er nemlig ingen selgertype.

Tilbakemeldingene jeg får – fra folk som har kjøpt, lest og/eller fått boken anbefalt – tyder på at det har blitt nettopp slik. Boken og dens budskap lever der ute – både i sosiale- og tradisjonelle medier, men også hos mange av dem som bærer på en vond historie det er vanskelig å snakke med andre om.

I går kveld fikk jeg følgende tilbakemelding fra en ung kvinne:

”Nå har jeg kjøpt boka di i julegave til foreldrene mine. De vet hvordan det er å ha ei datter som er mobbeoffer, men jeg har aldri klart å snakke noe særlig med dem om det, så jeg tror det blir bra for dem å lese den”.

Jeg har vært forsiktig med å anbefale boken som den ”perfekte julegaven”. Av den enkle grunn at dette er en alvorlig bok, som jeg i liten grad har tenkt at folk forbinder med jul og glede over å gi bort noe fint.

Men. Kveldens tilbakemelding fikk meg til å tenke. Kanskje er det slik at man egentlig ikke kan gi bort noe som er finere og mer verdifullt enn nettopp innsikt – og et rom for ettertanker?

(Boken kan kjøpes hos (en del) bokhandlere, samt over disk hos Humanist forlag i St.Olavsgate 27 i Oslo. Den kan også bestilles på nettet.)

Redsel og dype inntrykk

I kjølvannet av boken  «Fordi jeg fortjener det?», har jeg det siste halvåret holdt mange foredrag om mobbing, og fortsatt renner det inn med nye forespørsler. En skulle tro jeg etterhvert hadde blitt så dreven at dette var noe jeg kunne gjøre med en viss letthet, men slik er det altså ikke, og de siste dagene har jeg tenkt mye på hvorfor.

I forkant av hvert foredrag kjenner jeg på en sterk redsel for at det jeg skal snakke om ikke vil oppleves hverken riktig eller viktig for tilhørerne. I tillegg kjenner jeg hvordan sjenansen nesten tar overhånd, og den lille djevelen som mener jeg ikke skal tro at jeg er noe, hvisker meg i øret. Alt med det som resultat at jeg på den ene siden blir ekstremt fokusert eller selvopptatt om du vil, og på den andre siden sårbar, lei meg og redd for å eksponere meg. Det hele virker nokså uforståelig og absurd for dem rundt meg – for som jeg ofte hører: Det går jo alltid bra.

Og de har rett. Foredragene går som regel bra. Noen ganger helt passe, og andre ganger så bra at jeg blir oppstemt og ikke får sove av ren lykke og lettelse, og/eller fordi jeg er beveget og rørt over responsen fra menneskene jeg har møtt.

Når jeg holder foredrag om mobbing, snakker jeg mest om forebygging og ansvar, men også en hel del om konsekvensene av mobbing. Selv om både engasjementet og enigheten er stor når jeg snakker om førstnevnte, er det som regel først når jeg snakker om konsekvensene, at de virkelig sterke reaksjonene kommer.

For litt over en uke siden holdt jeg foredrag for Mental Helse i Molde, i et intimt og hyggelig lokale med fyr på peisen. Temaet var mobbing i arbeidslivet, og forsamlingen bød på friske diskusjoner og mange gjenkjennende nikk, da jeg snakket om lav selvtillit, angst, stress og søvnløshet. Som ofte ellers, brukte jeg setningen:

Mobbing rokker ved den grunnleggende og livsnødvendige tryggheten vi trenger for å kunne stole på- og fungere godt i samhandling med andre mennesker.

Etter foredraget kom en tilhører bort til meg og sa at han var dypt takknemlig for at jeg satte disse ordene på det han selv har levd med i mange år, men at han samtidig ble opprørt. Han synes det var vanskelig å si noe mer om det, fordi det han ble fysisk kvalm og uvel av alle de gamle minnene som dukket opp igjen. Han klemte meg hardt og takket nok engang i det han gikk.

For noen dager siden holdt jeg foredrag på Humanismens hus i Oslo. I forkant av dette foredraget hadde jeg også sterke kvaler. Jeg var redd for at jeg skulle komme til å kjede tilhørerne – som om jeg hadde noe å fare med som skulle tilsi at jeg kunne innlede til en debatt om mobbing? Også denne gangen opplevde jeg å få god kontakt med tilhørerne, og jeg fikk mange gjenkjennende nikk undeveis. I pausen, før debatten skulle starte, var det flere som hadde kommentarer og spørsmål, og jeg rakk å knytte nye og viktige kontakter.

Debatten som fulgte ble utfordrende – mye på grunn av det høye kunnskapsnivået blant deltagerne, men også på grunn de personlige erfaringene flere delte underveis og etterpå. En av tilhørerne tok på et tidspunkt ordet og sa at hun særlig hadde festet seg ved det jeg sa om konsekvensene av mobbing – og da spesielt det som omhandlet selvtillit og vanskeligheter med å bygge nære relasjoner. Den modige, flott kvinnen fortalte på innsiktsfullt vis om mobbing i skoleårene og påfølgende selvmordsforsøk. Med mannen sin tilstede i salen, fortalte hun om hvordan hun i over ti år har forsøkt å overbevise ham om at hun ikke er verdt å være sammen med – at hun ikke er noe  og at hun ikke fortjener det gode han tilbyr henne.

Jeg har spurt meg selv et utall ganger om hvorfor i all verden jeg velger å utsette meg for all denne redselen og usikkerheten det å holde foredrag frembringer. Etter de siste ukenes foredrag tror jeg at jeg vet svaret. Jeg har begynt å få tilbake den grunnleggende tryggheten jeg ofte snakker om,  og det kommer ikke på tale at redsel og sjenanse får ta overhånd nå.

Jeg har nemlig viktige ting å gjøre. Jeg skal fortsette å møte mennesker der de er, og aldri slutte å bryte ned tabuer.

Usynligheten er overalt

Jeg har lenge tenkt på hvordan- og om jeg skulle skrive om dette. Etter å ha konferert med et par av de involverte, har jeg kommet frem til at det er riktig – og viktig – å fortelle om usynligheten vi alle omgir oss med. De unge menneskene vi vet finnes, men som vi ikke ser.

De siste månedene har jeg fått flere henvendelser fra ungdommer som forteller om svik, mishandling og mobbing. Om selvskading og rus. Om det å være usynlig.

En ung gutt skrev til meg i forrige uke: «Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som kan utgjøre en forskjell – noen som får meg til å føle det annerledes?» Da jeg spurte ham om hva skulle til for at et annet menneske kunne utgjøre en slik forskjell, svarte han: «At noen av dem som vet jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det og at de tåler svaret mitt. Kanskje det skjer en dag.»

En jente jeg har hatt kontakt med en stund, spurte meg her en dag om jeg kunne være reservemammaen hennes. Etter litt betenkningstid – jeg må innrømme at jeg trengte det – svarte jeg at jeg kan være en som svarer på meldinger, som i blant spør hvordan det går og noen ganger kommer med råd – og at det å være reservemamma er en veldig alvorlig ting.

Hun svarte: «Kan du gi meg noen regler som jeg må følge? Kan du bestemme litt? Her bare maser alle på meg, og ingen bryr seg om hva jeg gjør, så jeg gjør masse dumme ting.» Jeg spurte henne om hvorfor hun ville at jeg skulle bestemme, og da svarte hun: » Fordi jeg tror du kan hjelpe meg å slutte og sånt. Og bli bra. Du er den eneste jeg vet som bryr seg om meg. Kan jeg sende deg en god morgen melding i morgen?»

Det er lenge siden jeg sluttet å tro at jeg kunne redde verden, og det er lenge siden jeg innså at jeg ikke kan være tilgjengelig for alle, alltid. Men det jeg kan være – jeg som lever et varmt og rikt liv – det er en som spør, en som tåler og en som rommer. Jeg kan være en som gjør usynligheten litt mindre. Det kan du også.

Her kan du forresten lese mer om hvordan: www.denene.no

Besøk til ettertanke

I formiddag var barna og  jeg på besøk hos mine besteforeldre. Et nært og godt besøk til ettertanke.

Bestefaren min på 78 hadde (etter mormors instrukser) laget karbonader, eggerøre, dandert spekemat og kokt deilig kaffe. Vel tilbords kom vi i snakk om det kommende valget. Minsteprinsessa erklærte at hun ikke forstår seg på folk som Stein Erik Hagen, som tjener så mye og ikke skjønner at han derfor må bidra med mer – fordi han har mer. Jeg så hvordan Far, som jeg kaller ham, formelig vokste på stolen der han satt, og med stolthet fortalte han at har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 1945 og at han er svært imponert over at hun i en alder av 9 år, forstår seg på slikt. Han fortalte barna med stolthet at han er æresmedlem i partiet og at han i den anledning fikk et personlig brev fra Martin Kolberg og Jens Stoltenberg. Videre fortalte han at han fortsatt har partiboka fra den gang han ble medlem og at han i sin ungdom tilbrakte mange somre på Utøya. Han blunket lurt til Minsteprinsessa og sa at han tror hun kommer til å bli politiker en dag. Hun på sin side fortet seg å understreke at hun fortsatt helst vil bli popstjerne, men hvis hun skal bli politiker, så skal det være for et parti som kjemper for at alle skal ha det bra og at det i hvert fall ikke blir Siv Jensen’s parti.

Underveis kom vi også inn på Mobbeboka og dens stadige tilblivelse. Plutselig sier bestefaren min:  Det var ikke noe som het mobbing da jeg vokste opp. Det er et moderne ord. Den gangen het det erting, da – og jeg var en av dem som virkelig ble erta. Både jeg og kameraten min ble det.

Jeg må innrømme at jeg ble en smule overrumplet over samtalens dreining. Jeg har aldri hørt min Far snakke om slike temaer i en personlig kontekst. Ungene ble nysgjerrige og stilte umiddelbart spørsmål om hva slags erting han ble utsatt for og om det var alvorlig. Da forteller Far:

Jeg ble ertet – det som er mobbing i dag – hver eneste dag når jeg gikk til og fra skolen. Jeg og kameraten min ble sett på som fattige fordi vi gikk i papirsko, ikke eide så mange ting og ikke hadde fine klær. Dette var under krigen og det var rasjonering på alt. De tøffe gutta mente vi var søppel og vi måtte tåle mange stygge ord i tillegg til at vi måtte slåss for å forsvare oss nesten hver eneste dag. Vi kunne ikke si det til noen, for dere kan skjønne – ingen av oss ville bli sett på som svake eller tapere. Og vi var redde for hva foreldrene våre ville tro om oss. Dessuten tror jeg de som var verst, egentlig var misunnelige fordi vi hadde et helt spesielt vennskap og hang sammen hele tiden, bare vi to.

Minsteprinsessa ble stille en liten stund før hun sa:

Jeg skjønner deg godt jeg, oldefar. Jeg har jo også blitt mobbet. Og ofte så tror jeg det er sånn at de som mobber andre, gjør det fordi de ikke har det godt inni seg. Det hjelper dem på en måte at andre får det vondt, så derfor sørger dem for å prøve å ødelegge det som er bra.

Jeg ble sittende rørt og nesten ute av stand til å si noe. Sterke, fine og tøffe Far – som jeg bestandig har hatt en forestilling om at har vært forskånet fra slike ting i livet. Plutselig sårbar og nær rundt bordet sammen med oss.

I bilen hjem ble jeg sittende å tenke på en samtale jeg hadde med minstejenta i ferien – en morgen hvor bare hun og jeg hadde stått opp. Jeg spurte henne om hvorfor det gikk flere måneder før hun fortalte meg om det som skjedde på skolen – hun som vanligvis forteller meg alt når det skjer. Svaret hennes var tankevekkende og hjerteskjærende:

Du skjønner det, mamma – jeg skammet meg så veldig over det som skjedde. Du vet jo hvordan du, helt fra jeg var liten – jeg er jo fortsatt litt liten da – har sagt at du synes jeg er god, nydelig, smart og flink og sånt? Du skjønner – jeg ville jo fortsatt at du skulle synes jeg var det. Og tenkte at om du fikk vite hva de andre syntes om meg, så ville kanskje ikke du mene det lenger heller og kanskje du ville bli flau over meg og sånt. Men jeg er glad jeg ikke klarte å holde på det til slutt. Det er lettere når man kan dele det med noen, selv om det er vondt. Og heldigvis hadde jeg fått noen venner da, så da gjorde det ikke så mye å si det heller. Da var det i hvert fall noen som likte meg, og det trengte jeg da.

I kveld sitter jeg og tenker på hvor lite som egentlig har forandret seg de siste 60-70 årene…

Mobbing på valgagendaen – nytt forsøk

I går etterlyste jeg innspill fra politikere i forhold til deres standpunkt når det gjelder mobbing. Diskusjonen tok en annen retning enn det som var intensjonen, men jeg forsøker igjen.

Som forfatter av en mobbebok, som allerede har fått mye medieomtale, kjennes det naturlig å vie et kapittel til medias ansvar når det gjelder tabloidisering av personkonflikter og politikernes rolle som forbilder.  Jeg har fått en aktuell og velrennomert bidragsyter til å hjelpe meg med dette kapittelet i boken.

Men før boken sendes i trykken, skal det altså avholdes stortingsvalg – og personlig er jeg i sterkere tvil enn noensinne. Med tanke på hva som opptar meg om dagen – mobbing i alle former – er det ikke utenkelig at enkeltpolitikeres fremtreden i media, bevissthet til sin rolle som forbilder for mine barn, meg og andre – samt uttalte visjoner for bekjempelse av mobbing – vil være avgjørende for hva jeg kommer til å stemme.

Jeg utfordrer derfor politikere, politiske kommentatorer og andre mediefolk – som er aktive i sosiale medier som Twitter, Facebook og blogger – til å komme med noen tanker om følgende:

1.Visjoner for bekjempelse av mobbing – hva bør vektlegges og hvem har ansvaret?

2. Hvordan ser du på din rolle som et potensielt forbilde når du opptrer på vegne av ditt parti i sosiale medier?

Alle kan delta i debatten

Mobbing på den politiske agendaen?

Til tross for at jeg ikke lenger kan bekjenne meg til ett parti, så er jeg i aller høyeste grad et politisk engasjert menneske. Skrivingen av Den store mobbeboka for voksne, har i så måte forsterket dette engasjementet. Fordi jeg alltid har vært både engasjert og nysgjerrig, har jeg siden jeg ble stemmeberettiget, fulgt valgkampen på nokså nært hold. Det nye av året for min del, er å følge den på Twitter.

Man kan mene mye om nivået på debattene som raser på Twitter og i ulike blogger (debatten og personene det er lenket til, er ikke relatert til mobbing, men ment som et eksempel på en debatt) (Her hadde jeg i utgangspunktet en lenke til en debatt på Twitter. Vedkommende jeg lenket til følte seg forulempet, noe som på ingen måte var intensjonen fra min side. På bakgrunn av dette har jeg valgt å slette lenken). Det er dog hevet over enhver tvil at samtidig som ordet valgkamp aldri har vært mer passende – blir det stadig mindre tydelig for meg hvilket parti jeg bør skjenke min stemme i år.

Som forfatter av en mobbebok – som allerede har fått mye medieomtale – kjennes det naturlig å vie et kapittel til medias ansvar når det gjelder tabloidisering av personkonflikter og politikernes rolle som forbilder.  Jeg har fått en aktuell og velrennomert bidragsyter til å hjelpe meg med dette kapittelet i boken.

Men før boken sendes i trykken, skal det altså avholdes stortingsvalg – og som nevnt er jeg i sterkere tvil enn noensinne. Med tanke på hva som opptar meg om dagen – mobbing i alle former – er det ikke utenkelig at enkeltpolitikeres fremtreden i media, bevissthet til sin rolle som forbilder for mine barn, meg og andre – samt uttalte visjoner for bekjempelse av mobbing – vil være avgjørende for hva jeg kommer til å stemme.

Derfor utfordrer jeg herved landets lokale og regionale politikere – som er aktive i sosiale medier som Twitter, Facebook og blogger – til å tale på vegne av sitt parti når det gjelder følgende:

1.Visjoner for bekjempelse av mobbing – hva bør vektlegges og hvem har ansvaret?

2. Hvordan ser du på din rolle som et potensielt forbilde når du opptrer på vegne av ditt parti i sosiale medier?

Du har ikke anledning til å svare på kun ett av spørsmålene, og du har heller ikke lov til å omtale andre politikere i svaret ditt. Du må dessuten presentere deg med fullt navn og partitilhørighet. Det er selvsagt lov for oss velgere å kommentere – i anstendighetens navn. Flere fra samme parti kan delta.

Wikipedias definisjon på mobbing

Di jævla feite merr!

Jeg hadde kjørt feil i en kort enveiskjørt gate, jeg innrømmer det. I det jeg oppdaget det, svingte en svær SUV av en taxi inn foran meg. Han stilte seg – som seg hør og bør – midt i veien. Han hadde trafikkreglene på sin side, og dessuten eide han jo asfalten, må vite. Jeg gjorde tegn til ham i håp om at han kunne slippe meg forbi allikevel og tenkte at det ville være enklest for alle. Han ble sittende og riste på hodet og gjorde tegn til at jeg måtte rygge. Det er ikke alltid kroppsspråk sier mer enn ord, men jeg forsøkte å gjøre tegn, som for å vise ham at det var trangt og vanskelig. Han begynte å kjøre mot meg og jeg måtte følgelig rygge etter beste evne.

I det han presset seg forbi meg, rullet han ned vinduet. Jeg gjorde det samme og fortet meg å si: Beklager, jeg vet jeg har driti meg ut, men det er lov å være litt behjelpelig allikevel. Og gjorde meg samtidig så liten jeg kunne i den hvite sommerkjolen, i den varme Audien. Vedkommende taxisjåfør responderte med å rope nedlatende og hytte med neven: Drite seg ut, ja – di jævla forbanna feite merr!!!

Og hva gjorde jeg? I det han hadde passert, sprutet tårene og jeg kjørte feil i neste kryss. Deretter tvitret jeg av alle ting – og fikk umiddelbar respons. Deretter stoppet jeg bilen og gråt litt til.

Men hvorfor? Jeg befant meg ikke i fysisk fare og jeg hadde faktisk driti meg ut. Allikevel ble jeg rystet inn til margen over denne lille insidenten.

Plutselig var jeg satt tilbake i barndommen, hvor jeg ofte fikk høre hvor stygg og klønete jeg var. En serie av episoder raste over meg. Alt fra en sinna far som i fylla kjeftet og smalt over alle de udugelige menneskene han hadde rundt seg som var skyld i hans problemer – og som ofte påpekte hva jeg spiste. Min narkomane bror som mer enn en gang presset meg til å låne ham penger eller få meg til å gjøre andre ting jeg ikke ønsket å gjøre. Og som i pressede situasjoner – og i sterke ordelag –  mente at min vellykkethet var skjedd på bekostning av hans. Truende pasienter som i sin fortvilelse leter etter utløp og roper utover avdelingen at jeg er en feit fitte som skal brenne i helvete til evig tid.

Og midt i det hele har jeg en datter som blir mobbet på grunn av kroppen sin mens jeg skriver Den store mobbeboka for voksne.

Deretter tenkte jeg på alle timene jeg bruker daglig – på å lese igjennom og sette sammen historiene til mennesker som har opplevd å få grensene sine overtrådt. Fine og kloke mennesker som har opplevd sjikane og det å aldri kunne nå opp som følge av utseende eller andre annerledesheter – som omgivelsene har påberopt dem.

Deretter ble jeg sint – adrenalinsint. På vei hjem til skrivestua, tenkte jeg at dette finner jeg meg faen ikke i! Jeg har jobbet med meg selv i årevis for å kunne sette grenser – for å slutte og være bare flinke, snille og ettergivende, Kristin. Og så skal en taxisjåfør bringe meg fullstendig ut av fatning?

Jeg trampet inn og ringte taxisentralen. Jeg hadde ikke nummeret på taxien, men en god beskrivelse av både utseende, bil og tidspunkt. Jeg er nemlig ikke @Vrangest for ingenting, spøkte jeg med på Twitter rett etterpå.

Sannheten er at – ja,  jeg er en frodig dame og ja, jeg hadde kjørt feil. My bad. Men jeg er ikke lenger maktesløs og behandles ikke lenger som en dritt uten at det får konskevenser.