Juleglede og vanskelige valg


christmas-tree

Jeg er et utpreget julemenneske som allerede i oktober pleier å hamstre kalendergaver til prinsessene og sette opp gavelister. (I år kjøpte jeg de første jule- og adventsgavene i Hellas i august) 1. søndag i advent pyntes det med lys i vinduene og adventstaken får sin faste plass på peisen. Julen og dens forbredelser handler om tradisjoner – og det å gjøre hver jul spesiell og minneverdig.

I år blir det i sannhet en spesiell jul. Jeg kjenner meg handlingslammet og har aldri vært så lite forberedt på desembermåneden som i år. Jeg vet ikke riktig om jeg ønsker jul i år, skal jeg være ærlig. Jeg har lyst til å stoppe tiden eller hoppe over den. Denne julen handler nemlig så langt mest om vanskelige valg.

Jeg er ikke lengre skamfull over at jeg har en bror som er rusmisbruker. En halvveis rehabilitert sådan. En bror som ut i fra sine forutsetninger kjemper for livet sitt, og det han mener er viktig i sin opplevelse av virkeligheten. Det har vært mange turbulente år for ham – og for oss som står ham nær. Han har klart mye, men mye gjenstår. Og alt har sin tålegrense. Tenk, til og med det å være storesøster har sin tålegrense – selv om blod fortsatt er tykkere enn vann.

For noen måneder siden ante jeg konturene av noe som mest minnet om en utvisket grense, tegnet med kritt. Etter flere tapte anrop og manipulerende meldinger åpenbarte den seg som en middels tykk og sort linjalstrek. Etter ytterligere tapte anrop på nattestid, halvkvedede trusler, desperate bønner, løgner, manipulerende og beskyldende meldinger og samtaler, så åpenbarte den seg for noen uker siden, som en tykk knallrød og blinkende grense.

Rett i forkant av den blinkende åpenbaringen, hadde den eldste prinsessen fått oppfylt sitt store for ønske for denne julen; hun ville stå opp der hun skulle åpne pakkene. Hun ville feire jul i vår stue og alle skulle med største selvfølgelighet inviteres til oss – inkludert onkel. Da ønsket ble innvilget var det en noe mindre turbulent periode (les: et par uker), og selvsagt ble onkel også invitert.

Etter noen uker kjente jeg en snikende uro i magen. Uroen ble ble bekreftet av et utall meldinger, snøvlete telefonsamtaler og krisemaksimeringer. Det begynte å ane meg at jeg stod foran et ubehagelig oppgjør, og at det ikke lengre var så opplagt at alle kunne være velkommen her allikevel. For mange kan det virke hjerterått, det innser jeg – å sparke en som allerede er på vei ned, ikke rekke ut en hånd osv. Det er jo julen det er snakk om, og vi må ta vare på hverandre. Ja, det er synd på rusmisbrukere – og ja, de har all grunn til å føle seg avvist til tider.

Desverre kommer det altfor sjelden frem at det faktisk finnes en historie bak mange avvisninger – og bak hver dør som smeller igjen rett foran nesen på dem. Min historie handler om trusler, løgner, tyverier, manipulering, ruset person i bursdager, avbrutte juleselskaper pga abstinenser, utrykning til husbråk, kjøring for å kjøpe rus, press for å få låne penger som aldri blir betalt tilbake, utallige timer i telefonen med advokater, politi og barnevern – bare for å nevne noe.

Min rødblinkende strek kan sammenlignes med et regnskap. Et regnskap som er så enkelt, men samtidig så komplekst. Hvor mange mennesker skal slites i stykker, være engstelige, bli syke av bekymringer, skremmes og lures for at ett menneske velger, (ja, det kan diskuteres om det er et reelt valg), å gå til grunne?

Hvor lenge synes DU at døren skal stå åpen for ham som igjen er på vei ned?

I mitt stille sinn gikk jeg for noen uker siden og håpet på et juleunder. Et under som kunne gjøre at jeg slapp å ta avgjørelsen om å lukke døren på julaften. Det skjærer en som både har husrom og hjerterom tvers igjennom hjertet å tenke den tanken fullt ut. Men så skjedde altså det som akkurat da best kunne betegnes som et under – eller rettere kalt: Innkalling til soning. Tanken på soning kjentes selvsagt ikke optimal ut, men den ville sikre oss julefred og en visshet om at han var et sted med tilsyn og med trygge rammer. Og at prinsessene kunne åpne pakkene sine med ekte juleglede.

Men. Så kom utsettelsen – og bror jublet over å slippe og feire julen i fengsel. Som den eneste med den reaksjonen. Jeg kjenner det er med en viss vemmelse over meg selv, at jeg innrømmer at jeg fikk årets nedtur da advokaten orienterte meg om det glade budskap.

Jeg jobber med oppfølging av barn som er pårørende til psykisk syke og/eller rusmisbrukere. Og heldigvis har jeg gjennom årene som barneansvarlig lært meg ett og annet om å samtale med barn om vanskelige ting. Viktigheten av åpenhet er essensiell. Derfor har jeg også i noe grad vært åpen med prinsessene om onkel og om hvorfor jeg i blant kjefter på telefonen, er irritabel fordi jeg sover dårlig m.m. De vet mye, men ikke alt – og det av den «enkle» grunn at de elsker onkel og han dem.

For å være proaktiv med tanke på hva som kan vente av valg før jul og bakgrunnen for de eventuelle valgene, så tvang det seg frem en alvorsprat. En prat som også måtte handle om min egen barndom med en rusmisbrukende far, om svik og utrygghet og redsel for hvordan julaften kunne komme til å bli. En nær og vond samtale. En nydelig samtale hvor vi gråt og lo alle tre, og hvor et viktig bakgrunnsteppe ble vevet sammen.

I går lånte jeg jentene mine noen timer for å feire bursdagen min med pizza på Dolly Dimple. I bilen sier den minste prinsessen at hun må fortelle meg noe viktig om julen. Hun forteller at de hadde snakket om julen på skolen og at hun plutselig hadde blitt lei seg uten å vite hvorfor. I friminuttet hadde hun plutselig skjønt hvorfor, da en av vennene hadde kommet bort til henne. Hun hadde blitt trist på grunn av onkel og julen. Hun var trist fordi hun var redd han ikke ville kunne komme til å klare og oppføre seg bra nok så han kunne klare å være hos oss. Og hun var redd for hva han ville kunne komme til å finne på dersom han ikke fikk lov til å komme. Hun hadde derfor fortalt tre venner om onkel, slik at de kunne forstå henne dersom hun ikke alltid gledet seg over jul. Vennen hadde lovet å passe på henne om det skjedde igjen og de hadde også fortalt læreren om det. (Søte små mennesker som vet å ordne opp)

Jeg trygget henne så godt jeg kunne på at vi uansett skal ha en fin jul og prøvde som den optimistiske personen jeg prøver å være – å fokusere på alt vi har å glede oss til både før jul og i julen. Hun avbryter meg midt i resonnementet mitt og sier:

«Tror du han plutselig kan komme full eller med masse narkotika i hodet sitt, selv om han ikke får lov – og at han kan komme til å stjele julegavene våre? Jeg håper du synes det er greit at vi låser døren for sikkerhets skyld, Mamma?»

En ting er sikkert; det blir en slags jul i år også.

Reklamer