«Det kommer aldri til å bli noe av henne»

I høst  ble jeg intervjuet av bladet KK i forbindelse med en reportasje som het «Ordene jeg aldri glemmer». I reportasjen fortalte jeg om hvordan jeg som barn overhørte (et på den tiden) inngiftet familiemedlem uttale seg om at hun ikke trodde det noensinne kom til å bli noe av meg – med den bakgrunnen jeg hadde.

Årsaken til hennes nokså bastante konklusjon var sammensatt og på ingen måte tatt helt ut av det blå. For ja, barndommen min var tidvis turbulent med rusmisbruk tett på livet, mobbing på barneskolen og uforutsigbarhet i enkelte nære relasjoner. Allikevel glemmer jeg aldri sjokket og krenkelsen jeg opplevde da jeg hørte ordene. Tross disse utfordringene hadde jeg aldri tenkt tanken om at jeg ikke skulle klare meg her i livet. Der og da gikk det derfor en djevel i meg og jeg bestemte meg for – i trappen hjemme hos mine besteforeldre – at vedkommende aldri – aldri – skulle få rett. Jeg skulle klare meg uansett og jeg skulle klare meg godt. Allerede den gang så jeg på meg selv som en overlever.

I kveld har jeg sett den sterke filmen «Precious» på kino, basert på novellen «Push» av Sapphire. En hjertrå film som tvinger oss til å innlede et nært forhold til en grotesk del av virkeligheten mange vil ha vanskeligheter med å tro på at eksisterer. Jeg leste i Magasinet i dag at Trude Ringheim, som hadde sett filmen på pressevisningen, mener at morsrollen til Mary Jones er en ekstrem karakter – utenfor alle anerkjente morsroller og at den derfor ikke skaper gjenkjennelse. Og heldigvis for det.

Personlig har jeg har aldri grått, forbannet og hatt mer vondt under en film, enn i kveld – nettopp fordi den skaper gjenkjennelse. Filmen forteller historien til mange pasienter jeg har stiftet bekjentskap med i årene jeg har jobbet i psykiatrien. Noen av dem kjenner jeg svært godt og er veldig glad i. Sterke, modige mennesker som har vist og lært meg at det finnes mødre (og fedre) som forgriper seg, som tier i hjel overgrep, som mishandler, projiserer skyld og lar barna sine vokse opp med vissheten om at de er uønsket, ikke verdt noe og at de er monstre det aldri vil bli noe av og som ingen noensinne vil elske. Det finnes mødre som forlater barna sine for selv å kunne overleve. Det finnes barn og voksne som lever i troen på at de ikke har fortjent bedre og at de dessuten selv er ansvarlig for overgrep og omsorgssvikt. For enkelte blir ferden for å akseptere akkurat sitt liv, uendelig. Andre velger å avslutte ferden – og livet – i den tro at livet aldri kan bli godt.

Filmen viser også en annen del av min virkeligheten – den delen som gjør jobben min meningsfylt. Den viser med tydelighet viktigheten av gode relasjoner som inneholder humor, varme, tydelighet og mot til å stille de ubehagelige spørsmålene mange lengter etter å kunne få svare på – men som ingen stiller. Den viser at selv når håpet kan virke borte, så nytter det å bry seg – og bry seg om. Det finnes nemlig utallige overlevere der ute.

Tidligere i dag fikk jeg denne hyggelige meldingen fra en dame jeg ikke ennå har møtt:

«Må bare fortelle deg at episoden du fortalte om i Hjemmet (tror jeg det var) om da du snudde i trappen da du hørte at de snakket nedsettende om deg, har festet seg helt i minnet mitt. Foreløpig tenker jeg på det hver gang jeg ser deg på twitter eller her og gleder meg ekstra stort over å tenke på alt du opplever nå sett i lys av den opplevelsen og metaforen. Kommer aldri til å glemme det bildet. Klem fra Hilde»

Ta godt vare på det viktige håpet.

Reklamer

Åpenhet – for hvem?

Som et tilsvar til J B’s kommentar (som BØR leses) i: http://gcicommunique.wordpress.com/2008/02/28/hjelp-barnet-mitt-er-pa-nett/#comment-72

Åpenhet, J B, det èr politisk korrekt – og også noe jeg er opptatt av å ha med mine små døtre. Jeg ser at dette er med på utvikle dem til reflekterte og solide mennesker. Jeg er ydmyk i forhold til at jeg får være med å forme dem til nettopp det. Og jeg blir stadig både stolt og overrasket over at jeg uten kraftanstrengelser, hver dag etter skoletid, får sms fra den eldste med spørsmål om hun får lov til å bruke pcen – og om det er greit at hun går inn på den og den nettsiden.

Tilbake til temaet ditt – åpenhet. Selv er jeg et ektefødt hippiebarn med alt hva det har innebåret gjennom oppveksten. I hele mitt yrkesaktive liv har jeg jobbet med mennesker i krise og mennesker som har fått grensene sine tråkket over i ulike sammenhenger. De senere årene har jeg jobbet spesielt med barn av psykisk syke – uten at jeg på noe måte mener å ha grunnlag for å mene at du er det, J B. Dog er det noen likhetstrekk mellom deg og mine hippieforeldre – samt foreldre som av grunner de ikke selv er herre over, tråkker over et barns grenser.

De fleste definisjoner om overgrep mot barn legger vekt på at overgrepet skjer ut fra den eldres (overgripers) behov, og på bekostning av den yngres (barnets) behov. På denne måten pålegges den eldste ansvaret for handlingene, uavhengig av barnas reaksjoner, oppførsel eller handlinger (Poulsson 1992). Slik jeg tolker det vil man altså være opptatt av hvem som intellektuelt sett er den svakeste parten (dette gjelder også når det foregår grenseoverskridelser mellom to voksne). Konklusjonen blir at overgrep/grenseoveskridelser skjer når det er manglende likevekt mellom personene i handlingen. Og det er her jeg kjenner vemmelsen komme over meg. Jeg sitter ikke her og påstår at jeg vet hva som er riktig for andres barn – heller ikke ditt. Men, jeg vet mye om å være et barn som tidlig får innsyn i – samt en slags subtil deltagelse i de voksnes verden. Alt på grunnlag av en misforstått oppfatning om at åpenhet er det eneste saliggjørende og riktige.

Åpenhet for hvem – og hvorfor?

Selv opplevde jeg jeg det som krenkende og svært utrygt – dette å bli vist og forklart i detalj om temaer jeg ikke ante fantes eller ønsket å utforske. Som voksen tenker jeg at det lå en slags rettferdiggjøring over egen livsstil og valg i de handlingene. I tillegg tror jeg oppriktig på at det ikke var vondt ment. Allikevel så følte jeg både som barn – og senere som voksen, at jeg ble påtvunget en innsikt og kunnskap jeg ikke ønsket å ha, og som jeg heller ikke visste hva jeg skulle bruke til. Selvsagt protesterte jeg ikke heller, for jeg trodde at dette var det “normale”. Dvs . intuisjonen min sa alltid noe annet, men som barn har man nødvendigvis ikke ordene for den sjette sansen.

I vennegjengen fikk jeg masse kred for å ha den kuleste og peneste moren som man kunne snakke med om alt. Innvendig skjemtes jeg ofte, og fryktet i blant at disse temaene skulle komme opp når jeg hadde venner på besøk. Selvsagt skjønner jeg i dag at de var drevet av en normal barnlig nysgjerrighet – og at det hele hadde et eksotisk preg muligens. Men, dog – for meg var det like fullt, og uten at jeg på noe tidspunkt kunne tilkjennegi det, ofte forbundet med usikkerhet og flauhet. Selv om jeg utad bare var stolt over den kule moren min som vennene oppfattet mer som venninne enn mor. Og faren min som i gode perioder fremstod som tøff og annerledes, med sin ring i øret og svære stereoanlegg. Det skal også nevnes at jeg mer enn gjerne briljerte med min kunnskap for å styrke min posisjon.

Når alt dette er sagt; jeg er overhodet ikke å betrakte som et offer i noen forstand. Men, jeg er blant dem som velmenende nok, har opplevd å få grensene sine tråkket over altfor tidlig – ved å bli dyttet inn i de voksnes verden på premisser som ikke alltid var mine egne. Dette har selvsagt hatt konsekvenser for meg i forhold til hvordan og hva jeg har tenkt om sex, nærhet og tabuer – og det har gitt meg utfordringer jeg gjerne skulle ha vært spart for. Hovedpoenget mitt er; at åpenhet – ja, det er riktig og bra. Men informasjonen må være tilpasset og i takt med barnets utvikling og modenhet. Noe som utelukkende er den voksnes ansvar. Hvilke forutsetniger hadde DITT barn, J B, for å protestere mot informasjonen hun ble gitt?

Sett også fra et profesjonelt ståsted etter mange år med klinisk erfaring på området, så er min påstand at: Barn har krav på tilpasset informasjon, beskyttelse og visshet om de får være nettopp barn – med alt hva det innebærer av uskyld, EGNE oppdagelser og naivitet.