Er du feit, er du lat

Det er leit å lese at folk som ellers støtter opp om mobbeforebyggende arbeid, nå synes å fryde seg over å kunne kalle overvektige for late og rope høyt om at det er deres egen feil. Tilsynelatende uten å være nysgjerrige på hva som gjør at mennesker havner i en slik situasjon, og ikke minst, hvorfor de ikke klarer å gjøre noe med det. Dessuten helt uten tanke for hvordan barn og unge lar seg påvirke av måten vi snakker om andre mennesker på.

Som de fleste av oss vet, strides de lærde om hvorvidt fedme er en sykdom eller ikke. Like fullt er det ikke til å komme forbi at fedme kan skyldes sykdom og ikke nødvendigvis bare speiler en daff livsstil, slik Kari Jaquesson hevder i sin blogg. Disse sykdommene kan være av fysisk, såvel som psykisk karakter, og i noen tilfeller kan også bivirkninger av medisiner gi overvekt. Det betyr selvsagt at de som i utgangspunktet er sårbare for dette, bør være ekstra påpasselige. Tross kunnskap om dette, kan det allikevel, av ulike årsaker, virke helt uoverkommelig for enkelte.

Det er som mange i debatten påpeker, hevet over enhver tvil at mindre inntak av mat i kombinasjon med mer aktivitet, fører til vektnedgang. Hva som får bedreviterne og de selvoppnevnte ekspertene til å tro at det er formidlingen av denne allmenngyldige sannheten de overvektige opplever som krenkende, er for meg nokså uforståelig. Uforståelig er det også at Jaquesson hylles som modig fordi hun tør å være så politisk ukorrekt at hun nok engang serverer oss en sannhet vi daglig eksponeres for i bladhyllene og i reklamesnutter på TV.

Kanskje er det bare semantikk, men…

Jeg er stor tilhenger av både debatt og folkeopplysning, og er selv en som skriver og holder foredrag om tabubelagte og stigmatiserte temaer. Dessverre blir det lite konstruktiv debatt, og nærmest et totalt fravær av opplysning om årsak-virkning, når Jaquesson og hennes tilhengerskare betegner overvektige som late og lite ansvarsfulle – uten samtidig å snakke om hva som ligger bak at folk blir overvektige i utgangspunktet. Det nevnes heller ikke med et ord hva som kan gjøre folk så handlingslammet at de ikke klarer å gjøre noe med overvekten sin, selv om den er livstruende. Bortsett fra at de er uansvarlige og late da, selvsagt.

Denne holdningen ikke bare opprettholder – den legitimerer – at man fortsetter å se ned på overvektige. Når folk ser en overvektig person på gata, tenker mange automatisk, og noen sier det sågar, at vedkommende er stygg og lat. Ser de et tynt og veltrent menneske, tenker de at personen er pen og har selvkontroll. Helt uten tanke for at det viktigste tross alt er at folk får lov til å være fornøyde og leve godt med den de er.

Du skulle skamme deg, så feit som du er

Det snakkes mye om at overvekt er et folkehelseproblem, og mange er opptatt av hvilke kostnader dette påfører samfunnet. Hva det gjør med folkehelsa, at folk som følge av samfunnets holdninger til annerledeshet og overvekt, skammer seg over egen kropp, virker svært få interessert i. Personlig kjenner jeg flere overvektige som ikke tør gå til legen i frykt for hva slags konfronterende og moraliserende holdninger de vil møte. De fleste har kunnskap om selvfølgeligheter som at sunn mat og mer trim vil hjelpe. Men mange trenger hjelp til å tenke annerledes om seg selv for å kunne ta tak i problemene. Med utgangspunkt i det mange nikker støttende til – at er man feit, er man er lat og man kan takke seg selv for elendigheten – så tenker mange overvektige – uavhengig av fedmens årsak – at de ikke fortjener hjelp, og lar dermed være å oppsøke den. Med det som resultat at enkelte faktisk talt skammer seg til døde.

Elin Ørjasæter ber Kari Jaquesson om å krenke henne mer. Slik jeg tolker henne, er det med håp om at det gjør hennes ønske om bli tynnere så sterkt at hun til slutt gjør noe med det. Heldigvis snakker hun bare for seg selv. Personlig har jeg like lite tro på at det å bli kalt lat eller krenket på andre måter, gir meg overskuddet jeg trenger for å slanke meg, som at mobbing fungerer fint som et sosialt korrektiv. Tøger Fimreite forstår ikke helt overvekten av kritikken, men toucher såvidt innom kjernen i mange overvektiges problem. De mangler ikke nødvendigvis kunnskap om en sunn livsstil, men de klarer ikke å anvende den, skriver han. Jeg håper ikke han mener å antyde at det utelukkende er latskap som gjør at de ikke får det til.

Et ungt og aktivt menneske jeg kjenner, sa følgende da hun så overskriften ”Feite er late – ikke syke”, i tirsdagens VG:

Ikke bare får jeg høre at jeg er litt større enn de andre i klassen, men nå kommer alle til å tro at jeg er lat i tillegg – og det kommer jeg til å få høre…

Vi skal ikke slutte å opplyse folk om fakta, eller la være å inspirere hverandre til et sunnere liv. Men – vi har alle et ansvar for måten vi formidler dette budskapet på. At overvektige er late, udisiplinerte og lite ansvarsfulle, er etter min mening en unyansert og flåsete generalisering som legitimerer utstøting, lager grobunn for mobbing og ikke krymper annet enn mangfoldet mange av oss foretrekker å være en del av.

Tillegg: Rett etter jeg postet dette innlegget, oppdaget jeg en oppdatering på Kari Jaquessons blogg. Der tilbakeviser hun å ha sagt det VG bruker som overskrift på forsiden: Feite er late – ikke syke, og henviser til at VG ved å bruke den overskriften, har tatt seg en kreativ frihet som ikke er godkjent av henne.

Reklamer

Syltynt mangfold – en forutsetning for å lykkes godt?

Jeg leste nylig reportasjen «Mellom linjene» i Magasinet – om betydningen av politikernes utseende og fremtoning. Min første reaksjon var sinne, og jeg må innrømme at jeg tok meg selv i å tenke at Kjell Terje Ringdal er en stor idiot som i sannhet undervurderer potensielle Høyre-velgere (og folk flest), samtidig som han bidrar til å stigmatisere overvektige med sine uttalelser. Sekunder etter innså jeg at jeg mest av alt ble redd – livredd for at han faktisk har rett.

«Jeg føler meg råtten over å si at Ernas overvekt risikerer å støte velgerne fra seg, fordi det føles urimelig ovenfor en hardt arbeidende kvinne og flotte barn. Hun har ikke gjort noe galt. Bortsett fra at overvekta kan skade partiet og hennes ønske om å nå ut med Høyres politikk. Jeg er sikker på at jeg har rett, men det kan virke hensynsløst å si det»

Lenger ut i artikkelen sier Ringdal dette:

«… Men problemet er at det er mange som ikke hører hvor klartenkt hun er, fordi kiloene står i veien. Du kan godt si det er er urettferdig, men Ernas overvekt er en så markant del av det samlede inntrykket hun gir, at hun og partiet kan tape på det»

Det mest skremmende av alt er at Ringdal mener at vekt er et tegn på nonverbal kommunikasjon og at overvekt formidler inntrykk av manglende kontroll, dårlig helse og lav utdanning.

I morgen kommer det som tidligere nevnt et oppslag i VG om mobbing – med utgangspunkt i mobbebokprosjektet mitt. Ett av flere oppslag jeg har vært heldig å få rundt det som opptar meg om dagen. Hver gang et oppslag har vært i anmarsj, har jeg – av uforståelige grunner for de rundt meg – ikke vært til å være i hus med de siste dagene før det kommer på trykk. Og i dag – i Magasinet – ble det satt ord på det som utgjør frykten min og som ødelegger svært mye av gleden over at jeg lykkes med å skape blest om et viktig tema.

Nok en gang frykter jeg at bildene i reportasjen gjør at folks oppfatning av kroppen min vil overskygge budskapet og at ingen vil høre hva jeg egentlig har å si. Kanskje vil folk bare tenke at jeg er prototypen på et mobbeoffer i all min frodighet og med tenna på tørk.

I mitt «vanlige Curly Life», er ikke dette en frykt som hemmer meg på noe måte. Jeg er en person som tas alvorlig, som har innehatt flere sterke posisjoner både i jobb og organisasjonsliv. Jeg er en tillitsvekkende person som nyter stor anerkjennelse innenfor mine spesialområder og jeg vet jeg formidler både autoritet og romslighet – enten det er på jobb, som venn, i bloggsfæren eller på Twitter. Dessuten mottar jeg svært ofte komplimenter for utseende mitt – fra både menn og kvinner.

Allikevel – i det øyeblikket jeg tar steget ut i den mer offentlige delen av verden, så lammes jeg av en frykt som langt på vei ødelegger gleden over å lykkes med prosjektet mitt.

En frykt som er fundert i det faktum at pressen ynder å gjøre narr av overvektiges utseende og gjerne bruker lite flatterende karikaturer som gir assosiasjoner til grådighet, dumhet og selveste Smørbukk når de forsøker å rokke ved feks Erna’s troverdighet og budskap.

(En liten digresjon – hadde Ringdal våget å komme med lignende uttalelser om Sponheims tidligere overvekt, tro?)

Slike utspill – og Ringdals – gjør meg på den ene siden uendelig trist og redd for det jeg nå står foran. På den andre siden blir jeg full av faen og tenker at jeg hæren fløtte meg skal vise verden at jeg har all grunn til å være rak i ryggen og bli tatt på alvor – og at Ringdal tar feil når han er velger å være kategorisk om Ernas vekt og på den måten undervurderer den positive betydningen det har at vi mennesker tross alt er ulike.

Det ville ha vært en helt annen – men selvsagt ikke like tabloid sak – om man diskuterte i hvilken grad hun er rett person til rollen hun innehar. Jeg mener bestemt at karisma og god formuleringsevne, er mer avgjørende for om man når frem med budskapet sitt – ikke hvor feit eller tynn man er. Det mener jeg selv å være et levende bevis på.

Jeg har ingen tro på et syltynt mangfold! Jeg akter å fortsette og tro det jeg alltid har trodd – og som på alle måter har brakt meg dit jeg er nå: Med bred rumpe, overbitt og krøllene til værs – kan jeg og skal jeg – fortsette å ta verden med storm. Det er faktisk mulig!

Les også: SV-politiker Inga Marte Torkildsen tar også til motmæle mot Ringdal