Å redde et liv til ingenting

Jeg er opprørt for tiden – og sliten, forbanna og trist. Og selv om jeg egentlig burde bli oppløftet av å lese artikler om pårørende som en ressurs i arbeidet med rusavhengige og psykisk syke, blir jeg bare sintere. For, ja – pårørende er en ressurs. En ressurs det er lett for hjelpeapparatet å utnytte, for å slippe unna ansvar som åpenbart – spesielt etter at den lovpriste ”Samhandlingsreformen” åpenbarte seg – er kommunenes ansvar.

I en artikkel jeg nylig leste, refereres det til en mor som sier: ”Å ha et barn som er rusmisbruker, er som å ha ungen din på Utøya 24 timer i døgnet”. Når sant skal sies, tror jeg det oppleves slik å være barnet også. Livet som rusavhengig – og pårørende – er en kamp mot klokka, og kan best betegnes som en mangeårig unntakstilstand, hvor alt handler om å hjelpe til og å være tilgjengelig hele døgnet. En tilstand hvor svært lite er “normalt”, og hvor det for mange pårørende til slutt handler om å bruke de siste kreftene på å finne fristeder hvor en kan få balansert seg mot den virkelige verden. Etter å ha gått den lange veien og utkjempet sitt livs kamp, kommer mange til et punkt hvor grensen nåes. Foreldre bryter med sine barn og brødre med sine søstre – for selv å overleve. I svært mange tilfeller gir også den rusavhengige og syke langsomt og brutalt opp.

Når krisen virkelig er tilspisset, og døden virker som eneste utvei, hender det at det settes inn uhorvelig mengder ressurser for å redde et liv – takk og lov for det. Men, til hva? Lovnader om koordinerende tjenester, medisinsk oppfølging og utredning tenner håp – også hos pårørende. Men når tilmålt ”liggetid” er over – uavhengig av opplevd behandlingsmessig resultat – betyr lovnadene i praksis ikke annet enn et tak over hodet, så er kravene i samhandlingsreformen tilsynelatende oppfylt for denne gang.

Det gjør det ekstra provoserende at helseministeren to uker før samhandlingsreformen ble lansert, tillot seg å senke skuldrene i den tro at kommunene var godt forberedt, og med tilfredshet sa i en NTB-melding:

”Psykiske lidelser er en av de store folkesykdommene. Jeg tror samhandlingsreformen vil være helt vesentlig også for denne gruppen. Om du må over til et annet tilbud i spesialisthelsetjenesten, så skal du få hjelp til å komme dit”.

Samtidig krever vi – samfunnet – innsikt, symptomhåndtering, rusfrihet og utholdenhet. At den rusavhengige og syke skal velge det livet vi mener er godt og riktig. Alt uten samtidig å sørge for rett hjelp til rett tid, og uten å gjøre symptomene og lidelsene litt mindre.

Slik går det, når veien til helvete er brolagt med gode intensjoner; vi redder et liv tilbake til ingenting.

Innlegget stod også på trykk i Aftenposten 4/4

 

For spesielt interesserte, her er «Samhandlingsreformen i kortversjon».

Reklamer

Avhengighet, ansvar og stigma

Tom Arild Haugens kronikk  i Aftenposten, ”Godkjent rusavhengig”, har vært gjenstand for mange diskusjoner på Twitter og fortjener et tilsvar.

Jeg har sans for debatt og erkjenner at gode spissformuleringer i så måte kan være nødvendige virkemidler for å lykkes med å løfte frem viktige temaer. Dog er det forskjell på spissformuleringer og det å gjøre egne erfaringer om til det som kan oppfattes som kategoriske, generaliserende og stigmatiserende sannheter – som om de er allmenngyldige.

Med all respekt å melde – det er fantastisk at Haugen er rusfri og at han  fant en metode som fungerte – for seg. Jeg synes det er flott at mennesker tør være åpne om sine egne erfaringer enten det gjelder rus eller psykiske lidelser. Allikevel sitter jeg med en bismak i munnen mens jeg gjør meg tanker om effekten av en unyansert kronikk med et viktig tema.

Lidelse og sykdom

Haugen påstår i sin kronikk at depresjon ikke er en sykdom, men en tilstand. På akuttpsykiatrisk avdeling – hvor jeg har mitt daglige virke – omtales, forklares og behandles depresjon som sykdom. Ikke rent sjelden både som  alvorlig og livstruende sådan.  Haugens forenkling kan av mange oppleves som en bagatellisering og regelrett hån mot noe av det alvorligste livet har å by på.

Videre påstår han kategorisk  at medisiner øker problemene – som om det gjelder for alle. Det er ikke bare drøyt, men uriktig. Jeg er enig i at medisiner alene ikke løser de underliggende og utløsende årsakene til depresjon og angst. Men, medisiner – enten det er innenfor eller utenfor sykehus –  kan i enkelte tilfeller være det som skal til for 1. å overleve 2. å komme i posisjon til å jobbe med problemer  3. mestre dagliglivet.

Selvsagt skal all medisinering følges nøye opp, og nødvendigheten bør være under kontinuerlig vurdering i åpenhet og samråd med pasienten. Dessuten finnes det beroligende medisiner som ikke er vanedannende og som bør vurderes i første instans. Her tror jeg, som mange andre, at det er et stort forbedringspotensiale.

Men å stemple alle som er i behov av medikamentell behandling som misbrukere, er jeg redd fører til økt stigmatisering av en allerede utsatt gruppe. Dessuten kan lettvinte løsninger og uttalelser som at katastrofetanker og abstinenser kan håndteres med enkle grep, føre til betydelig skam- og skyldfølelse blant mennesker som er i behov av denne formen for behandling og som ikke lykkes like lett – eller kanskje ikke i det hele tatt. Alle har ikke Haugens mot og kraft – uten at det gjør dem til dårlige mennesker av den grunn.

Tallenes tale

Tallene som presenteres i kronikken, sier ingenting om den ulike praksisen mange av oss vet hersker blant fastleger. Enkelte leger er svært restriktive mens andre er mer slepphendte, det er min og mange andres erfaring. At Haugen fikk resept på Sobril,  danner ikke grunnlag for å tro at alle som oppsøker lege med symptomer på depresjon eller angst, får resepter med B-preparater kastet etter seg på veien ut.

Psykiatriske poliklinikker og privatpraktiserende psykologer/psykiatere  jeg kjenner til , forteller om rekordmange henvisninger fra fastleger. Det sier meg noe om at mange fastleger tar pasientene sine på alvor og henvender seg der ekspertisen befinner seg. Dessverre er det ingen selvfølge å få rett hjelp til rett tid, og fastlegen blir derfor ofte sittende med et urimelig stort ansvar.

Ansvar

At forbruket av vanedannende medisiner øker, er bekymringsfult på mange plan. Men å hevde at det finnes én åpenbar forklaring på hvorfor, og at ansvaret for dette utelukkende hviler på legestanden, setter jeg et stort spørsmålstegn ved.

”Mange tiårs ukritisk bruk har gjort en stor del av befolkningen pilleavhengige”.

Rett hjelp til rett tid, forekommer altfor sjeldent. Dette, i kombinasjon med ressursterke pasienter som vet å utøve et betydelig press for å få medisiner som behandler, døyver og tar bort ”vondter”, vet jeg fører til at mange fastleger – i mangel av alternativer – føler seg presset til å skrive ut den type medikamenter etter ønske fra pasienten. Ingen unnskyldning – men en forklaring.

Min erfaring med rusavhengighet i nær familie og som ansatt i psykiatri/rus-feltet, er at mange av disse ofte kan være svært overbevisende, kunnskapsrike, appellerende og manipulerende i sin higen etter å få stilt rusbehovet. Selv et trenet øye kan se seg blind og bli lurt. Dessuten – ikke alle pillemisbrukere har blitt det som følge av fastlegens lemfeldige omgang med reseptblokka. Ønske om piller kan også være en kompensasjon for annen rustrang.

Politisk og personlig

Jeg er, som Haugen, bekymret for økningen i bruk av vanedannende medikamenter og er en dedikert tilhenger av at man ser på årsaker og nye løsninger. Etter min mening er begge deler betydelig mer sammensatt og nyansert enn at «Legers rett til å skrive ut resepter på beroligende piller er en historisk feil som har forkludret tusenvis av liv og ideelt sett burde opphøre», slik Haugen skriver i sin kronikk.

Ja, det er et politisk anliggende å jobbe for at behandlingstilbudene bygges ut slik at de som trenger det, kan få rett hjelp til rett tid enten det er i form av samtaleterapi før man vurderer medikamentell behandling, eller avrusing når bruk i verste fall har blitt til misbruk. Dessuten er det av avgjørende betydning med gode og skjerpede rutiner blant fastleger når det gjelder utskriving av vanedannende medikamenter.

Men, det er også et personlig anliggende. Vi har et betydelig ansvar for egne og sunne holdninger til medisiner og rus. For ikke å glemme – vi har alle et ansvar for å bidra til å minske stigma rundt det å ha en psykisk lidelse og være i behov av medikamentell behandling. Det vi trenger minst av alt er en polarisert og moraliserende debatt med lettvinte løsninger.