Avhengighet, ansvar og stigma

Tom Arild Haugens kronikk  i Aftenposten, ”Godkjent rusavhengig”, har vært gjenstand for mange diskusjoner på Twitter og fortjener et tilsvar.

Jeg har sans for debatt og erkjenner at gode spissformuleringer i så måte kan være nødvendige virkemidler for å lykkes med å løfte frem viktige temaer. Dog er det forskjell på spissformuleringer og det å gjøre egne erfaringer om til det som kan oppfattes som kategoriske, generaliserende og stigmatiserende sannheter – som om de er allmenngyldige.

Med all respekt å melde – det er fantastisk at Haugen er rusfri og at han  fant en metode som fungerte – for seg. Jeg synes det er flott at mennesker tør være åpne om sine egne erfaringer enten det gjelder rus eller psykiske lidelser. Allikevel sitter jeg med en bismak i munnen mens jeg gjør meg tanker om effekten av en unyansert kronikk med et viktig tema.

Lidelse og sykdom

Haugen påstår i sin kronikk at depresjon ikke er en sykdom, men en tilstand. På akuttpsykiatrisk avdeling – hvor jeg har mitt daglige virke – omtales, forklares og behandles depresjon som sykdom. Ikke rent sjelden både som  alvorlig og livstruende sådan.  Haugens forenkling kan av mange oppleves som en bagatellisering og regelrett hån mot noe av det alvorligste livet har å by på.

Videre påstår han kategorisk  at medisiner øker problemene – som om det gjelder for alle. Det er ikke bare drøyt, men uriktig. Jeg er enig i at medisiner alene ikke løser de underliggende og utløsende årsakene til depresjon og angst. Men, medisiner – enten det er innenfor eller utenfor sykehus –  kan i enkelte tilfeller være det som skal til for 1. å overleve 2. å komme i posisjon til å jobbe med problemer  3. mestre dagliglivet.

Selvsagt skal all medisinering følges nøye opp, og nødvendigheten bør være under kontinuerlig vurdering i åpenhet og samråd med pasienten. Dessuten finnes det beroligende medisiner som ikke er vanedannende og som bør vurderes i første instans. Her tror jeg, som mange andre, at det er et stort forbedringspotensiale.

Men å stemple alle som er i behov av medikamentell behandling som misbrukere, er jeg redd fører til økt stigmatisering av en allerede utsatt gruppe. Dessuten kan lettvinte løsninger og uttalelser som at katastrofetanker og abstinenser kan håndteres med enkle grep, føre til betydelig skam- og skyldfølelse blant mennesker som er i behov av denne formen for behandling og som ikke lykkes like lett – eller kanskje ikke i det hele tatt. Alle har ikke Haugens mot og kraft – uten at det gjør dem til dårlige mennesker av den grunn.

Tallenes tale

Tallene som presenteres i kronikken, sier ingenting om den ulike praksisen mange av oss vet hersker blant fastleger. Enkelte leger er svært restriktive mens andre er mer slepphendte, det er min og mange andres erfaring. At Haugen fikk resept på Sobril,  danner ikke grunnlag for å tro at alle som oppsøker lege med symptomer på depresjon eller angst, får resepter med B-preparater kastet etter seg på veien ut.

Psykiatriske poliklinikker og privatpraktiserende psykologer/psykiatere  jeg kjenner til , forteller om rekordmange henvisninger fra fastleger. Det sier meg noe om at mange fastleger tar pasientene sine på alvor og henvender seg der ekspertisen befinner seg. Dessverre er det ingen selvfølge å få rett hjelp til rett tid, og fastlegen blir derfor ofte sittende med et urimelig stort ansvar.

Ansvar

At forbruket av vanedannende medisiner øker, er bekymringsfult på mange plan. Men å hevde at det finnes én åpenbar forklaring på hvorfor, og at ansvaret for dette utelukkende hviler på legestanden, setter jeg et stort spørsmålstegn ved.

”Mange tiårs ukritisk bruk har gjort en stor del av befolkningen pilleavhengige”.

Rett hjelp til rett tid, forekommer altfor sjeldent. Dette, i kombinasjon med ressursterke pasienter som vet å utøve et betydelig press for å få medisiner som behandler, døyver og tar bort ”vondter”, vet jeg fører til at mange fastleger – i mangel av alternativer – føler seg presset til å skrive ut den type medikamenter etter ønske fra pasienten. Ingen unnskyldning – men en forklaring.

Min erfaring med rusavhengighet i nær familie og som ansatt i psykiatri/rus-feltet, er at mange av disse ofte kan være svært overbevisende, kunnskapsrike, appellerende og manipulerende i sin higen etter å få stilt rusbehovet. Selv et trenet øye kan se seg blind og bli lurt. Dessuten – ikke alle pillemisbrukere har blitt det som følge av fastlegens lemfeldige omgang med reseptblokka. Ønske om piller kan også være en kompensasjon for annen rustrang.

Politisk og personlig

Jeg er, som Haugen, bekymret for økningen i bruk av vanedannende medikamenter og er en dedikert tilhenger av at man ser på årsaker og nye løsninger. Etter min mening er begge deler betydelig mer sammensatt og nyansert enn at «Legers rett til å skrive ut resepter på beroligende piller er en historisk feil som har forkludret tusenvis av liv og ideelt sett burde opphøre», slik Haugen skriver i sin kronikk.

Ja, det er et politisk anliggende å jobbe for at behandlingstilbudene bygges ut slik at de som trenger det, kan få rett hjelp til rett tid enten det er i form av samtaleterapi før man vurderer medikamentell behandling, eller avrusing når bruk i verste fall har blitt til misbruk. Dessuten er det av avgjørende betydning med gode og skjerpede rutiner blant fastleger når det gjelder utskriving av vanedannende medikamenter.

Men, det er også et personlig anliggende. Vi har et betydelig ansvar for egne og sunne holdninger til medisiner og rus. For ikke å glemme – vi har alle et ansvar for å bidra til å minske stigma rundt det å ha en psykisk lidelse og være i behov av medikamentell behandling. Det vi trenger minst av alt er en polarisert og moraliserende debatt med lettvinte løsninger.

Reklamer

Utenforskap og Uteliv

For et år siden på denne tiden, var jeg stresset med tanke på julen. Dessuten var jeg sint – fryktelig sint. Jeg gruet meg til jul og kastet meg mer enn gjerne ut i diskusjoner om gratis heroin og behandling av rusmisbrukere. Slik kom også Erfaringsbloggen i stand, i begynnelsen av 2009. I ettertid ser jeg at jeg ikke alltid har fremstått like nyansert og heller ikke like hjertevarm som jeg ønsker å være – og vanligvis er.

Argumentasjonen har ved flere anledninger båret preg av et inderlig sinne og følelsen av å ha fått så altfor nok. Jeg hadde (og har fortsatt) behov for at verden åpner øynene og tar innover seg hvor mange vi er som belastes – som følge av den rusavhengiges liv.

Jeg er fortsatt skeptisk til utdeling av gratis heroin, og mener som tidligere at fokuset bør være på utbedring av det totale behandlingstilbudet og helheten – hvor også familien inngår som en viktig del. Men, jeg er ikke like skråsikker når det gjelder hva jeg mener om gratis heroin – og heller ikke like sint.

For første gang på flere år kan jeg møte en rusavhengig på gaten i Oslo og se ham i øynene uten å bli sint. Sinnet, en følge av min egen redsel for hva som ventet av press, nye kriser, trusler, lidelse, løgn og manipulering, er borte. Oppgjøret jeg  tok i forbindelse med  julen i fjor var nødvendig – jeg er ikke lenger forbanna, foraktfull og generaliserende. Oppgjøret og avstanden har gitt meg mulighet til å ta tilbake perspektivene.

For noen uker siden, da jeg skulle ta siste toget hjem fra Nationalteateret stasjon, kom jeg i snakk med en rusavhengig som hadde rigget seg til for natten ved nedgangen til togene. Med stolthet og engasjement fortalte han om hvordan han feier gatene og plukker søppel både her og andre steder i byen, fordi det er viktig at det ser pent ut rundt oss – og at det er det minste han kan gi tilbake til byen sin.  Årsaken til at vi kom i snakk i utgangspunktet, var at jeg skulle til å legge noen mynter i koppen som stod diskret ved siden av gitaren hans. Det slo meg, der jeg hastet ned til toget, at det viktigste for ham ikke var å få de 30 kronene jeg puttet i koppen – men at jeg stoppet, lyttet og smilte.

Mens jeg satt på toget gikk det plutselig opp for meg at han jeg møtte – og så – var en annen enn det jeg ville tenkt han var for ett år siden. Han jeg så den natten var et menneske som kjempet for å beholde verdigheten og som fortalte meg hvor viktig det er at vi lar ham få lov til å høre til.

Noen dager etter møtet på Nationalteateret stasjon, var jeg på lanseringsfesten til boken «Uteliv» av David Ålekjær og Jan Luneborg (utgitt på Humanist Forlag). En vakker og hjerteskjærende bok som tar oss med på en helt spesiell byvandring. En bok som gir oss historiene til mange av dem vi går forbi hver dag – de med knekk i knærne, bøyd hode og skamfulle ansikter. Tekstene, i kombinasjon med ærlige og nakne bilder, forteller om skjøre håp, ønsket om aksept og viktigheten av å få lov til å høre til – tross sitt utenforskap og uteliv.

Det er mange måter vi kan utgjøre en forskjell på. Vi kan bruke en 50-lapp på = Oslo eller søke blikket til en med bøyd nakke og gi vedkommende et varmt smil. Du kan også bidra ved å kjøpe boken Uteliv – hvor overskuddet av boken går til hjelpetiltak for de som bor ute.

Andre og viktige bidrag er nytenkning på det politisk plan. Vi trenger tiltak som sikrer og styrker rusavhengiges pasientrettigheter, som ivaretar og gir dem verdigheten tilbake.

Men – store reformer og drastiske tiltak løser ikke alt alene. Vi trenger nytenkning også på det personlige plan. Ved å si hei, ikke vike blikket og la dem fortelle sin historie, blir vi gitt unik innsikt og viktige påminnelser om at det finnes et mennesket bak rusen. Et menneske som ønsker tilhørighet og verdighet – akkurat som deg og meg.

Innlegget er også postet i Erfaringsbloggen