Nei til selvmord

Minsteprinsessa: Jeg lurer på hvorfor det er så mange som driver og avliver seg selv jeg, Mamma. Jeg kunne aldri ha jobbet med det du jobber med, da hadde jeg vært redd hele tiden og kanskje aldri fått sove mer.

Eldsteprinsessa: Man blir sikkert vant til det også, vet du – det å ha en sånn jobb. Men det burde ikke være lov til å drepe seg selv heller.

Mamma: Det blir aldri en vane å jobbe med mennesker som ikke ønsker å leve. Men heldigvis så vet man nå om mange måter å jobbe på som gjør det mulig å bære håpet om et bedre liv – for dem som selv ikke har det håpet. Før så var det forresten straffbart å begå selvmord i England.

Minsteprinsessa: Pføy! Det var vel en unødvendig lov? Hvis man først var dø, så kunne man jo ikke få straff?

Eldsteprinsessa: Noen mente før, tror jeg,  at man kom til helvete om man tok livet av seg. Det kan vel sies å være en slags straff?

Mamma: Dersom noen ble reddet fra selvmord, så kunne de bli  dømt til fengsel.

Minsteprinsessa: Herregud! Hvorfor fikk dem ikke hjelp til å ville leve i steden? Man kan jo ikke være frisk om man ikke ønsker å leve. Hvis man for eksempel vil dø – og har barn- da må man jo være syk som ønsker å forlate dem og ikke skjønner at de barna aldri vil kunne få et godt liv igjen uten moren eller faren sin?

Eldsteprinssa: Det heter depresjon og da vet man ikke alltid hva man gjør.

Mamma: Her i Norge er det sånn at man kan bestemme at folk må være på sykehus selv om de ikke ønsker det.

Minsteprinsessa: Men hvordan får man dem til sykehus når de ikke vil da?

Mamma: Hvis det handler om å redde et menneske fra dø, så kan man i verste i fall bruke politiet til å kjøre dem til sykehuset.

Minsteprinsessa: Hender det at dere må slåss med folk for å få dem til å ville leve igjen? Hvis det skjer med deg Mamma, så kommer jeg til tvinge deg til sykehuset du jobber på, altså.

Eldsteprinsessa: Det er en veldig viktig jobb å redde livet til folk og man må være ganske modig for å tørre og snakke med folk om så vonde ting. Hvem som helst kan ikke jobbe med det, og jeg tror forresten ikke jeg skal bli lege men dyrlege isteden – ved siden av å være kjendis. Men, tenk om de ikke skjønner det selv engang, da – at de er syke? Hva sier du når du prøver å tvinge dem til å leve? Jeg visste ikke at man kunne tvinge noen til å få håp…

bære håp

Reklamer

Stillhet og stigma

Jeg opplever daglig ting jeg mer enn gjerne skulle ha delt med bloggosfæren. Når sant skal sies, må jeg i blant tvinne fingrene hardt sammen for ikke å ta tastaturet fatt. Taushetsplikten er klar, og vi snakker ikke om å overskride den. Allikevel er terskelen for å beskrive min virkelighet og det som opptar en stor del av mitt liv, svært høy. Man kan saktens undre på hvorfor. Riktig nok kan vi – helt uten skrupler – skjule oss bak løftet vi har avgitt om taushetsplikt og at VI, fremfor noen, er forpliktet til å beskytte de psykisk syke. Men, beskytte dem mot hva?

Er det ikke slik at det evige argumentet om stillhet for å beskytte, vil være et argument som i ytterste konsekvens er med på å opprettholde stigmaet? Som om alle psykiatriske pasienter ikke er samtykkekompetente og ikke vet sitt eget beste? Som om hver eneste psykiatriske pasient – som Virrvarr så treffende uttrykker det – er en potensiell drapsmaskin som stadig begår grove kriminelle handlinger? Eller – som mange mener å tro og vite – at de aller, aller fleste går på tunge medisiner, snøvler, forsømmer barna sine og stikker av?

Beskytter vi andre fra å få lyst til å ta livet av seg, om vi lar være å fortelle om hvordan det er å bære noens liv i sine egne hender – gjennom uker og måneder? Beskytter vi noen om vi lar være å sette ord på hvordan det oppleves når en pasient for første gang i sitt liv betror seg til akkurat deg, at han har hørt stemmer i årevis, men har klart å skjule det for medstudenter og arbeidsgiver i frykt for konsekvensene? Hva med kvinnen som ikke orker å kjempe seg tilbake nok en gang, etter å ha satt hus og hjem på spill på grunn av gambling med aksjer, og nå ber om å få lov til å dø. Hvordan er det å bære et annet menneskes håp, når vedkommende ikke lengre orker å leve livet sitt? Hvem beskytter vi når vi ikke forteller om hvordan det oppleves – at kvinnen er jevngammel med deg og har barn på samme trinn – og at du kjenner langt inne i hjertet ditt at denne kvinnen kunne ha vært deg ?

Hvem beskytter vi når vi lar være å fortelle om hvordan det oppleves å bli takket for aldri å ha gitt opp håpet om bedring, og for at du var der med hele deg uten å fordømme, for at du så «henne» og ikke bare sykdommen? En takk for at du var med å redde et liv? Er det noen som ikke tåler å høre om hvordan en ekstra røyk og en toast kl.01.50 (helt utenom reglementet må vite) var det som skulle til for å avverge en utageringsepisode, at pasienten sov til lunsj neste dag og på grunn sammenhengende søvn ikke lengre var psykotisk?silence1

Hvorfor er jeg redd for å beskrive takknemligheten enkelte viser over at noen endelig har turd å stille spørsmål om hvordan det er å være syk og ha ansvaret for barn alene, og om de trenger hjelp etter utskrivelse?

Hvem beskytter jeg ved å la være og fortelle verden om hvordan og på hvilken måte jeg berikes – og hvor priviligert jeg er som får bygge og jobbe med interpersonelle relasjoner?

Hvorfor er jeg redd for å beskrive med ord hvor lite som egentlig skal til – og at det viktigste redskapet man har er seg selv og det å være et medmenneske som byr på litt menneskelighet?

Hvem beskytter vi egentlig?

(For ordens skyld – eksemplene er ikke hentet fra virkeligeheten, men kunne ha vært det)