Det holder å tro på seg selv

Den siste tiden har barna mine vært svært opptatt av det å tro på noe, versus ikke å ha en tro. Begge er åpenbart i en fase med økende bevissthet rundt det faktum at de er født som frie, selvstendige individer – og ingen av dem er redde for å sette spørsmålstegn ved både tradisjoner og valgene vi voksne rundt dem tar.  Under en av våre utallige samtaler om dette, sa minstejenta her en dag:

Du mamma, jeg har tenkt mye på dette med å tro på Gud, og jeg vil bare informere deg om en ting. Jeg har bestemt meg for at det holder at jeg tror på meg selv. Og siden du har sagt at man skal respektere alle menneskers tro, så regner jeg med at du synes det er greit, selv om jeg er døpt? Og apropos det med å tro på seg selv – når skal du egentlig begynne å tro ordentlig på at du er født til å skrive og ikke bare til å hjelpe andre mennesker, mamma?

I kveld smiler jeg lurt i krøllene, og kjenner at selv om den siste tiden har vært fylt med med mye tvil og mange ubesvarte spørsmål, så vet jeg hva jeg skal. Minstejenta har rett: Det holder å tro på seg selv.

Reklamer