Redsel og dype inntrykk

I kjølvannet av boken  «Fordi jeg fortjener det?», har jeg det siste halvåret holdt mange foredrag om mobbing, og fortsatt renner det inn med nye forespørsler. En skulle tro jeg etterhvert hadde blitt så dreven at dette var noe jeg kunne gjøre med en viss letthet, men slik er det altså ikke, og de siste dagene har jeg tenkt mye på hvorfor.

I forkant av hvert foredrag kjenner jeg på en sterk redsel for at det jeg skal snakke om ikke vil oppleves hverken riktig eller viktig for tilhørerne. I tillegg kjenner jeg hvordan sjenansen nesten tar overhånd, og den lille djevelen som mener jeg ikke skal tro at jeg er noe, hvisker meg i øret. Alt med det som resultat at jeg på den ene siden blir ekstremt fokusert eller selvopptatt om du vil, og på den andre siden sårbar, lei meg og redd for å eksponere meg. Det hele virker nokså uforståelig og absurd for dem rundt meg – for som jeg ofte hører: Det går jo alltid bra.

Og de har rett. Foredragene går som regel bra. Noen ganger helt passe, og andre ganger så bra at jeg blir oppstemt og ikke får sove av ren lykke og lettelse, og/eller fordi jeg er beveget og rørt over responsen fra menneskene jeg har møtt.

Når jeg holder foredrag om mobbing, snakker jeg mest om forebygging og ansvar, men også en hel del om konsekvensene av mobbing. Selv om både engasjementet og enigheten er stor når jeg snakker om førstnevnte, er det som regel først når jeg snakker om konsekvensene, at de virkelig sterke reaksjonene kommer.

For litt over en uke siden holdt jeg foredrag for Mental Helse i Molde, i et intimt og hyggelig lokale med fyr på peisen. Temaet var mobbing i arbeidslivet, og forsamlingen bød på friske diskusjoner og mange gjenkjennende nikk, da jeg snakket om lav selvtillit, angst, stress og søvnløshet. Som ofte ellers, brukte jeg setningen:

Mobbing rokker ved den grunnleggende og livsnødvendige tryggheten vi trenger for å kunne stole på- og fungere godt i samhandling med andre mennesker.

Etter foredraget kom en tilhører bort til meg og sa at han var dypt takknemlig for at jeg satte disse ordene på det han selv har levd med i mange år, men at han samtidig ble opprørt. Han synes det var vanskelig å si noe mer om det, fordi det han ble fysisk kvalm og uvel av alle de gamle minnene som dukket opp igjen. Han klemte meg hardt og takket nok engang i det han gikk.

For noen dager siden holdt jeg foredrag på Humanismens hus i Oslo. I forkant av dette foredraget hadde jeg også sterke kvaler. Jeg var redd for at jeg skulle komme til å kjede tilhørerne – som om jeg hadde noe å fare med som skulle tilsi at jeg kunne innlede til en debatt om mobbing? Også denne gangen opplevde jeg å få god kontakt med tilhørerne, og jeg fikk mange gjenkjennende nikk undeveis. I pausen, før debatten skulle starte, var det flere som hadde kommentarer og spørsmål, og jeg rakk å knytte nye og viktige kontakter.

Debatten som fulgte ble utfordrende – mye på grunn av det høye kunnskapsnivået blant deltagerne, men også på grunn de personlige erfaringene flere delte underveis og etterpå. En av tilhørerne tok på et tidspunkt ordet og sa at hun særlig hadde festet seg ved det jeg sa om konsekvensene av mobbing – og da spesielt det som omhandlet selvtillit og vanskeligheter med å bygge nære relasjoner. Den modige, flott kvinnen fortalte på innsiktsfullt vis om mobbing i skoleårene og påfølgende selvmordsforsøk. Med mannen sin tilstede i salen, fortalte hun om hvordan hun i over ti år har forsøkt å overbevise ham om at hun ikke er verdt å være sammen med – at hun ikke er noe  og at hun ikke fortjener det gode han tilbyr henne.

Jeg har spurt meg selv et utall ganger om hvorfor i all verden jeg velger å utsette meg for all denne redselen og usikkerheten det å holde foredrag frembringer. Etter de siste ukenes foredrag tror jeg at jeg vet svaret. Jeg har begynt å få tilbake den grunnleggende tryggheten jeg ofte snakker om,  og det kommer ikke på tale at redsel og sjenanse får ta overhånd nå.

Jeg har nemlig viktige ting å gjøre. Jeg skal fortsette å møte mennesker der de er, og aldri slutte å bryte ned tabuer.

Reklamer

Snubletråder og vendepunkt

Som liten krølltopp gikk jeg på tærne og snublet i alt fra sytråder til krittstreker – noe arrene på knærne mine bærer preg av fortsatt. Jeg kommer nemlig fra en familie med lange armer og bein, og var ikke den første som ble kaldt ord som «snubleguri» og «kløna». Dette ble det forøvrig både snakket om og ledd en god del av – til min store fortvilelse. Jeg husker fortsatt hvor inderlig jeg ønsket å slippe og gå over store gulv mens andre – særlig voksne – så på meg. Jeg kan huske at jeg – tross mitt svære hår og lange bein – prøvde å være usynlig, med det som resultat at jeg fomlet enda mer – og ble desto mer synlig.

Selvsagt handlet ikke tåtripping og snubling bare om lange armer og bein. Det handlet også om følelsen av annerledeshet, troen på ikke å være bra- eller flink nok og redselen for å være til bry. Heldigvis endret dette seg med årene.

Jeg kan fortsatt gjenkalle følelsen jeg ble fylt med da jeg skåret mitt aller første håndballmål som 8-åring – etter å ha løpt over banen uten å snuble i strekene. Der og da glemte jeg tid og sted mens jeg jublet opp mot tribunen hvor moren min tørket tårer av glede over min forløsning. At motstanderen benyttet jubelstunden til å sette spillet raskt i gang – og skåre – enset jeg knapt i lykkerusen.

Jeg trippet og snublet videre et par år til, før det endelige vendepunktet kom. Jeg var rundt 10, og hadde begynt på juniorklubben – der hvor de kule kidsa gikk. Interessen for mote og sminke hadde så smått meldt seg og jeg eksperimenterte på mitt vis – noe jeg opplevde å få en del beundrende blikk for, faktisk. På den tiden kom også filmen Flashdance, med vakre Jennifer Beals i hovedrollen og jeg var nesegrus av beundring etter å ha sett den sammen med flere fra klubben. Jeg fikk filmmusikken på kassett, og til min mors fortvilelse, spilte jeg den døgnet rundt inne på rommet mitt. Det hendte mer enn én gang, at jeg sovnet til «What a Feeling» på Walkman’en.

En kveld hun hadde besøk av sin nære venninne Grete (min ekstramor), bestemte jeg meg for å vise dem hva jeg hadde drevet med til tonene av Flashdance. Jeg ryddet vekk de lange filleryene på stuegulvet og satte på sang nr. 1 på stereoanlegget i stua, hvor jeg danset meg gjennom «What a Feeling». Frem og tilbake over stuegulvet og uten å snuble en eneste gang. Jeg var fullstendig oppslukt av dansen, musikken og følelsen av endelig å ha full kontroll over min egen kropp. Jeg følte meg som den stygge andungen – en rosenknopp i blomstring.

Grete og min mor, gråt, klappet, klemte hverandre og meg da jeg var ferdig med å danse. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg danset for dem den kvelden og andre kvelder senere – med hevet hode og bena stadig tryggere plantet på linoleumen – uten å snuble.

Etter dette begynte jeg å danse på klubben sammen med de andre og jeg gikk kurs både i jazzballett og breakdance – uten noensinne å bli en stor danser. Derimot la det grunnlaget for at jeg senere i livet har turt å presse meg selv til å mestre ting jeg har vært redd for ikke å klare, til å eksponere meg selv og ta plass, til tross for konstant fare for overtråkk og uforutsette snubletråder.

Her en dag kom jeg ved en tilfeldighet over dette klippet fra Flashdance, og jeg fylles fortsatt av den sterke følelsen om at jeg kan klare alt når jeg ser videoen og spiller denne sangen høyt: