Di jævla feite merr!

Jeg hadde kjørt feil i en kort enveiskjørt gate, jeg innrømmer det. I det jeg oppdaget det, svingte en svær SUV av en taxi inn foran meg. Han stilte seg – som seg hør og bør – midt i veien. Han hadde trafikkreglene på sin side, og dessuten eide han jo asfalten, må vite. Jeg gjorde tegn til ham i håp om at han kunne slippe meg forbi allikevel og tenkte at det ville være enklest for alle. Han ble sittende og riste på hodet og gjorde tegn til at jeg måtte rygge. Det er ikke alltid kroppsspråk sier mer enn ord, men jeg forsøkte å gjøre tegn, som for å vise ham at det var trangt og vanskelig. Han begynte å kjøre mot meg og jeg måtte følgelig rygge etter beste evne.

I det han presset seg forbi meg, rullet han ned vinduet. Jeg gjorde det samme og fortet meg å si: Beklager, jeg vet jeg har driti meg ut, men det er lov å være litt behjelpelig allikevel. Og gjorde meg samtidig så liten jeg kunne i den hvite sommerkjolen, i den varme Audien. Vedkommende taxisjåfør responderte med å rope nedlatende og hytte med neven: Drite seg ut, ja – di jævla forbanna feite merr!!!

Og hva gjorde jeg? I det han hadde passert, sprutet tårene og jeg kjørte feil i neste kryss. Deretter tvitret jeg av alle ting – og fikk umiddelbar respons. Deretter stoppet jeg bilen og gråt litt til.

Men hvorfor? Jeg befant meg ikke i fysisk fare og jeg hadde faktisk driti meg ut. Allikevel ble jeg rystet inn til margen over denne lille insidenten.

Plutselig var jeg satt tilbake i barndommen, hvor jeg ofte fikk høre hvor stygg og klønete jeg var. En serie av episoder raste over meg. Alt fra en sinna far som i fylla kjeftet og smalt over alle de udugelige menneskene han hadde rundt seg som var skyld i hans problemer – og som ofte påpekte hva jeg spiste. Min narkomane bror som mer enn en gang presset meg til å låne ham penger eller få meg til å gjøre andre ting jeg ikke ønsket å gjøre. Og som i pressede situasjoner – og i sterke ordelag –  mente at min vellykkethet var skjedd på bekostning av hans. Truende pasienter som i sin fortvilelse leter etter utløp og roper utover avdelingen at jeg er en feit fitte som skal brenne i helvete til evig tid.

Og midt i det hele har jeg en datter som blir mobbet på grunn av kroppen sin mens jeg skriver Den store mobbeboka for voksne.

Deretter tenkte jeg på alle timene jeg bruker daglig – på å lese igjennom og sette sammen historiene til mennesker som har opplevd å få grensene sine overtrådt. Fine og kloke mennesker som har opplevd sjikane og det å aldri kunne nå opp som følge av utseende eller andre annerledesheter – som omgivelsene har påberopt dem.

Deretter ble jeg sint – adrenalinsint. På vei hjem til skrivestua, tenkte jeg at dette finner jeg meg faen ikke i! Jeg har jobbet med meg selv i årevis for å kunne sette grenser – for å slutte og være bare flinke, snille og ettergivende, Kristin. Og så skal en taxisjåfør bringe meg fullstendig ut av fatning?

Jeg trampet inn og ringte taxisentralen. Jeg hadde ikke nummeret på taxien, men en god beskrivelse av både utseende, bil og tidspunkt. Jeg er nemlig ikke @Vrangest for ingenting, spøkte jeg med på Twitter rett etterpå.

Sannheten er at – ja,  jeg er en frodig dame og ja, jeg hadde kjørt feil. My bad. Men jeg er ikke lenger maktesløs og behandles ikke lenger som en dritt uten at det får konskevenser.

Reklamer