Ordenes uutholdelige fravær

Allerede mens jeg skriver denne første linjen, tenker jeg: Hvorfor i all verden skriver jeg dette? Har jeg egentlig noe mer å melde omverden? Tanker som helt sikkert overrasker dem som kjenner meg godt (eller tror de gjør det). Noe jeg godt kan forstå. Fra jeg var liten har jeg vært et hva, hvordan- og hvorformenneske med sterke meninger og også meningers mot.

Fortsatt undrer jeg meg en hel del, og de sterke meningene dukker også opp til overflaten innimellom. Men, mesteparten av tiden kjenner jeg på en tomhet når det gjelder både ord og sterke meninger. Ikke fordi jeg ikke mener eller bryr meg, men fordi jeg føler det meste er sagt og tenkt før. Dessuten farer livet i vei et forrykende tempo med formidling både i foredrag og media. Og hvis jeg skal være helt ærlig – det siste året er det lite som har virket viktig på ordentlig og verdt å sette ord – uten at det hadde blitt for privat. Fra å være en som stadig formidlet seg – gjerne med utropstegn – har jeg inntatt en mer betraktende rolle, hvor jeg stadig klør meg i krøllene og lurer på hvordan i all verden folk orker alt de forteller at de gjør hele tiden – for ikke å glemme – hvordan har de tid til å blogge, facebooke og tvitre om det? Og attpåtil takke så innmari mye etterpå – for at noen har retvitret, lest eller kommentert?

Det siste året har jeg blitt kvalm og flakkende i blikket av påminnelser om det faktum at jeg har en blogg, at jeg har gitt ut en bok og har en ny på gang. Selv om påminnelsene utelukkende har vært i form av gode ord fra noen som har lest noe de har likt, og fra folk som har tro på meg. Både blogg og bok ligger der ute som en evindelig påminnelse om flere ting som krever tiden min, og som jeg ikke klarer å følge opp slik jeg ønsker. Fordi, som med så mye annet, enten det gjelder å være sosial, trene, gå til legen, prate lenge på telefonen med en venninne: Jeg har ikke lenger ordene, tiden eller motet – og ingenting virker uansett viktig nok til å vie et «helt» innlegg eller et kapittel. Paradoksalt nok kan jeg allikevel kjenne en sterk trang til å skrive, og savner oppriktig tiden da jeg satt opp til langt på natt, skrev og diskuterte. Med fare for at jeg idylliserer, så mener jeg bestemt at det gav energi og inspirasjon til å skrive enda mer. Det ønsker jeg tilbake!

Jeg vet fortsatt ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget – kanskje jeg hadde håpet at det ville gi meg inspirasjon og mer å skrive om? Foreløpig kjenner jeg ingen forskjell, og kjenner at lukten av nybakt Focaccia overgår lysten til å bekjempe ordenes uutholdelige fravær. Avslutter derfor med en lenke til en blogg jeg opprettet i høst, og som kanskje også blir til en bok (Dersom, hvis, om ordene kommer): Til deg mamma. Ord som venter når du våkner. 

Reklamer

Et upassende vakuum

Så har det altså skjedd igjen. Jeg har havnet i den uutholdelige og smertefulle situasjonen hvor jeg både har diaré og forstoppelse. Sagt med andre og mer sømmelige ord: Skrivetrang og skrivesperre – samtidig. Når sant skal sies gjør det meg både tom og sprekkferdig, og uttrykket «å leve i et vakuum», blir stadig tilført nye dimensjoner.

Egentlig har jeg lyst til å skrive om den nye boken jeg skriver, som har arbeidstittelen: «Historier om overlevelse», og som er oppfølgeren til «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar». Jeg gleder meg over å kunne videreføre engasjementet mitt i en ny bok. Jeg gleder meg til å gå i dybden, og til på ny å skrive en bok mange trenger og ser frem til. Samtidig er jeg livredd. For etter halvannet år med høy profil og svært mye medieomtale, kan jeg ikke fri meg fra tanken på  «Bløffersyndromet» og at jeg kanskje ikke holder mål allikevel. Og da forsvinner ordene.

Jeg har lyst til å skrive om foredragene jeg har holdt det siste året – om det å skape arenaer for dialog om et vanskelig tema. Om åpne og lukkede ansikter, skam og om tårer det ikke er mulig å skjule. Jeg har lyst til å rope ut (med Caps lock på) om stoltheten over å bli kontaktet av selveste BroAschehoug, og gleden over å skulle bli en av deres foredragsholdere fra høsten av.

Jeg har også lyst til å skrive om brev, telefoner og epost fra folk som trenger noen å snakke med. Om alle de unge menneskene som mangler nære relasjoner, og som ikke har noen å betro seg til. Om eldre damer, som med skjelvende hånd i brevs form, takker for det jeg skriver og snakker om. Om unge som forteller at andres åpenhet gir dem håp, og om alle de andre fantastiske menneskene som gjør dypt og uslettelig inntrykk på meg.

Jeg har ofte tenkt at det er et innlegg verdig i seg selv, det at jeg i mye større grad enn før må vurdere konsekvensene av det jeg skriver: Vil det støte noen? Hva risikerer jeg? Har jeg tid til å følge opp reaksjonene? Og at disse avveiningene ofte resulterer i at ordene forsvinner og at tastaturet får hvile.

Jeg har lyst til å skrive om at jeg mest av alt bare er Kristin. At jeg er sjenert og redd for å være til bry. Og derfor synes det er vanskelige å fortelle om bekymringene jeg har for både alvorlig sykdom og ensomhet i nær familie. At jeg i blant kan kjenne med hele meg at noen synes det blir for mye av meg, og at jeg også derfor velger å holde tilbake. At jeg opplever mer enn de fleste kan drømme om. At jeg er ydmyk og takknemlig og at jeg har mye å fordøye.

Så, om jeg virker ordknapp og tilbakektrukket, eller har lang latenstid når det gjelder sms, epost, bloggkommentarer osv, så er det altså fordi jeg sitter fast – med diaré eller forstoppelse. Og som et siste desperate forsøk på å få stabilisert fordøyelsen, har jeg nå presset meg selv til å prøve tvangsblogging som medisin. Jeg er spent på virkningen. Jeg har ikke tid til dette upassende vakuumet.

Et oppgjør med den lille djevelen

Etter råd fra flere drevne skribenter, trosser jeg skrivesperren selv om jeg mangler både ord og temaer å skrive om. Pussig i grunnen, med tanke på at jeg er fylt til randen av opplevelser og inntrykk, og samtidig har et enormt behov for å forsvinne inn i ordenes verden og stenge alt annet ute.

Jeg innrømmer det – det er smålig. Men jeg har altså blitt en som misunner de som hver dag våkner med en følelse av at hele verden er klar for å se og høre dem snakke og/eller skrive. Selv er jeg ikke en av dem. Den siste tiden har jeg nemlig våknet med en følelse av at jeg ikke er egnet til dette, og derfor konkludert med at det er best jeg fortsetter å holde meg unna både blogg og bokmanus.

Det har seg slik at at når jeg ikke får pleiet relasjoner – lesere og folk som sender meg mail – og heller ikke får skrevet selv – så føles det som alt er borte. Kreative Kristin har forsvunnet! Og omtrent samtidig som jeg kjenner følelsen av å ha mistet noe veldig verdifullt, spretter det en liten djevel frem på skulderen min og sier at det mest sannsynlig heller aldri har vært der – at det bare er noe jeg har innbilt meg.

Når det først begynner å gå tid mellom hvert innlegg, så tenker jeg at når jeg nå skal skrive, så må det være skikkelig bra. Det bør være både gripende og aktuelt – og aller helst perfekt. Men da kommer’n igjen, den lille djevelen. Denne gangen for å fortelle meg at ideene mine ikke er gode nok, og at temaene jeg funderer på, garantert ikke er interessante for andre enn meg selv. I blant sier han også, at om du skriver om disse tingene, så vil folks etterlatte inntrykk være at du bare prøver å være interessant – men at ingen i realiteten bryr seg. Det fører selvsagt til at jeg utsetter skrivingen nok en gang, og skylder på at jeg er opptatt med svært mye annet viktig (som å lage spillelister på Spotify eller «merke alle som leste» i Google Reader).

Og når jeg omsider kommer på (tilsynelatende) bedre tanker igjen, og sier til meg selv at: «nå må du virkelig ta deg selv hardt i krøllene, Kristin. Skriv, for svingende!», så har det plutselig gått flere uker. Med det som resultat at det jeg skriver må være enda bedre. Supermegafantastisk bra, faktisk.

Det sier seg selv at det ikke kommer noe kreativt eller produktiv ut av dette. Derfor har jeg besluttet å skrive et innlegg hver dag den kommende uken – med håp om at kreative Kristin gjenoppstår.

Vekk med deg, din dust – du står i veien. Jeg har en bok å skrive og en blogg som skal blomstre.