Veien til #drømmejobben

Det siste året har vært en fantastisk og magisk reise på mange måter –  tross sykdom og andre store utfordringer. Fra en relativt anonym bloggertilværelse har jeg ikke bare blitt en profilert blogger, men også forfatter og straks ansatt i UNICEF Norge. Alt takket være bruk av- og tilstedeværelse i sosiale medier (Wikipedia).

9.oktober i fjor, fikk jeg en kommentar fra Tone Dalen i UNICEF Norge innlegget «Et lite stykke flerkulturistan». Hun ytret ønske om kontakt, da de, som hun skrev, oppfattet meg som en spennende blogger.

Jeg har konsekvent sagt nei til forespørsler om reklame på bloggen min, samt takket nei til tilbud om å skifte bloggplattform. Jeg har også fått forespørsler fra frivillige organisasjoner om å skrive om deres virksomhet, noe jeg også har takket nei til. Fordi UNICEF er en organisasjon med et verdigrunnlag jeg har stor respekt for, lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd, og kontaktet Tone Dalen. Vi avtalte et møte hvor vi snakket om sosiale medier og jeg gav tilbakemeldinger på det de hadde gjort så langt – sett fra et brukerperspektiv. Jeg fikk i samme møte vite at Henriette Hedløv i Halogen, hadde anbefalt UNICEF å ta kontakt med meg.

Dette førte til et møte med generalsekretær Kjersti Fløgstad, hvor vi snakket om barn, blogging og bruk av sosiale medier. Etter dette holdt vi kontakt gjennom Facebook, Twitter og blogg. På nyåret ba Kjersti Fløgstad om et nytt møte med meg, etter å ha bitt seg merke i tanker jeg hadde presentert på Facebook og Twitter. Disse tankene handlet om en annerledes og positiv tilnærming til mobbing – et undervisningsopplegg for foreldre og barn – nokså sammenfallende med UNICEFs tanker for et nytt prosjekt.

På dette møtet ble jeg presentert for deres ferske tanker og et ønske om å samarbeide rundt å videreføre «Den ene-tanken» over i skolen og implementere den i den allerede eksisterende fadderordningen på barneskolen. Jeg ble også invitert til å være med i UNICEFs referansegruppe til prosjektet «Den ene». I et slikt møte nevnte Kjersti Fløgstad at de hadde bestemt seg for å ansette en person i ett års engasjement for å jobbe med et venneprosjekt relatert til «Den ene». Da hun nevnte stillingens oppgaver og ønskede kvalifikasjoner, ba jeg om å få to ord med henne etter møtet. Nokså himmelfallen tenkte jeg at det er jo meg hun beskriver – dette er akkurat den jobben jeg har drømt om! Eplekjekk, men rødmende, gikk jeg inn på kontoret hennes og sa noe sånt som at: «Men, da må dere jo ansette meg! Jeg er den personen du beskrev på møtet».

Etter å ha sendt over CV og vært igjennom to intervjurunder, gikk jeg inn i en usedvanlig spennende ventetid med en sterk følelse av at denne jobben var ment for meg. På lanseringfesten til «mobbeboken»  «Fordi jeg fortjener det?» (Humanist forlag) 19.februar, holdt Kjersti Fløgstad en flott og gripende tale til meg og bokprosjektet (kan leses i hennes blogg). Jeg var da fortsatt uvitende om jeg kom til å få stillingen eller ikke – og var som fjetret av spenning hele kvelden.

Dagen etter ringte kommunikasjonssjefen i UNICEF Norge, Anita Daae og gav meg den gledelige nyheten:»Kristin, jeg har gleden av å fortelle deg at du er innstilt som nr.1 til prosjektlederstillingen i «Venneprosjektet. Vi håper du vil ha stillingen og gleder oss til du begynner hos oss».

Da jeg takket Henriette Hedløv for at hun anbefalte meg til UNICEF, og fortalte henne at det førte til at drømmejobben ble min, tillot jeg meg samtidig å spørre henne om hva som gjorde at hun anbefalte meg. Jeg har fått lov til å sitere svaret jeg fikk på Twitter:

«Jobbet med et strategisk rammeverk for sos med for Unicef. #DenEne var ett av fokusområdene. Jeg gjorde en «lytteoppgave» på Twitter/blogg og da bloggen din dukket opp skjønte jeg at dette kunne være en match. 3 grunner; profesjonelle bakgrunnenen din, engasjementet ditt rundt mobbing samt at du er en respektert og synlig blogger. Jeg anbefalte dem å gå i dialog med deg, og invitere deg på et av folkemøtene for å knytte bånd»

Jeg spurte samtidig Kjersti Fløgstad om hvorfor de ansatte meg, og her er hennes svar (gjengitt med tillatelse):

«Vel. Først og fremst fordi du er du, men vi ble kjent gjennom twitter og blogg. #imponert. Engasjement! Innsikt i barns situasjon i Norge, felles syn på virkemidler, bevist at du får til ting, nettverksjobbing og veldig gode referanser!»

Jeg er langt i fra Norges mest lest blogger, men – gjennom å være genuin, engasjert og åpen i sosiale medier, har jeg opparbeidet meg en stemme som blir hørt. Den har jeg brukt til å sette det å være pårørende til rusavhengige (Erfaringsbloggen) på agendaen. Den har muliggjort å gi ut en viktig bok om mobbing (skrevet gjennom sosiale medier) – og den har gitt meg #drømmejobben i UNICEF Norge.

Advertisements

Meg 2.0

Det startet så bra – med nye måter å komme i kontakt på via Internett. Brilliant. Facebook muliggjorde å holde kontakt med venner og bekjente over hele verden, på en ny og herlig måte. Masse moro via virtuell berøring. Deretter åpenbarte Twitter seg, og nå følger jeg kjente og ukjentes tanker og tilfeldige idéer i interaksjon med andre. Jeg kan fortelle folk hva jeg liker på Digg og jeg kan selv blogge, for å dumpe tanker og følelser i det skriftlige rommet. Og det gjør godt – veldig godt, dette å være i kontakt med- og det å være en del av hverandre. Dette har gjort meg til en svoren sosiale medier-entusiast som har brukt mulighetene dette gir, til å skape et utradisjonelt bokprosjekt, promotere og gjennomføre det. Jeg bygger nettverk i rekordfart og ser det meste av tiden nye og uante muligheter gjennom å bruke sosiale medier.

Men, det plager meg også litt. Et par ting har fått meg til å tenke at vi – tross gode intensjoner – kanskje er i ferd med å bevege oss fra Web 2.0 til Meg 2.0.

I går snakket jeg lenge med en venn med afrikansk bakgrunn, på MSN. En samtale som satte ord på uroen min:

”Jeg ser at alt for mange mennesker er avskåret fra alt dette. Spesielt mitt folk i Afrika – noe som ikke er nytt. Det er som ”forventet”, i den øvrige delen av verden. Men hva skjer nå, som stemmene deres ikke drukner  lenger – de er jo nemlig ikke tilstede engang. Fordi de ikke er connected til andre som er det. Du lever i et skur i Togo? Synd for deg, min venn –  ingen småpludring med venner i den virtuelle verden for deg. Barn som jobber på plantasjer i Brasil? Beklager, ingen mulighet for dem til å plante idéer i vårt cyberspace. Svetter du i  den lille trange butikken i Vietnam, sier du? Her finnes det ingen mulighet for deg til å heve knyttneven din i sinne…”

Spar deg, tenker du kanskje – historiene deres kan helt sikkert bli funnet ett eller annet sted på nettet. Ja, kanskje – men da som oftest fortalt gjennom øynene til en eller annen velgjører med ulike motiver for å fortelle historien. Problemet går dypere enn som så. Det handler ikke bare om ikke å være tilstede, eller at stemmene deres blir erstattet av andres.

Vi filtrerer våre interaksjoner – enten det er på Twitter, MySpace YouTube eller på Facebook. Vi filtrerer det ned til et minimum av våre tanker og hvem vi egentlig er. Faktisk så kan vi finjustere adferden vår, slik at den blir som små interaksjonblokker, designet for hver enkel del av egoet som trenger smøring . En applikasjon for hver egeninteresse. En side for hver eneste selvoppslukte sjel. Ditt liv og dine meninger gjennom 140 tegn…

Menneskene som gjør oss til dem vi er, forsvinner mellom linjene i tvitringenes virtuelle verden. Vi oppdaterer status og glemmer hva som definerer oss: Jeg er, fordi vi er.

Og det forblir sant når det gjelder Web 2.0. Men vi, blir plutselig – og altfor lett – til meg. Web 2.0 blir (satt på spissen) Meg 2.0.

Jeg tar meg i det selv også – å definere “oss og vi”, som de som kan blogge, tvitre og ”follow” – som oppdaterer status, poker og “Digger” en historie med falsk dybde. Det nye ”oss”. Satt på kanten; det virkelige ”vi” blir erstattet av et virtuelt ”vi”.

Jeg tviholder på troen om at det fortsatt er et stort og uutnyttet potensiale i den store virtuelle verden. At det fortsatt finnes ønske om å spre ord og være stemmene de til de stemmeløse. Vi må ikke slutte å håpe at at noen faktisk hører oss, når vi roper ut i den store mørke virtuelle verden. Vi må ikke slutte å oppsøke publikum – men kanskje heller gjøre det sammen med Ubuntu-venner, og med det for øye å løse større problemer enn spørsmål om hvorfor ikke flere har lest og kommentert bloggen min i dag? Ubuntu-tanken, vokser – om vi definerer den og gjør den synlig. VI som har stemmene som bærer. I så måte er Oslo Twestival et tiltak jeg støtter fullt ut og liker tanken på å være en del av. Dette til tross for at også dette kan sees på som næring til den indre forfengeligheten vi alle bærer med oss – men som holder hjulene i gang.

Men, så er det altså slik at vi alltid har hatt narcisstene hengende rundt – også på nettet. Noe som forsåvidt er greit nok – det er også med på å skape mangfold. Det som derimot bekymrer meg, er mennesker som forvandles til narcissister uten å vite det . Jeg snakker nemlig av personlig erfaring. Uten engang å være klar over det, selger man sjela si for en tweet. Uten å være klar hvor lett man kan nære egoet gjennom den riktige status updaten om seg selv. Besatt av antall treff på blogg, kommentarer og followers, blir man til meg-meg-meg. Oppslukt foran skjermen og skånet fra den sosiale kontrollen irl, trenger man ikke lenger å se seg i speilet. Web 2.0 blir som narkotika for egoet – og man er selv den siste til å innse at man er avhengig av  dopet – ”jeg’et”.

Stadig yngre mennesker – men også gamliser på min alder – profilerer seg høyt på nettet, gjennom videoblogger og svært utleverende, kritiske og personlige blogger. Daglig kan man observere mennesker oppslukt av sin egen søthet, fantastiske idéer og sitt eget ego. En formildende omstendighet er, at de ofte ikke er i stand til å merke det selv.  Meg 2.o er som en krefttype, som sakte men sikkert spiser opp det virkelige deg og forandrer deg. Det er innvendig og du kan ikke se det. Du føler det ikke og hører det ikke, men det er skrevet mellom treffene på tastaturet.

Kan det være slik – at det som startet som en ny måte å holde kontakt på, faktisk kommer til å splitte oss, uten at vi merker det fordi vi er for oppslukt av vår egen lille virtuelle verden? Noe som i utgangspunktet kan demokratisere informasjon, blir istedet til noe individet bruker til å erstatte Ubuntu-tanken om at jeg er, fordi vi er.

Det er muligens i menneskets natur – at vi skaper noe vi mener kan være bra og vi starter med å gjøre det bra. Deretter blir vi forført av kreftene det gir egoet vårt. Vi skaper noe godt, men vet ikke hvordan vi skal regulere det og heller ikke hvordan vi skal regulere oss selv uten speil. Vi blir oppslukt av oss selv uten å skjønne det. Og vi blir som menneskene vi forakter – de som bare tenker på seg selv.  Vi ser det ikke, men det er der – gjemt i tvitringene, i status updates og i treffene på tastaturet som sender egoet ut i den virtuelle verden.

Web 2.0 blir til Meg 2.0. Sosiale medier blir – i ytterste konsekvens – Meg 1.0.

Ikke oppdater stausen din. Oppdater livet ditt – og ikke tweet egoet ditt…

(Ps. Jeg er på avvenning)

Kvantitet vs kvalitet?

Jeg registrer at debatten om rosabloggerne vs gamlisbloggerne – som jeg selv representerer – raser både i bloggen til Ida Wullf og på Twitter. Enkelte mener sågar at det er en ikke-debatt, og jeg tilbøyelig til å være enig i det sistnevnte.

I helgen har jeg vært heldig å få være en av flere VIB-bloggere (very important bloggers) på Bloggcamp i Kristiansand, sammen med blant annet Ida Wullf og Toroborgen (anbefaler videobloggen hans). Begge er profilerte rosabloggereIda på blogg.no og Toro på iPublish. Når sant skal sies, så var rosabloggerne i overdrevent flertall på campen – noe de også er i bloggsfæren.

Som Rafiq Charania, blogg.no-gründer, sa det i sitt foredrag om Bloggåret 08 – det har vært en sinnsyk vekst hos oss siden 2008 og Ida Wullf og Torobloggen har sinnsykt mange treff pr dag. De flinke og gode bloggerne får mange treff, mener Rafiq. Og sannelig så tror jeg han har rett i det – vel og merke innenfor det segmentet rosabloggerne representerer. Dette er kopiert fra Ida Wullfs blogginnlegg «kanskje på tide å lære noe av rosabloggerne?«, hvor hun definerer sin egen blogg på følgende måte (og med et hint av selvironi?):

«Jeg er visst en rosabloggerFjortisblogg med mye, men samtidig lite innhold, egobilder tatt med selvutløser og sminketips når agurktiden virkelig trår til»

I samme innlegg skriver Ida innsiktsfullt:

Det er flott at den eldre bloggenerasjonen er smartinger og kan en hel del, men de gjør dumt i å undervurdere rosabloggerne. Tenk nytt og lær av oss i stedet for å le dere skakk i hjel av heliumstemmene, mascaraklumpene og tyggisboblene. Vi bidrar kanskje ikke mest til verdensfred, hjernetrimming eller andre viktige ting, men å lykkes med blogging i form av inntekter og lesertall, det er det vi som kan

Det er klart, den dagen jeg ønsker å blogge om sminke og legge ut mange bilder av meg selv, så skal jeg søke råd og kanskje til og med opprette en blogg på blogg.no. Men inntil videre er jeg altså en av disse gamlisbloggerne som blogger av ren skriveglede i kombinasjon med en – kall det gjerne – politisk agenda. Jeg skal innrømme at det er smigrende å være på topp 100-lista til WordPress og jeg liker antallet followers på på Twitter. Allikevel, det er et faktum at det å være størst, ikke nødvendigvis er synonymt med å være viktigst – og hva som er viktig, forblir som kjent subjektivt.

For meg personlig – som har sagt nei til flere annonsetilbud på bloggene mine – er det ikke viktig hvor mange som leser det jeg skriver, men at de jeg ønsker å nå, leser det.

I så måte har Ida Wullf og jeg noe viktig til felles (selv om hun leses av betydelig flere enn meg). Innenfor hver vårt segment, lykkes vi begge med å sette ulike agendaer. Vi lykkes med å tiltrekke oss – og omgi oss med mennesker som driver oss i den retningen vi ønsker. Det krever innsats og engasjement og det fortjener vi begge kred for.

Ida går på glamfester og kommer i Se og Hør og VG. La oss være ærlige, hvor mange av oss hadde ikke som 18-åringer grepet den muligheten? Jeg vet at jeg hadde gjort det – og at jeg hadde digget det.

Men, nå som 35 år gammel tobarnsmor, snakker jeg med medlemmer i regjeringsoppnevnte utvalg og rådgivere på kunnskapsministerens kontor – takket være bloggingen min.

Mens Ida poserer og passer på at VG-fotograften ikke knipser henne fra venstre side, snakker jeg med Carl Honoré og blir invitert til å bidra i den videre lanseringen av SlowPlanet i Norge.

Misunnelig, jeg? Vel, jeg hadde ikke hatt noe i mot at VG skrev en sak fra Bloggcamp om Den store mobbeboka for voksne, som skrives gjennom sosiale medier. Det hadde vært bra PR for boken og ikke minst for bekjempelsen av mobbing som fenomen. Men, som Geir Holen/@GeirH så treffende sa det i en tvitring: Se og Hør konkurrerer ikke akkurat med Morgenbladet… Og nettopp derfor er dette etter min mening en ikke-diskusjon.

Bokkontrakt og sommerfugler

På grunn av sykdom har det vært stille fra meg om Mobbebloggen og bokprosjektet de siste ukene. Det betyr på ingen måte at prosjektet har ligget brakk. Tvert i mot har det skjedd spennende ting siden sist, og både dugnadsånd og engasjement lever i beste velgående, selv om jeg ikke har fått nedlagt like stor innsats som jeg ønsker.

sommerfuglerOnsdag i forrig uke hadde jeg mitt første møte (i febertåke) med forlagssjefen i Humanist forlag, Bente Pihlstrøm. Vi diskuterte de generelle rammene rundt prosjektet og definerte både tidspespektiv, antall sider og illustrasjoner. Da jeg gikk fra kontoret hennes hadde jeg min første bokkontrakt i vesken! Selv om det gjenstår en hel del arbeid med boken og antageligvis en del diskusjoner rundt innhold og utforming, så er det ikke å overdrive og si at det var en av mine største – og kan hende viktigste dager – noensinne. Jeg er på vei mot forfatterdrømmen – på ordentlig!

Etter et hyggelig og konstruktivt møte med svært mange gode tilbakemeldinger på arbeidet mitt så langt, ble jeg fulgt opp i 3.etasje i ærverdige Humanismens hus. Der holder Arnfinn Pettersen til som redaktør for tidsskriftet Humanist. Arnfinn – @dentvilsomme på Twitter – er mannen som umiddelbart kontaktet meg da jeg for omlag en måned siden skøyt fra hofta og stilte et nokså åpent spørsmål til Twittersfæren. Jeg spurte om noen hadde råd til en som mente å besitte en glimrende bokidé. Arnfinn varte meg umiddelbart og ba meg sende ham en presentasjon og utdyping av tankene mine. Etter å ha mottatt skribleriene mine, tilbød han seg å presentere tankene mine for forlaget – allerede dagen etter. Samme dag som han generøst presenterte ideén, fikk jeg epost fra Bente Pihlstrøm som synes prosjektet virket svært spennende og ønsket kontakt.  Resten av historien kjenner de fleste av dere. Vel, Arnfinn tok meg med ut på en kopp kaffe som varte i over en time (og jeg kom nesten for sent til skoleavslutningen til barna). Unødvendig å poengtere at det var en hyggelig time og et godt møte.

Pihlstrøm og Arnfinn har stilt seg fullt og helt til disposisjon som rådgivere og ballspillere – og begge hevdes å være strenge men rettferdige. Det er egenskaper jeg setter stor pris på og som bidrar til at jeg føler meg godt ivaretatt. Dette er min første bok og jeg ønsker selvsagt at Mobbeboka blir den beste boken skrevet om temaet noensinne!

Torsdag i forrige uke – altså dagen etter kontraktsmøtet – var jeg etter forespørsel fra Victoria i Tidsskrift for psykisk helsearbeid, så heldig å få holde foredrag (fortsatt i febertåke) om sosiale medier og psykisk helse sammen med en av bloggsfæren mest markante personligheter, Virrvarr. Arrangørene ønsket at jeg skulle snakke om både Erfaringsbloggen og Mobbebloggen/Mobbeboka og jeg føler jeg fikk god anledning til å presentere bokprosjektet. I etterkant av foredraget – hvor Virrvarr holdt et forrykende og engasjerende innlegg med høytlesning fra sin egen blogg – har jeg fått tre henvendelser fra folk som muligens ønsker å høre meg snakke mer om prosjektene mine. Kanskje får jeg gleden av å snakke for studenter på HIO til høsten. Nok en bemerkelsesverdig dag ble avsluttet med en svært hyggelig tyrkisk middag og en lang, berikende samtale med Virrvar, som jeg gleder meg til å treffe igjen.

De neste dagene vil jeg legge ut informasjon om tidsfrister for innsendelse av bidrag, samt lansere en photochallenge i samarbeid med svært behjelpelige Morten Prom. Følg med, spennende ting er i gjære nå som feber og vondter er i ferd med å erstattes av sommerfugler i magen og (langsomt økende) overskudd.

PS! Nevnte jeg forresten at jeg også har blitt invitert på bloggcamp i Kristiansand neste helg? Nok en arena hvor jeg kan promotere boksprosjektet og allerede nå er det flere som har meldt interesse for å diskutere mulige bidrag med meg. Les mer om Bloggcamp her

Psykisk helse og sosiale medier

Jeg har, av ildsjelen Victoria i Tidskrift for psykisk helse, blitt invitert til å delta i  paneldebatt om temaet psykisk helse og sosiale medier. Bakgrunnen for invitasjonen, er at jeg ved flere anledninger har blogget om temaer relatert til psykisk helse, og at jeg står bak Erfaringsbloggen, Mobbebloggen og er forfatter av Den store mobbeboka for voksne, som er under laging. Jeg skal delta i debatten sammen med norges mest profilerte blogger Ida Jackson, kjent som Virrvarr i bloggsfæren. Hun har blitt en fantastisk ambassadør og forbilde gjennom måten hun skriver innsiktsfullt, nært og humoristisk, om det å være psykisk syk.

Jeg er beæret over å ha blitt spurt om å delta og gleder meg til å treffe både Ida og Victoria, som begge bidrar til økt åpenhet og fokus på psykisk helse. Under følger kveldens program, som jeg har lånt fra Victorias blogg, Vicblog:

FAGFORUM FOR PSYKISK HELSEARBEID INVITERER TIL LANSERINGSARRANGEMENT

I forbindelse med utgivelse av Tidsskrift for psykisk helsearbeid 2-2009 og presentasjon av ny blogg, inviterer redaksjonen til en kveld med faglig innhold og spennende diskusjoner på Grand Hotel i Oslo torsdag 11. juni fra 17:30-20:30.

Nummer 2-2009 er viet temaet Psykisk helse og eldre. Flere av temanummerets bidragsytere kommer for å snakke om sine artikler:

Professor emeritus Peter Hjort og seniorforsker Haldis Hjort, SINTEF – Samtale med storebror. Psykolog Haldis Hjort intervjuer professor
emeritus Peter F. Hjort

Forsker Heidi Gautun, Fafo – Hvordan gjøre det lettere å kombinere jobb og omsorg for gamle foreldre?

Høyskolelektor Aud Schumacher og 1.lektor Hjørdis Fodstad, HiO – Alderdom og demens nå – og i framtiden?

1. amanuensis Kari Kvaal, HiO – Psykiske lidelser i eldre år: En av tidens største helseutfordringer.

For å ta et steg inn i en verden som kommuniserer ved bruk av digitale og sosiale medier, ønsker Tidskrift for psykisk helsearbeid å ta i bruk blogg og Twitter. Dette vil gi oss en mulighet til å kommunisere med lesere, forfattere, brukere og fagpersoner på en helt ny måte.

Vi inviterer til panelsamtale hvor to av de mest sentrale bidragsyterne innenfor psykisk helse og sosiale medier deler sine erfaringer. Panelet består av:

Kristin Oudmayer (https://curlylife.com/) Miljøterapeut, blogger og forfatter av Den store mobbeboka for voksne.

Ida Jackson (http://www.virrvarr.net/) Skribent og tegneserieskaper.

På Grand Hotel benytter vi møtesalen Gerhardsen. Henvend deg til resepsjonen for å finne salen.

Arrangementet koster 100,- kroner og betalingen skjer på stedet.

Menneskelig forståelse i en kreativ bransje (oppdatert versjon)

Jeg har etter overbevisning fra gode venner i den kreative bransjen, begynt å snuse på mulighetene for et bransjeskifte. Som en venn av meg i nevnte bransje rett nok bemerket: Du har gjennom ditt mangeårige arbeid i psykiatrien fått en sjelden og god innsikt i hvordan mennesker tenker. Alle bransjer trenger kunnskap om menneskelige prosesser, og kanskje spesielt den kreative – selv i disse finanskrisetider. Bransjen når som kjent ikke frem til kunder uten å formidle produktene på en slik måte at mennesker kan relatere seg til- og identifisere seg med dem.

Med internett er kommunikasjon i ferd med å dreie fra massekommunikasjon, der et budskap ropes ut til en forsamling, til en dialogbasert kommunikasjon enten mellom personer eller mellom en bedrift/organisasjon og dens kunder. Dette øker etter min mening også viktigheten av å forstå hvordan mennesker tenker, agerer og reagerer på et gitt budskap.

Kombinasjonen av kronisk skrivekløe og et kreativt hode førte til opprettelsen av bloggen A Curly life. Gjennom den, har jeg fått publisert flere tekster og har nye tekster inne til vurdering med tanke på utgivelse. Gjennom blogging og deltagelse i sosiale medier som Twitter, hvor jeg er @vrangest, har jeg lykkes med å få omtale og oppslag både på dt.no, i VG (nett og papir) og i Dagsavisen.

Jeg har lang erfaring med relasjonsbygging og veiledning av mennesker i ulike prosesser og tilstander. Dette har gitt meg en unik innsikt i hvordan mennesker tenker – samt evner i retning av å være en god menneskekjenner. Dette er egenskaper jeg har fått signaler om at vil være av stor verdi når kunderelasjoner skal etableres, prosjekter ledes eller strategier legges. Altså kan man tenke seg at min forståelse av kommunikasjon kan være en viktig ressurs, og brukes både systematisk og tilpasset den enkelte(s) prosess, utad såvel som innad i en bedrift.

Et annet aspekt ved bakgrunnen min, som flere mener kan være en ressurs et sted hvor mange kreative sjeler er samlet, er min mangeårige erfaring fra akuttpsykiatrien. Jeg tør med hånden på hjertet påstå at det ikke finnes mange arbeidsplasser som stiller høyere krav til aktiv tilstedeværelse, god og tydelig kommunikasjon samt handlekraft i pressede og uforutsigbare situasjoner. Jeg er drillet på å vurdere situasjoner raskt og grundig, med påfølgende initiering av passende og gjennomførbare løsninger. Mye av min styrke ligger i at jeg behersker dette vel så godt – om ikke enda bedre, når det er uforutsigbare dager og høyt arbeidspress. Dette er egenskaper jeg har hatt svært stor nytte av også når jeg har ledet prosjekter i arbeids- og organisasjonslivet.

Dessuten, som flere har påpekt, har jeg en innsikt i og forståelse for helsesektoren, dens muligheter og utfordringer. Jamfør alt det skrives om i media, trenger man ikke å være synsk for forstå at helseforetakene i stadig større grad vil komme til å utgjøre et stort nedslagsfelt for alle som jobber med kommunikasjon i en eller annen form.

Oppdatering 28.mai: For tiden lager jeg dokumentarboken Den store mobbeboka for voksne i samarbeid med Humana forlag. Arbeidet med boken og informasjon om prosjektet – som utelukkende foregår gjennom sosiale medier, kan følges her: Om bokprosjektet. Jeg er også initiativtaker til- og drifter av Erfaringsbloggen for pårørende, venner og kollegaer til rusmiddelavhengige.

Om du som leser dette er i et kreativt selskap, og synes disse tankene og bakgrunnen min virker spennende, tar jeg gjerne diskusjonen videre i kommentarfeltet – eller over en kopp kaffe.

I ytringsfrihetens navn

La meg først som sist understreke følgende; jeg er stor tilhenger av de siste årenes demokratisering av informasjon. En utvikling som i all hovedsak er å oppfatte som positiv. Selv er jeg blant dem som svært aktivt benytter meg av den ufiltrerte tilgangen det åpner for, hva informasjon gjennom media angår. Selv skriver jeg om temaer som opptar meg. Jeg deler av egne erfaringer og jeg oppsøker aktivt nettsteder som kan tilfredstille min bunnløse nysgjerrighet. Jeg fråtser i informasjonsveldet – og jeg nyter det.

På min vei gjennom det deilige veldet – og mulighetene det åpenbarer for enkeltindivider til å formidle seg – så hender det at jeg ikke bare blir oppbrakt og forbannet; jeg blir også bekymret.

Vi er gitt retten til fritt å formidle oss innen for gjeldende lovverk.  Det er dog ikke ensbetydende med at vi alle innehar den nødvendige kompetansen vi trenger for å forvalte denne rettigheten på en god og forsvarlig måte. Ikke ovenfor andre – og heller ikke ovenfor oss selv.

Som følge av min nitidige nysgjerrighet, ferdes jeg  i flere sosiale nettsamfunn. Fra tid til annen dumper jeg derfor borti innlegg jeg ikke kan unngå å engasjere meg i. Innleggene omtaler ikke nødvendigvis temaer jeg personlig er opptatt av, men jeg stopper opp fordi jeg fascineres av måten de formidles på, menneskene bak innleggene og ikke minst responsen de utløser.

Stadig oftere dveler jeg ved blogger og innlegg som kommer i konflikt med den forkjemperen for ytringsfrihet som tross alt bor i meg. Dette gjelder spesielt innlegg hvor personen som publiserer åpenbart (eller subtilt) og  grenseløst utleverer seg selv eller en uskyldig tredjepart. Jeg dveler også når innleggene inneholder bagatellisering og/eller latterliggjøring av temaer mange opplever som alvorlige, og attpåtil skjuler seg bak at det hele er ironisk ment. Jeg velger å tro at det er uvitenhet som er drivkraften bak slike innspill. Selvsagt kan det også hende at det rett og slett er så intelligent skrevet at (selv ikke) jeg forstår språket og ironien i det hele.

Goethe sa en gang at ironi er det lile saltkornet som gjør det som serveres spiselig.

Spiselig er derfor et godt stikkord i denne sammenheng. For smaken, ja – den vil forbli subjektiv for den gemene hop også i fremtiden. Allikevel, det betyr ikke at vi ikke selv er ansvarlig for hva vi formidler og hvordan vi formidler det. Formidler vi noe som overskrider grensene for smakløshet, så vi tåle reaksjoner. Mer enn én gang har jeg vært vitne til at slike motreaksjoner mottas med forakt, og med å avskrive menneskelige reaksjoner de ikke liker med snusfornuft eller grove beskyldninger mot den som utfordrer deres sannhet. Det er også min erfaring at dette ofte gjøres av de samme personene som selv ber om respekt for sine livsvalg, synspunkter og som ofte fremstår som usedvanlig åpne og utleverende om sitt eget privatliv.

Det finnes ingen lov mot idioti – ei heller mot uvitenhet. Jeg kan dog ikke fri meg fra å stille spørsmål ved om enkelte regelrett burde bli beskyttet mot seg selv. I små øyeblikk tenker jeg at de (få) det gjelder, bør ha begrenset tilgang til å formidle seg i enkelte nettsamfunn. Utopi selvsagt, men i øyeblikket det tenkes, er det et oppriktig ønske om at de som trenger det, får den nødvendige beskyttelsen de trenger mot å blamere seg selv eller andre.

I forlengelsen av disse spørsmålene, dukker det opp flere spørsmål enn svar.

For:

– Hvem skal i så fall ha ansvaret for å bestemme når man skal gripe inn?

– Hvor skal grensene gå?

– Vil eventuelle begrensninger svekke ytringsfriheten som en demokratisk rettighet?

– Vil det bli det samme som å si at ikke alle burde ha stemmerett?

– Er samfunnsgevinsten større ved at åpenheten får fritt spillerom, og at prisen er at noen driter seg ut, blamerer seg og tar med seg uskyldige i dragsuget?

Hvem har ansvaret når ytringsfriheten i sin mest ekstreme form, fører til manglende egenomsorg og utleverende påstander om andre?

Jeg påberoper meg på ingen måte å eie fasiten på disse spørsmålene. Personlig tror jeg heller ikke at det er riktig at noen gis myndighet til å bestemme svarene.

Derimot må noen tørre å mene noe. Noen må forholde seg aktivt til dem som stadig lever utsatt i forhold til å blamere seg selv eller andre offentlig. Jeg ser det daglig og er ikke upåvirket.

Påvirkes jeg fordi jeg ikke tåler den påtrengende åpenheten som provoserer og utfordrer meg, når det er snakk om temaer som barn, vold, sex og incest?

Eller er det fordi jeg ikke liker meg selv når jeg leser det jeg innerst inne oppfatter som et rop om hjelp – og fordi jeg som ellers i livet har lav terskel for å gripe inn, bry meg om og holde rundt, lar være  i – ytringsfrihetens navn?


Elitisme 2.0 vs Pluralisme 2.0

@Ispinne: mener du at intellektualitet ikke kan defineres som porno for nerder?

Så har altså selvranskelsens time innhentet meg. Omsider, vil kanskje enkelte hevde. Relativt plutselig gikk det opp for meg at jeg den siste tiden har vært storkonsument av porno – om jeg går ut i fra @Ispinnes insinuasjon om at intellektualitet er nerdenes porno. Jeg er nemlig @vrangest på Twitter. twitter

Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjoner om hva som kjennetegner en nerd og om jeg i det hele tatt faller inn under den kategorien. Men sannheten er at Twitter har blitt som et pornografisk narkotikum for hjernen.

Selv om jeg har likt å tro noe annet, så innser jeg altså i denne time at jeg i virkeligheten ikke er en av Twitters representanter for hvermansen. Dette til tross for at jeg som selvoppnevnt talsperson for nevnte gruppe, har ytret meg (med innestemme riktinok) opptil flere ganger, om sosiale mediers betydning for hvermansen. Jeg har skrevet om hvordan jeg som konsument har gått fra å ha relativt begrenset mulighet til å påvirke og bli hørt, til å bli en av mange konsumenter som nå også har blitt premissleverandør. Og at takket være sosiale medier som Twitter, gjøres veien frem til autoritetene og makta betydelig kortere. Det har jeg selv vært heldig å få erfare.

Skepsis

Jeg har med forvirring og skepsis registrert hvordan blant annet Skjeie, Nyre og nå også Ulstein på hvert sitt vis beskylder Twitter-samfunnet for å være elitistisk. Jeg har vært blant dem som ved flere anledninger har argumentert i mot disse påstandene. Særlig fordi jeg misliker begrepet elitisme som sådan, og opplever det som en nedsettende karakteristikk som signaliserer en overlagt ekskludering av andre. I kontrast til pluralismen som jeg personlig liker å være bekjent av.

I selvransakelsens ånd må jeg allikevel medgi at det har et snev av sannhet i seg. Ja, tenk, som selvoppnevnt talsperson for hvermansen på Twitter, innrømmer jeg at det har et visst elitistisk preg. Hvilket jeg ikke nødvendigvis mener er et onde, om man bare våger å kalle en spade for en spade.

Når det er sagt, så er det mye jeg er uenig med bedreviterne om. Dessuten mener jeg bestemt å kunne ane at det som skjer nå – ved at veien til makta blir kortere – oppleves skrekkinngytende for mange av dem som setter eller tidligere satte premissene. Plutselig er de ikke alene om å sette dem og kanskje er redaktørmøter snart en saga blott, for alt jeg vet. Med ett er vi mange som kan sette premissene og vi gjør det. I det som kan oppfattes som forsøk på å rettferdiggjøre, forsvare og bevare den tradisjonelle journalistikken de alle representerer, er det derfor ikke vanskelig å forstå deres trofaste Twitter-skeptisme.

Elitist eller hvermansen?

Den nevnte selverkjennelsen startet opprinnelig 4.mars, etter visningen av filmen Us Now – en visning arrangert av Sermo Consulting. På vei til Tweetup (sosialt treff for tvitrere) etter filmen, hadde jeg en livlig diskusjon med en av gutta i Sermo. En diskusjon som jeg i min enfoldighet hadde glemt, ruset som jeg er på intellektualitetens mange spennende bekjentskaper.

For slik virker Twitter. Du søker opp og følger de som kan gi deg noe, de som har et budskap som interesserer deg. Det handler altså ikke om hvor mange followers du har, men om selv å følge de rette menneskene. På den måten har det åpenbart seg en uendelig kilde med lenkehenvisninger og tilgang til diskusjoner om emner som opptar meg. Menneskene jeg følger, har en intellektuell stemme jeg liker å lytte til og som jeg føler meg relativt samstemt med. Om intellektualitet er porno for hjernen, så er jeg med andre ord konstant yr og ruset.

Se bare, nå havner jeg på reklamekjøret og snakker meg varm om Twitter mens jeg egentlig skal snakke alvorlig om diskusjonen etter filmen. Us Now er et dokumentarfilmprosjekt om kreftene bak massesamarbeid, myndigheter og Internett. Filmen forteller historier om nettsamfunnene som utfordrer de eksisterende samfunnshierarkiene og gir et innblikk i hvordan de ledende tenkerne innenfor deltagende styring tror fremtiden til myndighetene blir. Filmen i sin helhet bekrefter mine egne erfaringer, jamfør sakene om Gratis heroin og Erfaringsbloggen (som er behørig oppsumert i Nettdebatten=Demokrati).

Selv om filmen skisserer flere og større påvirkningsmuligheter for hvermansen, blir det samtidig svært tydelig for min del, at denne formen for demokratisering eller «shoppesamfunn» som det også kan kalles, byr på store utfordringer i forhold til store grupper som fra før ofte blir glemt. Den autentiske hvermansen som allerede har problemer med “å fylle handleposene”.

I diskusjonen etter filmen utfordret jeg @frjohnsen med spørsmål om hvordan de med den svakeste stemmen og laveste kompetansen best kan sikres mulighet til å påvirke og bli hørt, og hvem som har ansvaret for å sikre dette.

For faktumet er at det krever ressurser både i form av utstyr og nettilgang – samt noe kompetanse – for å ferdes på steder som Twitter. Dessuten skal det heller ikke stikkes under en stol at det kreves mot og tro på at man har noe å melde som er interessant for andre. Som flere har nevnt den siste tiden, så handler det aller mest om verdien av det du sier, ikke om formell status. Se bare hva @evensr (russegutt på 18) klarte å stelle i stand med ytringene sine om fildeling, Dave Matthews band og «drittungebloggen«. Allerede før bomben smalt og han havnet i P2 og på TV2, ventet det ham en jobb som blogger. Til tross for sin unge alder, har han allerede en sterk stemme som han tør å bruke.

Jeg tror dessverre ikke det er automatikk i at de som ikke hever røsten in real life – enten det er på grunn av mangel på selvtillit, utstyr eller kompetanse, finner sin vei til steder som Twitter og plutselig hever den der. Men for den som tør – og som har noe interessant å melde – så er demokratiet og dets autoriteter nærmere enn man aner.

Jeg har i tidligere innlegg beskrevet mine erfaringer som noe en hvermansen kan få til. Og det skal innrømmes at jeg også har høstet mye ros for det jeg fikk til – tatt i betrakning «Curly Hvermansen blir hørt av eliten på Twitter og i bloggosfæren». Men hvem er egentlig hvermansen? Og er jeg egentlig å betrakte som hvermansen i denne sammenhengen, bare fordi jeg ikke har mitt daglige virke innen web og media – og heller ikke er en anerkjent forfatter, politiker eller kjendis av annet kaliber?

Faktumet er at jeg er blant dem som in real life aldri har vært redd for å heve røsten i noen sammenheng og som har stått på barrikadene på ulike arenaer fra jeg satt i elevrådsstyret i 8.klasse. Jeg er over gjennomsnittet utdannet. Jeg er anerkjent innenfor mitt arbeidsfelt. Jeg har gjennomslagskraft og grenser til det respektløse når det gjelder autoriteter. Jeg er riktignok selvlært, men besitter en ikke ubetydelig IT- og webkompetanse. Jeg sitter godt plantet under pleddet i et rekkehus i Asker med fancy mobiltelefon, laptop, HDPVR, Nintendo Wii, Playstation 2 («bare»), X-box, trådløst nett og den raskeste bredbåndlinja Telenor leverer her på landet.

Men selv her i Asker finnes det familier som ikke har råd til datautstyr og internett. Barna deres får stukket til seg en fotostatkopi av lekseplanen mens andre ikke ser på – for skolen i vår krets er digitalisert må vite. Foreldre og barn tør ikke invitere til vennegrupper o.l fordi det ikke er interessant for «elitebarna» å tilbringe en ettermiddag et sted det ikke er 50 kanaler og internett. Er du ikke på Go Supermodel eller Habbo, så er du ikke kul. Det er nok et faktum.

Jeg skulle ønske at Hege Ulstein, og flere med henne, kunne bruke et annet ord enn elitisme når de beskriver bermen som besitter de ulike @’ene på Twitter. Ikke bare fordi jeg som nevnt innledningsvis, synes det signaliserer et ønske om bevisst å eksludere og fremheve seg selv på andres (de mindre intellektuelle?) bekostning, men også fordi det er med å øke avstanden til mange av dem som enda ikke aktivt har tatt i bruk sosiale medier for å få frem sin stemme.

For i virkeligheten er ikke Twitter et lukket høyintellektuelt nettsamfunn for eliten av norske nettbrukere. I så fall burde jeg med min prestisjeløse yrkesbakgrunn ha følt meg og/eller vært ekskludert for lengst. Allikevel innrømmer jeg at enkelte likheter dog preger de 231 jeg følger og de 251 som følger meg på Twitter. Uavhengig av yrkesfaglig bakgrunn, representerer de en gruppe mennesker med arbeid og interesser som tilsier at de allerede har en stemme som de tør å bruke. Men det er også etter min mening den eneste grunnen til at tvitrere kan sees på som en homogen (elitisisk, i følge Ulstein) gruppe.

Twitter har kommet for å bli

Vi som sosiale medier-entusiaster, kan gjerne med lange og såre tær, velge å henge oss opp i ytringer fra bedrevitere som av ulike årsaker kjemper i mot utviklingen. Mitt håp er allikevel at vi som allerede har en stemme, i mye større grad flytter fokus til det neste trinnet i kommunikasjonsevolusjonen: Å gi en stemme til dem som ikke har en, ikke tør eller kan bruke den. Slik kan vi unngå å danne nye maktstrukturer hvor forskjellene blir enda større.

Sannheten er at det fortsatt er ressurssterke mennesker som evner og våger å tilkjennegi sine meninger i  form av blogger og Twitter. La oss holde fokus på fordelene fremfor motsetningene og la ulike oppfatninger – høyintellektuelle eller ei – anerkjennes som likeverdige. Lukk opp døra til mangfoldet.

Som @morkva, en god venn sa i går – Jo, sosial medier er det største siden Jesus. Alle har en stemme. Det er slutt på fire hundre år med å bli fortalt.
Anbefales lest: Jan Omdahl’s kommentar i Dagbladet 27.april

Nettdebatten=Demokrati

  • Hvem er du – journalisten eller bloggeren?
  • Hvor vil du være – på sidelinjen, applauderende og imponert over dem som holder utviklingen tilbake? Eller ute på banen – der det skjer – med draktnummeret godt synlig på en rak rygg?
  • Hva vil du være – konfronterende, nær og personlig? Eller det noe mindre forpliktende – ironisk distansert og uvitende?

Som en journalistvenn av meg nylig påpekte i en diskusjon om det vi begge tror er et faktum – nettdebatten er samfunnsdebatten: «Det som skjer nå, i disse ukene, er uhyre spennende. Mange av oss kommer fram fra gjemmestedene og står for noe. Det i seg selv er skrekkinngytende for mange som «setter premissene» – eller satte premissene – for den tidligere samfunnsdebatten».

Papiravisene har i dag en svært begrenset spennvidde sammenlignet med de siste årenes teknologi. Radio og tv er også innhentet av tidens tann. Internett kjenner ingen plass- eller tidsbegrensninger som gjør det nødvendig for redaktører å foreta valg på hva som skal «på» og ikke, I dagens tradisjonelle medier, foretas filtreringen – eller selekteringen om du vil – av redaktører før sending. I digitale medier blir denne filtreringen foretatt av det man kan kalle en slags kollektiv lederartikkel valgt av leserne – etter sending. Det eksisterer heller ingen begrensninger hva lengde angår, og journalistene står fritt til å inkludere den informasjonen de mener er relevant. Tilleggsinformasjon kan det lenkes til. Kommentarfeltene gjør det mulig med umiddelbare tilbakemeldinger og de beste sakene topper siden.

Bloggere og tvitrere – hvem er vi?

Hege Skjeie må gjerne harselere over– og likestille tvitring med små fuglepip man sender ut til omverdenen når man tenker korte tanker. Ved forsøksvis å diskvalifisere – og i ytterste konsekvens gjøre et mislykket forsøk på å stigmatisere oss som er blant landets 6000 kvitrere og anslagsvis 300.000 bloggere – oppnår Skjeie kun én ting; hun tilkjennegir sin uvitenhet. Mange av oss er vanlige mennesker, medborgere og representanter for en stilletiende majoritet, som inntil nylig ikke har hatt en stemme. Av den grunn har vi heller ikke hatt store muligheter til å påvirke nyhetsbildet, til tross for at mange av oss har hatt- og har saker av stor medieinteresse på hjertet.

Å være der det skjer

Selv om jeg etterhvert har blitt en habil bruker av både sosiale- og digitale medier, så er jeg fortsatt som en menigmann å regne i nettdebatten om samfunnsdebatten (og kan hende bærer denne bloggposten preg av det). Jeg tror allikevel at jeg kan være med på å gi et godt og realistisk bilde av hva fremtidens journalistikk må innebære for at den skal overleve, og at sosiale medier ikke må undervurderes som en viktig kanal for flere enn journalistene selv.

social-media-democracy2Min lille historie starter i februar mens jeg sitter og ser programmet Reflektor på Tv2. Denne kvelden følger tvteamet en narkoman kvinne i Stavanger og hennes mor, kun avbrutt av korte innslag av Hanssen som nettopp hadde vært i Sveits for å få økt sin kunnskap om gratis heroin. Som pårørende til en rusmisbruker, og som ansatt i psykiatri/rusfeltet, fulgte jeg programmet med argusøyne. Det skal ikke underslåes at jeg etterhvert ble kraftig provosert over den populistiske vinklingen i programmet.

Det virket nokså opplagt at programmet var godt regissert av Hanssens PR-rådgivere, for å skape en opinion til fordel for gratis heroin. Denne vinklingen gjorde at jeg ble sittende oppe til langt på natt og forfatte et saftig blogginnlegg her i A Curly life, om gratis heroin sett fra et pårørendeperspektiv. (Forøvrig et perspektiv jeg aldri hadde sett belyst tidligere)

Vanen tro ble det postet sent på natt. Allerede før jeg hadde stått opp neste dag, var innlegget re-tweeted flere ganger, og mange hyggelige kommentarer ventet både på Facebook, i bloggen og på Twitter Kort sagt vekket det et engasjement og en slags Twitter-dugnad jeg på ingen måte var forberedt på.

Takket være @hvorforikke og hennes kontakt med @geirbore, redaktør i dt.no, ble et utdrag av innlegget samt en lenke til bloggen lagt på førstesiden av dt.no dagen etter. Underveis i prosessen holdt @geirbore kontakt med meg via @replies og direktemeldinger på Twitter, før vi gikk over til mail og jeg ble satt i direkte kontakt med journalisten som skulle skrive saken. Etter at saken var publisert, kunne @geirbore fortelle meg at saken var lest av mange og at det hadde startet en debatt med mange kommentarer. Med god hjelp fra @hvorforikke (som før dette var en kvinne jeg bare hadde hørt om via bekjente), ble blogginnlegget spisset og sendt til flere av landets aviser. Det endte etter hvert med et oppslag i Dagsavisen – både i papirutgaven og på nettet.

I tillegg fanget journalist i VG @hakonhoy (Håkon Høydal) opp innlegget på Twitter. Via ham ble det satt i scene et intervju av meg i VG, som endte med tre oppslag – hvorav ett kom i papirutgaven og to på VG-nett. I denne prosessen opprettet jeg – som en direkte følge av den voldsomme responsen – Erfaringsbloggen, som VG generøst både omtalte og lenket til i den siste saken på VG-nett. Parallelt opprettet jeg gruppen Erfaringsbloggen på Facebook (med over 100 medlemmer i løpet av få dager).

Før VG-saken kom på trykk, ble jeg via avisen kontaktet av Inger Lise Skog Hansen, forskningssjef i FAFO og medlem av Hanssen mye omtalte utvalg. Vi hadde en lang og god telefonssamtale om utvalgets mandat (jfr min kritikk av utvalgets sammensetning) Vi avsluttet i vennlig enighet om å holde kontakten underveis og ha lav terskel for å ringe hverandre. Bedre eksempel på demokrati i praksis, skal man lete lenge etter!

Og nettopp dette gjør at jeg i dag fremstår som en (tidligere- og nåværende) konsument med påvirkningskraft i ulike medier. Dessuten liker jeg å tenke på meg selv (og andre med meg) som reprodusenter. Jeg er dessuten en likeverdige kommentator –  for ikke å glemme en av mange synlige produsenter i dagens mediabilde.

Når gammeldagse og surmagede bedrevitere og/eller journalister – som opplever internett som en trussel mot sensuren de selv påberoper seg å være bekjempere av – er det ikke sjelden man er vitne til hvordan bakvasking og pekefingere rettes mot blogger som inneholder LOL, katter og tenåringsprat. Helt tilfeldig (selvsagt) glemmer de ofte å nevne blogger som Revolusjonært roteloft, Vox Publica og Psykisk.

Som @thomastangen i Sermo Consulting så korrekt uttalte det i Provoserte frem twitterkronikk: «Det er ikke Twitter sin feil at mye blir uinteressant, bare folk kan gjøre innholdet uinteressant, og flere politikere (og mange kjendiser) bidrar sterkt på den fronten.» Det er altså ikke viktig hvilken software du bruker – WordPress eller Twitter – men hvordan du bruker den. logoer1

Det skulle ikke forbause meg om så mye som 90% av alle blogger viser seg å være uinteressante for den gemene hop. Uten mukke, tror jeg så mye som 90% av alt som står i avisen også kan regnes som uinteressant. Det samme gjelder for radio og tv. Kan hende jeg virker negativ ved å generalisere og fremheve de dårlige avisene (hvor det meste er reklame og søppel). Men herved utfordrer jeg de bedrevitende og gammelmodige til å reise kjerringa: Finn den beste bloggen – ikke den verste. Først da er det rimelig å ta den diskusjonen!

Det samme gjelder for mikroblogging som Twitter og sosiale medier som Facebook. Om alt du ser og leser er kjedelig, vel, da følger du feil mennesker. Om du ikke liker liveoppdateringer om «hva jeg hadde til frokost» (som faktisk reflekterer en viktig dimensjon ved menneskelig kommunikasjon), så begynn heller å følge @astronewth som kan berike deg med en lenke til et fabelaktig bilde av Almahata Sitta 15, et meteorittfragment i sudanesisk ørken. Da vil du kanskje til alt overmål være heldig å få oppleve mer enn du kan håndtere av intellektuelle og kosmiske termer. Men, hey, selv @astronewth – Eirik Newth for dem som skulle være i tvil – tvitrer at: «er dessverre ikke på Utsira i påsken, men har da i det minste skaffet Utsirasild. Yummy…»

Manglende selvsensur?

La meg først nevne det, jeg er en stor tilhenger av de siste årenes demokratisering av informasjon. En utvikling som i all hovedsak er å oppfatte som positiv. Selv er jeg blant dem som svært aktivt benytter meg av den ufiltrerte tilgangen det åpner for, hva informasjon gjennom media angår. Jeg skriver om temaer som opptar meg. Jeg deler av egne erfaringer og jeg oppsøker aktivt nettsteder som kan tilfredstille min bunnløse nysgjerrighet på kreti og pleti.

På min vei gjennom informasjonsveldet og mulighetene det åpenbarer for det enkelte individ til å formidle seg, så hender det – ikke så ofte heldigvis, at jeg blir både oppbrakt og forbannet. Men, jeg blir også bekymret. Vi er gitt retten til fritt å formidle oss innen for gjeldende lovverk.  Det er dog ikke ensbetydende med at vi alle innehar den nødvendige kompetansen man trenger for å forvalte denne rettigheten på en god og forsvarlig måte.

Som følge av min nitidige nysgjerrighet, ferdes jeg  i flere sosiale nettsamfunn. Fra tid til annen dumper jeg derfor borti innlegg jeg ikke kan unngå å engasjere meg i. Innleggene omtaler ikke nødvendigvis temaer jeg personlig er opptatt av. Jeg stopper opp fordi jeg fascineres av måten de formidles på, menneskene bak innleggene og ikke minst responsen de utløser.

Stadig oftere dveler jeg ved blogger og innlegg som kommer i konflikt med den forkjemperen for ytringsfrihet som tross alt bor i meg. Dette gjelder spesielt i innlegg hvor personen som publiserer åpenbart (eller subtilt) og  grenseløst utleverer seg selv eller en uskyldig 3.part. Jeg dveler også når innleggene inneholder bagatellisering og/eller latterliggjøring av temaer mange opplever som alvorlige, og attpåtil skjuler seg bak at det hele er ironisk ment. Jeg velger å tro at det er uvitenhet som er drivkraften bak slike innspill. Selvsagt kan det også hende at det rett og slett er så intelligent skrevet at jeg ikke forstår språket og ironien i det hele. Ironi er en kunstform. Det krever sin mann eller kvinne å beherske denne intelligente formen for humor. Spesielt når det gjelder sårbare temaer som selvmord, seksuelt misbruk og seksuell legning. Goethe oppsumerer poenget mitt: «Ironi er det lille saltkornet som gjør det som serveres spiselig.»

Spiselig er derfor et godt stikkord i denne sammenheng. For smaken, ja – den vil forbli subjektiv for den gemene hop også i fremtiden. Allikevel, det betyr ikke at vi ikke selv er ansvarlig for hva vi formidler og hvordan vi formidler det. Formidler vi noe som overskrider grensene for smakløshet, så man tåle reaksjoner. Mer enn én gang har jeg vært vitne til at slike reaksjoner mottas med forakt og med å avskrive menneskelige reaksjoner de ikke liker med snusfornuft. For så å velge og slette kommentarene som ikke passer inn. Det er også min erfaring at dette ofte gjøres av de samme personene som selv ber om respekt for sine livsvalg, synspunkter og som ofte fremstår som usedvanlig åpne og utleverende om sitt eget privatliv.

Det finnes ingen lov mot idioti – ei heller mot uvitenhet. Jeg kan dog ikke fri meg fra å stille spørsmål ved om enkelte regelrett burde bli beskyttet mot seg selv. I enkelte øyeblikk tenker jeg at de (få) det gjelder, bør ha begrenset tilgang til å formidle seg i enkelte nettsamfunn.

I forlengelsen av disse spørsmålene, dukker det opp flere spørsmål enn svar.

For: Hvem skal i så fall ha ansvaret for å bestemme når man skal gripe inn? Hvor skal grensene gå? Vil eventuelle begrensninger svekke ytringsfriheten som en demokratisk rettighet? Vil det bli det samme som å si at ikke alle burde ha stemmerett?  Er samfunnsgevinsten større ved at åpenheten får fritt spillerom, og prisen er at noen driter seg ut og tar med noen få uskyldige i dragsuget?

Hvem har ansvaret når ytringsfriheten i sin mest ekstreme form, fører til manglende egenomsorg og utleverende påstander om andre?

Jeg påberoper meg ikke å eie fasiten på disse spørsmålene. Jeg tror heller ikke det er riktig at noen gis myndighet til å bestemme svarene. Derimot må noen tørre å mene noe. Noen må forholde seg aktivt til dem som i sin uvitenhet om konsekvensene, stadig lever utsatt i forhold til å blamere seg selv eller andre offentlig.

«Fornuften er en sjælden vare
enhver, som ejer den, bør spare»
(Piet Hein)