Du skulle skamme deg!

Både som barn og voksen har jeg vært opptatt av temaer forbundet med stillhet, skam og stigma. Som voksen tenker jeg at dette har hatt en naturlig sammenheng med min grunnleggende trang til å legitimere min egen annerledeshet, og til å forstå skammen den i tidligere tider brakte med seg.

Gjennom arbeidet med «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar» (Humanist forlag), og de utallige tilbakemeldingene jeg har fått fra mennesker som har lest den, står det klart for meg at ikke bare blir vi bærere av skam som et resultat av andres handlinger og holdninger – men vi skammer oss over at vi skammer oss.

Skam er i beskjeden grad beskrevet i norsk litteratur, og mange med meg vil hevde at vi fortsatt mangler innsikt i skammens opphav, funksjon og konsekvenser. Det er nemlig slik at vi i liten grad snakker om at vi skammer oss, og heller ikke om i hvilken grad skammen påvirker evnen til å bygge nære og gode relasjoner eller hvordan den fratar mennesker muligheten til å sette pris på- og ha tro seg selv. Dessuten – skam begrenser livsgleden – og for mange også ønsket om å leve.

Humanist forlag har, gjennom å gi meg ny bokkontrakt, nok en gang gitt meg mulighet til å skrive en viktig og annerledes bok. Gjennom dybdeintervjuer av kjente og ukjente kvinner og menn – mange av dem stemmeløse til nå – håper jeg å avdekke nye momenter ved skammen- og skamløshetens opphav, ubalanse og omfang. Jeg håper og tror at «Du skulle skamme deg» blir et viktig bidrag når det gjelder åpenhet om et tema som legger store føringer og begrensninger i forhold til menneskers livsvalg, livskvalitet og overlevelse.

Jeg anbefaler innlegget «Skammen» og det sterke kommentarfeltet. Innlegget er med å danne utgangspunktet for boken som kommer ut i 2011.

Reklamer

Skammen

Et ungt menneske med venner kommer ramlende inn på togvognen jeg sitter i. De smiler og tøyser, og støyen de lager får meg til å heve blikket fra boken ett lite øyeblikk. Den ene av dem dulter borti sidemannen, og i det vedkommende rigger seg til på setet, møtes blikkene våre.

Vedkommende blir brått stille og tankefull – jeg ser det gjør vondt.  Jeg representerer alt som ikke var, men nå er. Skammen og stigmaet – psykiatrien.

I løpet av et nanosekund forsvinner gleden, leken og fremtidsblikket. Tilbake er sorgen og stillheten.

Jeg vender blikket ned i boken, men ordene fester seg ikke.

Neste gang jeg hever blikket er vedkommende borte.

Der tankene er tollfrie

Disse ordene ble til med Chillout in Paris på øret mens vakkert vinterlandskap i begynnende skumring passerte mitt slørete blikk. I baksetet satt trøtte barn og så film, slitne etter en hyggelig og høytidelig nyttårsfeiring i Gøteborg. Mens jeg satt slik og fordøyde inntrykkene fra det intense året som har gått, slo det meg atter en gang hvor forskjellige vi mennesker er. Noen lever for konstant action, small talk og oppmerksomhet. Jeg lever for stedet der tankene er tollfrie: Den livsnødvendig stillheten som gir energi, overskudd  – og som gjør meg hel.

Stillheten finner jeg gjerne i en god bok av den typen som bringer meg til et sted hvor tiden opphører og sansene og fantasien forenes. Der hvor stemningen i ordene som fyller boken gir meg gåsehud og får luktene som beskrives til å rive i nesen. Den forførende stillheten i en altoppslukende bok som lar meg kjenne en inderlig tilfredshet over perfekt sammensatte setninger – uten avbrytelser med støyende snakk om ingenting.

Å lytte, skrive og elske til stillheten som finnes i god musikk gir overskudd og ro i sjela. Det skjer når rytmer og toner blander seg sammen med lange tankerekker, som i blant trenger hvile før de modnes og blir til ord. Tanker, som i sin lengsel og inderlighet får anledning til å bevege seg fritt, lekent og nært. Som når hofter beveger seg uplanlagt og perfekt i takt til en sexy melodi. Da blir ord og toner til bilder som ikke enser begrensningene det invaderende snakket om ingenting vanligvis skaper.

Pussig, kanskje – at jeg som påberoper meg et lidenskapelig forhold til stillhet, velger å gjøre meg synlig gjennom høylydte og sterke meninger. Sannheten er at jeg mesteparten av tiden er det jeg alltid har vært – en dagdrømmer av rang. En som mest av alt søker, dyrker og nyter den livsnødvendige stillheten. Stedet der tankene er tollfrie og det er nok bare å elske og være til.

Juledagsmorgen – stillhet og ettertanke

Det er juledagsmorgen og helt stille i huset. De siste dagene har vært intense og svært kontrastfylte. Jeg er sliten og trøtt til tross for 10 timer søvn. Hodet er fullt av krøllete tanker og hjertet flommer over.

Dagene har vært fylt med hyggelige juleforbredelser, lykkelige barn med store forventninger til julen, fine pakker og familiesamvær. Samværet ble annerledes enn det som var tenkt. Grunnet en smertelig titt på baksiden av det å være en person med sterk stemme og offentlig profil, var jeg både lei meg og litt fraværende.

Hendelsen satte i gang mange tanker og nødvendige oppgjør med meg selv. For, som mor til verdens beste barn, har jeg et ansvar langt utover mitt eget ve og vel. Til tross for over hundre varme og støttende tilbakemeldinger i etterkant, er jeg nødt til å ta stilling til om jeg for det ene kan betale prisen det har – og om jeg er tøff nok til det. For det andre – om jeg er villig til å betale prisen. Akkurat nå er jeg bare sliten og besitter ingen åpenbare svar.

De siste dagene har også vært fylt av spesielle vakter på jobb. Det slutter aldri å gripe og berøre meg dypt, det å være en del av andre menneskers liv når de er på sitt mest sårbare og livet kjennes ulevelig. Å få være det i juletiden – hvor det som er godt blir enda bedre og det som er sårt og vondt, desto vondere – er forbundet med en sterk følelse av ydmykhet. Jeg jobbet kveldsvakt i går, og til tross for alvoret som preger en psykiatrisk avdeling, hadde jeg en av de fineste julaftene på mange år. Det var en kveld fylt av nære stunder, alvorlige samtaler, glede, fortvilelse, samhold og håp. Masse håp.

På vei til midnattsmesse i Trefoldighetskirken etter vaktens slutt, smilte og gråt jeg om hverandre ved tanken på at jeg har verdens beste, mest slitsomme og viktige jobb.

Da jeg omsider sank ned på en benk i den vakre kirken sent i går kveld – allerede berørt – så opplevde jeg noe jeg har lovet meg selv aldri å glemme, og som får meg til å tenke på en god venninnes mantra: Alt er slik det er ment å være.

For – til tross for at hele resten av «vår benk» var tom, satt vi (av en eller annen grunn) ikke helt inntil kanten på benkeraden. Rett før messen startet, kom en enslig eldre dame bort til oss. Hun nikket hei og ønsket god jul som om vi var kjente, før hun satte seg ned på den lille ledige plassen inntil kanten. Så var vi plutselig ikke alene noen av oss. Midt på benken foran oss (som ellers var tom) satt en enslig mann. En man kunne se hadde levd- og fortsatt lever hardt. En som i sitt utenforskap satt med varme, oppspilte øyne og nikket smilende til alle rundt seg i kirken. Rett etter «vår dame» hadde satt seg, kom fire venninner og satte seg ved siden av den enslige mannen. Han hilste høflig på alle fire og ønsket dem velkommen til å sitte hos seg. Så var heller ikke han- og heller ikke jentene alene.

Under messen var det lagt inn at man kunne ta dem som var i nærheten i hånden og ønske dem fred. Mannen på raden foran oss håndhilste fast og gav alle på samme benk, benken foran og oss på benken bak, verdens varmeste klem. Da det like etter var bønn for alle hjemløse, de som sitter i fengsel, er innlagt på sykehus og alle som ikke kan være sammen med barna sine, kom tårene og tankene.

Vi avsluttet med å synge Deilig er jorden og mannen på benken foran oss gråt så han ristet.

Fylt av egne bekymringer og savn, kjente jeg sterkt på meg at de klemmene og håndtrykkene han delte så generøst med oss rundt seg – oss med iPhone i lomma, Audi utenfor kirken, sprengfylte kjøleskap og dusinvis av gaver og julekort – kanskje var det han opplevde av fysisk kontakt og fellesskap dette året.

Brått fikk mine egne bekymringer og savn en ny dimensjon og en viktig påminner – jeg har ikke alt, men jeg mangler heller ingenting.

Stillhet og stigma

Jeg opplever daglig ting jeg mer enn gjerne skulle ha delt med bloggosfæren. Når sant skal sies, må jeg i blant tvinne fingrene hardt sammen for ikke å ta tastaturet fatt. Taushetsplikten er klar, og vi snakker ikke om å overskride den. Allikevel er terskelen for å beskrive min virkelighet og det som opptar en stor del av mitt liv, svært høy. Man kan saktens undre på hvorfor. Riktig nok kan vi – helt uten skrupler – skjule oss bak løftet vi har avgitt om taushetsplikt og at VI, fremfor noen, er forpliktet til å beskytte de psykisk syke. Men, beskytte dem mot hva?

Er det ikke slik at det evige argumentet om stillhet for å beskytte, vil være et argument som i ytterste konsekvens er med på å opprettholde stigmaet? Som om alle psykiatriske pasienter ikke er samtykkekompetente og ikke vet sitt eget beste? Som om hver eneste psykiatriske pasient – som Virrvarr så treffende uttrykker det – er en potensiell drapsmaskin som stadig begår grove kriminelle handlinger? Eller – som mange mener å tro og vite – at de aller, aller fleste går på tunge medisiner, snøvler, forsømmer barna sine og stikker av?

Beskytter vi andre fra å få lyst til å ta livet av seg, om vi lar være å fortelle om hvordan det er å bære noens liv i sine egne hender – gjennom uker og måneder? Beskytter vi noen om vi lar være å sette ord på hvordan det oppleves når en pasient for første gang i sitt liv betror seg til akkurat deg, at han har hørt stemmer i årevis, men har klart å skjule det for medstudenter og arbeidsgiver i frykt for konsekvensene? Hva med kvinnen som ikke orker å kjempe seg tilbake nok en gang, etter å ha satt hus og hjem på spill på grunn av gambling med aksjer, og nå ber om å få lov til å dø. Hvordan er det å bære et annet menneskes håp, når vedkommende ikke lengre orker å leve livet sitt? Hvem beskytter vi når vi ikke forteller om hvordan det oppleves – at kvinnen er jevngammel med deg og har barn på samme trinn – og at du kjenner langt inne i hjertet ditt at denne kvinnen kunne ha vært deg ?

Hvem beskytter vi når vi lar være å fortelle om hvordan det oppleves å bli takket for aldri å ha gitt opp håpet om bedring, og for at du var der med hele deg uten å fordømme, for at du så «henne» og ikke bare sykdommen? En takk for at du var med å redde et liv? Er det noen som ikke tåler å høre om hvordan en ekstra røyk og en toast kl.01.50 (helt utenom reglementet må vite) var det som skulle til for å avverge en utageringsepisode, at pasienten sov til lunsj neste dag og på grunn sammenhengende søvn ikke lengre var psykotisk?silence1

Hvorfor er jeg redd for å beskrive takknemligheten enkelte viser over at noen endelig har turd å stille spørsmål om hvordan det er å være syk og ha ansvaret for barn alene, og om de trenger hjelp etter utskrivelse?

Hvem beskytter jeg ved å la være og fortelle verden om hvordan og på hvilken måte jeg berikes – og hvor priviligert jeg er som får bygge og jobbe med interpersonelle relasjoner?

Hvorfor er jeg redd for å beskrive med ord hvor lite som egentlig skal til – og at det viktigste redskapet man har er seg selv og det å være et medmenneske som byr på litt menneskelighet?

Hvem beskytter vi egentlig?

(For ordens skyld – eksemplene er ikke hentet fra virkeligeheten, men kunne ha vært det)

Ordtanker

Ingenting er så irriterende som øredøvende stillhet når jeg har lyst til å prate.  Eller noen som bare snakker og snakker når jeg ønsker ro til å tenke..

ordkraft1Jada, det skrevne ord kan oppleves både romantisk og nesten like komplisert som en såpeopera. Substantiv på hemmelig jakt etter adjektiv. Verbene som blir uten verdi når de står alene. Morsomme grammatiske regler som underholder enkelte like mye som de skaper bry for andre.

Akkurat som mennesker, er enkelte ord mer elskelige enn andre. Noen elsker vi betingelsesløst, mens andre forsøker vi iherdig å glemme. Ganske pinglete i sin form, men like fult kraftfulle som våpen. I dag anses bruk av ord som fullstendig nødvendig og logisk. Politikere i særdeleshet er munnfulle av store og viktige ord om velstand og fremgang. Litt mindre prat, og litt mer handling…

Vi andre prater for å overdøve sjelen, som spiller på en annen frekvens. Vi prater for å markere sosial identitet. Vi prater for å besverge tvilen i oss selv. Vi prater for å rømme fra sjelens ubotelige ensomhet. Vi prater for å skape virkelighet. Når ord bare blir støy, markering og flinkisme foretrekker jeg stillheten.

Noen ganger lurer jeg på om ikke prating allikevel er overvurdert. Man kan ikke gjøre noe som er sagt usagt, og man kan heller ikke alltid forutse konsekvensene av ordene som faller. Finnes det ord uten konsekvenser?

Hva om vi faktisk kunne «speak without talking and hear without listening», slik «The Sound of Silence» foreslår? Hva om mesteparten av snakkingen faktisk er bortkastet energi? Om vi sluttet å snakke, ville verden da bli et bedre sted?

Sannsynligvis ikke. Men, det ville iblant ha gjort det så mye mer fredelig og lettere å få sove…

Jeg håper min stillhet blir hørt.