Gratis heroin?

Å dele ut gratis heroin til misbrukere er ikke bare en enkel løsning, men det samme som å rette opp en systemfeil med nok en falitterklæring.

heroin1

Den norske befolkningen ønsker ikke gatene fulle av heroinmisbrukere med knekk i knærne og møkkete klær. Personlig ønsker jeg dem ikke stuet bort i en campinghytte på vestlandet heller. Faktisk skulle jeg ønske de ikke fantes i det hele tatt – da ville livet mitt sett veldig annerledes ut. Er det én ting jeg vet – så er det at utfordringene knyttet til misbruk ikke forsvinner ut av livet bare man ønsker det nok, eller fordi man gir misbrukeren Metadon. Hva som får folk til å tro at de forsvinner om de får gratis heroin, er en gåte for meg.

Som pårørende til en heroinist som de siste årene har fått utdelt Metadon – og som ansatt i psykiatrien, er jeg muligens mer enn gjennomsnittelig engasjert i dagens debatt om gratis heroin. Jeg registrerer at argumentene for å gi misbrukerne gratis heroin, er nokså synonyme med argumentene som ble brukt da substitusjonsbehandling ble introdusert for noen år tilbake. Metadon og Subutex skulle hjelpe misbrukerne til et verdig liv. Det manglet ikke på lovnader den gangen heller; om behandling og støtte, nær sagt i hue og ræva. Faktumet er at du skal være en rimelig ressurssterk narkoman for å orientere deg i hjelpeapparatet. De fleste er sågar avhengige av dertil ressursterke pårørende for å kunne leve opp til kravene om å motta denne «behandlingen».

Jeg skal ikke bestride det faktum at substitusjonsbehandlingen demper jaget og behovet for å drive utstrakt kriminell virksomhet i jakten på dagens fix. Derimot er det fint lite annet det hjelper mot, så lenge ventetiden er lang og behandlingstiden kort. Ingen misbrukere slutter å være den de har utviklet seg til å være, «bare» fordi en del av jakten har opphørt.

– Sidemisbruk: Jeg kjenner ikke til en eneste heroinmisbruker i farten, som ikke misbruker tabletter eller andre stoffer i tillegg. Skal de få Vival og Xanor gratis også? Metadon på sin side gjør at ruspotensialet øker. Det er en gjensidig rusforsterkende effekt mellom Metadon og ethvert annet rusmiddel. Dette øker for det ene faren for en tilleggsavhengighet, da den hemningsløse rusen som ofte var målet før, nå er innen rekkevidde på en noe mindre synlig – men mer «akseptert» måte. For det andre lever mange i kontinuerlig livsfare med sitt sidemisbruk og er svært utsatte for varige kognitive svekkelser. Min personlige erfaring tilsier at vi – tross Metadonens inntog i familien, fortsatt er utsatt for løgner, trusler og tyverier. Jaget på tilleggsrusen MÅ ikke undervurderes. Det skal ekstremt mye til å bli kastet ut av LAR, og dessuten er det en smal sak for en dreven misbruker å manipulere urinprøvene de tar uten tilsyn på legesenteret. På hvilken måte vil utfordringen med sidemisbruk fortone seg annerledes for en heroinmisbruker som mottar fixet sitt gratis?

– Avtaler: Man kan tenke seg at misbrukeren som lever i en jevn (gratis) heroinrus, skal settes noen krav til for å bli mottaker (foruten å være sliten og langtkommen). Vil de plutselig våkne opp til verden og klare dette fordi de får heroinen gratis? Og hva skal man sanksjonere med om de ikke følger opp?

– ADL-ferdigheter: Activities of Daily Living. Herunder: Personlig hygiene, jobb, rene klær, ernæring, rydding, rengjøring m.m. Dette er ferdigheter de fleste av oss mestrer tilfredstillende. Misbrukere – enten det er pga manglende opplæring eller kognitive svekkelser, mestrer heller ikke dette av seg selv. Det krever for mange lang innlæring og betydelig tilrettelegging over tid. Det å mestre elementære ADL-ferdigheter tilfredstillende, er det som for mange vil oppleves som å ha et verdig liv. Når ikke denne treningen/behandlingen fungerer – og knapt nok eksisterer for dagens mottakere av Subutex og Metadon, hvordan tenker man seg da at en heroininst «plutselig» skal få verdigheten tilbake?

– Brutte og/eller overbelastede familierelasjoner: Summen av overnevnte problemstillinger fører til andre, mange og komplekse problemsstillinger. Det å ha mulighet til å være en del av en større sammenheng i verden, det å ha nære og gode relasjoner, er for mange en del av et verdig liv. (Ingen selvfølge for noen her i verden, det vet jeg) Misbruk (uavhengig av art) er dessuten en stor samfunnsøkonomisk belastning. Ikke bare på grunn av tyverier, vold og medisinering – men, også på grunn av de sterke ringvirkningene det gir for alle som står vedkommende nær. Søvnløshet, depresjoner og etterhvert manglende evne til å utføre eget arbeid delvis eller helt, er ikke uvanlig – og forårsaker mange sykemeldinger. Pr i dag er det lite familiearbeid som gjøres i kretsen rundt misbrukeren/Metadonmottakeren. Med mindre de er en del av et program på en av de få institusjonene som tilbyr dette. (De fleste misbrukere behandles poliklinisk – i den grad det lar seg gjøre, og at det kan kalles adekvat behandling). Heroinrusen vil være med å opprettholde sløvheten, likegyldigheten, den manglende evnen til å utsette egne behov eller forstå andres. Er det grunn til å tro at fokus på – og hjelp til familie og nettverk, vil følge med den heroinen som kommer gratis?

Personlig tenker jeg at forslaget om gratis heroin må sees på som et pinlig, men billig forsøk på å kjøpe samfunnet fri fra dårlig samvittighet. Om jeg tror det er håp for alle, skal forbli usagt. Men, det som fortsatt står uprøvd er større anvendelse av tvang for å komme i en behandlingsposisjon. For ikke å snakke om vilje, omsorg, utholdenhet og helhetlig behandling. Men, selvsagt – utløser ikke bare en rekke forpliktelser, det koster også penger.

Hva skjedde med å hjelpe dem, fremfor å gi dem en dose og glemme dem?

Reklamer