Året da mye ble litt skummelt

Som alltid ved nyttårstider, så gjør jeg, som de fleste andre, opp status for året som har gått. Med tanke på det fantastiske året jeg har hatt, skulle en tro det ble rene festen å skrive et slikt innlegg. Men sannheten er at 2010 var året da mye ble litt skummelt – inkludert det å blogge.

Mange synes nok det er rart at jeg føler det slik, og når sant skal sies, så synes jeg tidvis det er litt pussig selv. Jeg har opplevde mer enn jeg har turt å drømme om. Bokutgivelse og storslagen boklansering med de mest fantastiske ord, stor medieinteresse, jobbskifte, hjertemøter, ny bokkontrakt, reiser og foredrag.

Jeg har fått utallige rørende brev, mailer, Facebook-meldinger, SMS og Twitter-meldinger som forteller om betydningen av det jeg skriver og snakker om  – at det er med på å sette mobbing og andre viktige temaer på dagsorden, at det gir ny innsikt og kunnskap – og at det for noen bringer håp om at livet kan bli godt.

Av andre – og gjerne via andre – har jeg fått høre at det blir for mye av meg, at jeg føler for mye og at jeg tror jeg er «noe». Jeg har opplevd – og opplever fortsatt – at svært mange ønsker kontakt med meg – men også at folk jeg trodde var venner, har trukket seg unna.

Hver for seg gir ingen av disse tingene svar på hvorfor 2010 ble året da mye ble litt skummelt. Men i sum, så handler det om hvor uvant det er å bli gjenstand for masse oppmerksomhet – og det å få massiv respons på alt en foretar seg. Det handler om behovet for å være privat og kunne tillate seg å være sårbar. Om redselen for at noen skal føle seg krenket av det jeg skriver og mener noe om. Ansvaret jeg føler for å forvalte tilliten folk viser meg på en ordentlig måte. Og frykten for å ta for stor plass.

Misforstå meg rett, jeg klager ikke. 2010 er så langt det mest fantastiske året i livet mitt! Aldri har jeg følt meg rikere, stoltere og mer hel, enn ved inngangen til 2011. Selv om mye er litt skummelt, og jeg fortsatt er usikker på hvilke stier jeg skal følge i året som kommer, så vet jeg noe:

Jeg skal gi ut en viktig bok om skam. Jeg skal fortsette å jobbe for barns rettigheter. Jeg skal danse tango. Jeg skal blogge. Jeg skal reise landet rundt å snakke om mobbing, håp og ansvar. Jeg skal være Den ene. Jeg skal fortsette å huske at Internett er et høreapparat og ikke en ropert. Jeg skal være mer sammen med barna mine. Jeg skal juble og jeg skal ta sats. Jeg er fortsatt «bare Kristin».

Advertisements

Snubletråder og vendepunkt

Som liten krølltopp gikk jeg på tærne og snublet i alt fra sytråder til krittstreker – noe arrene på knærne mine bærer preg av fortsatt. Jeg kommer nemlig fra en familie med lange armer og bein, og var ikke den første som ble kaldt ord som «snubleguri» og «kløna». Dette ble det forøvrig både snakket om og ledd en god del av – til min store fortvilelse. Jeg husker fortsatt hvor inderlig jeg ønsket å slippe og gå over store gulv mens andre – særlig voksne – så på meg. Jeg kan huske at jeg – tross mitt svære hår og lange bein – prøvde å være usynlig, med det som resultat at jeg fomlet enda mer – og ble desto mer synlig.

Selvsagt handlet ikke tåtripping og snubling bare om lange armer og bein. Det handlet også om følelsen av annerledeshet, troen på ikke å være bra- eller flink nok og redselen for å være til bry. Heldigvis endret dette seg med årene.

Jeg kan fortsatt gjenkalle følelsen jeg ble fylt med da jeg skåret mitt aller første håndballmål som 8-åring – etter å ha løpt over banen uten å snuble i strekene. Der og da glemte jeg tid og sted mens jeg jublet opp mot tribunen hvor moren min tørket tårer av glede over min forløsning. At motstanderen benyttet jubelstunden til å sette spillet raskt i gang – og skåre – enset jeg knapt i lykkerusen.

Jeg trippet og snublet videre et par år til, før det endelige vendepunktet kom. Jeg var rundt 10, og hadde begynt på juniorklubben – der hvor de kule kidsa gikk. Interessen for mote og sminke hadde så smått meldt seg og jeg eksperimenterte på mitt vis – noe jeg opplevde å få en del beundrende blikk for, faktisk. På den tiden kom også filmen Flashdance, med vakre Jennifer Beals i hovedrollen og jeg var nesegrus av beundring etter å ha sett den sammen med flere fra klubben. Jeg fikk filmmusikken på kassett, og til min mors fortvilelse, spilte jeg den døgnet rundt inne på rommet mitt. Det hendte mer enn én gang, at jeg sovnet til «What a Feeling» på Walkman’en.

En kveld hun hadde besøk av sin nære venninne Grete (min ekstramor), bestemte jeg meg for å vise dem hva jeg hadde drevet med til tonene av Flashdance. Jeg ryddet vekk de lange filleryene på stuegulvet og satte på sang nr. 1 på stereoanlegget i stua, hvor jeg danset meg gjennom «What a Feeling». Frem og tilbake over stuegulvet og uten å snuble en eneste gang. Jeg var fullstendig oppslukt av dansen, musikken og følelsen av endelig å ha full kontroll over min egen kropp. Jeg følte meg som den stygge andungen – en rosenknopp i blomstring.

Grete og min mor, gråt, klappet, klemte hverandre og meg da jeg var ferdig med å danse. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg danset for dem den kvelden og andre kvelder senere – med hevet hode og bena stadig tryggere plantet på linoleumen – uten å snuble.

Etter dette begynte jeg å danse på klubben sammen med de andre og jeg gikk kurs både i jazzballett og breakdance – uten noensinne å bli en stor danser. Derimot la det grunnlaget for at jeg senere i livet har turt å presse meg selv til å mestre ting jeg har vært redd for ikke å klare, til å eksponere meg selv og ta plass, til tross for konstant fare for overtråkk og uforutsette snubletråder.

Her en dag kom jeg ved en tilfeldighet over dette klippet fra Flashdance, og jeg fylles fortsatt av den sterke følelsen om at jeg kan klare alt når jeg ser videoen og spiller denne sangen høyt:

Jeg har ikke alt, men mangler ingenting

Jeg kjenner at jeg er bakpå når det gjelder å svare på kommentarer, eposter og meldinger. Jeg vet med sikkerhet at enkelte tror det er fordi jeg er oppslukt av bokprosjektet og alt som skjer rundt meg. Og noen synes helt sikkert også at jeg virker å nyte det i overkant mye. Smålighet blir lett synlig når andre lykkes, det erfarer jeg også nå.

Allikevel så tillater jeg meg å være både opprømt og stolt – og innimellom også oppslukt. Jeg er overveldet og forundret, men også fortvilet over at jeg ikke alltid har overskudd til å følge det opp, slik det hadde fortjent. Det er nemlig ikke grenser for positiv respons og vennlighet rundt meg. Jeg må stadig klype meg i armen, for å sjekke at det jeg opplever nå virkelig skjer. Heldigvis har jeg mange gode mennesker rundt meg, som både gleder seg- og gjennom ærlige tilbakemeldinger, hjelper meg å balansere. Det skal ikke legges skjul på at jeg den siste tiden har vært nødt til å ta ett og annet oppgjør med «tids- og energityveriene» rundt meg – noe som har vært vanskelig – men nødvendig.

Midt i gleden over alt det fine som skjer, er det også et faktum at jeg på kort tid, har hatt to alvorlige sykdomsepisoder og at jeg av den grunn er pålagt å leve rolig en periode. Som legen sier – rolig, men mest mulig normalt. Et paradoks for meg som elsker fart og spenning! Så for å gjøre noe positivt ut av en situasjon jeg på ingen måter ønsker meg rent helsemessig, benytter jeg tiden til å skrive og knytte viktige kontakter for fremtiden. Det er vesentlig for meg ikke bare å bli liggende på sofaen og sture over medisiner som ikke virker slik de burde, og at jeg ikke kan være så fysisk aktiv som jeg liker å være. I disse dager tar jeg derfor sats – fra sofaen, hagen eller stranden – og skaper meg et meningsfullt innhold i dagene som allikevel raser avgårde.

Jeg er rørt over all omtanken jeg møter. Omtrent daglig får jeg meldinger hvor folk som bryr seg om meg, ber meg huske på at jeg må ta vare på meg selv midt i alt som skjer. At jeg må roe ned og lytte til kroppens signaler. Det er viktige påminnelser for en krølltopp som de siste 10 årene har kjørt på som om hun hadde fanden i hælene. Noe jeg på sett og vis også har hatt. Jeg har nemlig hatt meg selv i hælene. Jeg har, gjennom å jobbe altfor mye, sosialisere mye eller isolere meg, forsøkt å skyve unna og rømme fra ubehag og alvor som i altfor stor grad har preget livet mitt. På et tidspunkt orket jeg ikke løpe mer.

De siste årene har jeg derfor brukt mye tid på å ta tilbake kontrollen over hvor mye alvor og ubehag jeg skal slippe til i livet mitt. Omsider har jeg lykkes. Sannheten er at jeg aldri har tatt livet mer med ro eller har levd bedre enn jeg gjør i øyeblikket. Det har åpnet seg reserver fylt med kreativitet, innsikt, mot og en tro på meg selv som jeg ikke tidligere har hatt tilgang til.

For første gang i mitt 35-årige liv, kan jeg med hånden på hjertet fastslå at – jeg ikke har alt, men jeg mangler heller ingenting. Selv om mye kunne ha vært annerledes…