Når samholdet blir ekskluderende

Fra de første skolene åpnet dørene igjen etter ferien, har jeg daglig blitt kontaktet av svært fortvilede og gråtende foreldre som forteller om alvorlig mobbing som ikke tar slutt og en tøff skolestart for barna.

Blir ikke trodd

En av dem jeg har snakket med, frykter for livet til barnet sitt. Barnet sier det ikke makter mer av utestengningen og ønsker å ta livet av seg. En annen lurer på hvor mye det er meningen at de skal tåle, og forteller at de føler seg brysomme som sier ifra gang på gang. Likevel føler de seg usynlige. De blir ikke trodd.

Gjentatte ganger har foreldre spurt om jeg kan komme hjem til dem og snakke med familien. De ønsker veiledning og har behov for å få formidlet håp og noe som gjør situasjonen lettere å bære. Noen unnskylder seg fordi de er opptatt av sin egen situasjon, når så mange har det mye verre etter terroren 22/7.

Ungdommer jeg har snakket med, forteller om en skolestart som i liten grad bærer preg av et varmere og mer inkluderende samfunn etter 22/7. Som en jente skrev på SMS: «Alt var som før da skolen begynte igjen. Som vanlig blir jeg holdt utenfor og driti ut med de andre til stede. Jeg trodde folk hadde skjerpet seg litt nå. Alle snakker jo om at vi må holde sammen osv.».

En annen jente skrev at da hun fortalte hjemme at hun var blitt enda reddere etter 22/7. Hun gruet seg veldig til å begynne på videregående skole og fikk høre at hun var selvopptatt som tenkte på sine egne problemer etter at så mange ble rammet og drept i terrorangrepet.

Enda mer ensom

I likhet med alle andre nikker jeg samtykkende til at inkludering og raushet er viktigere enn noensinne. Mens vi nikker iherdig og snakker om varme og åpenhet, slutter vi oss til Kronprinsens ord om at vi har svart på terrorhandlingene med å vise hva vi står for: Vi har svart med nærhet og samhold. Og det er i sannhet godt å kjenne styrken i dette samholdet, særlig for oss som ér inkludert, ikke opplever mobbing og som har et godt nettverk.

Mange barn og foreldre håpet og trodde at noe skulle bli annerledes. Tilbake i skolehverdagen møter de en annen virkelighet. Fortsatt opplever barn og unge å bli holdt utenfor, latterliggjort, truet og baksnakket. Foreldre kjemper fortsatt for å bli trodd når de forteller skolen hva barna deres opplever og om konsekvensene det får.

Selv om hele nasjonen føler seg rammet av terroren, og selv om mange ble drept og såret, er disse menneskenes bekymring og fortvilelse like reell som før. De er kanskje enda mer ensom etter 22/7.

Samholdsrus

I vår sterke samholdsrus, må vi vokte oss for å tro at mobbingens ekskluderende dynamikk endres ved at vi fylles av store tanker om samhold og nærhet, samtidig som vi knytter oss enda tettere til dem vi allerede kjenner nærhet til. Endring forutsetter at vi som allerede er en del fellesskapet viser at vi er rause og våger nærhet også til det som er annerledes og ubehagelig.

Vi må bli tøffere når det gjelder og slå ned på krenkende utsagn. Vi må i større grad ta et oppgjør med hvordan vi selv omtaler andre mennesker og hvordan vi takler uenighet. Viktigst av alt er at vi tør å se og inkludere dem som av svært ulike grunner faller utenfor i hverdagen vår. Gjennom handling fra fellesskapet, kan de som lever i utenforskap unngå å bli mer ensomme enn de var før 22/7.

Voksnes ansvar

For noen dager siden ble jeg kontaktet av en far som fortalte om en situasjon barnet hans nylig hadde opplevd. Han uttrykte bekymring for hva slags konsekvenser hendelsen ville få for hans barn på sikt, men mest av alt var han opptatt av hva man kunne gjøre for gutten som hadde påført barnet hans dette. Denne gutten skal tidligere ha blitt mobbet selv, og han var bekymret for hva som ville skje dersom ryktet om det som hadde skjedd begynte å spre seg. Han var redd for at gutten ville oppleve mobbing som hevn. Det ble en fin samtale om å være tydelig på at handlingene ikke var akseptable, men viktigheten av ikke å fordømme ham som menneske av den grunn. Vi som voksne har et spesielt ansvar. Vi snakket om forskjellen på å forstå bakgrunnen for handlingen og å forsvare den. I sin raushet søkte denne pappaen å forstå fremfor å fordømme. Han var opptatt av å inkludere fremfor å ekskludere.

Det er ikke bare terrorhandlingene vi skal møte med nærhet og samhold. Vi må også møte mobbing og utenforskap slik – sammen.

(Innlegget stod også på trykk i VG lørdag 3.september)

Reklamer